Å leve med en epileptiker

Her har jeg samla blogginnleggene om Petra og sykdommen hennes. Det enkelte blogginnlegget finnes på de oppgitte datoene.

Fredag 19.09 2014 Epilepsi-diagnose

Jeg vet nesten ikke hva jeg skulle ønske meg. At jeg visste hvordan dette vil ende. Eller at jeg kan få lov å være uvitende om hvordan det kommer til å gå. Kommer hun til å leve til hun blir gammel og ”mett av dager”. Eller blir dette nok en unghund jeg må la slippe plagene sine.? 

 

Min fineste Petra er full av ungdommelige entusiasme, full fart på trening, glad og fornøyd. Hun ser helt frisk ut, men, hun er dessverre ikke helt frisk. På tirsdag hadde hun et kraftig epileptisk anfall - mens jeg var intetanende i Tromsø. Hundevakten som passa henne tok en god beslutning ved ikke å fortelle meg noe før jeg kom hjem. Det var jo uansett ikke noe jeg kunne gjøre fra Tromsø.

 

Da jeg kom hjem ble jeg altså fortalt at Petra like etter at hun hadde spist kveldsmat hadde fått et anfall på kjøkkengulvet, og dette hadde vart i over 2 minutter. Hun frådet og hun tissa på seg, - det var tiss over hele kjøkkengulvet. Hun var såpass fortumla at hun også hadde blitt litt sint og knurra før hun kom helt til seg selv.

 

Dette er det første anfallet jeg vet om - dvs. det skjedde faktisk noe underlig i sommer - siste dagen på Hemsedalskurset - da hun svømte hjemover med en apport. Det så ut som hun begynte å synke og holdt på å drukne, hun holdt hodet litt skjevt. Nå, i ettertid tenker jeg at det kanskje var et lite anfall. Kanskje hun fysisk ikke klarte å slippe dummyen.

 

Det var ikke sånn det skulle bli å ha Petra - at hun skulle få en alvorlig diagnose i ung alder. Planen min var at hun skulle være frisk og rask - like bra helse ellers som ledd, øyne og ikke minst det mentale.

 

Etter som tiden har gått med Petra har jeg fått en tanke om at hun kunne brukes i avl, siden hun er særdeles bra hva gjelder mentalitet. Mye bedre mentalitet enn gjennomsnittet på jaktlabben, og et avlsdyr å ta vare på. Nå blir det selvsagt ingenting av sånne planer. En avler ikke på en hund med epilepsi, sånne gener vil en ikke spre videre. Dessuten anbefales sterilisering for å fjerne de hormonsvingningene som følger med å ha løpetider.

 

Jeg hadde jo meldt henne på et par jaktprøver i høst, men har nå meldt henne av. Og jeg planlegger en sterilisering i løpet av høsten. Visstnok setter de en grense på 4-5 anfall i året på om de anbefaler medisiner eller ikke. Forhåpentligvis er sterilisering nok til å stabilisere det.

 

Nei, jeg vet jo at jeg ut fra ett anfall ikke kan si at hun HAR epilepsi. Teoretisk kan det finnes en underliggende årsak til anfall - sykdommer, hodeskade eller svulst på hjernen. Før hunden kan få diagnosen idiopatisk epilepsi skal disse andre mulighetene strengt tatt utelukkes. Petra gjennomgikk dagen etter anfallet en klinisk undersøkelse, med blodprøver. Ikke noe galt å finne. Ikke har hun slått seg i hodet heller. Med en såpass ung hund er det veldig lite sannsynlig med svulst, selv om en selvsagt ikke kan utelukke det 100%. For å utelukke svulst må jeg i tilfelle få tatt bilder av hodet hennes.

 

Med stor sannsynlighet kan en likevel konkludere med at Petra har epilepsi. Medfødt, - og arvelig.

 

Det frustrerende er jo at det er umulig å vite hvordan dette vil utvikle seg. Jeg kan bare håpe at Petra hører med i den gruppen som opplever anfall som unghund, og hvor en senere ikke ser noen flere anfall. Men, som sagt er det umulig å vite. Det kan også ende skikkelig dårlig.

 

En epileptiker bør jo utsettes for lite stress. Og jakttrening, skudd, vanskelig terreng, svømming osv er ikke akkurat direkte passende med en sånn diagnose.

 

Dette er skikkelig kjipt! Typisk at et sjeldent godt individ, som virkelig er plukka ut for å få en  mentalt sett god hund, og som kunne vært med på å forbedre rasen, har en sånn feil. Og helt fryktelig ikke å vite hvordan dette skal gå. Dessuten er jeg veldig bekymra for i det hele tatt å forlate henne nå. La henne være alene hjemme mens jeg er på jobb. Alene i bilburet mens jeg trener med Carmen. Osv…

 

Og tanken på å sende henne ut på apporteringsoppgaver i vann og siv er selvsagt kjempeskummel.

 

Samtidig tenker jeg at hun må få lov å leve som normalt. Vi må fortsette med trening som vi pleier. Jeg må ha mine mål i behold - om å starte henne på jaktprøver. Få prøvd henne på praktisk jakt. Hun må få lov å utfolde seg, løpe i full fart på et jorde. Bade i bekken, nyte å plaske rundt i vannet.

 

Dette kommer til å bli en skikkelig test for meg. Jeg som er typen til å bekymre meg for ALT. Jeg skal nå drive med en hundesport hvor jeg sender epi-hunden min ut i ulendt terreng, vann, myr og kratt og vite at hun når som helst kan få et anfall. Ifølge teoriene er det sånn at de sjelden får anfall i aktivitet, men oftest i passivitet, gjerne når de sover. Men, det er jo i teorien.

 

Konsekvensene av å miste bevisstheten mens en er ute og svømmer er åpenbare. Med mindre hunden ”bor i” en redningsvest, så kan ikke det gå bra….

 

Jeg kjenner meg sliten. Det er mye arbeid å lete opp en egnet valp, hente den hjem, oppdra og trene den. Og det ligger så enormt mye følelser i alt som har med hundene mine å gjøre. Petra har tatt meg med storm, stjålet hjertet mitt. Dette er bare så fryktelig vondt!!

 

Tirsdag 07.10 2014 Nytt anfall

I dag er det tre uker siden Petras første og forrige epileptiske anfall. I dag fikk Petra et nytt anfall.

 

Jeg prøver å trøste meg med at det ikke var så kraftig som sist. Sist varte det i 2-3 minutter, hun tissa på seg og ble sint. Denne gangen var hun borte i 20-30 sekunder, hun tissa ikke på seg og hun ble ikke sint.

 

Men, jeg føler meg ikke så veldig trøsta. Forrige gang så jeg jo ikke anfallet, nå var jeg her sammen med henne. Observerte krampemonsteret ta tak i den nydelige hunden min. Så hvordan hun akkurat hadde spist opp siste delen av frokosten sin og ble helt stiv i kroppen. Strakte hodet oppover, og jeg rakk å tenke Å, nei, nå skjer det!

 

Så falt hun overende på kjøkkengulvet og begynte å fråde og riste. Bena bevega seg som om hun løp. Hun kom også med et lite klynk.

 

Carmen ble selvsagt veldig nysgjerrig, så jeg var kjapp med å stenge mellom stue og kjøkken, sånn at hundene var atskilt.

 

Så fikla jeg med mobiltelefonen, tenkte at jeg skulle filme anfallet, fikla med stoppeklokke, tenkte at jeg skulle ta tiden. Og plutselig så var det over. Hun lå fortsatt på siden og pusta tungt, spyttet rant og hun pesa, men hun var ikke bevisstløs lenger. Og da jeg prata til henne (noe jeg for øvrig gjorde under hele anfallet), stabla hun seg på bena og sjangla bort til meg.

 

Spyttet fortsatte å renne i strie strømmer mens jeg strøk og klappa på henne. Petra viste tydelig tegn til at hun ville ut. Så, jeg slapp henne ut i hagen så hun fikk gjort fra seg, som normalt. Og da hun kom inn igjen, vandra hun litt rundt hvileløst før hun fikk lagt seg ned, - heller ikke helt unormalt til henne å være.

 

Jeg har håpa så intens etter den fryktelige nyheten for tre uker siden, at det var det eneste anfallet hun skulle ha. At vi aldri skulle oppleve det igjen. At det skulle gå lenge, lenge til et evt. nytt anfall. Også gikk det tre uker.

 

Så, nå sitter jeg her og gråter og skal gjøre meg klar til å gå på jobb. Jeg kan jo ikke gå fra henne i dag, så nå får jeg snike henne med på kontoret.

 

Dette er fryktelig trist og gir meg masse bekymring.

 

Mandag 22.12 2014 Kastrering

Det er ikke så veldig mye forebyggende en kan gjøre for en hund med epilepsi., men jeg har blitt anbefalt å kastrere Petra. Og i dag var dagen kommet.

 

Jeg kjente at jeg var ordentlig trist da jeg leverte henne inn på klinikken. Det ble liksom så endelig at den kjempefine hunden min aldri kan brukes i avl. Selvsagt ville jeg uansett ikke gjort det, selv om jeg ikke hadde kastrert henne.

 

Jeg kjente også at jeg var bekymra. Det er jo alltid en risiko ved å dope ned en hund. Det er en viss fare for blødning i etterkant. Men, stort sett går det jo bra, og det gjorde det med Petra også.

 

Da jeg kom og henta henne sa dyrepleieren at hun jo var så fin. At Petra hadde sjarmert alle på klinikken. Ja, Petra er en drøm å ha med seg på klinikken. Bare blid, nysgjerrig og trygg. Liker alt og alle.

 

Jeg fikk på Petra fleecedekken utenpå bodyen de hadde tatt på henne og dro rett hjem og fikk fyra opp i ovnen.

 

Petra var ikke særlig verken slapp eller kvalm (i motsetning til hva det var advart om på skrivet jeg fikk med meg hjem). Men, det virka som hun hadde vondt, for hun kom med noen underlige pipelyder. Hun, som ellers aldri kommer med en eneste lyd.

 

Jeg hadde fått med to typer smertestillende til henne, en sterk type hun skulle ha første kvelden og neste dag, i tillegg til Rimadyl som hun skal få i 10 dager.

 

Men, smertestillende til tross, altså, Petra hadde vondt denne første kvelden.

 

Siden jeg ikke helt visste i hvilken grad hun ville la såret være, og altså om bodyen ville fungere, fant jeg ut at det tryggeste var å sove på en madrass på gulvet med Petra. Så vi rigga oss til på gulvet på hunderommet. Skjønt, søvn ble det dårlig med, for Petra vandra rundt og rundt. Neste natt tar jeg nok sjansen på at hun får ligge på gulvet i den vanlige ”bingen” på soverommet. Og at jeg våkner hvis hun begynner å maltraktere bodyen for å komme til såret.

 

Onsdag 07.01 2015 Krampetrollet

Jeg hadde begynt å venne meg til tanken. Tanken på at sånn egentlig har unghunden min epilepsi, men hun har ikke anfall. Ikke flere anfall, etter de to i september/oktober. Dessuten har hun blitt kastrert - et anbefalt tiltak for å redusere sjansene for anfall. Så nå kommer hun sikkert til å være krampefri framover.

 

Da Petra var i ferd med å avslutte frokosten sin i dag, ble hun plutselig stiv i kroppen og falt overende på kjøkkengulvet. I motsetning til sist rant det ikke masse med spytt, men hun hadde derimot mer voldsomme kramper. Kroppen var i begynnelsen nærmest sammenkrølla som en ball. Så begynte sparkingen med alle bena. Hun kom også med noen lyder.

 

Jeg sørga for å holde Carmen unna og fikk satt opp grinda, sånn at det bare var Petra og meg inne på kjøkkenet.

 

Etter ca 1 minutt stabla hun seg på bena. Og da hadde hun ståpels langs hele ryggen og knurra. Spesielt når Carmen kom bort til grinda, reagerte Petra. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å stikke fingrene mine borti, men prata lugnt med Petra og etter hvert tok hun blikk-kontakt og roa seg ned.

 

Fikk henne ut i hagen, men hun måtte ikke på do. Og vel inne igjen spiste hun resten av maten sin. Også denne gangen vandra hun hvileløst omkring etterpå. For så vidt ikke helt unormalt for henne, men sånn på morgenen pleier hun normalt å roe seg og legge seg og sove etter frokost.

 

Har vondt i hjertet her jeg sitter, og tårene renner. Hvorfor akkurat Petra!? Hun er jo så fantastisk fin! Nå har hun vært med på kontoret noen dager i fm at operasjonssåret skal gro. Da ligger hun og sover under skrivebordet mitt og er helt tyst. Får hun anledning til å komme fram vil hun bare ha kos. Står helt rolig og lar seg klø, eller triller over ende på ryggen og ligger helt rolig og nyter å bli klødd på magen. På klinikken ville de jo nesten ikke gi henne fra seg, - hun hadde sjarmert alle sammen.

 

Petra elsker alt av folk og dyr, og møter verden så positivt og uredd som det tenkes kan. Stødig som en klippe. En fantastisk personlighet! Også skal hun altså ha følge gjennom livet av dette hersens krampetrollet.

