Retrievertrening

Teksten er oppdatert per 09.02.2024.

Teksten er inndelt på følgende måte: 

INNLEDNING

A) FORUTSETNINGER I HUNDETRENINGEN

• Skyldes alt «den i andre enden av snøret»?
• La valpen være valp, gjøre «ingenting» med valpen
• Kennelhund?
• Hvordan er så «den i andre enden av snøret»?
• Konklusjon – hva har betydning for suksess som hundetrener?

B) TEORI BAK TRENINGSPRINSIPPENE

1 Sinnsstemning og ro/passivitetstrening

Veksling mellom aktivitet og passivitet – passivitet i den settingen vi trenger det

Relasjon og roller a la Kent S

Intensitet i innlæringen og motivasjon

2 Jaktlydighet

De fire viktige hjørnesteiner og senere seriekobling – etter BSW

1) Jage/søke

2) Innkalling

3) Stopp

4) Føljsamhet - føyelighet - fot

Problemer med Birgittas oppskrift

Dominansbruk, føyelige hunder/«naturlig» apporteringsatferd

3 Momentene i retrieverjakt

• Vind
• Søk
• Markering
• Dirigering

Diskusjonen om hvordan sende hunden, forskjell på markering og dirigering?

Ritual

Hundens hovedfunksjoner

• Apportering – jakt og flokkfunksjonen
• Innlæring av stopp basert på teorien hundens funksjoner

Viktige tema i innlæring

Indoktrinering

Kontakttrening – forsiktighet med for mye øyekontakt

Lyd

• Opplisting av årsaker
• Valg av individ
• Oppdragelse
• Trening
• Følge med på hundens stressnivå

Skudd

C) VALPETRENING I PRAKSIS

Relasjon

Nei-trening

Generelt om husregler

• Skal hunden følge etter oss overalt?
• Valpens soveplass
• Bli liggende på plassen sin
• Valpen gnager og ødelegger
• Være i møblene
• Ligge i fanget

På tur med valpen

• Bygge flokk og unngå jaging
• Hva slags bånd på valpen?

Ro/passivitetstrening i praksis

• Er passivitetstrening et eget moment?
• Slappe av ved eiers føtter
• Trykk/slipp som metode for eksempel i forbindelse med kloklipping
• Tålmodighet i møtesituasjoner
• Gjøre ingenting i skogen/ved stolsekken
• Foring
• Slippe ut i hagen
• Ut av bilburet
• Apportering
• Hundens personlighet og kapasitet

Jaktlydighetstrening i praksis

• Søk - naturlig nesearbeid
• Søk - fløytesignal
• Innkalling
• Stopp/kontakt
• Fot - en del av føyeligheten
• Sitt - en annen del av føyeligheten
• Bli - også en del av føyeligheten
• Fløytesignaler - oppsummering

Forberedende trening til apportering

• Apportering - Opptak
• Apportering - Grep
• Apportering - Håndtarget, så avlevering
• Følgetrening
• Ta imot hunden og ikke apporten
• Avlevering fra vann
• Avlevering i front
• Markering og dirigering uten apportering

INNLEDNING

I de årene jeg har trent retrieverjakt har jeg hatt muligheten til å delta på mange kurs og fått del i mange kloke menneskers tanker om hundetrening. Dessuten har jeg gjort meg mine tanker og erfaringer med de forskjellige labradorene jeg selv har oppdratt, og de jeg har sett på kurs. Her følger mine tanker og filosofi om retrievertrening.

Underveis i teksten er det noen instruktører og kurs jeg viser til

·         Keith Mathews 14-16.05.2010

·         Eva Bodfält 14-16.06.2013 (svensk instruktør)

·         Birgitta Staflund Wiberg (svensk oppdretteren, dommer og instruktør) 13-14.02.2016

Keith og Birgitta står for en treningsfilosofi hvor de ønsker å bruke dominans. Evas treningsfilosofi er at hun ikke vil bruke dominans i noen særlig grad og IKKE ha en underdanig hund. Likevel - følge Eva har til og med bruken av matskåler og godbiter mer dominans i seg enn en skulle tro.  

 

Jeg tenker nok litt sånn «ja, takk, begge deler». Men, heller enn å dominere er jeg opptatt av å være trygg og sikker som leder. 

A) FORUTSETNINGER I HUNDETRENINGEN

Skyldes alt «den i andre enden av snøret»?

Stikk i strid, kanskje, med det som ofte hevdes, - at «alt skyldes den i andre enden av snøret» - altså eieren, så tenker jeg at ganske mange av forutsetningene ligger i hunden. Kanskje tenker jeg sånn fordi jeg blant annet har opplevd to labradorer med alvorlige diagnoser – Betty med HD grad E og smertesymptomer fra hun var 3 måneder gammel. Og Petra med sin epilepsi, som sannsynligvis gav henne «petit mal» - altså bortfallssymptomer, i tillegg til grand mal – krampeanfall.

Det er ikke lett å trene med en hund med kroniske smerter, heller ikke med en som «faller ut» mange ganger i løpet av en dag.

Gjennom de forskjellige valper og unghunder jeg har hatt på kurs har jeg også observert at eiere kan ha fått «utdelt» høyst forskjellig hundemateriale å jobbe med, både hva gjelder fysisk helse, mentalitet/psykisk helse og instinkter. Det vil være ganske urettferdig å plassere alt ansvar på eieren.

Jeg tenker at forutsetningen for at treningen skal funke ift. mine ambisjoner er å ha en fysisk og psykisk frisk hund. Og at hunden dessuten har de jaktegenskapene som trengs for å nå opp på elitenivå innen retrieverjakt. Altså at valpen kommer fra linjer og foreldredyr som er avlet på de egenskapene en trenger. 

La valpen være valp, - å gjøre «ingenting» med valpen

Jeg har hatt glede av å observere mange flinke hundefolk. Én av tingene som har slått meg er at flere av dem som har stor suksess med sine retrievere ikke nødvendigvis klarer å forklare HVA de gjør, de liksom bare har det i fingrene.

«La valpen være valp» har jeg hørt mange si, ikke minst store oppdrettere med stor eiendom. Men, sjelden har jeg fått en god forklaring på hva det skal bety – omsatt i praktisk handling.

Jeg har også hørt mange påstå at de gjør «ingenting» med en valp, noe som ikke høres troverdig ut. Antagelig skyldes dette at vi ikke først har definert hva vi mener med «å gjøre noe/ingenting». Kanskje har de som har uttalt seg om «å gjøre noe» ment å kaste markeringer for valpen, mens jeg med «å gjøre noe» tenker alt det andre hunden skal kunne noe om FØR den skal begynne å apportere. Holde seg til eieren, komme på innkalling osv. osv.

Det jeg TROR mange av de som sier at en valp skal få være valp ser for seg er en slags «fri tilstand» hvor en valp får tusle rundt på en stor eiendom, trygg for biler og annet og gjøre seg kjent med terreng og andre dyr i flokken. Uten at den skal måtte lære så mange «øvelser». MEN, er det noen som har en god oppskrift på hvordan en sørger for en «fri valpetid» hvis valpen er det eneste dyret en har og en bor i byen, i femte etasje i en blokk uten heis…? Eller er det sånn at en må bo på stor gård på landet for å gi en retrievervalp riktig start…?

Kennelhund?

En annen variabel er hva slags hundehold en har. Selvsagt er det stor forskjell på en hund som bor i kennel og hovedsakelig får tid sammen med eieren sin ifm trening og en hund som er sammen med eieren 24-7 og til og med sover i senga til eieren.

Jeg tror så gjerne at en kennelhund som er del av en hundeflokk og blir trent og mosjonert regelmessig kan ha et godt hundeliv. Men, JEG ønsker ikke et sånt type hundehold. Fordi for meg er hundene mine selskapsdyr i tillegg til å være treningskompiser. Så av hensyn til MEG er det viktig at de bor inne sammen med meg.

Ja vel, så betyr det at jeg har hunder som ikke er så «sultefora» på oppmerksomhet at de kun er fokusert på meg når vi er ute på trening. Jeg blir sikkert aldri Europamester i jakt, men jeg har en hyggelig hverdag med hunder som bor inne sammen med meg.

Hvordan er så «den i den andre enden av snøret»?

Noe annet som har slått meg med «store» hundefolk er at de alle besitter en stor selvsikkerhet. Dermed utstråler de en naturlig autoritet ovenfor hunden. De går kanskje ikke rundt og tenker på lederskap eller hva de bør gjøre med hunden, de bare handler sånn det er naturlig for dem.

Hvor selvsikker en er kan selvsagt være nærmest medfødt. Men, «medfødt» selvsikkerhet kan også gå tapt gjennom hva en opplever i livet. Har en vært så uheldig og opplevd å få seg en «trøkk» eller flere, er det ikke like lett å fremstå trygg og sikker ovenfor hunden. Som kjent er ikke livet rettferdig, - dårlige erfaringer i livet kan faktisk gjøre det vanskeligere å bli en trygg hundefører.

Konklusjon - Hva har betydning for suksess som hundetrener…?

Ikke bare valpen skaper forutsetninger, men hvor og hvordan en bor, og også hvor hunden bor. Og ikke minst ens egen personlighet eller kanskje hva slags bagasje en har med seg som menneske.

Poenget mitt er at det ikke er nok å være en god hundefører for å få suksess. Heldigvis bidrar det absolutt i positiv retning, så for egen del jobber jeg bevisst med å bli en stadig bedre hundefører. Poenget mitt er også at en bør være varsom med kategorisk å sette merkelapp på ekvipasjer, forklare manglende suksess med «den i den andre enden av snøret». Og med det mene at noen er dårlige hundeførere. 

Hva sier så en stor hundetrener om hvor bra det kan gå? «Hunden kan være ferdigtrent ved 18 måneders alder. Etter det handler det om å øke avstander. Når vi begynner å trene den unge hunden er det viktig hele tiden å tenke progresjon, ikke forbli i «safety zone». Ellers risikerer vi at hunden blir slurvete og kjeder seg.» - Birgitta SW.

B TEORI BAK TRENINGSPRINGSIPPENE

Jeg er et akademisk menneske. Jeg liker logikk, forklaringer og sammenhenger. Dessuten har jeg fått meg noen trøkk i livet som gjør at jeg dessverre ikke besitter den type selvsikkerhet og autoritet som jeg ser hos mange av de som gjør suksess med retrieverjakt. Jeg må kompensere for manglende selvsikkerhet og naturlig autoritet med bevisste handlinger Jeg trenger noen knagger å henge det på og har derfor sans for teorier, prinsipper og modeller.

Jeg ser for meg en tredeling av retrievertreningen:

1)     Sinnsstemning og ro/passivitetstrening

2)    Jaktlydighet

3)    Momentene i retrieverjakt

De første to delene tenker jeg at det er viktig å jobbe med fra dag én med valpen, mens del tre kanskje kan vente til valpen har blitt eldre. Når jeg tenker på å «gjøre noe» med en liten valp tenker jeg altså på del 1 og 2 – og ja, jeg synes så absolutt en skal gjøre dette helt fra start med valpen.

1 Sinnsstemning og ro/passivitetstrening

Jeg er overbevist om at ikke bare eierens sinnsstemning, men også hundens sinnsstemning har enormt mye å si for hundens mulighet til å lære og utøve atferd.

Hva er så den rette sinnsstemningen? Det er det vel ikke nødvendigvis noe fasitsvar på, men for en «typisk» jaktavla og høytemperert retriever tenker jeg det er lugn og ro. Et høyt aktivitetsnivå er naturlig for dem, mens de i større grad trenger å lære seg og trene på passivitet.

Veksling mellom aktivitet og passivitet – passivitet i den settingen vi trenger det

Så er det samtidig viktig å tenke på vekslingen mellom aktivitet og passivitet. For det første nytter det jo ikke med en hund som kun har avknapp, vi er avhengig av påknapp også. Dessuten er det nettopp denne vekslingen mellom aktivitet og passivitet som er typisk i retrieverjakta. Hunden trenger kompetanse på det å roe seg ned etter aktivitet, ikke bare det å konstant være i ro. Hunden må kunne veksle mellom passivitet og aktivitet mange ganger i løpet av en jakt/trening/konkurranse.

Eva Bodfält har noe hun kaller on-off-trening:

Bra å veksle mellom aktivitet og passivitet - on-off. Prøve å finne situasjoner i hverdagen hvor hunden kan veksle mellom disse, - jobbe med balanse.

Variasjon gjør at hundene ikke tipper i forventning. En hund som er i feil aktivitets-modus bør ikke en gang få lov til å gå fot, men bare “legges unna”. Dette gjelder selvsagt også for å sende på apportering og ta imot apporten. 

Noen flere tanker fra Eva - Viktig med oppgaver (matskåler) i forskjellige retninger - bryte med forventninger. Stikkord i valpetrening er flere skåler og få repetisjoner, kanskje bare to-tre utsendinger per gang. Og også variasjon på sted og terrengtype. 

En hund som stresser seg opp av forventning og mener å vite hva som skal skje, mister noe av følsomheten og lydigheten. Dermed gjelder det å ha flere alternative oppgaver ute, og alltid noe bak ryggen, som er like interessant som det foran - for å oppnå balanse.

Apportering er altså en ekstern belønning. Og det hunden gjør i det øyeblikket den sendes er det den får belønning for. Viktig altså ikke å sende hvis hunden piper eller går for langt fram i foten. For å sjekke ut hundens sinnsstemning, gjelder det å holde øye med ører, hale, pust, blikk. Ikke sende en hund i feil aktivitet, siden det å bli sendt er en belønning.

Se ellers blogginnlegget mitt fra 14-16.06.2013, og også fra våren 2023, som tar for seg et helt seminar/kurs med Eva 

Hunden må klare passivitet i mange forskjellige settinger, her gjelder det bare å tenke ut alle de settinger der vi faktisk har bruk for at hunden kan koble av.

·         ved fot når vi står stille

·         ved fot når vi beveger oss

·         ved stolsekken med/uten oss

·         i bilen

·         i buret og

·         når andre hunder jobber

Calmness leads to reward

Den irske retrievertreneren Keit Mathews snakker om «calmness leads to reward». Hunder er opportunister – de gjør det som lønner seg for dem, det som belønnes. Dette betyr at vi kan fremelske ro ved å belønne den.

