Clara født 13.01.2023, brått død 10.01 2024
Reg.nr: SE15710/2023
Født: 2023-01-13
Livsfriske og
herlige lille Clara døde brått og uventa en dag jeg hadde hjemmekontor. Hun
bare slutta å puste. Unghunden min som jeg hadde så mange håp, drømmer og
planer for. Treningskompisen som jeg endelig skulle begynne å trene ordentlig
med og som ikke rakk å fylle ett år før livet hennes tok slutt. Obduksjonen gav
ikke noe svar på hvorfor hun døde, bare at det var akutt
sirkulasjonssvikt.
Kurs og konkurranser med Clara står beskrevet under fliken Kurs, jakt mm med
tidligere hunder
Carmen født 13.04.2009, død 02.01.2023
Reg.nr: S28442/2009
Født: 2009-04-13
En hund skal
få lov å være gammel. Høre og se litt dårlig, være litt tregere, bevege seg
litt dårligere. Men, en hund skal også få lov til å dø med verdighet. Hvor går
grensen? Jeg tenkte lenge at det ville bli veldig vanskelig å vite når grensen
var nådd. Har aldri tidligere hatt en hund som har blitt gammel. En ny erfaring
som hundeeier.
Etter hvert
var denne grensen nådd. Carmen hadde blitt så tynn, på tross av uforandret
matlyst. Veldig redusert muskelmasse og svak i bakparten, ustø og dårlig
balanse. Det var på tide å la henne slippe, selv om det var aldri så vondt –
for meg.
Carmen. Min
billett inn i retrieverjakt-verden. Trenings- og konkurransepartner i mange år.
Samboer gjennom flere år enn noen annen (inkludert foreldre og søsken pga.
internatskole). Terapeut i vanskelige perioder. Jeg er evig takknemlig til
mine flotte oppdrettere, Anita og Jörgen som solgte meg denne fantastiske
Thorsvi-hunden.
Carmen gjorde
aldri noe galt som valp/unghund. Jeg kunne ikke forstå hva andre hundeeiere
«drev med» som hadde valper som ødela noe eller tissa inne. Som hadde unghunder
som gjorde noe annet enn å gå pent på plass og alltid gjennomføre perfekte
apporteringer. Hun kunne det meste helt av seg selv, uten at jeg behøvde å lære
henne noe som helst. Alle valper jeg har hatt senere, har vist at det
slett ikke er en selvfølge med så perfekt oppførsel.
Jeg er takknemlig
for 13,5 år sammen med Carmen. Jeg velger å huske henne aller best fra sine
spreke dager da hun bevega seg med en spenst og eleganse jeg knapt har sett
maken til. Og fikk kallenavnet "himmelsprett-kråka". Jeg er
takknemlig for en fantastisk reise, alt hun lærte meg og alt jeg fikk oppleve
sammen med henne.
Jeg var
forberedt på at jeg skulle føle meg som en bøddel, som hadde bestemt at hun
måtte dø. Men, jeg kjenner på en stor ro og trygghet. Jeg vet at dette var en
riktig og barmhjertig gjerning. Det beste jeg kunne gjøre for den elskede
hunden min, som var blitt gammel og mett av dage.
Kurs og konkurranser med Carmen står beskrevet under fliken Kurs,
jakt mm med tidligere hunder
Peder født 02.02.2020, omplassert 18.12.2021
Stamtavle
for PH
Thorsvi Renaissance SE14858/2020
Reg.nr: SE14858/2020Født: 2020-02-02
Peder bodde hos meg til han var nesten to år - så flytta han tilbake
til oppdretter. Etter kort tid bestod han Lempelighetstest hos politiet og ble
etter hvert godkjent og ansatt i det svenske politiet som spesialsøkshund
(narkotika, penger og våpen). Gjett om jeg er stolt av ham!
Peder er en veldig flott hund å trene. Han utmerka seg fra han var helt
liten ved å være flink til å sortere inntrykk. Han var til og med flinkere enn
Tora! Så langt den aller dyktigste jakthunden jeg har trent.
Veldig snill med Carmen var han også, men dessverre slet han litt med
andre hunder så lenge han var hos meg. Han trengte en annen karriere enn å være
jakthund.
Det var heller ikke denne gangen en lett beslutning å ta - å omplassere
en hund. Men, jeg er helt sikkert på at jeg tok en riktig beslutning både for
meg og for Peder. Nå har han et fantastisk liv som politihund og får lov å
drive med det han elsker - søksarbeid.