 

Så langt har anfallene kommet rett etter foring, og altså i et kontrollert miljø. Ikke ute på trening eller noe sånt, heldigvis.

 

Men, jeg lurer veldig på hva slags andre ”episoder” hun ev. opplever… Skjer det noe mer i hodet og kroppen hennes enn krampeanfallene jeg har observert? På menneske med epilepsi er det jo kjent en hel rekke symptomer utover krampeanfallene. F eks såkalte ”bortfallsepisoder” hvor pasienten bare blir litt fjern og ukonsentrert. Vet ikke helt i hvilken grad noen har forska på sånne ting på hund.

 

Med en hund som er under trening og skal brukes i konkurranse, er det jo alltid et ekstra element ifm. sånne helse-spørsmål - hvordan påvirker dette mulighetene i trening og konkurranse?

 

Hvis jeg skal oppsummere dette med bare et par ord, vil jeg si Sorg og Bekymring.

 

Mandag 02.02 2015 Lavkarbo og epilepsi

Alle Petra sine fire epilepsi-anfall har vært umiddelbart etter at hun har spist. Jeg har fått forslag fra folk som har engasjert seg i sykdommen hennes at det kan være stressrelatert ifm. med fôring, men har i grunn ikke fått det til å stemme. Det er andre settinger hun utviser langt mer stress enn akkurat i fôrings-situasjonen.

 

Men, så slo det meg - kan det ha sammenheng med blodsukker-stigningen?! I vanlig tørrfôr til hund, også de såkalte seriøse merkene er det tilsatt karbohydrater - ris, mais og hvetemel. Med andre ord raske karbohydrater som gir rask blodsukker-stigning.

 

Maks blodsukkerstigning regnes i hvert fall hos menneske å finne sted 15-45 minutter etter måltid. Men stigningen starter få minutter etter matinntak. Og kanskje er den stigningen som rekker å skje mens hun spiser nok til å gjøre utslag.

 

I enda mindre grad enn mennesker er jo hunder ”ment til” å stappe i seg karbohydrater - de er kjøttetere. Så tilsettes selvsagt karbohydrater i hundefôret fordi det er en billigere energi-kilde enn protein og fett.

 

For egen del er det flere år siden jeg kutta ut raske karbohydrater og etter hvert beholdt et særdeles lavt inntak av raske karbohydrater. Og har erfart med eget kosthold at det er mye mer behagelig med et stabilt blodsukker - aldri veldig mett og aldri veldig sulten.

 

Hos menneske med epilepsi er det kjent at lavkarbo-diett gir reduksjon i anfall. Noen rapporterer til og med om at de har kunnet kuttet ut medisinering etter at de andra kosthold. Det er nok ikke forska like mye på hund hva gjelder sammenheng mellom kosthold og epilepsi.

 

Likevel, - svaret lå liksom i dagen - det må jo bli en overgang til rå fôring- altså slakteriavfall. Jeg har jo mange hundevenner som sverger til dette, men selv har jeg vært skeptisk. Ikke helt hatt tiltro til at en sånn type fôr kan få blitt like riktig hva angår mineraler og vitaminer i fôret. Dessuten sett på det som noe ordentlig griseri å holde på med. Vanskelig hvis en skal reise bort. Vanskelig å få noen til å passe hunden hvis de samtidig skal måtte oppbevare slakteriavfall i kjøleskapet sitt, liksom.

 

Rent ernæringsfaglig synes det mye riktigere å fôre hunden på protein og fett enn mengder med karbohydrat. Og når jeg i tillegg oppfatter at det er spesielt viktig for en epilepsi-hund med stabilitet, også hva gjelder blodsukkeret,,,, Så, jeg tok en kikk på fôrsekken til Petra - og der står det altså at 283 gram per kg fôr er karbohydrater. Og karbohydratkilden er blant annet ris.

 

Sammenligningsvis sier Vom og Hundemat på sine sider at de IKKE tilsetter karbohydrater og at tørrstoffandelen av fôret deres består av protein og fett.

 

Ja, dermed er i grunn valget enkelt. Jeg har tatt en beslutning om å teste ut et fôrskifte. Men, det er noen praktiske problemstillinger å løse for å få det til - hovedsakelig knytta til det å få plass til en fryser til i residensen min. Jeg har fra før ett fryseskap til min egen ”porsjonsproduserte” mat og ett fryseskap til vilt. Og nå må jeg altså i tillegg skaffe en fryseboks til råfôret.

 

Jeg har funnet noen kvm jeg kan frigjøre i en bod for å få det til. Så er det noen utfordringer med å få en praktisk løsning på strøm, skifte av lampe, flytting av ting til garasjen osv. Men, det skal nok gå.

 

Noe annet jeg har tenkt på er at jeg jo må skifte fôret til begge hundene hvis jeg først skal gjøre en endring. Ser for meg at Carmen kommer til å synes det er temmelig stusselig å bli servert tørrfôr hvis samboer Petra får meske seg med slakteriavfall. Erfaringen tidligere med Carmen og V&H er at hun har kasta opp av det. Men, jeg får prøve igjen, introdusere litt gradvis.

 

Så var det dette med regimet for innkjøp ag akkurat hva slags pakninger skal en satse på.? Per i dag bruker jeg ca 560 kr måneden på tørrfôr til mine to hunder. Kjøper jeg over 200 kg med V&H direkte hos produsenten (og har en himla jobb med å porsjonere dette til fryserpakninger, samt at jeg sikkert må alliere meg med noen hundekompiser og dele på ”lasset”) vil jeg antagelig få en fôrkostnad på halvparten i måneden. MEN, kjøper jeg ferdig 0,5 kgs ”pølser” av dette fôret (som betyr ikke noe ekstra arbeid med denne type fôring), så vil jeg ende opp med noe sånt som 60 % stigning av dagens fôrkostnader.

 

Og hvor stor fryser skal jeg kjøpe? Hvordan få den transportert og båret på plass i boden.. Investerer jeg i en litt stor fryser kan dette tjenes inn på å kunne kjøpe inn stort med fôr og få den beste prisen. Joda, leter litt på Finn om dagen, og finner nok en løsning på dette.

 

Egentlig er jeg litt overraska over at jeg ikke har gått i gang med dette for lenge siden, epilepsi eller ikke epilepsi. Er jo ikke akkurat så begeistra for karbohydrater i mitt eget kosthold, så hvorfor har jeg ikke tenkt litt nøyere gjennom det når det gjelder hundene?

 

Greit nok, så var epilepsien et ”spark bak” for å komme i gang med et fôrskifte. Og det gjenstår jo å se om vil hjelpe for Petras helse. Men, jeg tror at det uansett vil bli en positiv endring, for både Carmen og Petra.

 

Mandag 09.03 2015 Krampemonster etter kveldsmaten

Du verden, hvor jeg skulle ønske jeg ikke hadde hatt noe å melde om Petras epilepsi, men i dag skjedde det igjen. Hennes femte anfall. Akkurat som de fire andre gangene slo det til i det hun var i ferd med å ta den siste biten med mat.

 

I dag glemte jeg helt å se på klokka, - jeg ble så opptatt av å observere henne og tenke på de siste sekundene før hun stivna i kroppen. Symptomene var som tidligere, kraftige sparkende bevegelser med bena, enorm sikling, lyder og at hun hakka tenner. Hun ville rett ut etterpå, men måtte ikke på do. Ville helst inn igjen og var veldig opptatt av at hun jo ikke hadde rukket å spise gulrota si. Var vel redd for at Carmen hadde fått tak i den, kanskje.

 

Etterpå ble hun veldig urolig og vaka rundt. Tørst var hun også, - ikke så rart etter all den siklingen.

 

Jeg har jo vært innom mange teorier og tanker tidligere om hvorfor dette slår til gang etter gang akkurat når hun er ferdig med å spise, eller rettere sagt når hun har én bit igjen i skåla. For raskt stigende blodsukker? Stress ved foring? For lavt blodsukker pga. forventning om mat?

 

Det jeg observerte disse siste sekundene før anfallet i dag var for så vidt det samme som jeg har observert mange ganger før når Petra har spist og hun ikke får anfall.

 

Etter å ha spist omtrent hele måltidet lugnt og sansa, blir Petra vesentlig mer stressa mot slutten. For det meste spiser hun nemlig virkelig pent og tilsynelatende uten stress. Hun står bare på ett sted og holder hodet ganske rolig. Dette i motsetning til Carmen som dytter skåla rundt i iver etter å få tak i maten, og liksom ”skoper” opp munnfuller med mat.

 

MEN, mot slutten av måltidet endres sinnsstemningen til Petra. Jeg har mange ganger sett at hun virkelig strever for å få tak i den siste biten med mat. Akkurat som tunga ikke helt klarer å gjøre jobben. Dette i motsetning til Carmen, som tar noen målrettede slikk for å få med seg de siste smulene.

 

Kan det være noe så enkelt som at dette stressende forsøket på å få tak i maten utløser anfallet? Og har Petras tunge noe med saken å gjøre? Den er nemlig kløvd, - var det da jeg henta henne som valp, så hun har vel slått seg på haka og bitt seg selv i tunga, antar jeg. Akkurat det med tunga har jeg lurt på hele tiden - om det er DET som er årsaken både til at hun søler så fælt når hun drikker. Og at hun er så klønete med å få tak i siste delen av måltidet sitt. Går det an å operere den tunga, så hun ikke fortsetter å ha et hakk der.? Vil forsikringen dekke det, mon tro.

 

Som forrige gang kjenner jeg at det er helt absurd å tenke på dagens timelange tur jeg hadde i vårskogen med hundene i dagslys. Og de tre kvarterene jeg trente ”kjedelig-fot” ilagt pauser med sitt og bli ved fot med Petra. Fortsatt i/ved skogen.

 

Så kommer en altså hjem, skal slappe av resten av kvelden - og isteden blir kvelden prega av krampe. Og så en gul hund som går rundt og rundt og rundt og rundt og aldri finner roen. Fryktelig urolig etter anfallet.

 

Og den tobente er selvsagt også urolig. Ingen vet hvordan dette ender. Det er ikke sikkert dette har noen lykkelig utgang.

 

Tirsdag 10.03 2015 Fôringsregime

I motsetning til veldig mange andre epilepsi-hundeeiere er jeg i den ”heldige” situasjon at det ser ut som det er én eneste helt spesiell trigger til Petras anfall, - nemlig måltidet. Jeg har jo vært innom teorier rundt blodsukker, har gjennomført et fôrskifte til råfôr(inkludert omkalfatring av bod med jobb av elektriker, innkjøp av fryser…) og nå har det gått noen uker på nytt fôr før anfallet i går, 5 uker etter det forrige.

 

Og konklusjonen er vel at det ikke er type fôr (jeg er uansett fornøyd med at jeg har skifta til råfôr, både fordi jeg tror det er bra for hundene og fordi det er billigere).

 

På bakgrunn av at hun strever og stresser med å få tak i den siste matbiten ble dagens frokost servert på flat tallerken, i motsetning til en dyp hundeskål. Og det funka mye bedre. Hun hadde ikke noe stress-reaksjoner med å få spist.

 

Artig å filme det og legge ut på FB, for folk engasjerer seg virkelig i Petra og hennes ve og vel. Mange forslag på hvordan gjøre det med fôring.

 

Jeg tenker at det er viktig at både konsistensen på fôret og utforminga av skåla er sånn at hun stresser og strever minst mulig med å få i seg maten. Det aller beste hadde vært suppe-konsistens, sånn at hun bare kunne ha drukket måltidet, men da får hun i seg så mye væske at hun blir tissetrengt mens hun er alene hjemme, og det er jo ikke så praktisk.

 

Så, nå blir målet å lage i stand en fôr-vann-blanding som har så lite vann som mulig, men likevel en så jevn konsistens som mulig.

 

Tirsdag 24.03 2015 Det første halvåret

Forrige uke var det et halvt år siden Petras første epilepsi-anfall. I løpet av dette halvåret har hun hatt til sammen 5 anfall. Det jeg fikk anbefalt i fjor høst var å sette henne på medisin hvis hun fikk mer enn 6 anfall i året.

 

Tenk hvis jeg for 6 måneder siden hadde kunnet kikke inn i krystall-kula og se fram i tid. Da hadde jeg blitt både letta og forferda. Både glad og trist.

 

Letta fordi Petra fortsatt var i live etter et halvt år. Letta fordi anfallene har vært knytta til en trygg setting, nemlig hjemme, inne og når jeg har vært våken og til stede.

 

Forferda fordi jeg har måttet være vitne til besøk av krampemonsteret. Og hjelpeløs måttet se på at den fine hunden min lå på gulvet, kavet og siklet. Forferda over å måtte utholde så mye engstelse og bekymring. Forferda over at så mange hunder har epilepsi, også labradorer.