Et viktig poeng er altså at tålmodighet, tålmodighet, og enda mer tålmodighet og ro hos hunden gir belønning. Derfor er det lurt å f eks trene sitt og bli leeeeeeeeeeeeenge. Gjerne ringe en venn, gå inn og ta seg en kopp kaffe, mens hunden fortsatt venter rolig der den er blitt plassert. Blogginnlegget mitt fra 14-16.05.2010 tar for seg et helt seminar/kurs med Keith.

Lære hunden trygghet, med at hva som helst kan skje, også av brå og uventa bevegelser. K.M. mener denne type tålmodighets/ro-øvelser er forebyggende mot piping.

Jeg kommer tilbake til praktiske måter å trene dette på i del C.

Relasjon og roller

Mange snakker om dette med relasjonen med hundene. Her kommer et sitat fra Birgitta SW:

«Det første året er veldig viktig for å bygge en bra relasjon med hunden. Relasjonen mellom eier og hund er utgangspunktet for både oppdragelse og trening. De fleste er bedre på øvelser enn å bygge relasjon. Diverse regler av type vente på å få ta maten sin har ikke med lederskap å gjøre, men mer praktiske rutiner i hverdagen. Valpen skal respektere og beundre oss, og først og fremst føle seg trygg sammen med oss. Grunnoppdragelse er ikke en masse forbud! Timing er viktig både når det gjelder korrigering og belønning. Valpen har naturlig med seg en flokktilhørighet Om å gjøre at vi bygger oppunder det og ikke ødelegger det.»

Jeg synes ofte «relasjon» blir et sånt vanskelig ord, på samme måte som «lederskap». Mange snakker om det og mener det er viktig, men få kan forklare HVA det er og HVORDAN en skal jobbe med valpen.

Den svenske etologen Kent Svartberg har en bra modell for å beskrive relasjonen mellom hund og fører. Han definerer tre typer roller vi kan ha ovenfor hunden:

·         Trygghetsrollen

·         Bestemmerollen

·         Samarbeidsrollen

Så kommer det an på hundetypen hvor mye av hver enkelt rolle vi bør ta i bruk. Noen hunder er så samarbeidsvillige at vi omtrent kommer i mål bare ved å samarbeide med dem. Andre har såpass med egne meninger at vi i større grad må ta i bruk bestemme-rollen. Dette siste er vel det som tradisjonelt har blitt kalt lederskap, men som av mange oppfattes som et tabu-ord i hundetrening nå på 2000-tallet.

Se mer om dette i boka til Kent S.

Intensitet i innlæringen og ulik motivasjon

Jeg synes dette med såkalt appell-lydighetsfot og jaktfot er gode eksempler på forskjell i ønsket intensitet. Riktignok tror jeg at den spede starten på å lære hunden (jakt)fot gjerne kan ligne på den måten lydighetsfolket bruker (mer om dette senere). Men, sånn etter hvert når hunden har skjønt posisjonen, er dette virkelig to helt forskjellige «øvelser». Mens en lydighetshund skal holde fokus noen få minutter, og yte millimeterpresisjon ift vendinger, og holde blikk-kontakt med fører konstant, er det helt andre krav til en jakthund.

Jakthunden skal ofte være med på lange transportetapper, eller vente på linja i lang tid før det blir dens tur til å arbeide. Dette betyr at jaktfoten må være så energibesparende som mulig, - lav intensitet. Hunden skal IKKE ha blikk-kontakt med fører, tvert imot fokusere utover i terrenget.

Derfor må vi være forsiktige i innlæringen også. Vi ønsker på sikt en «øvelse» med lav intensitet, og da må vi unngå for stor intensitet i innlæringen.

Også når vi lærer inn stopp, må vi tenke på hva slags intensitet vi ønsker. Skal hunden ha en «eksplosiv» stoppatferd, eller skal den senke skuldrene og være rolig og klar for neste kommando. Mer om innlæring av stopp i del C.

Vi jaktfolk har mye å lære av lydighetsfolka hva gjelder å dele inn øvelser i momenter og trene på én ting av gangen. Men, når det gjelder fokus på lav intensitet i innlæring har lydighetsfolka litt å lære av oss J Jeg observerer hvor feil det kan bli hvis en forsøker å trene en jakthund «etter lydighetsprinsipper» når det gjelder intensitet og belønning.

Ellers er det alltid greit å stille seg spørsmålet «hvor motivert er hunden for oppgaven?» Er individet lavt motivert trengs større intensitet og motsatt. Det vi ofte ser med de jaktavla retrieverne er at motivasjonen er skyhøy. Og da er det rett og slett helt unødvendig, og dessuten «skadelig» med høy intensitet.

2 Jaktlydighet

Ofte brukes begrepet jaktlydighet litt i kontrast til appell-lydighet. Det siste er den type sirkuskunster en ser på en lydighetsprøve, med momenter som handler veldig mye om posisjon, ned til mm-nøyaktighet, men som sier lite om det en kaller «hverdagslydighet».

Jeg tenker at jaktlydighet, på samme måte som sinnsstemning, er et viktig fundament vi bygger videre på. Noe som må være på plass før vi begynner med alle de artige momentene i retrieverjakt.

Birgitta SW snakker om «de to trekantene». En kan legge mye arbeid i å få på plass fundamentet i de første månedene av hundens liv, så kan en fylle på med «resten». Dette blir mer stabilt enn om en legger lite arbeid i starten og veldig mye må fylles på senere. I førstnevnte tilfelle hvor en får på plass mye i starten, har trekanten hele siden å hvile på. Gjør en motsatt, balanserer trekanten på spissen.

Hunden må altså være lydig i en jaktsammenheng. Det betyr at den skal kunne komme på innkalling eller bli på stedet uansett fristelser. Og ikke minst skal den kunne befinne seg ved vår fot, med eller uten kobbel, i ro eller bevegelse. Hvor viktig dette er finner en ut når en kommer i en skarp setting, f eks på en jakt. Her handler det både om sikkerhet for hunden (det skytes jo faktisk med skarpladde våpen) og det å spare på energien. Hunden skal porsjonere kreftene og kunne vente på sin tur.

Jeg synes en god måte å illustrere de viktige delene av jaktlydighet er Birgittas vekt på det hun kaller de fire hjørnestenene i treningen av en valp.

De fire viktige hjørnesteiner og senere seriekobling – etter BSW

Birgitta snakker om fire viktige hjørnesteiner i valpens innlæring, og i det følgende gjentar jeg en del av det hun lærer bort.

Hunden ser verden i bilder. Det gjelder å innprente separate bilder hos hunden og så seriekoble disse bildene når de hver for seg har blitt befesta. Ikke begynne å røre sammen disse tingene før de sitter hver for seg. Unngå å knytte samtlige bilder til tennisball eller til godis. Da blir det vanskelig for hunden å holde bildene fra hverandre før den er klar for seriekoblingen. Bildene kan da få en annen betydning enn vi ønsker å lære dem. Dermed kan en fot-kommando komme til å bety stress i stedet for lugn og ro.

De fire hjørnesteinene er:

1) Jage/søke

2) Innkalling

3) Stopp

4) Føljsamhet - føyelighet

1) Jage/søke

Det aller første en valp skal lære seg er å følge opp vitring. Selvstendighet er mye viktigere i starten enn å sette i gang med linjetag. Stimulere valpen til å oppdage luktesansen sin. Nesearbeid er av det gode. (Se starten på teksten min om nesearbeid med en liten valp.)

Benytt diverse anledninger til å la valpen oppdage luktesansen sin, f eks slenge ut måltid (tørrfor) og la valpen søke seg fram til maten sin. Valpen kan jo i utgangspunktet søke sakte og grundig. Med feiltrening kan de som 10 måneder gamle ha vent seg til å bruke bena heller enn nese og hjerne. Sette ord/fløyte på det den allerede gjør.

Søkssignalet bør en ikke sette på for tidlig. For øvrig et veldig misbrukt signal. Viktig å huske at det skal bety søk der du er, og ikke apporten er der du er. En skadeskutt fugl kan ha løpt av gårde, og da skal hunden følge sporet fra der den begynner å søke.

Ta med et vilt og smyge det ut, la valpen utrede på egen hånd og se hva den gjør. La den være litt i fred i sitt søk. Hunden lærer ikke å søke av å ha drøssevis med vilt liggende i et felt, men ved å lete etter et enkelt vilt og måtte anstrenge seg. Ved å ha mange apporter som er lette å finne lærer de seg bare å springe rundt omkring.

Ved 6-7 måneder kan de ikke sitt og bli godt enda, så lurt å ha en medhjelper til å legge ut. Medhjelperen går rundt i et lite felt (30x30?), vitrer inn området og smyger ut en apport. Når hunden er på vei hjem legges det ut en ny. Repetere et par ganger.

Ettersøkstempo er sakte galopp. Husk at intensitet ikke er det samme som fart!

2) Innkalling

Kalle inn valpen når den likevel er på vei hjem, ikke når den er travelt opptatt av en lukt eller leker med en annen hund. Valpen har en naturlig flokktilhørighet. Det er naturlig for den å følge den som står for overlevelse, altså oss.

3) Stopp

Viktig at stopp trenes inn tidlig og som et separat bilde uten å settes i sammenheng med noe. IKKE bruke tennisball som belønning. Vi vil ikke ha den sinnsstemningen som en kastet tennisball skaper, men tvert imot lugn og ro. Repetisjoner. Belønne med godis i begynnelsen, etter hvert bare med ros.

Hvis hunden kan stopp på 10 meter, så kan den det på 200 meter.

Etter hvert kan en trene på avstander sånn at det lønner seg for hunden å stoppe. Kan legge igjen apport og gå fot vekk fra den. Sette igjen hunden i bli, fortsette å gå. Kalle hjem, stoppe og sende ut. Men, dette er etter at hunden har lært signalet, i begynnelsen blander vi IKKE inn apportering.

4) Føljsamhet - føyelighet - fot

Jaktfot er ingen øvelse, men en hund som følger naturlig ved foten vår uansett hvor vi gå r og hva som skjer. Handler om å få fram en holdning hos hunden. Birgitta definerer jaktfot som en relasjon, ikke en posisjon.

Akkurat som for søk, innkalling og stopp, er det viktig at hunden lærer fot separat, uten at det er i en sammenheng hvor den forventer apportering. Et separat bilde som senere kan kobles sammen slik at hunden kanskje i 8 måneder alder setter for i sammenheng med apportering. (Birgittas forklaring for innlæring av fot handler om mer enn dette, men fordi jeg er uenig i noe av det, tar jeg det ikke med her. Det gjelder det hun beskriver om å vente til en viss alder med å begynne med noen som helst fot-trening og da begynne med å gå i vei.)

Jeg kommer tilbake til innlæring av fot i del C. 

Problemer med Birgittas oppskrift

Vel, de fire nettopp nevnte punktene er Birgittas oppskrift, med momenter som i hvert fall delvis er sammenfallende med de momentene vi tenker oss som «jaktlydighet». Jeg synes oppskriften har mye for seg, ikke minst er det et sjeldent eksempel på at en stor hundetrener klarer å sette ord på hva vedkommende gjør med en valp, utover «ingenting». J Før jeg gikk «fra valp til unghund»-kurset hos henne hadde jeg aldri opplevd å få en SÅ god forklaring på hva en bør gjøre med en valp/unghund. Jeg har stor sans for tanken om å lære hunden én og én hjørnestein og så seriekoble dem. Og er så hjertens enig i å unngå tennisball ved innlæring av stopp!

MEN, jeg ser tre problemstillinger med oppskriften til Birgitta. Det ene er forutsetningen om en så føyelig hund og en så dominant eier at hunden nesten ikke har annet valg enn å gjøre det som forventes. Og jeg tenker at virkeligheten ikke alltid er sånn. Det er få forunt å ha den type selvsikkerhet som hundefører. Og en del av oss får faktisk en valp (om enn aldri så mye jaktlabrador) som ikke er så føyelig.

Den andre problemstillingen er dette med hvordan en bor, som jeg har nevnt før. Hvis en bor i et tett boligområde, med både biltrafikk og regler for at hunder skal være i bånd (uansett alder), så KAN ikke en to måneder gammel valp surre rundt uten bånd. En MÅ faktisk finne en måte å håndtere dette med en helt liten valp i bånd. Og helst uten at den lærer seg å dra i kobbelet. Ikke er det alle av oss som har mulighet til å skaffe et varmtvilt til søkstrening heller, så da må vi gjøre det på en annen måte.

Dessuten tenker jeg at all verdens føyelige hunder, dominante eiere og naturlige retrieveregenskaper til tross, - det er faktisk lurt med noe vekt på teknikk og momentlære.

Dominansbruk, føyelige hunder/«naturlig» apporteringsatferd

Jeg mener det er lurt å lære en liten valp fot-posisjon FØR en begynner med "traskefot" hvor en bare går og går med valpen.

I tillegg til fot-posisjon har jeg tro på å trene avlevering som et separat moment. Håndtarget fungerer fint som en oppstart på avlevering av apport. Både avlevering og fot kommer jeg tilbake til senere.

Alle retrievere er ikke like. Jeg har gang på gang latt meg fascinere av hvor utrolig mye enklere det er å få det til med hunden sin når den har en føyelig personlighet og reagerer raskt på små «doser» av dominans fra eierens side.

Jeg husker at da Carmen kom i hus hadde hun en helt naturlig «avleveringsatferd» uten at jeg hadde lært henne noe som helst. I en alder av 8 uker kom hun rett til meg og avleverte absolutt alt hun fant (altså lenge før vi begynte med noen apporteringstrening). Hun vek heller ikke fra foten min, og kunne gå løs ved siden av meg overalt helt fra hun var bitteliten. Jeg trente derfor aldri avlevering med Carmen, og også fint lite fot mens hun var liten.

Med Petra var det en annen historie – for henne var det ikke naturlig verken å avlevere eller å gå pent ved siden. Noe som førte til at jeg faktisk måtte LÆRE Petra både avlevering og det å holde seg ved mitt venstre ben.

Det som er til ettertanke er at etter at begge hundene ble voksne måtte jeg konstatere at EGENTLIG så var det faktisk lite føyelige Petra, og ikke veldig føyelige Carmen, som hadde forstått hva det var å avlevere og hva det var å gå fot. (Når Petra likevel kunne ha problemer med å gjøre rett hadde det å gjøre med andre forstyrrende elementer, og ikke innlæringen, tror jeg.)