Peder er den mest inderlige og sjarmerende hund jeg har hatt. Jeg var
veldig glad i ham og kommer til å følge spent med på hvordan det går med ham
videre.
Kurs og konkurranser med Peder står beskrevet under fliken Kurs, jakt mm med
tidligere hunder
Tora født 26.02.2018, omplassert 29.09.2019
Stamtavle
for Reedsweeper´s Leos Bullett
Girl
Reg.nr: SE23116/2018
Født: 2018-02-26
Tora bodde hos meg til hun var 19 måneder gammel; - da ble hun omplassert.
Tora er en fantastisk liten tispe – kvikk, lettlært, søksintensiv og med
masse arbeids/jaktlyst. Det var veldig morsomt å trene henne og helt utrolig å
observere hvor lett hun hadde for å forstå alt det jaktlige. En av de smarteste
jakthunden jeg har trent!
Dessverre viste det seg etter hvert at hun ikke fungerte noe bra sammen
med gamle Carmen. Unge Tora var altfor respektløs og bardus ovenfor
pensjonisten. Tora fortsatte, også som unghund, med å bite seg fast i Carmens
hals, bite henne i bena så hun snubla og ikke minst løpe rett inn i sida på
Carmen, så hun trilla bortover.
I tillegg til at Carmen ble mer og mer engstelig for hvor unghunden var
og når neste angrep kom, ble Carmen også alvorlig skada i ett av disse
«sammentreffene».
Dermed tok jeg den vanskelige beslutningen å omplassere Tora. Heldigvis
fant jeg et fantastisk fint nytt hjem til henne. Nå får hun være en del av en
familie og fortsette å være både selskapshund og jakthund.
Tora vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt og jeg kommer til å følge
ekvipasjen med interesse i årene som kommer.
Kurs og konkurranser med Tora står beskrevet under fliken Kurs, jakt mm med
tidligere hunder
Petra; født 09.02.2013 - død 16.11.2017
Reg.nr: SE1002/2013
Født: 2013-02-09
Petra kom inn i livet mitt da Carmen var 4 år gammel. En liten gul
tornado, med voldsom intensitet og totalt annerledes i gemyttet enn Carmen.
Tryggheten selv, aldri redd for eller sint på noen, verken to eller firbent.
Det var ikke helt enkelt å trene henne, men hun klarte faktisk en 1.
premie i BK på første forsøket. Åpen klasse var verre, der innkasserte hun fire
nuller på et år. Petras styrke var som besøkshund. Der kom hennes fantastiske
psyke til sin rett.
Min kjære Petra ble knappe 5 år gammel. 1, 5 år gammel fikk hun epilepsi.
En uhyggelig sykdom som nesten tok knekken på meg de første åtte månedene, før
vi begynte med medisinering. De månedlige krampeanfallene invaderte livet mitt
og gav meg en bekymringsfull hverdag. Jeg ble syk av denne bekymringen..
Så begynte vi med medisin, og stikk i strid med mine forventninger svarte
hun bra og holdt seg anfallsfri i 2, 5 år (med unntak av en episode ifm.
anestesi). Ut fra hvor dårlig min egen helse ble av anfall, gjorde jeg en
avtale med Petra om at så lenge hun holdt seg anfallsfri skulle vi dele livet
sammen. Men, dersom hun fikk anfall, måtte hun ta den siste reisa.
Og da anfallet til slutt kom hadde jeg alt tatt beslutningen. Det var
selvsagt helt grusomt å måtte avlive henne, men likevel helt nødvendig av
hensyn til meg.
Kurs og konkurranser med Petra står beskrevet under fliken Kurs,
jakt mm med tidligere hunder
Betty; født 19.03.2008 - død 29.05.2009
Stamtavle for Duvkullans
Mirabelle (Betty)
Reg.nr: S32231/2008
Født: 2008-03-19
Min gyllene
prinsesse Betty - drømmen om egen labrador, som ble virkelighet mai 2008. Betty
fikk et alfor kort liv, grunnet sterk HD. Hun hdde grad E og var halt allerede
som valp. Hun ble avliva i en alder av 14,5 måneder.
Jeg skrev
blogg med bilder det året jeg hadde Betty. Teksten og bildene ligger i bloggen
under Mai
2008 - mai 2009 Året med Betty i tekst
Betty var min
start på det å være hundefører i retrieverjakt, og ikke bare observatør. Hun
lærte meg en hel masse, som jeg tar med meg i treningen av hundene mine.