 

Glad over alle menneskene som bryr seg. På Facebook. Når jeg snakker med folk. Hvordan går det med Petra, sier de. Det varmer. Hver gang! Glad for de fine arenaene. Den fine Facebook-gruppa for folk med epi-hunder, hvor vi fra Sverige og Norge deler erfaringer og gir hverandre tips. Glad for The Epi Guardian Angels som svarer på epost fra en ukjent dame i Norge. Langt svar med masse oppfølgingsspørsmål. For å prøve å løse gåten med hvorfor Petra bare får anfall i slutten av et måltid.

 

Trist. Uendelig trist over at anfallet i midten av september ikke bare var ”det ene anfallet”, men det første av flere. Trist over at den fine hunden min, som jeg hadde knytta så mye håp til, ikke ”bare” hadde ”ungdoms-epilepsi” som hun kunne vokse av seg, men har fortsatt med anfall.

 

 

Vi har en avtale, Petra og jeg. At så lenge hun ”bare” fortsetter med de forutsigbare anfallene og ikke får de på noe annet tidspunkt. Så lenge hun ikke er bevisstløs mer enn et par minutter. Så lenge hun slipper noen bivirkninger av noen medisin. Så lenge jeg kan gå på jobb som normalt, sove som normalt. Så lenge vi kan trene og konkurrere som normalt. Ja, da står jeg last og brast med Petra, og gjør alt jeg kan for at det fortsatt skal være oss to.

 

Jeg leser og undersøker alt jeg finner om denne dritt-sykdommen. Jeg tester og prøver ut diverse rundt fôring. Sånn det ser ut nå er det viktig å fôre henne stressfritt. Jeg føler at beskrivelsen de har på The Epi Guardian Angels er noe jeg kan kalle mitt: ”First of all you should be congratulated for taking on the awesome responsibility of caring for an epileptic dog. It is not an easy task and it is not for everyone. You are extremely special to adjust your life for a helpless dog and you will be rewarded for it. ”

 

Men, Petra og jeg har også en annen avtale. At hvis dette blir mye verre. Hvis hun må begynne med medisiner som gir for mye bivirkninger. Hvis det blir umulig å gå fra henne for å gå på jobb. Hvis vi ikke lenger får sove normalt om natta. Hvis hun ikke kan være alene i bilburet med Carmen. Hvis vi ikke lenger kan trene og konkurrere normalt. Ja, da skal vi slippe å ha det sånn, både Petra og jeg. Da skal hun få reise til et sted uten kramper.

 

Men, foreløpig tar vi en dag om gangen. Og lever i håpet. Nå for tida lever jeg i håpet om at jeg har funnet nøkkelen. Kanskje ikke til en krampefri tilværelse. Men, til en tilværelse med så få kramper at vi slipper medisinering. At stressfri fôring er det som skal til for å holde krampene på et minimum.

 

En dag uten krampe er en bra dag. En uke uten krampe er en bra uke. Og forhåpentligvis kan vi også få måneder uten krampe.

 

I dag har vært en sånn bra dag. En mil sykkeltur med hver av hundene. Jakttrening med Petra i skogen etterpå. Flink hund. Dobbeltmarkeringer. Bra fot. Ro. Fine avleveringer. Petra er mer enn epilepsi. I hverdagen er hun kjæledyr, muntrasjonsråd og humørspreder. Kommende flink jakthund og treningskompis.

 

Jeg ønsker meg sånne hverdager.

 

Torsdag 23.04 2015 Petra – alene med krampemonsteret

Krampemonsteret kom på besøk hjemme hos Petra mens jeg var på jobb i dag. Det er jo dette jeg så langt har vært forskåna for, men hele tiden har vært redd for. Men, i dag litt etter lunsj, mens jeg satt og leste noen dokumenter ved pulten min på jobb, var det en altfor velkjent lyd som fanga oppmerksomheten min. Den «hvesende» lyden Petra lager med munnen når hun trekker pusten under anfall, og bena som sparka. Da jeg løfta blikket til webkameraet så jeg den lille gule hunden, i biabedden sin – i krampe. Heldigvis lå hun mykt og godt der i senga si, og kunne ikke skade seg fysisk på noe vis.

 

Én ting er å føle seg hjelpeløs når en står like ved, sånn jeg hittil har gjort. Da kan jeg i hvert fall snakke med henne, stryke henne. Men, å sitte noen km unna, - DET var fælt, det!

 

Selvsagt reiste jeg hjem i full fart. Synet som møtte meg hjemme (etter 10 minutter i bilen) var en forvirra og våt hund. Hun var full av sikkel, og det var også gulvet på rommet hennes. Dessuten hadde hun både tissa og bæsja på seg – dvs på dyna i biabedden. Om det skjedde mens hun hadde anfall eller etterpå vet jeg ikke. Ifm med de fire anfallene jeg tidligere har observert har hun aldri hatt uhell inne, bare måttet ut etterpå.

 

6,5 uke siden forrige anfall – etter intervaller på 5 og 3,5 uke. Så, - klart jeg har gått og venta og tenkt at nå er det vel «på tide» snart med et anfall. Og hadde enda dette anfallet kommet ifm med foring, som det har pleid, så hadde jeg ikke blitt så satt ut. Det er jo DET jeg har trøsta meg med – at det skjer når jeg er hjemme, til stede og våken.

 

Også lurer jeg på om dette med anfall nesten er som et «indre trykk» som bare MÅ ut med jevne mellomrom. Så har jeg liksom stengt «stress-ved-foring» - kanalen. Har jeg da tvunget anfallet ut på et annet tidspunkt? Rare spekulasjoner, kanskje. Men, hva mer kan jeg få gjort enn å spekulere.

 

Kan jeg få velge, så vil jeg jo heller ha anfall ifm måltid enn når jeg ikke er hjemme – selvsagt.

 

Petra fikk være med meg tilbake til jobben, så lå hun under bordet og slappa av som om ingenting skulle ha skjedd. Men, for den tobente er det som har skjedd veldig dramatisk. Er fryktelig bekymra for framtida.

 

Jeg kan jo ikke ha det sånn, - at hun kan få anfall ”når som helst”, når jeg ikke er hjemme. En grusom tanke hvis hun etter et anfall skal måtte vente i timevis på at jeg skal komme hjem - i sin egen dritt og urin. Forvirra, redd, varm, tørst og tissatrengt. Jeg er jo ikke alltid på jobb på kontoret på Ås, bare 3 km unna.

 

En nyhetsoppdatering på FB førte, som tidligere, til mange innspill. Engasjerte FB-venner som bryr seg og kommer med råd. Jeg er kjempeglad for alle som involverer seg og prøver å trøste meg, føler med meg.

 

Noe som gikk igjen i flere av innleggene var at folk anbefaler at jeg prøver medisinering. Og mange viser til hunder de vet om som har fungert fint på medisin, uten noen bivirkninger. Én spesielt interessant tilbakemelding kom fra en FB-venn som er dyrepleier og jobber på en stor klinikk. Hun viste til at mange eksperter anbefaler å starte medisinering tidlig fordi det er større sannsynlighet for at man kan stabilisere pasienten på lav dose. Og motsatt, hvis man venter lenge med medisinering og pasienten fortsetter å ha regelmessige anfall, så kan det bli vanskeligere å stabilisere pasienten, og man må ofte gi høyere dose og får dermed flere bivirkninger.

 

Hm… Ja, jeg har jo grubla på dette fenomenet ”kindling” tidligere - altså at hjernen ”lærer seg” å ha anfall og fortsetter med det.

 

Hvorfor er jeg så skeptisk til medisinering når så mange viser til positive resultater? Jeg kan jo begynne med en liten oppramsing fra Felleskatalogen når det f eks gjelder det nye preparatet Pexion: Økt appetitt, hyperaktivitet, økt drikkelyst, økt urinering, sløvhet, sikling, kvalme, sjangling, apati, diaré, redusert syn og økt lydfølsomhet. Riktignok står det at det er milde og generelt forbigående bivirkninger. Og jeg VET jo at det står lange bivirkningslister omtrent på et hvert preparat.

 

Men, kanskje enda mer enn Felleskatalogen, tenker jeg på alle virkelighetsbeskrivelsene jeg har lest på FB-siden for epi-hunder. Alt eierne der beskriver om hunder som sjangler seg gjennom hverdagen, ikke ”er seg selv”, noen får til og med økt anfallshyppighet av medisin. Samtidig tror jeg at mange som er medlem på denne siden har hunder med enda mer alvorlig epilepsi enn Petra. Hunder som hadde et utgangspunkt med hyppigere og lengre anfall i utgangspunktet - før de begynte med medisinering. Så, det er ikke sikkert beskrivelsene der er representative for enhver hund med epilepsi.

 

I tillegg til bivirkningen, tror jeg at det som ”gnager” meg mest er perspektivet på å få en pasient i hus. Foreløpig er liksom Petra en syk hund bare ca en gang i måneden. Med medisinering blir hun på en måte syk hele tiden.

 

Det er liksom noe så fryktelig feil ved å sette en ung hund på livslang medisin med potensielle bivirkninger. En hverdag som skal preges av alltid å gi medisin på faste klokkeslett to ganger om dagen, hverdag og helg. På reise, hos hundevakt, på kurs, på trening, på konkurranse.

 

Også engster jeg meg over et scenario der Petra både er pasient, får bivirkninger, men ikke færre anfall.

 

Men, kan hende er dette veldig irrasjonelt og noe det fint går an å vende seg til. Kan hende svarer hun bra på medisin. Kan hende lar dette seg fikse lett med et par piller om dagen. Og jeg får færre bekymringer i hverdagen.

 

Epilepsi-medisin står selvsagt på dopinglista både i Norge og Sverige. Noe som betyr at kennelklubben må søkes om dispensasjon til å være med på konkurranser. Men, dette går visstnok greit å få, i følge folk som har prøvd.

 

 

Ellers har jeg tenkt mye på dette med egen psyke de siste dagene. En skal jammen være forsiktig med å sette seg til doms over hva eiere av epi-hunder velger å gjøre. For mange er stresset med denne sykdommen uutholdelig. Bekymringene for hunden er ikke til å bære. Så, av hensyn til selv å ha et greit liv, lar en hunden slippe.

 

Jeg ser helt klart at Petras sykdom preger meg sterkt. Periodevis tenker jeg nærmest ikke på noe annet. Nå er jeg jo fra før en bekymra type, og dette minsker ikke akkurat bekymringene. Dette gir meg mye angst og uro.

 

Hverdagen min er prega av at jeg må reise fra hundene mine på jobb, og de må være uten annet tilsyn enn via webkamera 8 timer om dagen. Så har jeg jo en hund til å ta hensyn til, Carmen skal også ha et fint liv.

 

Skepsis til medisinering til tross, dette siste anfallet har helt klart fått meg til å tenke gjennom behandlingsalternativene på nytt. Én ting er sikkert, jeg gir ikke opp Petra uten å ha prøvd!

 

Tirsdag 28.04 2015 Medisinering

Jeg har grubla veldig mye de siste dagene, på dette med å sette Petra på epilepsi-medisin. Skal? Skal ikke? Dessuten har jeg lurt på hva jeg skal fortelle ”dere der ute”. Men, jeg har funnet ut at jeg skal fortelle dere hva jeg tenker.

 

For mange kan det kanskje virke uforståelig hvorfor jeg har nølt sånn med om jeg skal sette Petra på medisin. Men, vi er jo forskjellige, vi mennesker, har forskjellig bagasje med oss i livet. For noen av oss har strikken vært strukket så langt at et kjent helvete er lettere å leve med enn et ukjent helvete. En kan lære seg å leve med uholdbare tilstander enten det er i arbeidslivet, i familien, i nabolaget eller i organisasjonssammenheng. Tilstander en ikke burde utholde. Tilstander en burde endre på. Men, endring til det ukjente kan være veldig vanskelig hvis en er sliten.

 

Altså er det enklere for meg å takle de etter hvert ”kjente” anfallene enn tanken på en hverdag med ukjente bivirkninger. En stor overvinnelse av egen psyke - å gå inn i det ukjente med Petra.

 

De siste par ukene har jeg vært veldig sliten og engstelig. Ja, symptomene mine kom faktisk før Petra hadde dette siste anfallet. Jeg har nok, helt ubevisst gått og ”venta på” et nytt anfall. Det var liksom ”på tide”. Sånn fungerer angst-symptomer for meg - kroppen kan si fra med brystsmerter og pusteproblemer før jeg mentalt har skjønt hva som er galt.

 

Og det som er galt er altså at jeg engster meg så veldig for Petra. Og dette har selvsagt ikke blitt noe mindre av at hun hadde anfall alene hjemme.

 

Både at anfallsmønsteret har endra seg OG tanken på alt som kan skje med medisinering er altså angst-skapende. Dessuten er det skummelt at det å gi medisiner jo er siste utvei. Så langt har jeg liksom hatt det til gode. Tenk hvis medisiner ikke funker? Da har jeg ikke flere utveier igjen.

 

Heldigvis klarer likevel rasjonale å vinne gjennom alle følelsene. Så, jeg har altså landa på at Petra skal settes på medisin. Men, jeg har tenkt at dette vil jeg gjøre så grundig som mulig. Derfor fikk jeg henvisning fra den klinikken jeg pleier å gå på til veterinærhøyskolen og en nevrolog der.