Poenget mitt er at jeg tror at vi OGSÅ med de veldig føyelige hundene, med fordel kan trene avlevering og fot-posisjon som helt atskilte elementer, og virkelig indoktrinere små valper på det.

Jeg tenker at samme hvor føyelige og «naturlige» hundene er, så kommer det alltid en dag når noe forstyrrer, når de kan oppleve usikkerhet for oppgaven. Og da er «indoktrinering» (forstå meg positivt!) i ung alder godt å ha å falle tilbake på. Og det å lære hunden både hva fot og avlevering er vil også kunne gi den trygghet for oppgaven, utover det den genetisk har med seg. Og trygghet minsker stress og faren for lyd.

3 Momentene i retrieverjakt

Først når vi har en hund som har en «avknapp»/den rette sinnsstemningen og dessuten behersker de forskjellige delene av det å være «jaktlydig», kan vi få maksimalt ut av den virkelige morsomme treningen – momentene i retrieverjakta.

Vi deler ofte inn momentene i retrieverjakta i tre forskjellige typer «øvelser»; - søk, markering og dirigering. Og uansett hva vi holder på med må vi alltid tenke på vind.

Vind

Som sagt må vi alltid tenke vind når vi holder på med denne utendørsaktiviteten hvor luktesansen til hunden er så viktig for oppgaveløsningen. Vi kan legge opp oppgaven slik at vi gjøre det lettere eller vanskeligere ut fra hvordan vi plasserer oppgaven ift hunden.

Dette kan vi bruke når vi lager progresjon i innlæringen, at valpen f eks i starten kan få trene søk der den naturlig får fert av godbiter/dummy. Og etter hvert, kan vi legge ut oppgaven «på feil side av vinden» uten at valpen har sett den. Da får vi en sjekk på om valpen forstår søkssignalet.

Søk

Her går det an å skrive mye. Hva er et nærsøk ift et feltsøk? Hvordan skal en gi kommando til hunden, hvor stort vil vi at den skal søke?

Det å søke er strengt tatt noe hunden nesten alltid er avhengig av, uansett type oppgave. Også på en markering vil det altså ofte være behov for at hunden bruker luktesansen i tillegg til synet når den kommer fram til nedslagsplassen.

Ideelt så vil vi at hunden skal bruke nesa og ikke bena når den søker. Og litt avhengig av hvor søksintensive og nøye de er, kan det være avgjørende med trening i ung alder, for å lære dem å lete grundig i et område.

Markering

Begrepet markering brukes om noe hunden har hørt og eller sett, og fortrinnsvis husker i kortere eller lengre tid. Hvis det går lang tid, bruker en gjerne begrepet minnesmarkering.

I tillegg snakker en om «enkeltmarkering» når det bare har falt én apport, dobbeltmarkering hvis det har falt to osv.

Dirigering

Her har ikke hunden observert apporten, enten fordi apporten har blitt lagt ut når hunden ikke var til stede, eller fordi hunden ikke fulgte med under kastet. Evt husker ikke hunden lenger stedet, fordi tiden har gått og mye annet har skjedd innimellom.

Dermed blir det vår jobb som hundefører å dirigere hunden til riktig område ved hjelp av håndsignaler, kommandoord og fløyte. Helst så få kommandoer og så tyst som mulig.

Hvordan sende hunden, forskjell på markering og dirigering?

Ja, her er det så absolutt delte meninger, og veldig forvirrende for den som kommer ny i sporten på et kurs. Jeg har vært gjennom mange faser i hvordan jeg vil sende hunden, og har endt opp med at jeg mener det beste er å ha tre forskjellige typer utsendinger:

1. Direktemarkeringer hvor jeg ikke peker, men bare gir et kommandoord (ikke hundens navn)
2. Markering som har skjedd for kort eller litt lenger tid siden, hvor jeg peker med et par fingre og bruker samme kommando-ord som på direktemarkering
3. Dirigering hvor jeg bruker tid på å peke med hele hånda, og bruker en annen kommando enn for 1 og 2

For øvrig vil jeg nok en gang vise til seminaret til Eva og bruk av matskåler ifm dirigeringstrening.

Nå er jeg ferdig med tredelingen i Sinnsstemning, Jaktlydighet og Retrieverjakt-momenter, og fortsetter med teori bak treningsprinsippene. Og jeg begynner med ritual for utsending. 

Ritual

Med ritual mener vi i vår sammenheng en bestemt handling som blir gjentatt etter bestemte regler. Dette er noe vi bruker ifm apporteringen for å fortelle hunden vår at nå er det DIN tur til å apportere. Ved alltid å bruke det samme ritualet kan vi fortelle hunden at alle de gangene vi IKKE igangsetter vårt ritual er det IKKE vår hund sin tur. Da kan altså hunden bare roe ned, ikke stresse seg opp.

Tanken er at ved å bruke et ritual skal det være enklere for hunden å være passiv og rolig alle de gangene det ikke er hundens tur. Når flere hunder er i settingen samtidig, vil det være enklere for vår hund å sortere ut når den får en oppgave å løse og når den bare skal vente. I ventesituasjonen må hunden kunne slappe av og avvente, og verken stresse, pipe eller bruke opp energien sin unødvendig.

Ritualet er også fint å ha når vi trener alene, da kan vi gjøre klar flere oppgaver til hunden, men det er VI som bestemmer (og forklarer med ritualet) i hvilken rekkefølge oppgavene skal løses.

Jeg synes det er fint å bruke bildet av en 100-meter-sprinter når jeg skal prøve å forklare hvor stressende det kan bli for hunden uten ritual. Dere har sikkert sett sånne løp. Alle deltagerne er ved startstreken. Så sier starteren «ready» og løperne gjør seg startklare. Starteren sier «steady» og nå vet løperne at det er like før. Så går startskuddet.

Tenk dere hvis det hadde vært sånn at løperne verken fikk høre «ready» eller «steady». De måtte bare stå på startstreken og være klar – hvem vet hvor lenge. Og plutselig kom startskuddet. DET hadde vært skikkelig stressende! Sånn tenker jeg at det blir for en hund som er ved eierens side og venter på å få apportere hvis føreren ikke har et fast ritual, men bare plutselig kommanderer apport.

Jeg har derfor tro på et «utsendingsritual» - altså noe jeg gjør hver gang jeg skal sende hunden på en apport. Som nevnt tidligere har jeg vært gjennom flere faser her. Først prøvde jeg meg på to forskjellige måter å sende på, så på samme måte for alle apporter. Men, jeg ble aldri helt fornøyd med noen av dem. Etter å ha vært på kurs hos Jens Palmqvist er jeg overbevist om logikken i tredelingen.

Siden jeg vil bruk tre forskjellige måter å gjøre dette på, må jeg skille mellom hva jeg gjør felles, - og som forteller min hund at nå er det din tur, og noe jeg varierer på, som forteller min hund hva slags oppgave det er snakk om. 

Jeg tenker at det er bra med et felles ritual for 1 og 2. Nærmere bestemt kan jeg bruke det å gå fra å stå med armene i kors til å være klar med armene rett ned. Å gå fra å  ha fløyta i vestlomma til å ha den i munnen. Å gå fra å stå med samlede ben, til å sette den høyre foten litt foran.

1) Direktemarkeringer hvor jeg ikke peker, men bare gir et kommandoord (ikke hundens navn

I en skarp situasjon, når en står mange ekvipasjer på linje og en apport faller uten at andre enn dommeren vet hvem sin det er, - ja, da må en være i klar-posisjon, SELV om det viser seg å bli noen annens oppgave. Også når en annen hund får oppgaven, kan en ritualisere situasjonen. Når en annen hund blir sendt, kan en flytte høyrebenet tilbake, legge armene i kors og ta fløyta yt av munnen. Signalisere til hunden at "faren er over". 

Mange sender hunden på navn i denne settingen. Det vil jeg aldri ha som mitt ritual. Jeg bruker hundens navn så mye i hverdagen, at et sånt ritual hadde endt med misforståelse i en stressa situasjon. Jeg bruker derfor et annet ord, et kort enstavelsesord, som ikke ligner på noe annet ord jeg bruker i treningen eller hverdagen. Mitt ritual består av det jeg har nevnt over, med armer og ben, samt at jeg sier dette ordet. Og dette gjelder altså kun i en setting der det er én apport som nettopp har falt, hunden har sett den og det ikke er noen som helst tvil om at det er akkurat denne apporten som gjelder.

2) Markering som har skjedd for kort eller litt lenger tid siden, hvor jeg peker med et par fingre og bruker samme kommando-ord som på direktemarkering

Her starter ritualet mitt som på nummer 1, men jeg peker i tillegg mot apporten, som hunden forhåpentligvis husker. Jeg forsøker med ritualet å minne hunden på det den observerte tidligere. Du husker den? Den du så i stad? Ved å peke formidler jeg også at den IKKE skal hente direktemarkeringen den nettopp har sett i en litt annen vinkel. Fordi mitt ritual er annerledes enn på en direktemarkering. 

3)Dirigering hvor jeg bruker tid på å peke med hele hånda, og bruker en annen kommando enn for 1 og 2

Jeg tenker meg et tredelt ritual, akkurat som jeg har beskrevet for 100-meter-løperen:

1, KLAR) Jeg begynner alltid ritualet med et bestemt ord (IKKE en bevegelse). Det er altså viktig å stå helt stille før en sier ordet. Her skal jeg altså formidle til hunden at det er dens tur, den kan begynne å gjøre seg klar. Mange bruker «bli». Jeg har hørt noen som bruker «vent». Selv bruker jeg et konstruert ord, "din". 

2, FERDIG) Så viser jeg retningen med hånda, peker. Men, det er viktig at hunden enda ikke skal løpe i vei. Og det er viktig å holde hånda rolig når jeg har pekt ut retningen. Her skal hunden fokusere utover, og ikke på min hånd.

3, GÅ!) Så sier jeg selve apporteringsordet, kommandoen for å løpe ut og hente. Noen bruker «apport», andre sier «ut». Selv sier jeg «gå». Dette er altså «startskuddet» for at hunden skal løpe i vei.

Det er en fordel å trene på ritualet fra valpen er liten. I starten kan en bruke matskåler og godbiter, lære valpen å vente på hele ritualet og at kun når den har riktig posisjon og fokus får den lov å ta godbitene. Mer om dette senere.

Hundens hovedfunksjoner

En snakker gjerne om hundens fire hovedfunksjoner – disse som er avgjørende for hundedyrets overlevelse i det fri

·         Jakt

·         Flokk

·         Undersøkelse

·         Forsvar

Apportering – jakt og flokkfunksjonen

Det regnes som mer komplisert for hundens læring og utøvelse av atferd når mer enn én funksjon aktiveres. Og her ligger forklaringen på hvorfor apportering faktisk er såpass komplisert. Det er nemlig sånn at apporteringen innebærer at to av disse hovedfunksjonene aktiveres – både flokk og jakt.

Her kommer en opplisting av apporteringens momenter – alle delene av det vi ofte refererer til som grunnapporten.

1)     Starten på apporteringen – flokkfunksjonen

- Sitt og bli

- Oppmerksomhet og kontakt

- Ro og tålmodighet

- Fri ved fot uten å knalle

- Vi gjennomfører vårt utsendingsritual

2)    Løpe ut og plukke opp – jaktfunksjonen

- Løpe ut i riktig retning

- Rett linje

- Bruke syn og luktesans

- Velge den riktige av flere mulige

- Aldri lete videre med apport i munnen/ikke bytte

3)    Returnere og avlevere – flokkfunksjonen

- Returnere rett hjem uten tvil

- Avlevere

- Tilbake i fot-posisjon

En starter med flokkfunksjonen , så trår jaktfunksjonen inn, Til slutt skal den tilbake til flokklederen og avlevere, tilbake til flokkfunksjonen, altså.

Ikke så rart om mye kan gå galt underveis. Og nok en forklaring på hvorfor det kan være lettere å ha trent både avlevering og sitt og bli som egne momenter som hunden behersker godt, før den skal apportere.

Innlæring av stopp basert på teorien om hundens funksjoner

Senere kommer jeg tilbake til hvordan jeg praktisk lærer inn stopp, her kommer teorien bak.

Én ting jeg er veldig overbevist om er at ifm stopp er det aller best IKKE å blande inn tennisball som belønning på små valper. Nei, det er lurt å bare bruke godbit og ros/kos.

Forklaringen ligger i dette med funksjonene. Jeg vil at valpen skal aktivere sin flokkfunksjon når den hører stopp/kontaktsignalet. Hvis jeg gir meg til å kaste en tennisball aktiverer jeg jaktfunksjonen, og hundens forventning når den hører fløyta blir raskt en helt annen.

Tenk tilbake på Birgittas hjørnesteinsmodell. Først når de enkelte steinene er på plass – altså at hunden har lært å søke, kan innkalling og dessuten er føyelig, kan gå fot – OG kan stopp, da er tiden moden for å kunne belønne med tennisball.

Men IKKE tennisball med en liten valp som ikke har fått de andre hjørnesteinene på plass. Hos den lille valpen ønsker jeg at vi er i flokkfunksjonen hele tiden når vi trener stopp. Og at hundens forventning er kontakten med meg. Ikke en forventning om en ball som kommer susende, og tar alt fokus bort fra kontakten jeg nettopp ønsker å belønne.

Jeg bruker Petra som «sannhetsvitne» på at dette er en bra metode. Petra var nemlig bemerkelsesverdig god på stopp, hennes intensitet tatt i betraktning. Før hun var 1,5 år hadde hun aldri opplevd å få en tennisball som belønning for stopp, men hun var kjempeflink på stopp på lange avstander og med forstyrrelser. Dette lar seg altså fint trene inn uten bruk av ball. 

Viktige tema i innlæring

Indoktrinering

Mange får kanskje negative assosiasjoner med dette ordet, men misforstå meg rett. Det jeg tenker på er å mengdetrene på visse momenter når valpen er liten, sånn at den i voksen alder nærmest ikke vet om at det går an å gjøre ting på en annen måte.