Kurs og konkurranser med Betty står beskrevet under fliken Kurs, jakt mm med
tidligere hunder
Selma; født 20.05.2003 - død 2016?
Stamtavle for Plankebyen's
Hot N' Sweet Selma (Selma)
Reg.nr: N20466/03
Født: 2003-05-20
Etter at Potso
var avliva og med 3-4 år uten hund, ble savnet for stort. Flere raser ble
vurdert. Jeg var inne på både Rodesian Ridgeback og Storpuddel, men heldigvis
falt valget på labrador. Og jeg mistenker at dette rasevalget er endelig.
Selma kom fra
Mona Engebretsen, kennel Plankebyen, i 2003. Hun var en heftig valp, langt fra
enkel. Det var litt av en opplevelse å ha med henne som valp på jobb i Oslo.
Hun så jo bedårende ut der hun satt på armen min i en alder av 3 måneder. Folk
på trikken var frista til å stikke fingrene bort til henne. Det skulle de aldri
ha gjort. Hun satt i fingrene på dem. Hun bet alle som kom i nærheten, og også
meg. Jeg så ikke ut på hender og armer i den perioden. En stund så det mørkt ut
med hele hundeholdet. Men, etter første løpetid var det som å skru over en
bryter. Og etter andre løpetid begynte ting virkelig å falle på plass.
Selma utvikla
seg til å bli en elskelig og rolig tispe, som elska alt og alle. Hun havna
aldri i trøbbel med noen. Dessverre hadde hun en misdannelse i ryggraden som
raskt førte til dårlig nerveforsyning av det ene bakbenet og overanstrengelse
av det andre. Videre overbelastning av framparten med omfattende forkalkninger
i begge skuldre.
Selma fikk
prøvd seg på forskjellig hundesport, både lydighet, agility, bruksspor og
blodspor. Noen premier ble det også. Men alle de nevnte grenene blekna da
retrieverjakt kom på agendaen. Med oppstart i Østfold Retrieverklubb ble det
med jakt en del av livet mitt. Det også et endelig valg, tror jeg, hva
hundesport angår.
Med Selma ble
opplevelsene mange; jaktprøver, praktisk jakt, treninger, deltagelse i Norsk
Lagmesterskap, sentralt jaktkurs, ukeskurs på Hemsedal osv.
Siden Selma
var så sterkt knytta til min eks, kunne jeg ikke ta henne med meg da jeg reiste
fra ham. Hun forsvant ut av livet mitt 1. desember 2008. Men, hun har for
alltid en stor plass i hjertet mitt. Jeg tror hun døde i 2016.
Kurs og konkurranser med Selma står beskrevet under fliken Kurs, jakt mm med
tidligere hunder
Potso; født 19.05.1989 - død 05.01.1999
Stamtavle for Abso
Seng Kye's C-potso (Potso)
Reg.nr: N18184/89
Født: 1989-05-16
Mye mas
gjennom videregående skole til tross, mine foreldre motsto presset om en ny
hund i familien. Det fikk jeg skaffe meg når jeg flytta for meg selv, fikk jeg
beskjed om. Så det gjorde jeg, halvveis i veterinærstudiet.
Dessverre var
rasevalget hovedsakelig tufta på nostalgi, og ikke hva jeg ville med hund eller
hvilke egenskaper rasen hadde. Jeg visste at jeg ville ha noe spesielt. Ikke
noe som alle andre hadde. Dessuten en mindre hund som lett lot seg ta med
rundt, og en som ikke røyta.
Den dagen jeg
for første gang så en tibetansk terrier var jeg solgt. Leste masse om rasen,
gikk på utstillinger og kontaktet oppdrettere. Og i 1989 hentet jeg Potso i
Hønefoss. Han var den enkleste valp en kan tenke seg. Lot seg lett korrigere,
ødela aldri noe, bet ikke i fingre. Som voksen, derimot, var han en håndfull
ute. Ikke bare at han ikke kom på innkalling, han regelrett stakk av. Dessuten
hata han hannhunder etter selv å ha blitt tatt hardt et par ganger av store
hannhunder før han var et år gammel. Inne var han veldig grei. Enkel å ha med
bort på besøk. Da lå han bare i en krøll ved bena mine hele kvelden.