 

Jeg har ingen planer om at det skal gjøres noen flere undersøkelser av Petra i form av å scanne hodet hennes eller noe sånt. Kan heller ikke skjønne at det skal ha så mye for seg med noen omfattende blodprøver.

 

Det eneste jeg ønsker er så god faglig veiledning som mulig på det å komme i gang med medisinering. Doser. Bivirkninger. Valg av preparat.

 

Så må Petra altså bli stabil og fungerende før jeg kan søke om dispensasjon fra dopingregelverket til å få konkurrere. Og søknaden skal behandles. Ja, en skal ikke være spesielt god i matte for å regne ut at noen B-prøve før sommeren blir det ikke snakk om for Petras del.

 

 

Også har jeg etter de siste par ukers angst kommet til den erkjennelse at dette ikke bare handler om hva som er forsvarlig å la Petra leve med. Dette handler i høy grad også om hva det er forsvarlig at JEG skal leve med. Jeg må også ta mine symptomer på alvor, ikke bare Petras.

 

Jeg mobiliserer for i hvert fall å klare å holde ut noen uker med bivirkninger, selv om jeg frykter at jeg ikke vil takle å se henne sjangle rundt. Forhåpentligvis vil det være snakk om en kort overgangsperiode. Mobiliserer for å klare å se at hun endrer personlighet og blir sløv, ikke er seg selv.

 

Så lurer jeg veldig på hva jeg skal gjøre hvis hun begynner å drikke mye og dermed må tisse i løpet av den lange arbeidsdagen. Kanskje må jeg snike henne med på kontoret eller i bilen en periode. Kanskje må jeg jobbe litt hjemmefra. Kanskje må jeg skaffe hundevakt.

 

Jeg har mange gode venner og hundekompiser som bryr seg - og det setter jeg virkelig stor pris på. Jeg har til og med fått tilbud om å ta vare på Petra en stund for meg, hvis jeg blir for engstelig av å observere bivirkningene.

 

Selv om det er mye å bekymre seg over, prøver jeg å holde bekymringene på avstand de tre ukene fram til avtalen med nevrologen. Fram til vi starter medisinering. Prøver ikke å krisemaksimere. Men, det er lettere sagt enn gjort.

 

Fredag 15.05 2015 Natt-monster

04.30 i dag viste krampemonsteret seg.

 

Merkelig nok var dette en av de sjeldne nettene hvor Petra hadde fått lov å sove i senga, og Carmen lå i ”hundebingen” på soverommet. Som regel er jo begge hundene innestengt sammen bak kompostgrinda. I ettertid er jeg glad de ikke var innesperra sammen da krampeanfallet kom.

 

Jeg våkna av at Petra sparka og regna i halvsøvne med at hun drømte. Så, jeg dytta borti henne for å vekke henne og kjente at jeg tok i noe vått. Hun hadde tissa på seg, og jeg skjønte at hun hadde et krampeanfall.

 

Hvor lenge det varte vet jeg ikke, men det virka som et ”vanlig” anfall på et par minutter. Jeg løfta henne opp i armene mine og holdt henne og prata med henne mens det stod på. Hadde egentlig lyst til å bære henne ut av soverommet, men fikk det ikke til. Så, jeg måtte vente til krampene var over og la henne gå/sjangle seg ut selv. Slapp henne ut i hagen, hvor hun sjangla forvirra omkring uten å gjøre noe.

 

Inn igjen, og skifte på senga og tørke tiss. Og prøve å få sove litt mer på morgenkvisten. Petra drakk en del vann før hun sovna i biabeden sin ved siden av senga. Men, hun begynte å pipe litt i 06-tida, noe som er svært uvanlig for henne å være. Tror rett og slett hun var veldig sulten etter anfallet.

 

Som de andre gangene hun har hatt anfall på morgenen, kjentes det helt feil å gå fra henne hjemme, så hun fikk være med på kontoret.

 

Jeg har jo gått og lurt på det, - om vi rakk å komme oss til nevrologen før et nytt anfall. Det gjorde vi altså ikke, vi har jo time om en knapp uke.

 

Nå var det 3 uker siden forrige anfall, og jeg har jo liksom gått og venta litt på det.

 

Det kjennes nå som disse krampene har ”invadert” hverdagen min. I begynnelsen var de bare knytta til måltider. Da kunne jeg ”spare” min uro til de to gangene om dagen jeg fora henne, Så fikk hun anfall mens jeg var på jobb. Og brått så ble også arbeidsdagen en utrygg tid av døgnet. Og nå også natta.

 

Dette er virkelig en dårlig utvikling. At jeg har fått flere arenaer og tider på døgnet å bekymres over.

 

Nå har jeg jo allerede bestemt meg for å prøve medisinering, - den beslutningen tok jeg etter at hun hadde anfall mens jeg var på jobb. Og dette natt-anfallet bare bekrefter nødvendigheten av å medisinere.

 

Samtidig har jeg kjent mye på egne symptomer de siste ukene. Og det har blitt mer og mer klart for meg, at jeg har helsemessige begrensninger på å leve med en epilepsi-hund. Jeg klarer ikke en hverdag med kramper til alle døgnets tider. Jeg er faktisk avhengig av at Petra svarer på medisin og enten blir krampefri, eller har ganske så forutsigbare og sjeldne kramper.

 

Oppnår vi ikke det, må jeg gi opp Petra - av hensyn til egen helse. Tross alt er jo min egen helse viktigere enn Petra.

 

Kjentes litt underlig å dra på trening i dag. Samtidig var jo Petra, som vanlig, seg selv etter noen timer. Og på ettermiddagen var hun klar for litt aktivisering. Vi tok en tur til Flateby og hadde en økt sammen med andre unge hunder.

 

Torsdag 21.05 2015 Time hos nevrolog

Petra var til utredning hos veterinær i fjor høst i fm det første epilepsi-anfallet. Og, som mange som leser dette vet; - i et halvt års tid var jeg tilfreds med min beslutning om ikke å medisinere. Det funka så lenge anfallene kun var knytta til måltidene.

 

Men, da hun i april-mai fikk to anfall mens hun sov, - ett mens jeg var på jobb og ett om natta, så måtte jeg revurdere dette med medisinering. Kjente at jeg rett og slett ikke kan leve med den usikkerheten at hun kan få anfall når som helst i løpet av arbeidsdagen og natta.

 

Å komme i gang med medisinering på en epi-hund kan være en krevende periode, med diverse justeringer av dosen. Så, jeg fant ut at jeg i en sånn periode trengte tett kontakt med en ekspert. Dermed ba jeg om en henvisning til nevrolog på veterinærhøyskolen. Ikke for å få gjort flere undersøkelser, men for å opprette kontakt med en som kan spørres til råds underveis.

 

I dag var altså dagen for timen kommet, så Petra og jeg begav oss inn til Oslo i rushtrafikken. På forhånd hadde jeg sendt epost til nevrologen med beskrivelse av de 7 anfallene Petra har hatt på de siste 8 månedene.

 

Det var en rar følelse å parkere utenfor smådyrklinikken. Adamstua er jo et sted med mange minner. Det lange veterinærstudiet, som også innebar vakttjeneste nettopp på smådyrklinikken.

 

Jeg hadde på forhånd sett for meg at vi skulle gjøre oss ferdig hos nevrologen i fm timen vi hadde, så jeg hadde tenkt at jeg vel måtte klare å være tilbake på jobb sånn til lunsj, ca. Jeg ble derfor litt overraska da jeg skjønte at ”opplegget” egentlig var å levere hunden til undersøkelse, for så å hente henne på ettermiddagen.

 

Siden det ble litt tungvint for meg å skulle kjøre fram og tilbake til Ås enda en gang, OG jeg hadde flaks med at neste pasient hos nevrologen ikke krevde noen akutt oppfølging, kunne de likevel gjøre seg ferdig med Petra på formiddagen. Men, det ble altså i to omganger hos nevrologen. Først inn til samtale, så inn til undersøkelse. I mellomtiden satt jeg på venteværelset og Petra sovna på gulvet. Hun måtte vekkes når vi skulle inn til undersøkelse.

 

Hva sa så nevrologen? Kanskje ikke så mye mer enn det jeg allerede selv har funnet ut. Noen hunder er ”regelmessige” og forutsigbare i sine anfall. Andre ikke. Noen opplever at hunden i etterkant av en ekstra stressende dag kan få anfall på natta. Hvordan medisinering virker er helt individuelt, men det er helt normalt med en fase i starten hvor en må endre dosering én eller flere ganger.

 

Selv om Petra var undersøkt og tatt blodprøve av tidligere, ønska hun å ta egne undersøkelser, siden nå Petra blir hennes pasient. Noe som normalt koster 2500 kr.

 

På den klinisk-nevrologiske undersøkelsen hadde nevrologen med seg en dyrepleierstudent, så jeg fikk nøye forklaring på alt som skjedde. Det var flere dyrepleierstudenter involvert i undersøkelsen av Petra i dag, men ingen veterinærstudenter.

 

Først skulle hunden ”mønstres”, altså gå fram og tilbake, så en fikk sett bevegelsene. Også i trapper fikk vi gå, opp og ned. Jeg gikk og gikk med Petra, fram og tilbake i gangen, opp og ned trappa. Selvsagt ikke noe unormalt å finne.

 

Så var det diverse undersøkelser av reflekser på bena hennes. Tok hun støtte og ”hinka” bortover på det ene benet hvis en løfta det andre og dytta litt borti henne? Hadde hun normale smertereflekser i huden. Bevega hun nakke og hale normalt? Kunne hun ”gå trillebår” Osv. Fortsatt alt normalt, selvsagt.

 

Etter litt vurdering, ble jeg så spurt om jeg kunne stille Petra til disposisjon som pasient for veterinærstudenter en dato noen uker fram. Da ble nemlig dagens undersøkelser og prøver gratis. Ikke rart de ønska seg Petra som pasient, hun var jo virkelig drømmepasienten. Bare nysgjerrig og koselig uansett hvem som kom i nærheten.

 

Så skulle de ta blodprøve av henne. Blodprofilen i fm det første anfallet begynner jo å bli 8 måneder gammel. Og siden hun skulle være tilgjengelig som pasient, var det greit med en ferskere prøve. Jada, ikke noe problem, tenkte jeg. Jeg bidrar da gjerne til utdanningen av dagens veterinærer. Og Petra er jo tryggheten selv i sånne settinger.

 

Jeg fikk ikke være med inn da de skulle ta blodprøve, men satt og venta på utsiden, tjuvkikka litt gjennom vinduet, og hørte hva som foregikk. Måtte le da de var sånn 4-5 dyrepleiere og dyrepleierstudenter som strevde med å få tatt denne blodprøven. Pasient Petra ville nemlig bare kose. Enten lene seg tungt innpå de i nærheten, stupe kråke eller legge seg på ryggen og bli klødd på magen. Det er jo litt vanskelig å få tatt blodprøve av en hund som liksom bare siger sammen av koselyst.

 

Men, de lyktes til slutt. Og dagen etterpå fikk jeg beskjed om at også blodprøven var helt normal.

 

Det er forskjellige epilepsi-medisiner å velge mellom til hund. Det gamle og velprøvde Fenemal har såpass med bivirkninger i form av skade på lever at hunden bør følges opp med blodprøver et par ganger i året. Så har det kommet noe nyere som kalles Pexion. Ikke skadelig for lever, ikke behov for jevnlige blodprøver, men altså ikke så velprøvd. Og nok ikke like stor sannsynlighet for at det faktisk funker, som Fenemal.

 

Lørdag kommer medisinen til apoteket, så da skal vi i gang. Enn så lenge leser jeg det som står i Felleskatalogen om preparatet og er urolig. Det er greit nok at det skal gis hver 12. time. Det skal vi alltids få til. Jeg må gi det på et sånt tidspunkt om morgenen at jeg rekker å gjøre det før jeg går på jobb, men så sent at jeg har sjanse til å sove litt lenger på morgenen i helgen. Kanskje f eks 07.30? Og 19.30 på kvelden. Da får jeg jo bare ta med meg tablettene ut på trening og trim, hvis jeg ikke er hjemme til 19.30.

 

MEN, så blir jeg urolig når jeg leser det som står under Administrering. "Tidspunktet for administrering bør være konsekvent i forhold til foring"?? Jeg kan jo ikke ta med meg råfóret ut på trening. Hvordan i all verden skal vi få til dette?

 

Det blir nok et spørsmål til nevrologen over helgen, men akkurat for helgedagene skal jeg klare å få til å fore på samme tidspunkt, tror jeg.

 

Tirsdag 26.05 2015 Vi er i gang med medisinering

I dag gikk vi i gang med medisinering. Jeg fikk tak i tablettene allerede på lørdag, men ønska, ut fra det jeg leste i Felleskatalogen, å ta en samtale med nevrologen før jeg satte i gang.