Jeg tror at om en lykkes med dette ifm de forskjellige delene i jaktlydigheten, har en et godt fundament å bygge videre på. For egen del ser jeg at jeg lyktes med å indoktrinere intense og ukonsentrerte Petra på Stopp, men ikke på så mye annet. Dette signalet fungerte derimot så godt, at det så ut som hun ikke klarte å la være i mange tilfelle.

Har valpen blitt vant med kun den riktige måte å gjøre det på for stopp, fot, innkalling og avlevering, er mye vunnet når vi skal i gang å trene for alvor.

Kontakttrening – forsiktig med for mye øyekontakt

Ofte er det lett å få kontakt med en retrievervalp. Faktisk så lett at det kan være på sin plass å komme med et lite varsko om ikke å overdrive kontakt-trening. Det er nemlig lett gjort at kontakt blir et aktivitetssignal for hunden, og dermed skaper høy forventning om at det skal skje noe. Altså stikk i strid med vårt mål om å trene passivitet og ro. Se mer om dette på kurset med Eva B.

Lyd

Lyd er noe vi som retrievertrenere er livredde for. Fordi det gir dårlig premiering på en jaktprøve og fordi det ikke finnes noen enkle måter å bli kvitt problemet på hvis vi først har fått det.

Opplisting av årsaker

Her har jeg laget en punktliste, basert på tre foredragsholderes meninger om hva som skaper lyd (Birgitta SW, Eva B og Curt Blixt)

Hundens medfødte fysiske og psykiske helse 

• Usikkerhet, utrygghet, følsomhet for andre folk, hunder og miljøer 
• Sykdom

     Hundens medfødte personlighetstrekk

•  Tendens til å svare raskt på fristelser, høy forventning, «positiv» forventning
• Vanskelighet med å falle til ro
• Manglende føyelighet

     Våre feil i oppdragelsen 

•  Utydelighet, gråsoner
•  Prating med hunden – at vi svarer på at den piper
• Manglende taktil berøring

Våre feil i den målretta treningen

• Altfor tidlig trening av den unge hunden
• Mangel på pauser
• Repetisjoner, repetisjoner, men av hva?
• Forhindring fra å delta, frustrasjon
• Passivitetstrening av type sitte og se på mange kast hunden ikke får hente
• Konflikt og konkurranse, konflikt med fører, krav fra fører
• Belønning fra fører/moment, belønning assosiert til aktivitet/øyekontakt, raske og ritualiserte belønninger
• Dårlige valpekurs

Ut fra denne lista er det jo mulig å tenke seg en del forebyggende tiltak en kan gjøre for å unngå lyd.

Valg av individ

Det første som slår meg er å velge riktig individ. En valp som er frisk både fysisk og psykisk, og som ikke er usikker og utrygg. Nettopp dette med usikkerhet og utrygghet mener jeg dessverre er et utbredt problem hos jaktlabradoren.

Så er det hundens personlighet, da. Det er klart at en hund helt uten forventninger og interesse for apporteringen er jo lite egna til å trene retrieverjakt, selv om den kanskje er helt tyst… Så en viss forventning ønsker vi oss jo.

En kan diskutere lenge om dette med lyd kun har med oppdragelse eller også med gener og avl å gjøre. Jeg er av den oppfatning at det er helt innlysende at avl er et viktig moment. De forskjellige hunderasene hvor noen er avlet fram blant annet fordi en ØNSKER lyd (halsende jakthunder f eks) burde vært bevis godt nok på dette. Klart at det er avlsmessige forskjeller på retrieverne våre, hvor lett de har for å ta til lyd.

Oppdragelse

Likevel, når en da har den valpen en har – med sin helse og sine personlighetstrekk, så er det altså mye vi kan gjøre i hverdagen både i oppdragelse og trening for å unngå å fremprovosere lyd.

I vår oppdragelse av hunden gjelder det å være tydelig og sikre. Hvis hunden er en utrygg og usikker type, må vi være enda tryggere som flokkleder. Hunden skal aldri behøve å være i tvil om hva vi forventer. Dessuten kan vi med fordel venne hunden til forskjellige miljøer og andre hunder, sånn at den er så trygg som mulig på alt det «rundt» apporteringssituasjonen.

Så må vi la være med all pratinga. Det er lett å få fram lyd hos en valp hvis vi hele tiden snakker til den. Og da mener jeg ikke når vi har noe å formidle av typen «kom» eller «vær så god», men alle de andre gangene. Dere vet lange enetaler av typen «Neimen, sitter du her og venter du da, lille Gull, nå skal vi snart ut på tur, vettu, det gleder du deg vel til!!?»

Jeg har stor tro på å ta seg kraftig sammen og holde munn i møtet med den fantastisk søte lille valpen. Det vi derimot bør gjøre mye av er å ta på valpen, kose med den. Det er jo ved blikk, kroppsspråk og kroppskontakt at hunder kommuniserer med hverandre, ikke med en haug med lyder.

Og ikke minst må vi være supernøye med ikke å belønne lyd., Hunden må IKKE får oppleve å få lov å gjøre oppgavene den liker (apportere, ja til og med gå fot for enkelte) hvis den har lyd.

Trening

Og når vi starter opp med trening, så MÅ vi huske på at det er unge og umodne individer vi holder på med. Mye av apporteringstreningen bør vi med fordel vente med, ikke utsette den unge valpen for heftige inntrykk for tidlig. Dessuten trenger en liten valp mange pauser, bedre å ta mange og korte treningsøkter i løpet av en dag, enn å holde på lenge. Se senere om trening med matskåler med valpen som et alternativ til dummytrening.

Vi bør også være forsiktig med repetisjoner, om vi vil gjøre noe på nytt er det lurt å ta med noen små variasjoner, sånn at vi gjør oppgaven uforutsigbar og bryter forventningene til hunden.

Og jeg er enig i det jeg har tatt med fra Birgittas oppskrift om at det er usunt frustrerende for en ung hund å tvinges til å sitte og se på mange kast den ikke får hente. Dette kan tvert imot intensjonen om å trene hunden til å være passiv, få fram lyd.

Jeg tror det er viktig å utvide hundens kompetanse på å være passiv gradvis og forsiktig. Hvis valpen er fryktelig urolig om den er alene med oss ved stolsekken i skogen, har det lite for seg å ta den med på fellestrening og trene ro. Aller først må den takle å være passiv alene.

Det er et tips å ta konflikter og kamper i grunnoppdragelsen og ikke i jakttreningen. Hvis hunden stikker av i hverdagen, og ikke kommer på innkalling, har det lite for seg å kaste dummyer til den, for så å korrigere når den ikke kommer hjem med apporten. Da er det bedre å trene innkalling for seg. Hvis en tar disse konfliktene inn i jakttreningen er sjansen større for at hundens frustrasjon kommer ut i form av lyd.

Hvordan vi belønner bør vi også være forsiktige med. Jeg har observert at folk med bakgrunn i lydighets og bruksmiljø har en del ritualiserte og raske belønningsmåter. Dette kan en jo misunne i den betydningen at de har god kroppskontroll som klarer å håndtere alt av kong, godbit, klikker og hva det nå er. MEN, husk at dette er hundesporter hvor en ønsker høy intensitet. Det er nemlig nettopp det en får ved den type belønning. I jakta jobber vi mye med lav intensitet. Og da må vi ofte (men kanskje ikke alltid, NB avhengig av type hund) unngå at hunden assosierer høy aktivitet, - og også øyekontakt, med belønning.

Så er det lurt å være kritisk til hva en er med på av treninger og kurs, - når en altså selv ikke har helt kontrollen på hva som kommer til å skje. Ideelt sett bør en vite hva det er en deltar på i forkant, spørre og grave litt. Kanskje informere instruktør om at en kommer til å trekke seg unna hvis en ser hunden blir stressa.

Følge med på hundens stressnivå

Det er i det hele tatt lurt å følge med på hundens stressnivå. Sammenlign gjerne hunden med en kjele melk på ovnen. Alle som har opplevd en melkekjele koke over vet at en må følge med, særlig når det begynner å ryke. For da er det ikke så lenge til det begynner å boble, og like etterpå koker over.

Det gjelder å «fange» hunden når det bare ryker, lenge før det har begynt å boble. Og så skru ned på varmen før det koker over.

Skudd (fra Birgitta-kurset)

Prøve å gjøre hundens erfaringer naturlige. Tilvenne skudd og kast fra ca 5 måneders alder. Skuddredsel er arvelig. Dessuten kan særlig tisper i 12-15 måneders alderen ha en periode da de plutselig reagerer på skudd og kan være skuddberørte. Skuddredde hunder kan «omprogrammeres» ved å få de til å forbinde skudd med mat. Innlede med å sulte de 1-2 dager, - deretter servere alle måltider etter skudd.

(fra Go Great Guns)

Mange retrievere kan vise en voldsom forventning til skudd, med de problemene som følger med i form av lyd, knalling, manglende konsentrasjon osv. Her tar jeg med en del tekst etter inspirasjon fra forklaringen Mads Kristoffersen har når det gjelder å venne hunden til skudd og styre forventingene: 

Mer tekst kommer.

C VALPETRENING I PRAKSIS

Da har jeg vært gjennom forutsetninger i hundetreningen og teorien bak treningsprinsippene og forklart litt om det som angår trening av den voksne hunden. Men vi begynner jo med en valp, så her kommer valpetrening i praksis. 

Relasjon

I starten skal vi bare omgås, være sammen med hunden, bli kjent med den. Beskytte, ikke noe farlig skjer med deg sammen med meg, være et trygt forbilde, formidle trygghet. La valpen være, ikke overaktivisere. Sette grenser.

Det er viktig å ta hensyn til ens egen personlighet, hva slags oppdragelse passer for meg. En må være troverdig ut fra hvor dominant en er som person og hva slags hund en har. Lederskap kan defineres som å få hunden til å gjøre noe for meg. For å få et bilde å assosiere med, kan vi tenke på hva slags ledere vi har hatt respekt for og ønsket å glede i arbeidslivet.

Og ta hensyn til hundens personlighet – husk Svartbergs modell om de ulike rollene en kan innta.

Nei-trening

Noen hunder er mer rampete enn andre, og «skaffer» sånn sett mange tilfelle av naturlig nei-trening. Andre gjør aldri noe galt, og da må en kanskje legge opp en felle for valpen. Gjør en det og gir en kraftig korrigering før den er 6 måneder, så holder det gjerne med «lille nei» senere. Ikke noe hjelp i å bli rasende. Bedre å planlegge situasjoner og korrigering, - legge opp til at hunden kommer til å gjøre feil og være forberedt på det. Raseriutbrudd er kontraproduktive og kan ta lang tid å rette opp. Som hundefører blir en mer sint og redd når en ikke har stor kunnskap eller selv er i ubalanse. Nok en gang kan vi tenke på bildet av den gode lederen. Det er neppe lederen med raseriutbrudd vi husker som den gode lederen.

Autositt (inspirasjon fra Go Great Guns) kommer....

Vi kan lære hunden et språk der det å sette seg betyr at det er noe den ønsker å oppnå.

Husregler:

Det kan være mange husregler det er praktisk for oss å ha, uten at sånne spesielle regler har noe særlig å si for «lederskapet». Eksempler på nyttige regler:

·         Vente på lov til å gå ut/gjennom dører eller forsyne seg av maten sin

·         Vente på å slippe ut av bilen, én hund av gangen om en har flere

·         La være å tigge ved borde, ev. la være å være på kjøkkenet når vi spiser

·         Ikke ødelegge inventaret, gnage på tingene våre eller innredningen

·         La naboens katt være i fred

Lederskap krever kanskje ingen spesielle regler, men at valpen har respekt for oss og generelt slutter med det den holder på med når den får beskjed.

Jeg tenker litt sånn når jeg går ut gjennom døra til hagen, at noen ganger lar jeg bare hundene gå ut, andre ganger stopper jeg opp uten å si noe og forventer at de tar kontakt med meg og lurer på hva jeg mener. Så kan jeg gå først ut døra fordi jeg akkurat den dagen har bestemt meg for det.

Å trene valp kan på mange måter sammenlignes med å oppdra barn, En del ting er ganske vanlige forventninger fra samfunnet, som de fleste hundeeiere/foreldre forsøker å lære bort. Andre ting er spesielle for det enkelte hjem - altså med tanke på hva som er lov/ikke lov å gjøre.

Skal hunden følge etter oss overalt?

Hos meg er svaret NEI! Både fordi jeg synes det er veldig irriterende og fordi jeg synes det er upraktisk. Dessuten har jeg en formening om at det ligger et element av stress i dette. At hunden overtar litt rollen som "vaktmester".

Jeg bruker mye kompostgrinder. Jeg setter opp mange av disse inne når jeg har en liten valp, hovedsakelig for å forhindre den i å komme til farlige gjenstander. I tillegg har jeg et viktig stengsel hos meg - mellom stue/kjøkken der valpen får være og hallen der valpen ikke får være. Hallen har dører til bad og soverom.

I begynnelsen er det vanlig at når jeg går over dette stengselet, protesterer valpen, - den vil nemlig være med. Valpen piper/hyler og/eller henger på kompostgrinda. Det er viktig å ignorere dette, - ikke snakke til, ikke se på, og absolutt ikke gå tilbake til den. Jeg blir gjerne stående inne på badet med halvåpen dør og lytte. Når valpen er tyst og ikke klatrer på grinda, går jeg tilbake. Så rekker jeg kanskje å sette det ene benet over grinda før valpen begynner å klatre på meg. Det kan fungere bra å da bare bli stående stille og avvente. Stress og klatring gir ikke belønning. Derimot å sette seg pent ned eller stå pent og vente, gjør at jeg kommer tilbake til valpen.

Jeg hører ofte om hunder som er med eieren inn på badet; - sånn vil ikke jeg ha det. Jeg løser det altså med å gjøre rommet utilgjengelig for hunden. Dessuten innreder jeg stue/kjøkken med så mange kompostgrinder og holder det så ryddig at det ikke finnes en ting valpen kan tygge på mens jeg er på badet.

Valpens soveplass

Det oppleves sikkert ganske dramatisk for en liten valp å bli fjerna fra mor og søsken og komme til en helt ny familie. Jeg tenker at det er om å gjøre å gi så mye trygghet og nærhet som mulig i starten. Og for meg er det en selvfølge at valpen skal få sove i senga mi.

