28.07 Farvel til Hemsedal - vemod og alvor

For meg er det alltid sånn at Hemsedalsuka er en markering på skillet mellom sommer og høst. Og fordi jeg misliker vinteren så intenst, ER det vemodig at det går mot høst. Samtidig er det nå alvoret begynner, siden jaktprøvesesongen smeller i gang i august.

Og nå har vi gått på kurs en uke, fått med oss gode verktøy, nye rutiner og ikke minst, har jeg fått mye større tro på både hunden min og meg selv. Vi er faktisk ganske flinke, - Carmen og jeg. Og det føles godt!!

Etter pakking og mer pakking var det å si farvel og kjøre av gårde. MEN, jeg kjørte ikke rett hjem. Faktisk tok jeg meg en tur bortom Skog-området for å trene litt med Petra.

Hadde lyst til å se om jeg kunne få henne til å svømme over til øya ved å kaste en tennisball. Det klarte hun ikke helt, men da jeg kasta akkurat i kanten, så den landa på vann og hun så den, svømte hun over og henta.

Avleveringen er veldig rufsete, - både fordi vi har trent lite på det, og fordi Petra ikke er spontan på å avlevere sånn som Carmen var som valp. Carmen avleverte alt hun fant fra hun var 8-9 uker, så akkurat DEN biten trente jeg i grunn aldri noe særlig på da hun var liten. Det bare var der.

Petra er en tøffere og mer selvstendig liten dame, så det blir totalt annerledes å apporteringstrene med henne.

Vi skal nok holde på med litt håndtarget og avlevering på kjøkkengulvet, så tenker jeg det blir orden på det!

Og det var nettopp det jeg gjorde da jeg hadde kommet meg hjem og fått pakka ut. Petra, en tennisball og litt godis på kjøkkenet. Jeg har nemlig sett at det er mye lettere for henne å bære tennisball enn dummy. En ball får det ikke blitt så mye feil med, - en dummy kan hun få dårlig grep ¨på.

Så, vi starter med ball. Som sagt har Petra et helt annet (genetisk) utgangspunkt for avlevering med Carmen. Derfor må jeg gjøre treningen på en annen måte.

Jeg begynte med håndtarget-trening uten ball. Altså at jeg la en godbit på gulvet og strakk fram hånda. Hun fikk ta godbiten når hun dytta snuta i hånda mi. Så introduserte jeg ballen. Prøvde først å stå et stykke fra henne, og kommandere sitt, og så legge ballen mellom henne og meg.

Men, jeg fant ut at det funka bedre med kortere avstand. Så, da la jeg ballen ved bena hennes og hun måtte jobbe litt for å få tak i den, siden den trillet av gårde når hun kom borti den. Det var kjempegøy å se at det hadde overføringseffekt dette med håndtarget. Hun fulgte likesom etter hånda mi og dytta tennisballen i hånd, for så å ta godbiten på bakken.

Dermed har jeg vel begynt på løsningen, tenker jeg. Må bare ha litt tålmodighet med henne. Så kan vi ta det ut i terrenget etter hvert.