 

Ble nemlig litt i tvil ut fra det som stod om å være konsekvent med fôringstidspunkt ift medisineringen. Noe som jo blir helt umulig for meg i hverdagen. Jeg kan klare å få gitt henne tablett hver 12 time - de er jo tross alt enkle å ta med seg ut på tur. MEN, å skulle gi maten med 12 timers mellomrom blir verre. Å drasse på råfôr sånn fra etter jobb og til utpå kvelden en gang, hvor jeg enn måtte befinne meg. Og gi henne mat midt i en trenings- eller trimøkt, - nei, det går jo ikke.

 

Nevrologen mente det viktige var å tilstrebe 12 timers intervaller på medisinen. Og at dette med tidspunkt ift. fôring nok var mer akademisk enn klinisk relevant. Hun skulle sende meg en beskrivelse med forskning på Pexion.

 

Hm. Må innrømme at jeg ble litt svimmel av å prøve å skjønne innholdet i den mange sider lange beskrivelsen - på engelsk. MEN, det jeg mener jeg fikk ut av det var at endringene i opptakshastigheten av medisinen var funnet på forsøksdyr - beagler. Og det stod til og med at resultatet kanskje ikke helt var appliserbart til gjennomsnittshunden. Nevrologen sa dessuten at hun trodde dette var det eneste forskningsresultatet som i det hele tatt sa noe om at det skulle være av betydning å være konsekvent med fôriingstidspunkt.

 

Så, konklusjonen min er kort og godt at jeg ”driter i det” med fôringstidspunkt. Men, at jeg er nøye på 12-timers intervall på medisinen.

 

Hun fikk tabletten kl 19.30. Det er det tidspunktet jeg har kommet fram til skal være greit ut fra at det passer med 07.30 om morgenen. Så rekker jeg det akkurat i hverdagen før jeg skal på jobb, og samtidig behøver jeg ikke stå opp så tidlig når det er helg.

 

Det gikk ca 1,5 time før hun fikk mat etter tabletten, og jeg synes hun virka mer sulten og desperat mens hun venta enn vanlig. Da det hadde gått et par timer etter tabletten ble hun synlig ustø på bena. Krasja litt borti møbler når hun gikk rundt i stua. Og var ganske klønete når hun skulle opp i eller ned av stolen.

 

Hun virka enda mer hyper enn vanlig, og maste om å komme ut. Ute virka det som hun var på jakt etter mat. Hun vet at det ligger noe hønsegjødsel inntil (det inngjerda) kirsebærtreet mitt, - så hun vaka rundt langs gjerdet, lukte og sendte lange blikk mot bakken ved treet.

 

Men, så sovna hun etter hvert, og alt virka normalt.

 

Onsdag 27.05 2015 Bivirkninger

Jeg merka ikke noe på Petra på morgenen i dag.. I løpet av arbeidsdagen var hun muligens litt mer urolig sånn på ettermiddagen. Da vi hadde kommet fram til kveldens treningsområde og jeg skulle ta ut Carmen for å lufte henne, var Petra uvanlig stressa inni bilburet, og ville absolutt ut. Sånn pleier hun jo ikke å være i fm at jeg åpner bilburet. Og, som sagt, på turen var hun veldig hyper.

 

Da jeg tok henne ut av bilen i fm at vi var ferdig med trening, kunne jeg se at hun var litt ataktisk.

 

Da vi kom hjem (og det hadde gått 3 timer siden hun fikk tablett), var hun HELT HYSTERISK på vei inn fra bilen. Sånn jeg leste henne - veldig sulten. Og fryktelig utålmodig når jeg gjorde klart maten. Til og med kom med lyd.

 

Torsdag 28.05 2015 Bivirkninger

Jeg har begynt med å gi Petra litt blomkål sammen med maten hennes. Om det er DET som hjelper, at hun ikke føler seg så sulten, eller om den ekstreme sulten bare slo til de første par dager med tabletter, vet jeg ikke. I alle fall synes jeg ikke hun har virka så hysterisk sulten i dag.

 

For all del, hun er jo fryktelig intens rundt fôring, - mye verre enn Carmen. MEN, det var hun også før hun begynte med epilepsi-medisin.

 

Mer hyperaktiv enn vanlig? Tja, hyper har hun jo alltid vært. Tror egentlig dette også var noe som endra seg de første par dagene etter medisinering.

 

Ustøheten, da? Ja, det er betraktelig bedre enn de første par dagene. Men, jeg synes fortsatt jeg ser innimellom, at hun liksom ”snubler” litt.

 

Søndag 31.05 2015 Bivirkninger

Jeg har vært optimistisk et par dager, men i kveld syntes jeg Petra var helt ille. Antagelig hadde det sammenheng med at hun var skikkelig understimulert etter en dag i bilen, og sånn sett var ”naturlig” urolig. Og dermed kom det som antagelig har vært der alle dager siden vi begynte på tablettene - ataksien - tydeligere fram.

 

Det er klart at om hun ligger stille i en stol og sover et par timer, så ser jeg jo ikke om hun er ustø. Heller ikke om hun er urolig. Og en ev. sult-atferd kommer jo da heller ikke til uttrykk. Men, i kveld etter maten lå hun absolutt ikke og sov. Hun vandra rundt og rundt, til dels med litt klønete gange. Da jeg slapp henne ut bare soste hun rundt og spiste gress, antagelig fordi hun var sulten.

 

Ellers ser jeg generelt at de bivirkningene jeg har observert har vært om kvelden, fra et par timer etter tabletten og utover. På formiddagen har hun jo i døgnrytmen at hun skal sove, og da har jeg faktisk ikke observert noe som helst.

 

Ja, ja, vi er jo fortsatt inni den første uka med medisin. Har lest mange skildringer fra de som har prøvd Pexion hvor de sier at hundene blir vant til medisinen i løpet av et par uker. Så, det er vel fortsatt håp om at hun kan bli normal i bevegelsene.

 

Fredag 19.06 2015 TIKK TAKK

Tikk, takk. Tabletter hver dag livet ut, kl 07.30, Kl 19.30. kl 07.30. Kl 19.30. Tikk, takk. 07.30 hver dag. Fri eller jobb. Syk eller frisk. Borte eller hjemme. Tikk, takk. 19.30 hver dag. På jakttrening eller sykkeltur. På vei med bil eller hjemme i stua. I skogen eller på en ferje. Tikk, takk. Fast alarm innstilt på mobilen, som ringer to ganger i døgnet.

 

Ringelyden betyr pølse, Frolic, ost eller lignende. Vær så god, her er tabletten din.

 

Milepæler. Tikk, takk. Anfallsfrekvens. Tikk, takk. Vi har passert 3 uker og 1 dag. 3 uker og 2 dager. 3 uker og 5 dager. De korteste avstandene som har vært mellom anfall.

Så har vi gått løs på 5 uker og 1 dag, der er vi i morgen. Kommer vi til å klare 6 uker og 3 dager, 29. juni? Langt der framme ser jeg 13. august – det er den personlige rekorden. 2 måneder og 29 dager. Den lengste anfallsfrie perioden som har vært siden Monstersykdommen inntok heimen.

 

Statistikken er bedre for de på to ben enn de på fire. Humane epileptikere som går på medisin, har 70-80 % sjanse for anfallsfrihet. Petra og hennes artsfrender som medisineres har bare 20-30 % sjanse.

 

Vi kan ikke regne med anfallsfrihet. Men, det ser ut som vi kan regne med en redusert frekvens, i hvert fall ift de korteste avstandene. Det ser ut som vi kan regne med at medisinen virker som den skal – krampedempende.

 

Medisinen virker også som den helst ikke skal – med bivirkninger. Hun sjangla i begynnelsen, men det er heldigvis borte. Men, fortsatt er hun ekstremt sulten, nå som vi starter på den fjerde uka med Pexion. Så akkurat den bivirkningen kan det hende vi må leve med. Eller går det fortsatt an å håpe på at det normaliserer seg?

Heldigvis er ikke en ekstatisk sulten labrador noe nytt fenomen for meg. Og jeg forsøker å takle det som om det ikke hadde noe med sykdom å gjøre. Nemlig med å vente ut og tilstrebe mest mulig ro før maten settes på gulvet. Dessuten har det blitt noen «mellommåltider» med gulrot, blomkål eller lignende. Sånn, hvis vi kommer veldig sent hjem fra trening.

 

Tikk, takk. Søknad om dispensasjon fra dopingregelverket til NKK. Kan Petra få konkurrere? Være med på jaktprøver? Svar i løpet av 2 uker – som kjentes som en evighet. Heldigvis var svaret Ja – dispensasjonen er gitt for et år. Neste år må vi søke på nytt. Dispensasjonen gjelder også i Danmark. Er usikker på om jeg må ha en egen en for Sverige. Epost er sendt SSRK. Tikk, takk.

 

Er forsiktig optimistisk.

 

Torsdag 25.06 2015 Mye medisin

Petra går altså på epilepsi-medisin. Et regime som betyr fast klokkeslett to ganger om dagen, hvor det også deles ut en godbit. Ikke så rart hun har litt forventninger til medisin-dosen, og - skulle det vise seg - også en liten pose jeg pleier å oppbevare tabletten i hvis hun får den ute på tur.

 

Siden jeg skulle på kenneltreff i helgen, løp jeg rundt og pakka på kvelden. Litt stressa og travel. Pilleboksen til Petra skulle ned i bagasjen, så jeg tenkte at jeg skulle gjøre klar morgendosen hennes og legge den på benken - i den omtalte lille posen. Kveldsdosen hadde hun fått.

 

Så kom jeg inn etter en runde ut i bilen, da, og ble møtt av en hund med deler av en liten plastikkpose i munnen. Ganske riktig - rampedyret hadde vært oppå benken (og jeg la den faktisk ganske langt opp på kjøkkenbenken) og forsynt seg med en ekstra tablett, bare en drøy time etter den originale kveldsdosen.

 

Hm. Den tobente ble selvsagt litt stressa og fant sporenstreks fram Felleskatalogen for å se på faren ved overdosering. Ble beroliga da jeg leste at overdosering begynner en liksom først å snakke om ved femdobling, og ikke en gang da er det noen stor fare på ferde.

 

Det eneste jeg så på Petra var at hun ble litt sjanglete, men dog ikke i nærheten av så ille som hun var de første dagene da vi begynte på medisin .

 

Ja, da har jeg lært DET. Fortsatt kjennes dette med å gi hunden daglig medisin til faste tider litt nytt og ikke helt ”på plass” hos meg. Men, jeg synes vi klarer oss ganske bra - Petra og jeg!

 

Tirsdag 01.09 2015 Epilepsimedisin i 100 dager

De første 100 dager regnes som en lakmustest for en ny amerikansk president. I min lille verden har det nå gått 100 dager siden Petra begynte på epilepsimedisin. Og kanskje er det tid for litt oppsummering og tilbakeblikk, og lakmustesten på Pexion.

 

Som kanskje noen av leserne husker, var jeg i utgangspunktet særdeles skeptisk til å sette Petra på medisin. Jeg så for meg alvorlige bivirkninger. At hun skulle bli så sulten at hun gikk løs på inventaret og så tørst at hun drakk mer vann enn hun klarte å holde på en dag alene hjemme.

Jeg hadde en skikkelig katastrofe-følelse på at medisin ikke ville hjelpe på anfallene, og da måtte jeg bare avlive hunden, siden jeg da hadde prøvd alt, og medisin var siste utvei.

Dessuten frykta jeg at et strengt regime med medisin nøyaktig hver 12. time ville bli umulig å få til i en hektisk hverdag.

Vel, hundre dager har gått, og jeg kan trygt si at omtrent ingenting av det jeg frykta har slått til. For å ta det med bivirkninger først, - visst var hun litt ustø og sjanglete de første dagene, men det gikk kjapt over. Derimot er hun fortsatt mer intens når det gjelder mat og mer sulten ifm foring enn hun var tidligere. Men, denne bivirkningen er ikke verre enn at vi takler det. Og det er kun i tilknytning til nært forestående måltid at hun får denne ekstra intense oppførselen.

At medisinen har hjulpet er det ingen tvil om. Forrige anfall var 15. mai, så det har gått over 3,5 måned siden sist. Dette er 14 dager mer enn den tidligere «rekorden» hun hadde på periode mellom to anfall. Det er likevel for tidlig til at jeg kan si hun har slutta å ha anfall. Jeg vet egentlig ikke om jeg noen gang vil tørre å si akkurat det, uansett hvor lenge det går. Men, jeg tenker at i hvert fall må det gå et år uten anfall, før jeg kan si at hun ikke har anfall lenger.

Det jeg derimot helt klart kan si er at hun har vesentlig sjeldnere anfall enn tidligere – vi var jo nede i kun 3-4 uker mellom anfallene. Så, jeg er vel forsiktig optimist når det gjelder videre anfall, selv om jeg vet at statistikken ikke er på vår side. Ifølge ferske forskningsrapporter er det kun 15-20 % av hunder som settes på medisin som blir anfallsfrie. Hos mennesker blir 60 % anfallsfrie ved medisinering. Og for menneskene som ikke blir det har de også andre behandlingsalternativ med operasjon

Når det gjelder regimet med 12 timer mellom tablettene, så har jeg blitt litt mer avslappa etter som ukene har gått. Jeg tilstreber selvsagt å gi henne på et fast klokkeslett, men hvis det er vanskelig å få til på kvelden pga. fellestrening med Carmen eller annet program, så forskyver jeg litt og tilpasser klokkeslettene på dosen hun får før og etter, sånn at det blir glidende overganger. Så langt har det i hvert fall gått bra å gjøre det sånn.