I tillegg til at dette er hyggelig og trygt for hunden, har det også som effekt at valpen sover bedre, våkner sjeldnere og dermed ikke må så ofte ut i løpet av natta. Dermed sover også eieren bedre. Og vi bygger en relasjon med dette nye individet, blir bedre kjent med hverandre.

Jeg vet flere praktiserer at valpen får sove i senga til den er 5-6 måneder, så flytter den inn til resten av hundeflokken om natta.

En liten valp sover mye, ikke bare om natta. Og kanskje har vi ikke tid til å legge oss til ro hver gang valpen trenger en hvil. Kanskje har vi ingen voksen hund som kan fungere som hodepute. Her kan en varmeflaske (kjøpes på apoteket) med varmt vann og et mykt trekk fungere utmerket som «liksom-søsken-og-mor». Med Carmen (som vokste opp som alene-hund) erfarte jeg at hun som liten valp på de daglige mange sovestundene alltid oppsøkte varmeflaska og la seg tett inntil den. 

Bli liggende på plassen sin

Jeg synes det er veldig praktisk med en hund som blir liggende på plassen sin selv om jeg beveger meg rundt i leiligheten. Hvor lett det er å få til dette, kommer veldig an på personligheten til hunden. Med en helt liten valp, som også er føyelig, kan det være nok å legge valpen oppi hundesenga hver gang den går ut. Ikke brutalt, bare rolig og bestemt, og uten å si noe. Og så, når en formelig kan se at tankevirksomheten er i gang og hunden vurderer om den skal gå ut eller bli liggende - være flinke til å rose at den faktisk blir liggende. Så, kan en utvide tida før en løser ut valpen. Alt sammen helt uten bruk av kommandoord. Dette er jo før hunden har lært "gå og legg deg": 

Her har jeg også erfart at det er stor variasjon på hvor lett det er å lære hunden denne type avslapping. Med Carmen tok det bare en halvtime, noen få repetisjoner, før hun tok poenget. Petra fikk vel etter flere år og hundrevis av repetisjoner fortsatt ikke helt tak i det.

En fin måte for å lære hunden et avslappingsord, som skal bety at nå kan du bare bli liggende og slappe av i senga di, er å sette navn på at hunden ligger og slapper av. Og i innlæringen aldri bruke dette ordet bortsett fra i de øyeblikkene hunden viser riktig atferd. Etter hvert assosierer hunden ordet med en sinnsstemning og en kan gi en kommando som betyr at hunden skal slappe av også mentalt, ikke bare legge seg ned.

Valpen gnager og ødelegger

Det er helt naturlig for en valp å undersøke alt den finner, og dette gjør den med tennene. Jeg tror faktisk de liker følelsen av at noe går i stykker/lar seg demontere. Jeg har i hvert fall funnet ut at sånne dyre og harde leker av plast/gummi (og som er vanskelig å ødelegge) ikke er på langt nær så interessante som forbudte ting som kan ødelegges.

Det er mange forskjellige filosofier her. Noen mener det er bra med mange forbudte tilgjengelige ting, og så kan en lære valpen at den ikke får lov til det ene og det andre. Jeg synes dette blir veldig negativt, jeg ønsker ikke å korrigere en liten valp ustanselig for alt den ikke får lov til. Så, jeg løser dette delvis ved å gjerde inne deler av leiligheten.

Jeg tenker at erfaringen med å ødelegge ting - type treverk, skumgummimadrasser, jord/plantedeler i blomsterpotter osv. blir bilder hunden lager seg. Jo flere bilder, jo flere minner, desto lettere å ta fram disse ved en senere anledning og gjenta erfaringen. Min filosofi er å legge ned mye jobb i starten med å unngå disse minnene.

En enkel løsning er å stenge hunden i bur, men vær oppmerksom på følgende beskrivelse fra Mattilsynet: “Det er lov å ha hunden i bur, men det må være stort nok. Bruk av lukkede bur begrenser hundens mulighet for å bevege seg og slike bur egner seg derfor ikke til oppholdssted. Mattilsynet definerer at hunden med god klaring skal ha plass til å stå oppreist, snu seg rundt, ligge i naturlig stilling, strekke seg, endre liggestilling og regulere kroppstemperaturen ved å legge seg på ulike underlag (f. eks teppe og bart gulv). Det skal også være plass til vannskål i buret. I praksis betyr dette at kjøpebur blir for små for mange hunderaser.” I Sverige har de regler ut fra hundens størrelse. En voksen labrador skal ha ca. fire kvadratmeter å røre seg på.

Det er veldig stor forskjell på hvor destruktiv en valp er, men retrievere er nok generelt kjent for å ødelegge. Så, hva skal en gjøre med en destruktiv hund, som helst ikke skal få erfaring på å ødelegge ting, ikke skal settes i bur og har behov for å tygge? Jeg gjør det blant annet sånn at jeg bytter ut biabadder, bomullstepper, og ikke minst skumgummimattene i bilburet, i en periode - med fleecetepper. Disse har jeg en haug av (kjøpt på salg gjennom årene) - og jeg har fjerna sømmen på alle. Det er nemlig vanskelig å ødelegge fleece med tennene, ikke som å rakne bomull eller rive ut skumgummibiter 

Valpen får tilgjengelig en hardplastseng som jeg kler inn i fleecetepper. Og i begynnelsen får den aldri være alene med noe annet. Dette betyr at den voksne hunden også får litt redusert comfort en periode. Etter hvert introduserer jeg biabed og bomullstepper i fellesarealet og ser an valpen. Er den tilliten verdig, eller må jeg fjerne dette igjen? Det tar laaang tid før valpen får være alene på hunderommet med en biabed.

Jeg tar dessuten vare på papphylsen i dorullene, disse ligner ikke på så veldig mye annet og har forhåpentligvis liten overføringsverdi til andre ting. Mens valpen er helt liten og ikke har så sterke tenner får den også et hardt tyggeben. Det kan den gnage ganske lenge på uten å klare å spise så mye. NB! Vær oppmerksom på mulig bytteforsvar. For ikke å utvikle det, kan det være lurt å bytte tyggebenet med en godbit, ikke bare ta det fra valpen.

Jeg har ingen tro på å la valpen få en utrangert sko som sin. Hvordan i all verden skal den kunne lære at akkurat denne skoen er ok å tygge på, men ingen av de andre. Nei, sånt tror jeg rett og slett lærer valpen å ødelegge.

Jeg har den samme erfaringen med valp etter valp. Det er smart å sørge for at de aldri, aldri, aldri får satt så mye som et lite tannmerke i noe ulovlig. Det er nemlig helt fantastisk hvor fort de slutter å vise interesse, forutsatt at de aldri har fått prøvd å tygge på noe ulovlig. Mye vanskeligere å avvenne en uvane enn å forhindre en dårlig vane.

Være i møblene

Hos meg er det lov for hundene å være i møblene. Jeg synes det er hyggelig å kunne se på TV med hundene liggende ved siden av meg. Jeg forsøker å formidle at når pleddet er lagt i skinnsofaen er det lov å være der, men når pleddet ikke er lagt på er det ikke lov. For å spare skinnsofaen litt. Så har jeg noen gamle skinnstoler det er lov å være i hele tiden.

Andre kan ha det helt annerledes, med annerledes husregler når det gjelder tilgang til møbler.

Ligge i fanget

For en valp er kroppskontakt veldig viktig. De er jo vant til mor og søsken, og ligger ofte i en “haug” og sover hos oppdretter. Har man en voksen hund fra før, vil valpen ofte søke mot den for å legge seg inntil. Ofte vil en valp veldig gjerne ligge i fanget. Der kan den sove leenge. Veldig koselig, men selvsagt også litt upraktisk. Noen ganger sover valpen videre hvis vi legger den ned i senga si, andre ganger våkner den straks. Husk for øvrig ro-trening, også når det gjelder å ligge i fanget. Valpen slipper verken opp i eller ned av fanget hvis den maser.

På tur med valpen

Bygge flokk og unngå jaging

Jeg har mange tanker om hvordan jeg synes det er lurt å gjøre dette, men av egen erfaring vet jeg at hva som er mulig å få til både avhenger av hundeindividet og tilgang til skog og mark i nærområdet.

Hvis mulighetene ligger til rette, tenker jeg at det er bra om valpen helt i starten kan få være mye løs. Både fordi den da unngår tidlige uvaner med å dra i kobbelet, men også fordi den i større grad må lære seg til å følge med på hvor JEG er hen. I skogen kan vi gjemme oss for valpen, eller skifte retning ofte når vi går, så fort den ikke helt følger med. På den måten bidrar vi til at valpen blir observant på oss.

Samtidig tenker jeg at en skal være bevisst på ikke å lære valpen å jage på egen hånd. Hvor mye får hunden løpe løs på skogsturen? En hund som løper løs lærer seg å jage på egen hånd, en atferd som er veldig selvbelønnende. For en hund som er vant med sånne turer, kan trening fort bli en straff. Da må den jo «plutselig» være under kontroll og bare gjøre det vi ber den om.

En bra måte å gå tur på er å gå sammen som en flokk, med hundene rundt føttene våre. Så kan vi stoppe opp og fri ut hundene, slik at de kan løpe rundt på egen hånd UTEN at vi er i bevegelse. Etter en stund kan vi kalle inn og så fortsette flokk-turen.

Ja, dette siste høres ut som en bra oppskrift. Og hvis hunden er «normalt føyelig» og med «normal flokkfølelse» kan en ganske tidlig få til at valpen følger oss uten kobbel. Jeg kan si at med Carmen fungerte denne måten å gjøre det på bra. Jeg var superstreng med henne da hun var valp/unghund. Så lenge vi gikk i skogen måtte hun holde seg på stien i nærheten av meg. Så stoppa jeg opp og stod rolig mens hun undersøkte litt i nærområdet. Jeg la aldri opp til noe «felles jakt» altså at vi begge var i bevegelse på hvert vårt sted.

Dette fungerte bra for å bygge en god flokkfølelse for Carmen og meg.

Med intense Petra fikk jeg ikke dette til. Hun hadde ikke den naturlige tilbøyeligheten til å holde seg ved bena mine og måtte gå i sele, hvis vi skulle få det til. Det så ut til at valpen var nær ved å eksplodere av energi og virketrang. Hun bare MÅTTE få rase mye rundt i skogen for å få nok aktivisering.

Litt mer om dette med å jage på egen hånd. Hunder er jo forskjellige, og hva slags jaktinstinkt de har kan variere. Vi ønsker ikke at retrieverne våre (med unntak av når de skal søke opp et skadeskutt vilt) gir seg til å oppsøke og støte opp vilt. Jeg er nøye med mine litt eldre valper/unghunder når de er løse i skogen, og slår ned på den type atferd hvor de helt på egen hånd viser interesse for å følge en fert inn i skogen. Kanskje har jeg vært heldig med de individene jeg har hatt - uansett har jeg erfart at alle mine labradorer har holdt seg nær meg på tur (bare få sekunder av gangen ute av syne). Jeg har aldri opplevd at noen har vist interesse for å jage rådyr for eksempel. 

Hva slags bånd på valpen

Så er det diskusjonen om halsbånd, retrieverkobbel og sele. Selv om en liten valp går mye løs, er det åpenbart lurt å venne den til å ha på seg halsbånd fra ung alder. Er de uvant med dette vil de bruke mye energi på å klø på dette fremmede rundt halsen når tiden er inne til at de skal gå i bånd.

Og det er sånn for mange av oss at vi møter situasjoner lenge før valpen kan gå pent i bånd eller kan gå fot, hvor vi må ha den i bånd. Det å gå pent i bånd uten å dra er det faktisk mange hunder som ikke klarer, selv mange av de som er veldig gode på å gå fot løs.

Bruk av sele kan være et alternativ for å skille dette - altså når valpen kan få gå som den vil (snuse, men ikke hale og dra) fra en setting med halsbånd hvor den skal gå pent ved siden.

Har vi ikke tid til å bruke 20 minutter fra parkeringen og inn i huset (fordi vi jo bare går framover i den grad valpen går pent i bånd), kan vi sette på den en sele. Og trene gå pent i bånd en gang vi har tid. Når det er sagt vil jeg ganske raskt at valpen skal oppføre seg “sivilisert” når den går i sele også. Forskjellen fra halsbånd er for meg først og fremst at det er lov å snuse og gå litt fram og tilbake, IKKE at det lov å dra.

På sikt har jeg egentlig ingen "gå pent i bånd"-kompetanse for hundene mine. Enten går de fot (med eller uten kobbel) eller de går løs. Eller de går i sele og luftes fordi de ikke kan være løs.

Ro/passivitetstrening i praksis

Er passivitetstrening et eget moment?

I følge Birgitta er svaret nei. Hun mener at bra passivitetstrening er å trene føyelighet, det er IKKE å trene et moment. Få inn passivitetstrening naturlig, f eks ved å vente på standplass. 

Hun mener videre det er en dårlig idé å la hunden se på diverse kast uten at den skal få hente. Hunden blir feillært til ikke å følge med på kast, siden den er vant med ikke å få hente og den kan få ødelagt markeringsevnen. For egen del kan jeg legge til at jeg har sett flere eksempler på at denne type trening ødelegger hundens spontanitet i opptaket og skaper problemer for grunnapporten senere.

Jeg tror likevel det finnes mulighet for momenttrening av passivitet – og ta ut enkelte settinger og trene separat på disse. Ved å få til progresjon og «møtepunkter» mellom settinger, kan en håpe på overføringsverdi.

Hva betyr det i praksis? Vi kan belønne ro, en lugn sinnsstemning ved å gi valpen nettopp det den ønsker seg. Altså tilbake til ordene til Keith Mathews – calmness leads to reward. Og hva hunden opplever som belønning kan jo være så mangt – noe å spise, å slippe gjennom en dør eller få lov til å apportere.

For å følge opp tankegangen til Birgitta om hjørnesteinene, så tror jeg at kompetansen på å slappe av også er noe valpen trenger å opparbeide seg FØR en setter et sånt krav sammen med andre oppgaver. Altså – før vi forlanger at hunden skal være veldig avslappa når den sitter ved foten og venter på en apport, bør vi ha trent på at hunden er rolig ved føttene våre når vi står stille og prater med naboen (uten at det er apportering involvert). Eller når vi trener fot på vår daglige tur. Eller har besøk av en gjest med en annen hund og begge hundene sitter i bånd inne fordi vi ikke vil ha uhemma leking innendørs.

