Hundeminner

                     

            Clara født 13.01.2023, brått død 10.01 2024

Livsfriske og herlige lille Clara døde brått og uventa en dag jeg hadde hjemmekontor. Hun bare slutta å puste. Unghunden min som jeg hadde så mange håp, drømmer og planer for. Treningskompisen som jeg endelig skulle begynne å trene ordentlig med og som ikke rakk å fylle ett år før livet hennes tok slutt. Obduksjonen gav ikke noe svar på hvorfor hun døde, bare at det var akutt sirkulasjonssvikt. 

                Carmen født 13.04.2009, død 02.01.2023

En hund skal få lov å være gammel. Høre og se litt dårlig, være litt tregere, bevege seg litt dårligere. Men, en hund skal også få lov til å dø med verdighet. Hvor går grensen? Jeg har lenge tenkt at det ville bli veldig vanskelig å vite når grensen var nådd. Har aldri tidligere hatt en hund som har blitt gammel. En ny erfaring som hundeeier.

 

Etter hvert var denne grensen nådd. Carmen hadde blitt så tynn, på tross av uforandret matlyst. Veldig redusert muskelmasse og svak i bakparten, ustø og dårlig balanse. Det var på tide å la henne slippe, selv om det var aldri så vondt – for meg.

 

Carmen. Min billett inn i retrieverjakt-verden. Trenings- og konkurransepartner i mange år. Samboer gjennom flere år enn noen annen (inkludert foreldre og søsken pga. internatskole). Terapeut i vanskelige perioder. Jeg er evig takknemlig til mine flotte oppdrettere, Anita og Jörgen som solgte meg denne fantastiske Thorsvi-hunden.

 

Carmen gjorde aldri noe galt som valp/unghund. Jeg kunne ikke forstå hva andre hundeeiere «drev med» som hadde valper som ødela noe eller tissa inne. Som hadde unghunder som gjorde noe annet enn å gå pent på plass og alltid gjennomføre perfekte apporteringer. Hun kunne det meste helt av seg selv, uten at jeg behøvde å lære henne noe som helst. Alle valper jeg har hatt senere, har vist at det slett ikke er en selvfølge med så perfekt oppførsel.

 

Tusen takk for 13,5 år sammen, Carmen. Jeg velger å huske deg aller best fra dine spreke dager da du bevega deg med en spenst og eleganse jeg knapt har sett maken til. Og fikk kallenavnet "himmelsprett-kråka" Takk for en fantastisk reise, alt du lærte meg og alt jeg fikk oppleve sammen med deg.

 

Jeg var forberedt på at jeg skulle føle meg som en bøddel, som hadde bestemt at hun måtte dø. Men, jeg kjenner på en stor ro og trygghet. Jeg vet at dette var en riktig og barmhjertig gjerning. Det beste jeg kunne gjøre for den elskede hunden min, som var blitt gammel og mett av dage.

 

Stamtavle for Thorsvi Macduff (Carmen)
Reg.nr: S28442/2009
Født: 2009-04-13

Rasdata: http://www.rasdata.nu/labrador/hund/2009/s2844209.htm

Far: SSpCH Justlike Prins Nikolai S20872/2006 
Mor: SJ(j)CH Searover Willing Guinness S31718/2003

          

              Peder født 02.02.2020, omplassert 18.12.2021

Peder bodde hos meg til han var nesten to år - så flytta han tilbake til oppdretter. Etter kort tid bestod han Lempelighetstest hos politiet og ble etter hvert godkjent og ansatt i det svenske politiet som spesialsøkshund (narkotika, penger og våpen). Gjett om jeg er stolt av ham!

Peder er en veldig flott hund å trene. Han utmerka seg fra han var helt liten ved å være flink til å sortere inntrykk. Han var til og med flinkere enn Tora!

Veldig snill med Carmen var han også, men dessverre slet han litt med andre hunder så lenge han var hos meg. Han trengte en annen karriere enn å være jakthund.

Det var heller ikke denne gangen en lett beslutning å ta - å omplassere en hund. Men, jeg er helt sikkert på at jeg tok en riktig beslutning både for meg og for Peder. Nå har han et fantastisk liv som politihund og får lov å drive med det han elsker - søksarbeid.