Om det har sammenheng med at Petra har blitt mer stabilisert i hjerneaktiviteten etter å ha gått såpass lenge på medisin eller om hun bare er i ferd med å bli voksen, - i alle fall; - hun har begynt å lande litt de siste ukene. Det har jo vært mye ekstra med henne i oppveksten. En veldig intens hund, som har vært vanskelig å korrigere.

 

Men, i det siste har hun både oppnådd førstepremie på jaktprøve, og oppført seg fint på mange treninger.

Jeg har grubla på om krampeanfallene virkelig har vært de eneste symptomene Petra har hatt, eller om hun faktisk også har hatt andre symptomer på epilepsien som har vært vanskeligere å oppdage. På menneske er det omtalt noe som kalles absenser. Dette beskrives slik på siden til Norsk Epilepsiforbund: «Dette er kortvarige episoder med bevissthetstap der pasienten plutselig stopper med det han holder på med og ikke svarer på tiltale. Noen ganger kan det i tillegg til fraværenheten ses øyerulling opp under pannebrasken, eller rykninger i ansiktet. Absensene varer bare noen få sekunder og kan opptre mange ganger daglig. Absenser forekommer oftest hos barn, og kan være vanskelig å oppdage. Dette gjør at de kan gi store konsekvenser for læring i skolesituasjonen. Denne typen anfall har imidlertid svært god prognose når den diagnostiseres.»

Har Petra i tillegg til krampene hatt episoder med absenser som har gjort det vanskelig å trene med henne? Er det derfor hun tidvis har virka ukonsentrert og oppspilt? Eller har endringen i atferden ikke noe med medisineringen å gjøre, men har kun sammenheng med at hunden har blitt eldre og mer moden?

 

Vel, uansett kan jeg i hvert fall konkludere med at medisineringen av Petra så langt har vært vellykket. Anfallene har blitt sjeldnere, bivirkningen med sult er til å leve med, og kanskje hun til og med har blitt enklere å trene som følge av medisinen?

 

Dessuten har vi fått hele tre dispensasjoner fra dopingregelverket, - sånn at hun har lov å bli med på Working Test og A/B-prøver for retrievere selv om hun går på medisin. Fra NKK har vi fått dispensasjon med ett års varighet, mens vi fra SKK og det Svenske Jordbruksverket har fått dispensasjon inntil videre. Dermed kan vi konkurrere både i Sverige, Norge og Danmark (som baserer seg på norsk dispensasjon).

 

Konklusjonen er dermed at de første 100 dager har gått bra og lover godt for framtiden!

 

Torsdag 15.10 2015 Den femtende

For femte gang har det blitt den femtende. Nå er det fem måneder siden Petra sist hadde epilepsianfall.

 

Jeg kjente denne gangen, som de tidligere månedene at jeg holder pusten litt ekstra når 15. nærmer seg. Kommer vi til å bestå testen denne gangen også? Altså passere den magiske datoen uten et nytt anfall? Og jammen klarte vi det! Og kan altså skrive 5 måneder.

 

Jeg har tenkt litt på om jeg kommer til å glemme noen gang at Petra har epilepsi, - hvis nye måneder kommer og går uten at hun får noen flere anfall...? Men, jeg tror ikke det. Jeg får de daglige påminnelsene, hver eneste morgen og kveld når hun får tabletten sin. Alarmen på mobilen ringer 07.30 og 19.30. Hver dag. Jeg tenker på det hver gang jeg ser henne spise, siden det var ifm måltid at hun fikk så mange av sine anfall.

 

Jeg skvetter til hver gang hun drømmer, og det rykker i bena hennes. Jeg liker ikke at hun ligger sånn og fekter med bena. Det minner meg om noe. Noe uhyggelig.

 

Hver dag når jeg går på jobb stenger jeg henne inne på hunderommet, mens Carmen får være løs i resten av leiligheten. Jeg tenker at det sikkert hadde vært hyggelig om de kunne være på samme rom... Men, jeg tør ikke. I tilfelle. Av hensyn til Carmen. Bildet jeg så på webkameraet, den gangen hun hadde anfall mens hun var alene hjemme, er fortsatt på netthinna. En skremmende tanke at Carmen skulle være innesperra sammen med noe sånt.

 

Når jeg må gå fra hundene i bilen vurderer jeg hver gang om jeg synes det er trygt å la de ligge i samme bur. Korte turer inn i butikken og handle - greit nok. Men, skal de ligge der noen timer, f. eks. i et parkeringshus mens jeg er på middag eller konsert - ja, da har jeg alltid med biabedden til Carmen. Så får Carmen ligge bakerst i bilen, utenfor buret, mens Petra er innestengt i buret. I tilfelle.

 

Hundene sover som regel i en egen “binge” på soverommet mitt. Så hender det en sjelden gang at Carmen får sove i senga. Aldri Petra. Det siste anfallet, altså den femtende mai, fikk hun på morgenkvisten - mens hun sov i senga mi. Jeg er overtroisk. Jeg tenker at det bringer ulykke å la henne sove i senga mi. At det vil skje på nytt.

 

For første gang i år skal Petra være hos hundevakt. Ja, det vil faktisk være flere ganger i løpet av tiden fram til jul, at jeg må plassere henne bort. Da tenker jeg veldig på sykdommen hennes. Hvem kan jeg spørre om å passe henne? Naturlig nok er noen litt skeptisk. Synes det er et stort ansvar å passe en hund med en så alvorlig diagnose.

 

Ofte spør folk meg om hvordan det går med Petra, og det synes jeg er veldig hyggelig. At folk bryr seg. Og det er hyggelig å kunne fortelle at det går så bra med henne, nå som hun får medisin.

 

Men, jeg skjønner at flere, både ut fra det som blir sagt og det som ikke blir sagt, hadde gitt opp for lenge siden. Hadde ikke beholdt en jakthund med epilepsi. Hadde avliva en sånn hund. Ikke giddet å holde på med medisinering, trening og konkurranse. Hadde begynt på nytt, med en ny hund.

 

Men for meg er jo Petra unik. Det finnes bare én av henne. Det finnes ingen ny Petra. Ingen annen hund kan erstatte akkurat henne.

 

Derfor holder jeg meg til avtalen jeg har med Petra. At så lenge denne skitsykdommen er under kontroll, og både hun og jeg kan bevare helsa, så står jeg last og brast med Petra. Så tar jeg vare på henne etter beste evne. Så gir jeg henne et godt liv. Og ser fram til den neste 15. Til neste nye rekord.

 

Fredag 01.01 2016 Et nytt år med Petra

Tankene om et nytt år er prega av Petras diagnose. Går det bra med Petra, spør folk, og da mener de - er hun anfallsfri? Ja, det er hun, og det går bra med henne. Men, går det bra med meg? Det gikk dårlig i våres. Med meg. Men, fra sommeren har det gått bra. Med meg. Så lenge jeg makter å holde bekymringene sånn passelig unna. Men, jeg vet at hvis hun får flere anfall, vil bekymringene øke. Øke så mye at jeg ikke holder det ut, - tror jeg. Derfor har jeg på en måte tatt den vanskelige beslutningen på forhånd. Kanskje får jeg bruk for beslutningen, kanskje ikke.

 

Jeg vet ikke hva framtiden vil bringe for Petra. Jeg planlegger som om hun skal leve i 10 år til, men er forberedt på at jeg kan miste henne i løpet av noen uker, og kanskje må kjøpe meg ny hund i løpet av året. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå med henne.

 

Nå er det selvsagt ingen som vet hvordan det går med sine hunder. De kan strengt tatt bli overkjørt eller få en alvorlig infeksjon i morgen. Men, likevel er det noe annet å leve med en kronisk og ikke-forutsigbar sykdom. Som bare er der hele tiden. Hver dag.

 

Mange hundeeiere har opplevd å kjenne seg som en bøddel når en må ta den tunge beslutningen om å la en hund reise til hundehimmelen. Som regel tar en sånne beslutninger fordi hunden er gammel og/eller syk, og den skal få slippe mer lidelse. For meg er det sånn at jeg kanskje må ta den type bøddel-beslutning av hensyn til MEG. Ikke fordi hunden lider, men fordi jeg ikke klarer å leve med sånne bekymringer.

 

Derfor ligger sorgen på lur hver dag. Fordi jeg mistenker at jeg ikke er tøff nok til å klare å leve med en epileptiker - hvis hun får flere anfall. Fordi Petra og min sameksistens står og faller på at hun på tross av den dystre statistikken fortsetter å holde seg anfallsfri. Fordi jeg innerst inne bebreider meg selv at jeg ikke er tøffere.

 

Midt i det dystre, så tenker jeg at jeg har lært noe nytt om det å være hundeeier det siste året. Noe nytt om meg selv. En innsikt som har kostet mye, men som ikke er bortkasta uansett hvordan det går - med Petra.

 

Fredag 15.01 2016 Nok en femtende

Nok en gang skriver vi historie, Petra og jeg. 8 (åtte!!) måneder og noen timer har gått siden Petra sist hadde epilepsianfall. Vi har klart det igjen - å passere den femtende.

 

Som noen sikkert har fått med seg har jeg i de siste ukene hatt bekymringer med at Petra har kasta opp. Det kan nå se ut som diettforet (id) og Diarsanyl har roa det ned. Hun får de vanlige to måltidene om dagen, men da med id og ikke Vom og Hundemat. Dessuten en liten dose Diarsanyl. Planen er å holde på en tidagers tid med Diarsanyl, for så å kutte den ut, men fortsette enda en stund med diettforet. Jeg er optimistisk ift å få orden på magen.

 

MEN, det som bekymrer meg er opptaket av epilepsi-medisinen. Dette fordi Diarsanyl jo nettopp skal lage en slags beskyttende hinne som kler fordøyelseskanalen. Hvordan blir opptaket av Pexion med en slik “hinne”? Ja, dette har jeg spurt både nevrologen og Boheringer Ingelheim (som produserer Pexion) om, men ikke fått noe svar foreløpig.

 

Jeg løser det ved å gi tabletten i forkant av måltidet (og altså Diarsanyl), og håper at opptaket av Pexion blir bra nok.

 

Som om det ikke var nok med bekymringer om Petra, er det nok en gang usikkerhet ift jobb og kontorplassering. Den gamle sannheten om at livet ikke er rettferdig viser seg nok en gang å stemme. Vi har mange slags tilsyn og kontrollorganer her i landet. Men, det er ingen som griper inn når noen liksom har fått nok av elende og kanskje burde behandles ekstra pent til en forandring.

 

Heldigvis går det an å kanalisere energiuttaket til mine firbente samboere. Tenkt å bli satt så stor pris på bare fordi jeg kommer hjem hver ettermiddag! Ingen bebreidende spørsmål om hvor jeg har vært hele dagen eller hvorfor jeg er sen. Tenk å bli så utrolig glad for et måltid! Ja, de er lette å glede disse hundene.

 

Og de lever i nuet. I motsetning til meg er de ikke bekymra verken over hva de tidligere har blitt utsatt for eller hva de kan komme til å utsettes for i framtida. De bare lever her og nå. Derfor er de mine store forbilder.

 

Fredag 08.04 2016 Verste krampedag noen gang

10 måneder og 24 dager skulle det altså gå, til Petra igjen fikk epilepsianfall….

 

MEN, omstendighetene var meget spesielle for dagens flere anfall.

 

Petra (og Carmen) hadde nemlig time til å få skrapt tannstein på klinikken. Mye av tannsteinen holder jeg unna ved å la de gnage på tyggeben. Men, da Petra hadde magekatarr her i vinter, fikk hun kun skånekost, og det ble ikke noe tyggeben på noen av hundene. Dermed ble det tannstein.

 

Jeg leverte hundene på morgenen. Satt først sammen med redd-for-å-være-på-klinikken Carmen til hun sovna av den beroligende sprøyta. Deretter leverte jeg fra meg overlykkelig-for-å-være-på-klinikken Petra og dro så på jobben.

 

Da jeg skulle hente hundene på klinikken sa kontordama at veterinæren ville snakke med meg, så jeg måtte vente litt etter å ha betalt regninga. Jeg trodde først det gjaldt Petras tåskade, som jeg hadde bedt dem ta en kontroll på. Men, da jeg begynte å granske regninga fikk jeg bange anelser. Idiopatisk epilepsi stod det på en linje på regninga – og under behandling stod det Stesolid (det samme som Valium).

 

Det som ikke må skje hadde altså skjedd!! Petra hadde fått kramper mens hun lå i anestesi og fikk skrapt tenner. De måtte gi henne Stesolid, krampene avtok, så kom de tilbake, og hun fikk andre krampedempende medisiner.