Slappe av ved eiers føtter

Treningsmetoden for dette har jeg lært på kurs hos Alf Roger og Vibeke Skjelfoss. Her er poenget å få hunden til å slappe av, sittende ved eiers føtter, og vi bruker hendene våre på hundens kropp for å sjekke sinnsstemningen. Vi setter valpen foran bena våre, med ryggen inntil leggene våre og forlanger at den skal sitte rolig. Hunden får belønning i form av forsiktig klapping og stryking, med bestemte og sakte bevegelser over hundens kropp - kinn, hals og bryst. Et viktig poeng er ikke å snakke til hunden. Med så mye kroppskontakt går det an å følge med/kjenne på hundens puls og pust, at den faktisk slapper av etter hvert. Så gjelder det å slippe opp eller stramme grepet alt etter som hunden slapper av - altså rett og slett kommunisere med hunden vha. trykk/fravær av trykk.

Etter hvert som hunden behersker dette kan en rette seg litt opp og den blir fortsatt sittende avslappa ved bena til eier. Dette er en fin øvelse å drive med i alle settinger der en vil at hunden skal slappe av, og noe en kan ta fram og bruke som verktøy i en stressa setting senere.

Trykk/slipp som metode for eksempel i forbindelse med kloklipping

Vi kan i det hele tatt bli flinkere til å kommunisere ordløst med hunden, bare bruke kroppsspråk. En setting hvor det er veldig nyttig å kommunisere med trykk/slipp heller enn ord og godbiter er når vi skal klippe klør. Jeg pleier å sette meg på gulvet med valpen på rygg i fanget mitt. Dette gjenkjenner den fra rotrening hvor den ligger på fanget mitt. Men, det kan jo være vanskelig å ligge stille.

Hvis valpen spreller, bruker jeg både armer og ben og holder rolig og bestemt fast i valpen. Med én gang den slapper av slipper jeg opp. Så prøver jeg å klippe en klo. Spreller valpen, er det tilbake til å holde fast. De pleier å lære seg ganske fort at det er lønnsomt å være helt slapp i kroppen, for da blir de ikke holdt fast.

Tålmodighet i møtesituasjoner

Når hunden klarer å bevare roen ved våre føtter, selv om vi blir stående en stund, kan vi utvide til å trene når det er andre folk i nærheten. Og enda lenger fram, når vi møter andre ekvipasjer. Selvsagt er det da en fordel om ekvipasjen vi møter har trent på samme måte, sånn at den andre hunden også slapper av ved sin eiers føtter.

Gjøre ingenting i skogen /Ved stolsekken

Dette med å vente og slappe av på stand-plass ved stolsekken er noe hunden har stor nytte av å kunne. Det er mange ventesituasjoner når en holder på med retrieveraktivitet. I forbindelse med kurs og treninger sitter en ofte i en sirkel i skogen og prater og venter. I sånne situasjoner er det gull verdt med en hund som sovner, og som ikke kaster bort krefter på å stresse. 

For meg som instruktør er det også veldig praktisk å kunne legge igjen hunden på et teppe ved sekken og at den kan vente avslappa der mens jeg konsentrerer meg om kursdeltagerne.        

Jeg trener dette ved å ta det ut som et helt eget moment. Tar med valpen, et teppe den kan ligge på, stolsekken, gjerne kaffe og en bok ut i skogen. Og agendaen er at valpen skal sovne i skogen. Dette er selvsagt mest hyggelig når en får seg valp om våren/sommeren.

I begynnelsen kan det ta litt tid, men etter hvert erfarer en at valpen ganske fort sovner når en får satt seg ned med kaffekoppen og boka. Da kan en «bryte leir» og gå til et nytt sted og sette seg ned. Tanken er altså at valpen skal bli flink til meget kjapt å roe seg og sovne. Også en atferd det går an å indoktrinere. Når jeg sammenligner egne hunder, ser jeg forskjell på de jeg har trent og de jeg ikke har trent på denne måten. I tillegg er det stor forskjell på personligheten – hvor lett det er å få til dette.

Så er det et poeng å atskille i tid og sted hvis en også ønsker å trene noe med valpen, f eks nærsøk. Jeg tror det er viktig ikke å blande aktivitet inn i dette momentet med å sovne ved stolsekken, i hvert fall ikke før hunden behersker det godt. Jeg ønsker å lære valpen at når jeg setter meg ned med stolsekken, så skjer det absolutt ingenting, da er det like godt å legge seg og sove og slappe av.

Når hunden fikser dette sammen med eier er tiden moden for å ta den med i en setting med andre. Hvis en skal ha «fellestrening» med valper kan en gjerne bare møtes og sitte på stolsekken og drikke kaffe. Forutsatt at de valpene som er med på forhånd har lært seg denne form for passivitet sammen med kun eieren sin.

                                      

Foring

De fleste retrievere er veldig glade i mat. Noen eiere er opptatt av at hunden skal kunne sitte og bli og vente på «vær så god» før de får begynne å spise. Dette uten å bry seg om hva slags sinnsstemning hunden har før den får maten. En hund kan jo godt innta posisjonen sitt og bli samtidig som den er fullstendig oppskrudd over å få mat.

Jeg er opptatt av at hunden skal slappe av før den får mat. Nå skal det sies at det kan komplisere bildet med flere hunder i flokken. Det kan også være utfordrende i en travel hverdag å vente på hundens ro før den får maten sin. Men, jeg tenker likevel at nettopp dette med foring kan være en utmerket anledning til å belønne en rolig sinnsstemning. Og om en ikke rekker denne type konsekvens-trening på morgenen før en går på jobb, så kan en jo prøve å få det til når hunden fores på kvelden.

De fleste hundeeiere (som andre folk) har mange arbeidsoppgaver å holde på med på kjøkkenet sitt. Det går an å gjøre klar hundens mat og ha den stående på benken, for så å pusle med å ta ut av oppvaskmaskinen, lage mat osv. og avvente at hunden «gir opp» og sovner før en «plutselig» setter ned hundens mat. Den ultimate belønningen for å slappe av. Med min eldste hund var jeg veldig konsekvent på dette, noe som gjorde at hun var veldig avslappa før foring, Da hun var valp og unghund kunne jeg la det gå over en time før hun fikk mat, bare med å vente henne ut til hun var rolig nok. Ofte sovna hun.

Kanskje skal jeg gjøre det litt annerledes med ny valp - og trene inn autositt ifm fóring...... 

Slippe ut i hagen

Hva skal hunden gjøre for å få gå ut i hagen - sitt og bli? Eller kanskje vise en avslappa holdning ved å slutte å logre, uansett om den sitter, står eller ligger….

Med en liten valp kan det komplisere bildet at vi også trener renslighet. Vi vil jo gjerne at den skal si fra at den må tisse.

Men, i den grad valpen er stor nok til at den ikke må ut hele tida, og vi kan klare å se på kroppsspråket om den egentlig bare har lyst til å være ute i hagen eller må på do, så kan vi altså bruke det med å slippe ut i hagen som en form for belønning. Og som hunden får når den viser ro.

Og ikke minst det at hunden går fra aktivitet til passivitet kan være en bra overgang å belønne. Med Carmen holdt jeg øye med halen hennes. Om hun satte seg foran hagedøra og logra, så venta jeg til halen var helt i ro før jeg slapp henne ut.

Ut av bilburet

Mange hunder har stor forventning til det å komme ut av bilburet. De forbinder gjerne det med noe hyggelig. En skogtur, inn i heimen for å få mat, treffe treningskompiser osv.

Denne type ro-trening er det lurt å starte med når en har tid til det. Lære hunden at det at bilen stopper ikke nødvendigvis betyr at den skal få «ruse» ut av buret. En kan stoppe bilen, åpne bildøra ved hundeburet for så å stille seg ved den åpne døra og ringe en venn, rydde i bagasjerommet osv. Først når hunden har kapitulert og sovna i buret, slippes den ut. Det KAN være lurt å satse på en varm årstid når en holder på med denne type trening.

Hvis hunden er veldig urolig ifm at bilen stopper, må en bruke tid på å kjøre bil, stoppe, vente og så kjøre videre. Mange nok ganger til at hunden ikke responderer på bilstopp med stor uro.

Apportering

Å få lov til å apportere er den ultimate belønningen for en jaktavla retriever. Dermed kan vi gi hunden nettopp denne belønningen når vi er fornøyd med hundens sinnsstemning. Og ikke minst motsatt – kan vi holde tilbake belønningen hvis hunden viser uønska atferd.

Se det jeg tidligere har beskrevet om skuddtrening slik Mads K gjør det. Mer tekst.

Hundens personlighet og kapasitet

Usikkerhet ift. miljøet kan gi utfordringer med ro. Det kan jo vi tobente kjenne igjen. Om vi er engstelige for noe, er det ikke så lett å beholde roen. Hvis en merker at hunden er usikker på miljøet - prøv å starte med de situasjoner der hunden er trygg, f.eks. i gangen på vei ut på tur. Og tren på gradvis tilvenning til det den er usikker på.

Det er også viktig å legge lista ut fra hundens utgangspunkt. Er hunden “oppunder taket” kan vi kanskje ikke forvente at den skal sovne. Hvis vi virkelig ønsker total ro, må vi ha god tid, så vi ikke må avbryte når vi ikke lykkes.

Vi må ta hensyn til valpens kapasitet. Gi oss mens de fortsatt er rolige og ikke forlange mer enn de klarer. Er det for vanskelig for dem å sitte pent ved stolsekken, kan en kanskje bryte, gå noen skritt og så sette seg igjen. Det kan kanskje være nødvendig at de får ut litt energi før de må være i ro.

Vi må trene ro i de situasjoner vi trenger det. Av og til kan vi se at hunden er veldig flink i én type ro-situasjon, men ikke i en annen. Kanskje er den flink i bilen, men spretter opp hvis vi reiser oss fra sofaen eller stolsekken.

Jaktlydighetstrening i praksis

I denne delen tar jeg opp igjen inndeling i de fire hjørnestenene Birgitta snakker om – og i den samme rekkefølgen som jeg beskriver den under B2, Jaktlydighet (Søk-Innkalling-Stopp-Føyelighet(fot++))

Søk - naturlig nesearbeid

Fra første stund valpen er i hus kan vi begynne med å la den utvikle sin luktesans og nesearbeid. Hvorfor servere alle måltider i fat, - hvorfor ikke spre noe av maten utover plenen eller under busker i hagen…

Valpen har naturlig med seg riktig atferd – blant annet søksevne. Om å gjøre at vi bygger oppunder det og ikke ødelegger det. Det naturlige for dem er å søke rolig og konsentrert. Denne evnen må vi jobbe for å beholde.

Dette tenker jeg at en kan gjøre nærmest fra dag én, og uten å blande inn fløytesignal.

I tillegg til tipset med å «servere» måltidet som et søk, kan en også ta med gjenstander ut på tur, legge de sånn i vinden at hunden naturlig får ferten av dem. Og skryte masse når valpen finner sin yndlingsleke eller tennisball under en busk. Men, et lite obs – dette er ment som en ren søkstrening. Det skal ikke bli en kamp om avlevering. Hvis det er hundens egen leke den finner, kan den jo like gjerne få lov å gå å bære på den videre.

Nok et obs – hunder er forskjellige. Noen er av natur «søkstalenter», andre trenger å få bedre kompetanse på dette i ung alder. Jeg tror faktisk at det går an å trene for mye på søk. Med en svært søksintensiv hund skal en kanskje heller legge trykket på andre øvelser, som f eks innkalling eller bli. På de mest søksintensive, kan en til og med se at de nesten blir skuffa over å finne, for det er selve søket som er det kule.

Søk - fløytesignal

Jeg synes det er best at valpen først lærer fløytesignalene for innkalling og stopp, så jeg venter litt med fløytesignalet for søk. Men, når lille valpen (parallelt med at vi trener søk uten fløyte) har lært seg innkalling og stopp på fløyte, er tiden kommet for fløytetrening også på søk. I begynnelsen setter vi lyd på det hunden allerede gjør – gjerne når den for eksempel leter etter tørrforkuler i hagen. Som tidligere nevnt kan vi etter hvert ta denne øvelsen ut i skogen og tenke vind. Enkelt i begynnelsen og på feil side av vinden etter hvert.

Når valpen har lært seg sitt og bli (i noen sekunder), kan vi plassere den sånn at søket ligger bak den og vi står i front. Så får den vente med å begynne å søke til vi gir beskjed (blåser i fløyta). I begynnelsen kan den få se at vi legger ut og etter hvert kan den vente i bilen. Og, som sagt – vi må tenke på hvordan det blåser.

Innkalling

Seriøse oppdrettere leverer gjerne en retrievervalp som har lært innkallingssignal med fløyte ifm foring. Dermed får de fleste eiere hjem en liten valp som allerede forbinder innkalling med noe svært hyggelig – mat! I tillegg til fløytelyd bruker en gjerne også en verbal kommando – valpens navn og kom. Dessuten er det vanlig med håndsignal – begge armene ut betyr kom.

Læringen fra oppdretter kan en som eier følge opp, ved å fortsette å blåse innkalling når valpen fores, dette også selv om den sitter rett ved bena våre. Selv gjør jeg akkurat dette kun helt i starten, siden jeg ganske raskt heller vil ha lugn og ro knytta til fôringssituasjonen (se det jeg har beskrevet i C Ro og passivitetstrening/fôring). Men, kanskje skal jeg gjøre dette annerledes med  ny valp...

Ute gjelder det i starten bare å bruke signalet når valpen allerede er på vei til oss, sånn at vi rett og slett setter navn på den den gjør. Lurt alltid å ha med godbiter i lommene.

Helt i starten er valpen så liten og kanskje også så forsiktig at vi klarer å springe om kapp med den, men ganske fort klarer vi ikke å ta den igjen. Nok en gang dette med indoktrinering. Det er altså lurt å lære valpen tidlig, at det ikke finnes noe annet alternativ enn å komme når vi roper.

En metode kan være å la valpen gå med en liten langline på slep når en er ute på tur. Hvis den ikke hører på innkalling, kan en da få tak i enden på lina og valpen kan få det inntrykk at eieren har utrolig lange armer og kan nå den hvor som helst.