Peder er den mest inderlige og sjarmerende hund jeg har hatt. Jeg var veldig glad i ham og kommer til å følge spent med på hvordan det går med ham videre.

Stamtavle for Thorsvi Renaissance
Reg.nr: SE14858/2020

Født: 2020-02-02

Far: Castlemans Tonga SE41443/2015 
Mor: Meadowlarke Surprise SE30629/2017

  

Tora født 26.02.2018, omplassert 29.09.2019 

Tora bodde hos meg til hun var 19 måneder gammel; - da flytta hun til Fredrik.

Tora er en fantastisk liten tispe – kvikk, lettlært, søksintensiv og med masse arbeids/jaktlyst. Det var veldig morsomt å trene henne og helt utrolig å observere hvor lett hun hadde for å forstå alt det jaktlige. En av de smarteste jakthunden jeg har trent!

Dessverre viste det seg etter hvert at hun ikke fungerte noe bra sammen med gamle Carmen. Unge Tora var altfor respektløs og bardus ovenfor pensjonisten. Tora fortsatte, også som unghund, med å bite seg fast i Carmens hals, bite henne i bena så hun snubla og ikke minst løpe rett inn i sida på Carmen, så hun trilla bortover.

I tillegg til at Carmen ble mer og mer engstelig for hvor unghunden var og når neste angrep kom, ble Carmen også alvorlig skada i ett av disse «sammentreffene».

Dermed tok jeg den vanskelige beslutningen å omplassere Tora. Heldigvis fant jeg et fantastisk fint nytt hjem til henne. Nå får hun være en del av en familie og fortsette å være både selskapshund og jakthund.

Tora vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt og jeg kommer til å følge ekvipasjen med interesse i årene som kommer.

Stamtavle for Reedsweeper´s Leos Bullett Girl
Reg.nr: SE23116/2018
Født: 2018-02-26

Far: Caper Cailies Art S25247/2009
Mor: Reedsweeper´s Milos Chillie SE20085/2015

 Petra; 09.02.2013- død 16.11.2017 

Petra kom inn i livet mitt da Carmen var 4 år gammel. En liten gul tornado, med voldsom intensitet og totalt annerledes i gemyttet enn Carmen. Tryggheten selv, aldri redd for eller sint på noen, verken to eller firbent.

Det var ikke helt enkelt å trene henne, men hun klarte faktisk en 1. premie i BK på første forsøket. Åpen klasse var verre, der innkasserte hun fire nuller på et år. Petras styrke var som besøkshund. Der kom hennes fantastiske psyke til sin rett.

Min kjære Petra ble knappe 5 år gammel. 1, 5 år gammel fikk hun epilepsi. En uhyggelig sykdom som nesten tok knekken på meg de første åtte månedene, før vi begynte med medisinering. De månedlige krampeanfallene invaderte livet mitt og gav meg en bekymringsfull hverdag. Jeg ble syk av denne bekymringen...

Så begynte vi med medisin, og stikk i strid med mine forventninger svarte hun bra og holdt seg anfallsfri i 2, 5 år (med unntak av en episode ifm anestesi). Ut fra hvor dårlig min egen helse ble av anfall gjorde jeg en avtale med Petra om at så lenge hun holdt seg anfallsfri skulle vi dele livet sammen. Men, dersom hun fikk anfall måtte hun ta den siste reisa.

Og da anfallet til slutt kom hadde jeg alt tatt beslutningen. Det var selvsagt helt grusomt å måtte avlive henne, men likevel helt nødvendig av hensyn til meg.

Stamtavle for Huntrets Gott mos (Petra)
Reg.nr: SE1002/2013
Født: 2013-02-09

Rasdata: http://www.rasdata.nu/labrador/hund/2013/s2100213.htm

Far: Searover All in Duff SE35907/2010
Mor: SE J(J)CH Djurbergas Farndale Moor S17722/2006

Betty; 19.03.2008- død 29.05.2009

Min gylne prinsesse Betty - drømmen om egen labrador, som ble virkelighet mai 2008. Betty fikk et alt for kort liv, grunnet sterk HD, hun hadde E på begge hoftene og forkalkninger på den ene. Hun ble avliva i en alder av 14,5 måneder.