 

Jeg vet ikke helt hvor lenge hun til sammen hadde kramper og hvor mange ganger det var snakk om. Følte meg helt svimmel der jeg stod og hørte på veterinæren fortelle.

 

Da jeg henta Petra fra buret var hun skikkelig groggy og ustø på bena etter alle medisinene hun altså hadde fått i løpet av dagen. Strengt tatt skal det farmakologisk sett ikke være noen økt fare for krampeanfall pga. den type beroligende hun fikk ifm. tannbehandlingen. Tvert imot skal den type medisin hun fikk virke krampedempende. Men, så er det altså jævelskapen med denne sykdommen – at alt mulig av avvik fra rutiner, ubalanse, ekstra stress og endringer KAN utløse anfall.

 

Petra ble dopa ned på samme måte i fjor i mars, også da ifm. tannstein. Og den gangen fikk hun ikke anfall. På det tidspunktet hadde hun fått epilepsidiagnosen og rukket å ha 4-5 anfall, men hadde enda ikke blitt satt på medisin.

 

Huff! Dette kjennes ikke greit! Tankene svirrer gjennom hodet mitt.

 

Jeg gjorde jo en tankeøvelse på nyåret om hva som ville skje hvis Petra begynte å få flere anfall. Og bestemte meg med stor sorg, for at DET orker jeg ikke, ut fra hvor dårlig jeg ble av disse anfallene for et år siden. Flere anfall betyr at Petra må få slippe, bestemte jeg meg for, - av hensyn til min egen helse. Noe av det første jeg tenkte på i dag, var denne «avtalen» med meg selv. Og jeg bestemte kjapt at dagens anfall «gjelds ikke» ift. avtalen min. Det var jo helt spesielt i dag, bestemt jeg. Jeg tar ikke denne dagen med i regnskapet. Jeg orker ikke. Jeg er så veldig, veldig glad i Petra.

 

Men, jeg er fryktelig redd for at dagens anfall skal være starten på flere anfall. Selv om anestesi-situasjonen er spesiell, så er det dette med at hjernen husker og kan komme til å repetere tidligere atferd (et fenomen som ofte kalles «kindling»). I dette tilfelle er en redd for at hjernen husker det å ha krampe. Nå har jo omstendighetene de siste 10-11 månedene vært bra mtp. dette med hjernen og hukommelse. Petras forrige dag med anfall var 15 mai 2015, og det har altså vært en lang periode uten anfallserfaring. Dermed har Petras hjerne kunnet glemme det skikkelig! Nå husker den igjen. Har fått en solid dose ny erfaring med å ha krampe.

 

Dessuten innser jeg jo at det å dope ned Petra representerer et problem. Tannstein er banalt nok. Hva hvis det skjer noe som gjør at det er helt nødvendig å dope henne ned. Jeg kommer jo aldri til å være avslappa til neddoping av Petra igjen – noen gang.!

 

Nå som jeg endelig hadde begynt å føle meg avslappet og rolig til å ha ansvar for Petra. Igjen er jeg bekymret. Tar sorgene på forskudd. Er redd for hva helgen vil bringe. Er veldig redd for framtida.

 

Fredag 16.09 2016 2 år med diagnosen

For 2 år siden, 16/9-2014, fikk Petra sitt første epilepsi-anfall. Hvis jeg kunne reise tilbake i tid ville jeg fortalt den fortvilede hundeeieren at det kom til å gå bra. At det bare var å begynne på medisin med det samme i stedet for å gjennomleve 8 måneder med anfall og bekymringer. At det enkleste tross alt var å erkjenne at hunden er kronisk syk. Petra er nemlig alvorlig syk, men hun er (så godt som) symptomfri. Symptomfri fordi hun blir tatt godt vare på og får sin medisin til faste tider to ganger om dagen. Bortsett fra ekstremt stress ifm. foringssituasjonen, særlig hvis det går vesentlig mer enn 12 timer siden sist, så merker jeg ingenting til bivirkninger.

 

Hun er en artig skrue min lille Petra. Hun kommer nok aldri til å bli Norgesmester i jakt, men hun skårer høyt i sjarmpoeng og sosial intelligens. Hun er en trygg, elskelig og morsom hund. Og hun er en daglig påminnelse om tålmodighet, humor og fravær av selvhøytidelighet. Så lenge anfallene uteblir, så holder vi oss til avtalen, Petra og jeg, om at hun blir hos meg.

 

Torsdag 15.06 2017 Petra – superpasient!

Det er ikke så mange hunder som kan klare det Petra har gjort denne uka. I går var hun eksamenspasient for veterinærstudenter, og stortrivdes med det. Faktisk er det tredje året på rad at hun stiller til disposisjon i utdanningens tjeneste.

 

I motsetning til Carmen og mange andre, er det nemlig sånn at Petra ELSKER å være på en dyreklinikk, bli undersøkt og tatt på, håndtert av stadig nye, fremmede mennesker, bli plassert på et bord, være senter for oppmerksomhet osv.

 

Jeg var først en tur inne på Adamstua og fikk tatt blodprøve av henne på torsdag. Så var det inn og levere henne til eksamen i går morges. Og siden jeg var så opptatt med opera i går, måtte Petra pent overnatte til i dag, og jeg fikk først henta henne på ettermiddagen.

 

Ekstra artig var det å få beskjed om at i tillegg til at Petra var en fantastisk pasient, så fikk den ene av "hennes" studenter A (beste karakter). 

 

Hun er helt unik, min fine Petra, selv om det ikke går så fort framover med jaktkarrieren.

 

Torsdag 19.10 2017 Det finnes større oppgaver enn å være jakthund

I dag har Petra og jeg debutert som besøkshund-ekvipasje. Vi ble jo godkjent som besøkshund-ekvipasje i april og har venta på å komme i gang. Jeg hadde lyst til å gjøre noe annet enn å gå på aldershjem. Tenkte at å møte barn/unge kunne være en bra oppgave for Petra. Hun er jo helt spesielt tilgjengelig og sosial og elsker barn.

 

Et flott møte med et lite barn uten så mye verbalt språk, i rullestol. Vi møttes på Antrozzologisenteret på Ås.

 

Petra syntes det var helt supert! Hun legger nemlig ikke vekt på hva slags stol folk sitter i eller om de kan snakke. Hun elsker alle mennesker, og synes de hun aldri har hilst på er veldig spennende. Og barnets frydefulle begeistring oppfatta hun helt tydelig.

 

Reaksjonen når hun stjal seg til et lite kyss fortalte både Petra og meg at hun ble satt pris på. Barnet stakk nemlig fornøyd ansiktet fram og ville ha mer. Dessuten hørte vi det lille ordet «myk» når barnet tok i Petras pels.

 

Jeg hadde med meg noen leker, blant annet en halvstor tøyball. Stor var gleden da Petra gjentatte ganger entusiastisk henta den kasta ballen. Ganske kjapt forsøkte hun å avlevere til barnet og ikke til meg. Hun skjønte at det var barnet som bestemte over ballen og hvilken retning den ble kasta i.

 

Vi veksla på kosestunder og apportering og fikk etter hvert til at Petra klarte å avlevere og barnet klarte å ta imot ballen.

 

Etter ca en time var besøket slutt og det var lett å se at barnet syntes det var trist at besøket var slutt. Humøret steg litt når jeg foreslo at Petra kunne være med å se på den fine rullestolrampa til bilen.

 

Som jeg trodde på forhånd; - Petra egner seg ypperlig til dette. Trygg og enkel, uansett om hun fikk litt hardhendt kos innimellom, og både ører og hale ble undersøkt. Og hun var hele tiden veldig kontaktsøkende, ble ikke lei av oppmerksomheten. Tror hun var til stor glede og hygge, og hun fikk masse mental aktivisering.

 

Det var lett å se på henne da vi kom hjem at hun var trøtt og fornøyd.

 

Søndag 12.11 2017 Tiden er ute for Petra – det siste anfallet

Etter 2,5 år med anfallsfrihet våkna jeg litt før 05 i dag tidlig av at Petra hakka tenner og virra med hodet. I en brøkdel av et sekund prøvde jeg sterk fortrenging og tenkte at Dette KAN ikke være sant - hun KAN ikke være i ferd med å få et epilepsianfall.....

 

Til forskjell fra anfallene hun hadde før vi begynte med medisinering (våren 2015), var hun nå bevisst i startfasen og kom seg ned av senga og opp i biabedden sin. Så mista hun bevisstheten og begynte med de voldsomme sparkebevegelsene, bæsja og tissa på seg og fråda store mengder med spytt. Det ble altså en slitsom og tidlig søndagsmorgen, med vask av hund, vask av sengetøy, hundeseng, lufting av hund og et forsøk på å sove videre.

Vi gjorde en avtale i fjor, Petra og jeg. Så lenge Petra holder seg krampefri, står jeg last og brast med henne. Så lenge krampemonsteret ikke kommer på besøk, får Petra bli hos meg. Men, helsa mi holder ikke til å leve med en hund som får kramper. Av helsemessige årsaker, må jeg si stopp til å ha en hund med epilepsianfall.

 

For den som eventuelt ikke vet hva panikkangst er, kan jeg fortelle at det kan innebære så store brystsmerter at det ikke går an å sove. Så store pusteproblemer at en må holde seg oppreist for å klare å trekke pusten. Så mye uro at en ikke klarer å konsentrere seg. Det ble veldig tydelig for meg våren 2015, da Petra hadde mange anfall, at jeg ble syk av det. I dag har angsten vært som en knytteneve i brystet.

 

Det er sikkert mange «der ute» som klarer fint å leve med en hund som har epilepsianfall av og til, eller kanskje til og med ofte. Men, JEG klarer det ikke.

 

Epilepsi er en uforutsigbar sykdom. For Petra har det nå gått 2,5 år siden forrige ordinære anfall (når jeg ikke regner med episoden ifm. anestesi for drøye 1,5 år siden). Dette betyr ikke at hun kommer til å få ett anfall med 2,5 års mellomrom. Det betyr ikke at en kan konkludere med at hun i forsetningen vil oppleve få anfall. Det kan like gjerne skje at hun får anfall oftere, mye oftere, eller sjeldnere, eller aldri mer. Denne uforutsigbarheten gir bekymring og uro hos eieren. Epilepsi er på mange måter en «eiersykdom». I de tilfellene der sykdommen er under kontroll, er kanskje ikke hunden så plaget, men eiere kan ha det veldig vanskelig.

 

Jeg har snakka en del om at jeg ønsker meg valp i det siste, men at jeg ikke har kapasitet til mer enn to hunder. Skal en være overtroisk kan en kanskje tenke at var dumt å ønske en hadde plass til en hund til. Skal en være mistenksom kan en kanskje si at dette anfallet kom veldig «beleilig». Jeg må innrømme at jeg tenkte på dette siste da jeg tok fram mobilen og dokumenterte anfallet i morges.

 

Min erfaring i livet er at det aller vanskeligste ALLTID er å bestemme seg. Det å gjennomføre er ikke på langt nær så vanskelig. Jeg bestemte meg for lenge siden for at Petras plass hos meg var avhengig av at hun holdt seg krampefri. Og det var en kamp å ta den beslutningen. Men, jeg klarte å bestemme meg, og jeg vakler ikke i dette løftet til meg selv.

 

Likevel er dette ufattelig vondt. Av mange grunner. Det aller viktigste er at jeg er så fryktelig glad i Petra. På tross av alle hennes nykker, pga. alle hennes fantastiske kvaliteter, fordi hun har tatt en så stor plass i hjertet mitt.

 

Så er det forferdelig vondt å føle en viss lettelse; - det gir meg veldig dårlig samvittighet å glede meg til å kunne sove så lenge jeg vil en morgen uten å stille klokka på tablett-tid til Petra. Jeg skammer meg over å se fram til å kunne forlate heimen uten å dobbeltsjekke av webkameraet funker.

 

Det er så vondt, så vondt å miste fantastiske Petra, - jeg kan ikke tenke meg at jeg noen gang kommer til å være så heldig å få en hund med så nydelig gemytt igjen. Så trygg og grei med alle levende skapninger. Så fullstendig ukomplisert i møte med andre, både på to og fire ben. Jeg tror at jeg for alltid kommer til å sammenligne en hunds gemytt med Petras.

 

Savn. Lettelse. Dårlig samvittighet. Sorg. Håp. Fortvilelse. Erkjennelse. Kapitulasjon.

 

Jeg vet ikke helt NÅR, men jeg vet AT Petra kommer til å reise. Antagelig i løpet av de nærmeste to ukene. Jeg orker ikke mange sånne dager som jeg har hatt i dag uten at jeg blir sykemeldt av det. Med mindre noen som leser dette vet om noen som veldig gjerne ønsker seg en voksen omplasseringshund, MED epilepsi, som er intens, kjærlig, rampete, trygg, inderlig og slitsom, så kommer Petra til å reise.

 

Petra og jeg har en viktig avtale på onsdag - med besøksvennen vår. Den avtalen skal vi holde. Etter dette er det et slags mørke vi går inn i. Og tårene bare renner og renner når jeg tenker på det.