For de som
ikke kjenner rasen, er tibetansk terrier ingen ekte terrier, men en hund med
bakgrunn som gjeterhund/gårdshund i Tibet. Det sies at de gjeta jakokser ved å
hoppe fra rygg til rygg. Og denne gjetinga drev de med som selvstendig arbeid -
ute og passa flokken. Ikke som de gjeterhundrasene som er avla for å samarbeide
med mennesker.
Samarbeid var
definitivt ikke Potsos sterke side. Jeg kom til klasse II i lydighet, men så
var det helt stopp. Han ble helt notorisk til å stikke av, også under
konkurranse. Tross all verdens trening og eksperthjelp, måtte jeg bare gi opp.
Dermed ble han selskapshund i Flexiline.
Ingen
brukshund, altså, men en god kamerat. Og en veldig morsom hund. Utrolig
nervesterk. Han var sånn som stod opp fordi alle andre var våkne i tidenes
verste tordenvær i Østfold. Det var sammenhengende lyn i en time, og så lyst at
en fint kunne lese avisen gjennom det hele. Og med dertil enorme tordendrønn.
Til slutt kom han tuslende ut på kjøkkenet og drakk litt vann. Kikket opp da
det drønna som verst, og gikk og la seg igjen.
Dessverre
utvikla han brått separasjonsangst i en alder av nærmere 10 år. Han ble utsatt
for altfor mye flytting i høy alder. Dermed ble han desperat når jeg skulle på
jobb, ula hele dagen og hadde det ikke godt. Jeg kunne jo ikke godt slutte
jobben, og ikke fikk jeg ha ham med meg. Dessuten gav ikke hjemmesituasjonen
noe rom for ekstra "arbeid" for å få bukt med problemet. Dermed ble
han dessverre avliva selv om han fysisk var i god form. Jeg kommer alltid til å
tenke tilbake på Potso med et smil.
Potso
konkurrerte på utstilling, med fikk tredje premie pga underbitt. I lydighet var
beste resultat en andrepremie i klasse II. Han fikk også prøvd seg i
agility-konkurranse, men der bare stakk han av. Dessuten gjorde han det bra på
Funksjonsanalyse med sin sterke psyke.
Kurs og konkurranser med Potso står beskrevet under fliken Kurs, jakt mm med
tidligere hunder
Robin; født 1976 - død 1982
Familien min
hadde mange kjæledyr i min oppvekst, både katter, fugler og gnagere. Men, den
som hadde den største plassen i hjertet mitt var familiens blandingshund Robin.
Han hadde vi fra jeg var 11 til 15 år.
Det var noen
kjente av familien som hadde et kull med valper å gi bort, og vi hadde jo
akkurat måtte kvitte oss med Dalmatineren vi hadde. Robin var en blanding av en
Shiba inu og Malteser og så faktisk ut som en tibetansk terrier (der kom
forklaringen på mitt senere valg av rase - nostalgi!). Masse pels, så en ikke
så forskjell på foran og bak, hvetefarget og ca 10 kg.
Ingen hos oss
hadde vel spesielt peiling på det å oppdra hund, så resultatet ble deretter.
Han var ikke spesielt lydig, stakk av hvis han klarte det, og var ikke helt
trygg på fremmede unger. Men, det var en topp kompis å ha, og flott å få lov å
vokse opp med en hund i familien.
Dessverre
måtte vi gi ham fra oss, siden vi flyttet tilbake til Norge i 1980 etter mange
år i utlandet, og det ble for dyrt og vanskelig med karantene å få ham med oss.
Han ble avliva et par år etter at vi flytta.
Spotty; 1975
Min første
hund var en omplasseringshund familien hadde noen måneder da jeg vokste opp.
Han var en Dalmatiner med det passende navnet “Spotty” og en hund mine ikke
spesielt hundeinteresserte foreldre ble overtalt til å ta over. Det viste seg å
være et ganske vanskelig prosjekt, siden Spotty de første 8 månedene av sitt
liv hadde vært innestengt i en trang hundegård og ikke hadde noen
“innemanerer”. Ikke hadde han noen gang gått i bånd før vi fikk ham heller.
Han var veldig snill mot
alle, men han bet i stykker alt han fant og min mor forstua fingre i forsøket
på å gå tur med ham. Til slutt tok foreldrene mine den eneste riktige
beslutningen og fikk ham omplassert til et “fritt” hjem på landet.
..
SvarSlett