Jeg skrev blogg med bilder det året jeg hadde Betty. Teksten og bildene ligger i bloggen under mai/juni 2009.

Betty var min start på det å være hundefører i retrieverjakt, og ikke bare observatør. Hun lærte meg en hel masse, som jeg tar med meg i treningen av hundene mine.

Selma; 20.05.2003- 2016?

Etter at Potso var avliva og med 3-4 år uten hund, ble savnet for stort. Flere raser ble vurdert. Jeg var inne på både Rodesian Ridgeback og Storpuddel, men heldigvis falt valget på labrador. Og jeg mistenker at dette rasevalget er endelig.

Selma kom fra Mona Engebretsen, kennel Plankebyen, i 2003. Hun var en heftig valp, langt fra enkel. Det var litt av en opplevelse å ha med henne som valp på jobb i Oslo. Hun så jo bedårende ut der hun satt på armen min i en alder av 3 måneder. Folk på trikken var frista til å stikke fingrene bort til henne. Det skulle de aldri ha gjort. Hun satt i fingrene på dem. Hun bet alle som kom i nærheten, og også meg. Jeg så ikke ut på hender og armer i den perioden. En stund så det mørkt ut med hele hundeholdet. Men, etter første løpetid var det som å skru over en bryter. Og etter andre løpetid begynte ting virkelig å falle på plass.

Selma utvikla seg til å bli en elskelig og rolig tispe, som elska alt og alle. Hun havna aldri i trøbbel med noen. Dessverre hadde hun en misdannelse i ryggraden som raskt førte til dårlig nerveforsyning av det ene bakbenet og overanstrengelse av det andre. Videre overbelastning av framparten med omfattende forkalkninger i begge skuldre.

Selma fikk prøvd seg på forskjellig hundesport, både lydighet, agility, bruksspor og blodspor. Noen premier ble det også. Men alle de nevnte grenene blekna da retrieverjakt kom på agendaen. Med oppstart i Østfold Retrieverklubb ble det med jakt en del av livet mitt. Det også et endelig valg, tror jeg, hva hundesport angår.

Med Selma ble opplevelsene mange; jaktprøver, praktisk jakt, treninger, deltagelse i Norsk Lagmesterskap, sentralt jaktkurs, ukeskurs på Hemsedal osv.

Siden Selma var så sterkt knytta til min eks, kunne jeg ikke ta henne med meg da jeg reiste fra ham. Hun forsvant ut av livet mitt i desember 2008. Men, hun har for alltid en stor plass i hjertet mitt. Jeg tror hun døde i 2016.

Potso; 19.05.1989- død 05.01.1999

Mye mas gjennom videregående skole til tross, mine foreldre motstod presset om en ny hund i familien. Det fikk jeg skaffe meg når jeg flytta for meg selv, fikk jeg beskjed om. Så det gjorde jeg, halvveis i veterinærstudiet.

Dessverre var rasevalget hovedsakelig tufta på nostalgi, og ikke hva jeg ville med hund eller hvilke egenskaper rasen hadde. Jeg visste at jeg ville ha noe spesielt. Ikke noe som alle andre hadde. Dessuten en mindre hund som lett lot seg ta med rundt, og en som ikke røyta.

Den dagen jeg for første gang så en tibetansk terrier var jeg solgt. Leste masse om rasen, gikk på utstillinger og kontakta oppdrettere. Og i 1989 henta jeg Potso i Hønefoss. Han var den enkleste valp en kan tenke seg. Lot seg lett korrigere, ødela aldri noe, bet ikke i fingre. Som voksen, derimot, var han en håndfull ute. Ikke bare at han ikke kom på innkalling, han regelrett stakk av. Dessuten hata han hannhunder etter selv å ha blitt tatt hardt et par ganger av store hannhunder før han var et år gammel.  Inne var han veldig grei. Enkel å ha med bort på besøk. Da lå han bare i en krøll ved bena mine hele kvelden.