En annen metode er å gjemme seg på tur, sånn at valpen må søke opp eieren, og kanskje rekke å bli litt bekymra og småredd over å være alene. Og dermed lære seg til å holde kontroll med hvor eieren er. Det motsatte er hvis vi hele tiden roper på valpen. Da er det jo VI som holder kontroll med hvor hunden er, og den behøver ikke å anstrenge seg.I denne sammenheng kan det være lurt å gå tur på et for valpen ukjent sted, så den ikke er for selvsikker på å finne fram.

Ta med inspirasjon fra GO Great Guns og boka Total Recall.

Stopp/kontakt

Jeg mener det er lurt å begynne med stopp-trening så fort valpen har blitt litt husvarm og forstår innkallingen med fløyte. Kanskje ved 10-11 ukers alder? Eller kanskje litt senere, avhengig av innlæringen av innkallingssignalet i starten.

I de to-tre ukene det tar for å få en bra forståelse av stopp/kontaktfløyta kan en gjerne kutte ut å bruke fløyta til innkalling, men i denne perioden kun bruke navn, kom og håndsignal når en roper på valpen.

Som jeg har nevnt flere ganger tidligere, vil jeg absolutt ikke blande inn tennisball i denne treningen, kun belønning med godbit og ros/kos. Når valpen har en viss forståelse for sitt, begynner jeg treningen med valpen i front. Helt i starten kan en rett og slett blåse stopp og gi godbit umiddelbart en del ganger, slik at valpen assosierer stopp-lyden med en godbit (på samme måte som en lærer en hund å assosiere klikker med belønning). Deretter kan en ha valpen løs inne eller i hagen og blåse stopp i det øyeblikk en ser at valpen er i ferd med å sette seg. Så handler alt om progresjon - det gjelder å øke avstanden, men hele tiden holde seg så nærme at en rekker å være like ved for å belønne.

Noe annet jeg ikke gjør er å ha hunden ved fot i denne treningen. Jeg synes ikke det er noe lurt at hunden assosierer stopp/kontakt til fotposisjon. Det fremtidige behovet for kontakt er når hunden er på avstand og vi stopper den med front mot oss. Å lære hunden stopp ved fot vil uansett bare kunne være et skritt på veien og noe som må avlæres. Jeg ser altså ikke noe poeng i å lære hunden noe jeg så skal avlære den.

Har en f eks en inngjerda hage, kan en blåse stopp når hunden er på 1-2 meters avstand og altså ikke ved fot. Så handler det om å øke avstanden og altså belønne med godis. Gjør en dette i svært ung alder kan hunden indoktrineres til automatisk å sette seg når den hører stoppsignalet.

Det som gjerne kan skje i begynnelsen er at hunden kommer mot oss når den hører fløytelyden - noe som ikke er så merkelig, siden fløyte så langt har betydd innkalling. Hvis hunden kommer mot oss, har vi gått for fort fram. Vi må aldri være lenger unna enn at vi rekker å belønne at den sitter og tar blikk-kontakt. 

Etter at hunden også har lært nærsøk kan en kombinere de to øvelsene. Jeg synes det funker å da bruke to typer godbiter. Tørrforkuler til nærsøket og noe ekstra godt til stoppen. Valpen får lov å søke nesten tomt før en blåser stopp. Så får den altså en enda bedre godbit for å stoppe/ta kontakt.

En kan tenke på stopp/kontaktsignalet som å “ringe hunden”. Det gjelder at hunden “løfter av røret” når vi ringer, - tar blikk-kontakt, holder seg i ro og venter på neste kommando. Og jeg tror at det er lurt å få hunden til å sitte når vi holder på med innlæring. Det er lettere for hunden å forstå når den må sette seg ned. Det er lettere for hunden både å holde seg i ro og ta blikk-kontakt når den sitter. Og det gir mer ro i øvelsen i en sitt enn hvis hunden blir stående.

Fot – en del av føyeligheten

Svenskene har et fantastisk ord – nemlig “följsamhet” - som ikke lar seg helt oversette til norsk. Jeg tenker at det handler om at hunden er føyelig, ønsker å følge oss, gjøre oss til lags.

Följsamheten er én av de viktige hjørnestenene som Birgitta SW tar opp. Jeg tenker at vi trener dette i form av fot, men faktisk også “dagen lang” i vårt samvær med valpen. Det omfatter i grunn alt vi gjør sammen hvor vi kommuniserer våre forventninger og krav til valpen. Det jeg prøver å si er at hvis vi har helt fri oppdragelse på alle ting sånn ellers, så kan vi neppe forvente at et blir enkelt å lære valpen å holde seg ved foten.

Som nevnt tidligere tenker jeg at posisjonen fot er noe en kan begynne å trene med en helt liten valp. Fot handler jo strengt tatt ikke om forflytning, men et bestemt sted ved vårt venstre ben.

Ja, jeg er klar over at noen mener fot ikke er en posisjon, men en relasjon. Og ja, jeg er enig i at hva slags relasjon en har med hunden er sterkt medvirkende på hvordan hunden går fot. Likevel mener jeg det er bra å gi den lille valpen en forståelse av at dette bestemte stedet ved eieren min er det spesielt stas å være. Jeg mener altså at fot er både en relasjon og en posisjon. I begynnelsen er fot et sted å være ikke en bevegelse.

Jeg tenker at det er lurt å trene fot med valpen på mange forskjellige måter. Jeg bruker til sammen syv forskjellige måter å trene fot-posisjon på før jeg begynner med “traskefot” - som er den ferdige “øvelsen” fot. 

1.     Belønne posisjonen ved fot i ro A

I begynnelsen får valpen mye ros og belønning for å befinne seg akkurat der. Det er viktig å huske på i møte med andre at når valpen befinner seg ved vår fot er den på et fristed hvor ingen skal oppsøke, skremme eller friste den. Vi må verne om dette stedet.

 

2.     Snu oss i en innkallingssituasjon, slik at valpen havner rett

Vi kan utnytte innkallingssituasjonen når hunden kommer mot oss, til å snu oss slik at den lille valpen naturlig havner nettopp ved vårt venstre ben. Eller når valpen kommer løpende til oss uten at vi har kalt på den, kan vi også snu oss på samme måte.

3.     Belønne at valpen oppsøke stedet selv

Etter hvert kan vi da erfare at valpen oppsøker foten vår på eget initiativ, noe som gjør at den får masse ros, selvsagt.

4.     Mottrykk

Vi kan også bruke «mottrykk». Jeg dytter hunden forsiktig til siden eller forsiktig framover mens den sitter ved fot. Veldig forsiktig, bare til jeg kjenner at den dytter mot. Dette er altså en måte å få hunden til å «tviholde» på fotposisjonen. Det er nemlig naturlig for hunden å dytte imot. Dette er også en metode som på sikt kan brukes i forbindelse med “stadga”-trening, altså at hunden skal ha impulskontroll på å løpe etter en apport. Så lenge vi dytter på den, betyr det sitt i ro.

5.     Bakpartskontroll

Det er også nyttig å lære hunden både sidelengs og baklengs forflytning, en snakker gjerne om «bakpartskontroll» når hunden lærer at den aktivt må flytte bakbena også, ikke bare forbena. Og bakpartskontroll kan vi f.eks. trene ved å bruke en dokrakk for barn. Hundens forben på krakken ved vår fot og så tar vi små skritt i en sirkel. Dermed må hunden beholde forbena på krakken, og kun flytte bakbena for å bli med oss rundt.

Dette med rette sitter er faktisk veldig nyttig på sikt når en skal i gang med jakttrening for alvor. Én ting er at det er bra om hunden bruker så lite energi som mulig på å rette seg inn og ha hodet og kroppen vendt i riktig retning. Det er også bra å slippe stresset med å mase på hunden for at den skal rette seg inn. Det beste er om den gjør det nærmest av seg selv, fordi den i ung alder har lært den nøyaktige posisjonen den skal innta ved vår fot.

6.     Små forflytninger, følge venstre fot

Så kommer tiden for å starte med veldig små forflytninger. Bare et lite skritt av gangen. Og så raskt som mulig slutte med å belønne med godis, eller gi kos og ros.

Videre går det an å lære av «lydighetsfolket» og lære hunden til at når vi flytter vårt venstre ben først skal den bli med. Når vi flytter vårt høyre ben først, betyr det derimot sitt og bli. Dermed vil vi på sikt ikke behøve å bruke så mye kommandoer med «fot» og «bli» fordi vårt fotarbeid gir hunden de nødvendige kommandoer.

7.     Belønne posisjonen ved fot i ro B

Dette er på en måte det samme som jeg begynner med, men nå har valpen fått noen uker/måneder på seg og er klar for forstyrrelser. Her handler det om å ta med seg øvelsen at hunden skal sitte i ro ved foten ut i terrenget eller ut i byen. Utsette valpen for andre inntrykk og lære den at den fortsatt skal forholde seg helt i ro ved vår fot. OBS! Veldig viktig å unngå at valpen blir skremt på dette stadiet.

8.     Traskefot

Nå har jeg vært gjennom de nevnte syv metodene for å lære inn fot-posisjon.

Jeg har fortsatt ikke satt noe navn på denne øvelsen, men den lille valpen har fått ganske bra forståelse for at fot er et godt sted å være. Valpen er klar for å begynne å traske sammen med meg.

“Traskefot” er nok noe mange med retrieverjakt-erfaring bruker. Nemlig å bare tusle i vei og tilstrebe at hunden går med lav intensitet og uten forventning pent ved siden av oss. Dette lærer jeg inn uten godbiter og uten noe kommandoord. Starten på øvelsen er at hunden IKKE skal ta blikk-kontakt og jeg setter heller ikke ord på øvelsen. Kanskje bare sier navnet til hunden veldig stille og begynner å gå når den er i en rolig sinnsstemning.

Begynner med enkelt underlag og uten forstyrrelser, korte strekninger. Hunden i bånd. Den får ikke lov å snuse i bakken. Ta vendinger til høyre og venstre. Lokke hunden med hvis den går for langt bak. Forsiktig løfte den tilbake hvis den går for langt fram. Det lønner seg å ha mange temposkifter og skifte retning underveis, sånn at hunden må følge med og det ikke blir så kjedelig.

Etter hvert kan vi øke vanskeligheten ved å endre underlag – f.eks. gå på gress, løv og andre steder med mye lukt. Først når hunden behersker ulikt underlag, ulikt vær, ulik topografi (bakker og skråninger, trapper) - og gjør dette med rett sinnsstemning, så kan vi sette navnet “fot” på øvelsen.

Jeg er fullstendig klar over at det ligger en del dominans i en sånn måte å trene fot på. Derfor er det så viktig at valpen på forhånd har fått kompetanse (på mange forskjellige måter) på hvor den skal være, hvordan den skal komme seg dit, forbli der, forflytte seg sammen med meg og føle seg. SÅ, kan vi begynne å gå i fellesskap.

NB! En må tilpasse dette til valpens personlighet og alder Jeg begynner kanskje når valpen er rundt fire måneder, men med korte, korte strekninger. Ser jeg at den blir litt nedtrykt, er jeg rask med å snakke til den i lys, vennlig stemme, og få opp humøret. Jeg holder nøye øye med ører, hale, eventuell pesing eller snuteslikking. Tilstreber en lugn sinnsstemning, som ikke skal være redd eller nedtrykt. Helst en sakte vaiende hale rett ut fra kroppen.

Det er ganske behagelig når en går slik traskefot med hunden og kommer inn i en egen “boble”. Nesten som en slags meditasjon. Jeg har opplevd mange ganger (med unghunder/voksne hunder) at møtesituasjoner som kanskje ellers kan være utfordrende, går som en drøm når vi er inne i traske-fot—bobla.

Etter hvert som hunden blir eldre, er dette en slags ro-øvelse en kan ta fram når en for eksempel skal inn på en jaktprøve og ønsker å roe ned både seg selv og hunden. 

Først når hunden kan «traske-fote» i lugn sinsstemning på forskjellig underlag setter jeg navnet «fot» på øvelsen.

Sitt – en annen del av føyeligheten

Nedsitt er en kommando som ofte er lett å «shape» inn. Altså at vi setter navn på det hunden gjør – det er jo forholdsvis lett å observere at valpen er i ferd med å sette seg, f.eks. hvis vi holder en godbit opp over hodet på den. Så sier vi rett og slett sitt i det øyeblikket den setter rumpa i bakken.

Et lite varsko her – enda viktigere enn å sette seg ned er å bli (sittende eller stående er ikke nødvendigvis så viktig, men at valpen blir der den er). Derfor er det lurt kjapt å gå over til å trene at valpen skal bli værende der den er. OG at vi har en egen «utfriingskommando» som forteller at nå behøver den ikke bli lenger.

Om vi belønner en nedsitt med en godbit, er det altså lurt å fortsette å belønne sitt og bli inntil vi gir valpen fri. Dette for å unngå at det å få godbit for nedsitt samtidig blir et signal for valpen at nå er det «hopp og lek».

NB! Mer om autositt fra Go Great Guns.

Bli - også en del av føyeligheten

Bli er en veldig viktig øvelse og noe det går an å starte med lenge før vi har en kommando for det. Et lite sekund i starten og så utvide tida. Her trener vi tålmodighet - mens vi tar på oss klær og sko og valpen er sammen med oss i gangen. Mens vi åpner utgangsdøra og valpen venter på å komme ut.

Så blir det også her et spørsmål om progresjon – legge til fristelser og forstyrrelser og trene på at valpen fortsatt skal bli på stedet.

Som tidligere beskrevet tror jeg ikke det er lurt å trene på passivitet ved å kaste masse rundt hunden den ikke skal hente. Derimot går det an å la dummyer og baller ligge på bakken rundt hunden når den har lært å sitte en stund uten forstyrrelser. Så kan den altså lære at den fortsatt skal bli på stedet, også med fristelser rundt omkring.

Har sitt og bli noe med fot å gjøre? Ja, å kunne beholde posisjonen ved foten, uten kobbel og bare vente er en variant av sitt og bli. Og jeg tenker at det er viktig at hunden klarer å holde posisjonen i ro før vi forlanger at den klarer å holde posisjonen når vi er i bevegelse.

Litt om skudd og forventning etter inspirasjon fra Go Great Guns - kommer....

Fløytesignaler - oppsummering

I jakttreningen bruker vi fløyte aktivt og vi må lære valpen forskjellige fløytesignaler (vanlig å bruke minst tre forskjellige). Tre av de fire hjørnestenene bruker vi fløytesignaler for.