 

Torsdag 16.11 2017 Hun er borte, min Petra

R.I.P Petra, 09.02.2013-16.11.2017

 

Følelsen av å være en bøddel. Rollen å bestemme - over et individs liv, - være eller ikke være. I dag fulgte jeg Petra på hennes siste reise, - til Follo Dyreklinikk. Heldigvis var noe av det beste Petra visste å være på en dyreklinikk. SÅ mye oppmerksomhet fra mange mennesker, og mulighet for kos og klapp. Dermed behøvde jeg ikke bekymre meg for at hun skulle synes det var skummelt eller ekkelt.

 

På forhånd hadde jeg takka ja til hjelp fra ei venninne til å ringe klinikken og bestille time. Det klarte jeg nemlig ikke selv. Venninna tilbød også å ta med Petra for meg. Veldig snilt tilbud, men jeg kjente at jeg måtte dra med Petra selv. Være med på denne siste reisa, skyldte henne såpass. MIN jobb var å være «akkurat som vanlig» og utstråle ro og lugn. Jeg tror jeg klarte min skuespiller-rolle greit. Petra var trygg og fornøyd, og fikk sovne inn, intetanende om hva jeg hadde bestemt for henne.

Hun var kronisk syk, min Petra. Hun ble nesten 5 år, og epilepsi-diagnosen fikk hun for over 3 år siden. Selv om sykdommen var under kontroll i 2,5 år, så har det vært et konstant stress å leve under - for meg. Jeg har ikke sovet uten alarm eller fullstendig avslappa på over 3 år. Jeg har aldri fått muligheten til å «glemme» at hun hadde en grusom sykdom - tabletter skulle hun ha to ganger om dagen. En påminnelse hver 12. time - om en alvorlig diagnose. Jeg vet at Petra kanskje ikke hadde fått blitt så gammel hos en del andre, som hun fikk lov å bli hos meg. Samtidig kjenner jeg at en epilepsi-hund orker jeg ikke én gang til.

 

Hun var noe for seg selv, min Petra. Hun var nemlig ikke en gjennomsnittlig jaktlab. Hun var ikke helt som «alle andre» å trene. I tillegg til en personlighet prega av stor nysgjerrighet, lite impulskontroll og enorm søkslyst, så mistenker jeg at hun hadde mange såkalte petit mal (i motsetning til grand mal - krampeanfall), - altså bortfallsepisoder. På menneske er dette et kjent fenomen på epileptikere - noen sekunder hvor de er «borte», gjerne mange ganger i løpet av en dag. Det er ikke lett å få med seg hva som forlanges når en faller ut innimellom. Jeg har helt sikkert vært urettferdig og blitt irritert på Petra når hun tilsynelatende var ulydig og vrang.  Jeg lærte mye av henne. Du verden så kreativ en må være når en skal trene en sånn hund. Når få ting bare «skjer av seg selv», må en faktisk pønske ut innlæring av veldig mye av det andre får «automatisk».

 

Hun lærte meg tålmodighet og ydmykhet, min Petra. Gjorde meg til en bedre instruktør og hundefører. Viste meg at en ikke skal ta alt som en selvfølge. Viste meg at det finnes større variasjon enn de som bare har såkalte enkle hunder er klar over.

 

Hun var helt enestående, min Petra. Hun møtte verden på en så ukomplisert måte, mildt nysgjerrig, uten redsler eller usikkerhet. Positivt innstilt til alle skapninger. Det var aldri noen som ble verken sint på eller redd for Petra. Jeg behøvde aldri være bekymra for hvordan møter med andre hunder skulle gå. Hun utagerte ikke på noen av de vi traff på tur, uansett størrelse eller humør på de vi møtte.

 

Hun var helt eksepsjonell, min Petra. Ikke bare klarte hun de strenge kravene på tilgjengelighet som må tilfredsstilles for å få godkjenning som besøkshund, men hun viste en engels tålmodighet i møte med besøksvennen sin. En tilgjengelighet og trygghet jeg knapt har sett maken til.

 

Hun var høyt elsket, min Petra. Det er så vondt å ha mista henne.  I virvaret av følelser er naturlig nok sorgen og savnet det som er sterkest nå. Aldri mer få kjenne på den myke, gode pelsen hennes. Aldri mer få se det forventningsfulle uttrykket hennes når hun fikk øye på vann - «kan jeg få lov å bade nå» - helt uavhengig av årstid og temperatur. Aldri mer se henne stupe kråke i glede over å få kos.

 

Hun er borte, min Petra. Tomt. Endelig. Ugjenkallelig. Hun skal ikke få flere anfall. Jeg skal ikke ha flere bekymringer for henne. Først nå orker jeg å kjenne etter hvor ufattelig sliten jeg er. Etter hvert skal jeg unne meg å kjenne litt på lettelsen også.

 

Fredag 17.11 2017 Dagen derpå

For første gang på over 3 år kunne jeg sove så lenge jeg ville uten vekkerklokke. Jeg sov og jeg sov helt til kl 10. Carmen sov også kjempetungt. Kanskje var vi slitne begge to.

 

Selvsagt føltes det veldig rart og tomt i huset uten Petra. Jeg forventa egentlig å se henne hele tiden. Savna det artige oppsynet hennes, fullt av forventninger. Og jeg gråt bøttevis av tårer.

 

Men, midt i det hele er jeg veldig rørt over all omtanke og respons fra folk. Jeg har blitt båret gjennom dagen av en stor mengde hyggelige meldinger på FB, personlige meldinger og til og med blomster på døra. Den fineste treningsgjengen hadde sendt meg hvite roser - og da måtte jeg felle noen tårer fordi jeg var rørt av omtanken. Tusen takk, alle sammen - det har vært til stor hjelp i en vanskelig tid.

 

Lørdag 18.11 2017 Petra er ikke her

Carmen ser ikke ut til å savne Petra det aller minste. Det hadde jeg heller ikke forventa. Tror Carmen synes det er helt fint å være alene-hund. Det var hun jo i 4 år før vi fikk Petra.

 

Det er veldig annerledes ikke å ha Petra i hus. Jeg hadde så mange ting jeg måtte passe på med Petra. Det var på mange måter som å ha en valp, jeg måtte alltid passe på at jeg ikke la fra meg noe hun kunne få tak i før jeg forlot rommet. Med bare Carmen hjemme kan jeg gå fra hva som helst og behøver ikke tenke på å plassere ting langt inn på benken eller holde døra til badet (og tørkestativet med fristende sokker) igjen.

 

Også er det ingen hund som romsterer rundt og ikke finner roen. Carmen ligger helt avslappa i en krøll i biabedden sin og maser aldri. Det kjennes såpass merkelig at ingen hund kommer bort og tar kontakt med meg ustoppelig at jeg stadig vekk må bort og kose litt med Carmen. På én måte er det nesten litt kjedelig - ingen action. Samtidig kjenner jeg en stor ro.

 

Jeg trodde jeg skulle kjenne et slags desperat behov for å ha en hund til i hus, før jeg kommer så langt at det kommer en ny valp. At jeg kanskje måtte ut i retrieververden å få lånt meg en hund nr to for noen måneder. Men, nå som det har gått to dager har jeg funnet ut at vi jammen skal nyte tosomheten en stund, Carmen og jeg. En friperiode før det igjen blir tid for en (for Carmen) plagsom liten valp. Jeg skal puste ut, kjenne på roen, enkelheten med en voksen og enkel hund i heimen. Lagre opp energi og overskudd til det igjen er tid for en krevende valpetid.

 

Torsdag 04.01 2018 Publisering av epileptiker-register

Jeg har hatt det vondt etter at jeg måtte avlive Petra. Jeg hadde det vondt før jeg avliva henne også. Helt siden hun fikk den fryktelige epilepsi-diagnosen i september 2014. Da Petra måtte reise, satt jeg tom og maktesløs tilbake.

 

Jeg synes opplevelsen med en hund med epilepsi var fryktelig, og jeg kjenner et stort behov for å gjøre noe positivt ut av en negativ opplevelse. Det kjennes som en oppgave jeg bare MÅ ta på meg, dette - å lage et register over jaktlabber med epilepsi. Hvem kan vel bedre argumentere for behovet for et register enn den som selv har kjent det på kroppen. Som har klappet og holdt om sin kjæreste hund i kramper. Som har tørka tiss og bæsj etter anfallet. Som har bekymra seg hver gang hunden har vært alene.

 

Dessuten vet alle som kjenner meg at jeg er litt mer enn middels glad i tabeller og oversikten, at jeg liker å systematisere og liste opp. Som sagt - denne oppgaven må være laget for meg :-)

 

Jeg fikk ideen i desember, og jo mer jeg tenkte på det, jo riktigere og viktigere synes jeg det ble. Helt i starten visste jeg om et par håndfull med jaktlabber med epilepsi. Så begynte jeg å spørre litt rundt, og fikk vite om fler og fler. Både oppdrettere, folk som selv har/har hatt hund med epilepsi og de som vet om andre som har hunder har villig delt av sin kunnskap.

 

Og i dag var tiden moden - et register på 15 jaktlabber med epilepsi er nå publisert på bloggen min, og jeg har linka til bloggen fra diverse FB-sider. I tillegg til de 15 hundene vet jeg om 13 til med diagnosen. Men, der har jeg ikke kommet i kontakt med eier foreløpig, og informasjonen blir derfor ikke offentliggjort.

 

Klart jeg er spent på reaksjonen, men jeg føler meg sikker på at den hovedsakelig vil bli positiv. Jeg håper at også oppdrettere som har avla fram epileptikere kan se på dette som et positivt bidrag til kunnskap. Selv om jeg selvsagt forstår at det kan være litt kinkig med denne type åpenhet. At kanskje avlsarbeidet for noen kan fremstå som masse godt arbeid i årevis som nå kritiseres.

 

Likevel - helse må trumfe eget renommé, og jeg håper at kjærligheten til rasen og tanker for rasens beste og framgang er det som dominerer når labrador-folket vurderer om de skal være åpne om sykdommen.

 

Se mer om registeret og fofedre-oversikten på bloggsiden Epilepsi hos labrador og epileptiker-register

09.04.2022 Tanker i ettertid

Nå har det snart gått 4,5 år siden jeg måtte gi slipp på Petra.

 

Når jeg ser tilbake på hvordan jeg strevde de første månedene, kjenner jeg igjen det jeg har sett hos mange eiere av epi-hunder. Denne evinnelige søken etter årsak. Triggere. Forklaringer. En kamp for å prøve å finne NOE en kan gjøre for å unngå anfallene. Rutiner i hverdagen en kan tilpasse og endre. Fordi en føler seg så hjelpeløs og så veldig gjerne vil hjelpe.

 

Erkjennelsen min ble til slutt at denne sykdommen ikke var noe jeg kunne kontrollere. Jeg kunne gi henne medisin – noe som gjorde henne anfallsfri i en lang periode. Inntil hun fikk anfall igjen. En uforutsigbar og uberegnelig sykdom.

 

Fortsatt forstår jeg godt min egen nøling med å sette henne på medisin. Antagelig kunne jeg spart meg en del bekymringer hvis jeg hadde begynt tidligere med Pexion. Hun ville antagelig ikke fått så mange anfall som hun gjorde de første månedene etter diagnosen. Men, jeg ville hatt andre bekymringer. Medisineringen hadde sin pris i form av logistikk-utfordringer i hverdagen. I tillegg var det en konstant påminnelse om sykdommen.

 

Fortsatt savner jeg Petra hver dag, selv om jeg hadde flere år med fortvilelse mens hun var hos meg. Likevel – jeg ville aldri vært henne foruten. Hun var helt fantastisk, en spesiell hund som jeg var veldig glad i. Erfaringen med å leve med Petra har lært meg en hel masse, gitt meg «smertekompetanse». Og hun gav meg et engasjement for epilepsi, som jeg ellers ikke ville hatt.

 

I avl på labrador er epilepsi en viktig faktor å ta hensyn til. En regner nemlig med at 3 % av labradorene har idiopatisk epilepsi. Jeg er opptatt av rasens beste og ønsker å bidra med det jeg kan. Bidra til å unngå uheldige kombinasjoner av linjer.

 

På tross av alle tabuene og manglende åpenhet om sykdommen, fant jeg mot til å lage et register for jaktlabber med epilepsi. Og også en oversikt over forfedrene til disse hundene. Jeg var veldig spent på mottagelsen i begynnelsen. Bekymra for at oppdrettere skulle mislike arbeidet mitt. Jeg ble positivt overraska over at SÅ mange har vist seg å sette stor pris på registeret. Over åpenheten til mange oppdrettere og eiere som har bidratt med informasjon.

 

I årene som har gått siden jeg oppretta registeret, har flere og flere hunder kommet til. Nå er det 74 hunder i registeret. Dette er åpenbart bare en brøkdel av de syke hundene, så mye arbeid gjenstår.

 

I tillegg til at registeret kan være en hjelp både for oppdrettere og valpekjøpere, har det gitt meg en slags mening i det som ellers var så meningsløst med denne alvorlige sykdommen. En opplevelse av at Petra og min lidelse ikke var forgjeves. At det har ført noe godt med seg.