For de som ikke kjenner rasen, er tibetansk terrier ingen ekte terrier, men en hund med bakgrunn som gjeterhund/gårdshund i Tibet. Det sies at de gjeta jakokser ved å hoppe fra rygg til rygg. Og denne gjetinga drev de med som selvstendig arbeid - ute og passa flokken. Ikke som de gjeterhundrasene som er avla for å samarbeide med mennesker.

Samarbeid var definitivt ikke Potsos sterke side. Jeg kom til klasse II i lydighet, men så var det helt stopp. Han ble helt notorisk til å stikke av, også under konkurranse. Tross all verdens trening og eksperthjelp, måtte jeg bare gi opp. Dermed ble han selskapshund i Flexiline.

Ingen brukshund, altså, men en god kamerat. Og en veldig morsom hund. Utrolig nervesterk. Han var sånn som stod opp fordi alle andre var våkne i tidenes verste tordenvær i Østfold. Det var sammenhengende lyn i en time, og så lyst at en fint kunne lese avisen gjennom det hele. Og med dertil enorme tordendrønn. Til slutt kom han tuslende ut på kjøkkenet og drakk litt vann. Kikket opp da det drønna som verst, og gikk og la seg igjen.

Dessverre utvikla han brått separasjonsangst i en alder av nærmere 10 år. Han ble utsatt for altfor mye flytting i høy alder. Dermed ble han desperat når jeg skulle på jobb, ula hele dagen og hadde det ikke godt. Jeg kunne jo ikke godt slutte jobben, og ikke fikk jeg ha ham med meg. Dessuten gav ikke hjemmesituasjonen noe rom for ekstra "arbeid" for å få bukt med problemet. Dermed ble han dessverre avliva selv om han fysisk var i god form. Jeg kommer alltid til å tenke tilbake på Potso med et smil.

Potso konkurrerte på utstilling, men fikk tredje premie pga underbitt. I lydighet var beste resultat en andrepremie i klasse II. Han fikk også prøvd seg i agility-konkurranse, men der bare stakk han av. Dessuten gjorde han det bra på Funksjonsanalyse med sin sterke psyke.

Robin; 1976-1982

Familien min hadde mange kjæledyr i min oppvekst, både katter, fugler og gnagere. Men, den som hadde den største plassen i hjertet mitt var familiens blandingshund Robin. Han hadde vi fra jeg var 11 til 15 år.

Det var noen kjente av familien som hadde et kull med valper å gi bort, og vi hadde jo akkurat måtte kvitte oss med Dalmatineren vi hadde. Robin var en blanding av en Shiba inu og Malteser og så faktisk ut som en tibetansk terrier (der kom forklaringen på mitt senere valg av rase - nostalgi!). Masse pels, så en ikke så forskjell på foran og bak, hvetefarget og ca 10 kg.

Ingen hos oss hadde vel spesielt peiling på det å oppdra hund, så resultatet ble deretter. Han var ikke spesielt lydig, stakk av hvis han klarte det, og var ikke helt trygg på fremmede unger. Men, det var en topp kompis å ha, og flott å få lov å vokse opp med en hund i familien.

Dessverre måtte vi gi ham fra oss, siden vi flytta tilbake til Norge i 1980 etter mange år i utlandet, og det ble for dyrt og vanskelig med karantene å få ham med oss. Han ble avliva et par år etter at vi flytta.

Spotty; 1975

Min første hund var en omplasseringshund familien hadde noen måneder da jeg vokste opp. Han var en Dalmatiner med det passende navnet “Spotty” og en hund mine ikke spesielt hundeinteresserte foreldre ble overtalt til å ta over. Det viste seg å være et ganske vanskelig prosjekt, siden Spotty de første 8 månedene av sitt liv hadde vært innestengt i en trang hundegård og ikke hadde noen “innemanerer”. Ikke hadde han noen gang gått i bånd før vi fikk ham heller.

Han var veldig snill mot alle, men han bet i stykker alt han fant og min mor forstua fingre i forsøket på å gå tur med ham. Til slutt tok foreldrene mine den eneste riktige beslutningen og fikk ham omplassert til et “fritt” hjem på landet.