Jeg tenker at det er lurt å gjøre dette tidlig i valpens liv og ta ett signal av gangen for å unngå forvirring. I den perioden en lærer et nytt signal kan det være lurt å kutte ut de andre to signalene. Kanskje bruke et par uker på hvert signal? Jeg forholder meg som sagt til denne rekkefølgen på innlæringen: Innkalling (gjort hos oppdretter) - Stopp - Søk.

Forberedende trening til apportering

Apportering - Opptak

Jeg har tidligere vært inne på alt hunden må kunne FØR den skal apportere og også inndelingen av apporteringen i momenter (helt fra utgangsstilling til etter avlevering). Hvis vi tar tak i det som har med selve dummyen/ballen/viltet å gjøre, kan vi dele dette inn i tre deler – Opptak, Grep og Avlevering.

Opptaket, hvordan hunden tar tak i apporten, regnes i stor grad for å være en medfødt egenskap. Vi ønsker oss at hunden er “spontan” - at den raskt plukker opp det den finner, uten nøling.

Er det noe vi kan gjøre hvis individet vi har fått ikke er av den mest spontane typen? Ja, det går faktisk an å trene opptak – og nok en gang har vi litt å lære av lydighetsfolka. Dette kan en trene på ved å snappe dummyen vekk fra hunden hvis den nøler – rett og slett initiere jakt.

Vi kan utnytte terrenget til å få bedre opptak – en åpen plass funker gjerne dårlig, mens tett buskas funker bedre. Når hunden må kjempe for å finne dummyen og dessuten ikke ser oss, har den ikke tid til å finne på så mye annet.

En kan også legge opp til flere oppgaver ute i terrenget, slik at hunden ikke har tid til å tulle, fordi det haster mer å komme hjem og få flere oppgaver.

Apportering - Grep

Vi ønsker et godt grep midt på apporten (helst ikke sigargrep). Ideelt sett skal hunden klare seg med ett grep og ikke ta omtak på vei hjem.

Det kan være lurt å fjerne bånd/snøre på apporter vi bruker til å trene valpen, så blir det litt mindre fristende å leke med. Det går også an å lære hunden en “hold”-kommando. Her kan det komme godt med å bruke verktøyet “omvendt lokking”, - med klikker og godbit. Vi belønner altså hunden for å holde et fast og rolig grep ved å vise en åpen hånd. Etter en viss tid klikker vi, hunden slipper dummyen og vi gir godbit.

Jeg tenker at tidlig i treningen skal vi være forsiktige med å rote det for mye til her - altså begynne å rette på hva hunden gjør når det gjelder opptak og grep. Vi kan hjelpe den litt, men det er greit å huske på at noe retter seg helt av seg selv når hunden får mer erfaring.

Apportering – Håndtarget, så avlevering

Selve avleveringen, derimot, er ikke medfødt. Dvs. - selvsagt er hunden temperament og “will to please”/føyelighet medfødt. Og en føyelig hund vil mer sannsynlig avlevere enn å stikke av med apporten. Avlevering bør vi trene på før vi begynner med hele apporteringen.

For å få til mengdetrening med at valpen skal oppsøke hånda vår og som en slags «tørrtrening» før vi begynner med apportering, er håndtarget en god metode. For de som behersker klikker handler det altså om å «klikke inn» hundens snutekontakt med en åpen hånd. Og for de som er gode på dette, kan de etter hvert få til at hunden beholder snutekontakten med håndflaten i flere sekunder.

For meg har det holdt at hunden har dytta bestemt i håndflata mi – dette har vært en bra forberedelse til neste trinn – at hunden har med en apport som den dytter i hånda mi.

Jeg begynner med bare å holde ut en åpen hånd. Valpen er nysgjerrig og snuser på hånda. Så finner jeg fram en godbit fra en lomme med den andre hånda. Etter mange repetisjoner blir det sånn at valpen oppsøker hånda og jeg kan gjøre det litt vanskeligere, gjemme den litt bak meg, variere på om jeg holdt den høyt eller lavt.

Ganske raskt kan en også holde fram håndflate ifm innkalling. Den ferdige apporteringsøvelsen er jo sånn at hunden kommer løpende hjem – og det er en grei forberedelse at den har vært vant med å bli møtt med en åpen hånd til å legge apporten i. Les mer om håndtarget fra seminaret med Eva B.

Følgetrening

Enda en forberedelse til avlevering er å venne hunden til å følge oss når vi rygger. Hunden har altså front mot oss, vi holder ut en hånd med godbit og rygger og vil at hunden lugnt og pent følger etter vår hånd. Meningen er å skape et fremtidig bilde av hvordan det ser ut når hunden er på vei hjem med en dummy. Da skal den oppsøke oss.

Dette med å gi godbit i en slik setting kan være litt av en utfordring med en matgal hund. Vi ønsker jo å belønne lugn sinnsstemning, ikke at hunden hysterisk kaster seg etter godbiten. Jeg har med stort hell brukt omvendt lokking til dette. Knyttet hånda hvis hunden har jakta på hånda mi, åpna den opp når den har fulgt meg lugnt og fint.

Ta imot hunden og ikke apporten og litt om bæreatferd

Med en liten valp kan en løfte opp valpen med apporten i munnen. Her kan det være på sin plass også å beskrive litt om "bæreatferd". For disse retrieverne er det å bære på gjenstander veldig naturlig. Fra de er små er det om å gjøre å ta vare på denne evnen, og ikke ødelegge noe. De er flinke når de bærer, særlig når de kommer med noe til oss. Og må få masse skryt. Vi kan også vende dem til at det er  helt ok å ha et bytte i munnen i nærheten av "sjefen". Vende dem til at vi kan ta på dem og kose med dem. Holde på lenge med det før vi til slutt tar imot. Og så kan vi gi dem gjenstanden tilbake. 

Et lite NB! Her er det viktig å se an individet. Hvis vi ikke klarer å få til noe lugn og ro her, altså at valpen blir veldig stressa av å gå rundt å bære på ting, kan det være greit å være litt tilbakeholden med for mye av dette.

Samtidig som avlevering ofte er det problematiske, er det viktig ikke å lage et stort problem av hundens ungdommelige glede over å komme hjem med apporten. Det er ikke så farlig om avleveringen ikke er helt ryddig i starten, så lenge hunden kommer hjem og er rundt føttene våre. En hund med rett relasjon til føreren løper ikke forbi og legger seg og gnager på apporten. Det er heller ikke greit å støte på fører, men greit å være glad og klatre opp. Vurdere om hundens atferd er noe å bråke med eller om det er uttrykk for ungdommelig glede.

Viktig å se på hva atferden til hunden står for. Etter hvert må vi få apportene i hånd. Apportgrep - en må vurdere når en skal overse og når en skal korrigere.

Avlevering fra vann

Avlevering fra vann er for de fleste vanskeligere enn avlevering på land. Hunden er våt og ønsker gjerne å riste pelsen. Med tanke på jakt og konkurranse er det ikke greit verken å riste seg med apport i munnen eller å legge den fra seg (den kan jo være skadeskutt og løpe/fly i vei), riste seg og så plukke den opp igjen.

Hunden skal altså beherske seg og trosse impulsen om å riste seg, men ved landkjenning raskt løpe til eier, avlevere og først da kunne riste seg.

Det er mange gode råd her. En kan lære hunden å sette seg, en «hold-kommando» for å unngå at de spytter ut apporten. En kan lære de «riste» som de da får kommando om å gjøre etter avlevering.

En kan starte helt nede i vannkanten med å ta imot hunden, så øke avstanden opp på land. En kan springe innover land, gjemme seg bak busker osv for å få hunden mest opptatt av å finne eier og ikke tenke på å riste seg.

Så går det an å bruke håndtarget også her. En kan begynne med å kaste ut noen godbiter som flyter på vannet og la hunden svømme uti og bli våt i pelsen. Så kalle hjem hunden, stille seg et stykke opp på land og holde fram håndflata. Hvis hunden kommer helt fram og dytter snuta uten å riste seg, får den godbit. Hvis den rister seg underveis, får den ikke godbit.

Dette bør repeteres mange ganger før hunden får prøve seg med avlevering av dummy fra vann.

Avlevering i front

Noe som er greit å bestemme seg for er om en vil ha avlevering i front eller at hunden kommer inn på plass og avleverer ved siden til. I jaktsammenheng er det vanligste å ha avlevering i front. Dette er praktisk, ikke minst når hunden kommer hjem med et vilt. Det kan være greit å unngå at hunden «drar» viltet langs buksebena våre. Generelt er det også bedre kontroll ved avlevering i front, så slipper vi at hunden kan få et annet fokus på sin vei rundt oss.

En kan observere at noen hunder har det så travelt med å gjøre seg klar til neste øvelse at den nærmest kaster seg på plass med apporten i munnen. Eventuelt avleverer i front for så å sprette på plass. Hunden inntar dermed klar-posisjon til å hente en ny apport. Med tanke på stressreduksjon er det med en intens hund lurt å forlange avlevering i front og også at hunden skal holde den posisjonen mens en selv går inntil hunden og så snur seg i riktig retning på linja. Her gjelder det å se an hva det individet en har trenger trening på.

Markering og dirigering uten apportering

Jeg har vært innom temaet mange ganger allerede; - vi må være forsiktige med hvor mye vi utsetter en liten valp for. Videre er alt hunden opplever læring, også om den lærer noe feil. Og, som jeg også har nevnt - jeg har tro på å dele opp i momenter og gjøre valpen trygg på alle deler av den kommende apporteringen.

Derfor setter jeg ikke i gang med en masse apportering med en liten valp. Jeg vil ikke utsette valpen for heftige inntrykk for tidlig og jeg vil først at den skal være god på fot, innkalling og avlevering, blant annet. Jeg vil ikke at den skal utsettes for masse feilinnlæring fordi den herjer med, slipper apporten eller stikker av med den.

Samtidig vil jeg gjerne i gang med tegn, signaler og ritualer tidlig, og dette kan vi utmerket godt få trent på helt uten at hunden skal apportere noe. Trikset er å bruke godbitskåler til dirigeringsøvelser. Dette er (i motsetning til når en bruker dummyer) omtrent en garantert konfliktfri måte å trene på. Det er ingen situasjoner med dårlig grep eller dårlig avlevering. Når en etter hvert setter flere momenter sammen, kan en helt og fullt konsentrere seg om de viktige momentene sitt og bli, fot, ro, ritual, stopp og innkalling. En kan altså komme i gang med viktig trening før hunden kan grunnapporten perfekt. Så kan en holde på med avleveringstrening av dummy helt separat fra ritual og utsending.

Og selv når valpen har grunnapporten inne, kan en få mye ut av å trene med godbitskåler. Det er jo veldig effektivt, siden hunden slipper å komme tilbake med dummy. Vi kan dirigere den fra skål til skål, med flere linjer og stopp.

Jeg begynner helt fra start med de samme ritualene som jeg har beskrevet for mine tre utsendingsmåter. 

Markering

Jeg holder den lille valpen inntil mitt venstre ben og kaster en liten godbit på bakken. Når valpen fokuserer på godbiten gir jeg kommando-ordet og slipper opp. Valpen får altså belønning for å holde blikket festet på godbiten. Etter hvert går det an å øke tiden den må sitte med blikket fokusert før vi slipper den i vei. Og kombinert med bli-trening, kan den lenger fram klare å sitte stille uten at vi holder den.

Så kan jeg kaste en godbit, ta med valpen og snu ryggen til, så snu tilbake igjen og denne gangen sende med mitt ritual nummer 2, altså at jeg peker i tillegg til å si ordet. Her kommer en tilleggsutfordring for valpen, - å vente til jeg peker med å løpe.

I begynnelsen skjønner selvsagt valpen ingenting av forskjellen på disse to ritualene, men det kommer den til å gjøre etter mange repetisjoner.

Dirigering

Når det gjelder dirigeringsøvelser, må innlæringen nødvendigvis bli annerledes enn det ferdige resultatet. På sikt er jo dette noe vi bruker når hunden ikke har sett og ikke vet hvor den skal. MEN, for likevel å klare å skille på utsendingen ift. de to markeringsvariantene, gjør jeg det sånn at jeg her får valpen til å bli og går ut og legger fra meg en godbit. Jeg kaster altså ikke. Dette betyr at valpen må kunne sitt og bli, i hvert fall på kort avstand og i kort tid, før jeg begynner med dette.

Jeg begynner med sending rett fram. Og nå må valpen lære seg å takle at jeg sier et ord som ikke betyr at den kan løpe i vei, men bare at den skal gjøre seg klar (Se del B Hvordan sende hunden). Den må altså høre etter hvilket ord. Dessuten fortsatt bli ved min side selv om jeg strekker ut hånda. Ofte skjærer det seg her - valpen knaller, løper i vei før den får lov. Da er det bare å gå tilbake til sitt og bli trening. Trene på at den blir sittende tross at vi peker og belønne at den klarer det.

Så kan jeg utvide øvelsen til sidedirigering. Sette ut en skål 90 grader til den ene siden for valpen og peke. Enda lenger fram er det en skål på hver side, men kun godbit i den ene.

En annen variant er at det er en skål bak valpen, slik at den på signal må snu seg 180 grader rundt. Her bruker jeg håndsignalet en hånd i været. Det som pleier å skje første gangen jeg gjør dette er at valpen kikker rett opp i lufta, det er jo den veien jeg peker. Men, ganske fort pleier de å forstå at det interessante er bak dem. Vi kan også lære dem til å snu til høyre eller til venstre avhengig av hvilken arm vi bruker. For å få til dette lønner det seg å stå litt skjevt ift valpen avhengig av hvilken side vi vil den skal snu til.

Så kan vi ta godbitskål-treningen ut i skogen. Oppsøke terrengskifte i form at en bekk eller en trestamme som valpen skal forsere for å komme til godbitskåla. 

Når valpen har fått litt trening på fot og stopp, går det an å koble sammen disse delene med godbitskåler. Så kan vi gå fot med valpen mellom to godbitskåler og til slutt sende til en av dem. Eller sette ut flere skåler på linje utover og trene stopp etter hver skål. Altså så fort valpen har spist godbiten. 

-------------

Sarita, oppdatert 09.02.2024