24.04 Omvendt lokking

 

I dag var det litt tidligere start enn i går – klokka 06. Etterpå hadde ikke Rakel så stor motivasjon til å sove videre, så vi hadde en liten diskusjon på det, som jeg vant. Diskusjonen bestod i at Rakel sparka fra med de små bena sine, krafsa og vred på seg og også kom med noen høylytte protester. Jeg brukte armene mine som et slags «bur», sånn at jeg uten å tviholde i henne likevel hindra henne fra å komme seg unna. Hun måtte pent slå seg til ro i armene mine der i senga og slappe av videre. Jeg hadde nemlig ikke tenkt å stå opp klokka 06. Og selv om jeg eventuelt HADDE tenkte det, så vil jeg stå opp når JEG har bestemt meg for det, ikke Rakel.

I dag har jeg starta med å lære Rakel omvendt lokking. Med tanke på hvor matglad hun er, kjente jeg at jeg var veldig i tvil om det ville være mulig å få henne til å forstå at hun måtte la være å prøve å få tak i godbiten for at jeg skulle gi den til henne. Hun fatta dette lynkjapt. Selvsagt kan jeg ikke sette så høye kriterier nå i starten og hun må få godbiten etter et minimum av selvbeherskelse. Men, et par viktige krav er at hun ikke krafser eller gnager på fingrene mine, og hun må ha alle bena i bakken.

Hva skal jeg så med omvendt lokking? Jo, det føyer seg inn i det språket jeg har starta på å utvikle mellom Rakel og meg. Nå vil jeg få et enkelt håndsignal som oppfordrer henne til å konsentrere seg og vente – fordi hun vet hun kommer til å få godbiten. Jeg vil kunne gi henne godbit med mye mindre stresspåslag enn om jeg bare hadde stappa godbitene i munnen hennes.

Dessuten starter vi på en generell trening i å vente på noe godt i en behersket sinnsstemning. Senere i livet, når hun kommer i gang med apportering, er det å håpe på at hun kan ta med seg en kompetanse på å vente på noe godt. Jeg tror de som ikke vil bruke godbit som belønning fordi «hunden er så glad i mat og blir stressa av det», mister en fin treningsmulighet på nettopp selvbeherskelse. Jeg mener, hvis hunden ikke kan klare å vente på en stakkars kjøttbollebit, hvordan skal den da kunne vente på en apport?!

Men, det er klart, det handler om god timing og tålmodighet også fra den tobentes side. Det gjelder å «gripe hunden på fersken» i å gjøre noe riktig. Og jeg påstår ikke at det er lett, den tobente trenger også trening i teknikken.

Så har jeg så vidt begynt å tenke på å sette kommandoen «sitt» på at hun setter seg. Dessuten trener vi innkalling både i hagen og i skogen. Jeg tar med meg supergod belønning i form av tubeost som hun får som belønning for innkallingen.

Rakel har utvidet sin sosiale bekjentskapskrets, ved at hun har fått snuse litt på noen av naboene mens hun har sittet på armen min. Dessuten har hun i dag for første gang fått treffe sin framtidige venninne og treningskompis, flat-valpen til venninna mi. Siden flaten er en uke eldre og to kg tyngre ble det bare hilsing mens vi holdt begge valpene.

Det ble to skogturer for Rakel i dag – først en sammen med Joy. Rakel ble presentert for et sementrør. Det er alltid interessant å se hvordan en helt liten valp reagerer på den type rare ting i miljøet. Rakel var kjapt inni røret og lette etter godbiter jeg kasta inn, og før jeg visste ordet av det løp hun fram og tilbake.

Neste skogtur var med Rakel alene. En ny erfaring for Rakel å være med alene i bilen, altså uten Joy. Det var ifølge Rakel litt trist og måtte kommenteres. Vi gikk litt på et jorde i dag og så langs en sti. Gav Rakel belønning når hun kom løpende og havnet på min venstre side.

23.04 Sitte pent

 

Stor var min overraskelse da valpen som altså hadde diaré sov til over klokka 07 og nærmest måtte vekkes for å gå ut. Det første hun gjorde da hun kom ut var en ny stor dam diaré. Men, humøret og formen er på topp, diareen til tross.

I dag starter jeg med å gi henne vom & hundemat – et godt «knep» mot diaré. Og allerede etter frokosten var avføringen mer normal. Og på kvelden var den blitt helt normal.

I dag har vi holdt mer på med autositt og det er tydelig for meg at jeg må starte trening på fot-posisjon siden det kjapt kan virke som det å sitte i front er «viktigere enn alt annet» for Rakel. Hun har i hvert fall veldig raskt knekt koden på det med å sitte i front.

Dermed har vi så vidt begynt med fot-posisjon i dag. Det høres kanskje fryktelig «alvorlig» ut, men det eneste jeg gjør er å lokke Rakel til venstre foten og stryke og klappe på henne mens hun sitter der. Tror jeg må vente med å gi godbit når jeg står i ro til jeg har fått trent inn omvendt lokking, altså for å bevare roen.

I tillegg snur jeg meg når hun kommer løpende mot meg, slik at hun ender opp på min venstre side. Apropos løpe mot, så trener jeg selvsagt innkalling. Foreløpig når hun er like i nærheten, enten ved bena mine eller på vei mot meg. Tanken er at jeg i begynnelsen aldri skal avbryte henne i noe, men bare forsterke det hun allerede gjør.

I foringssituasjon har jeg tenkt litt om fra sånn jeg har gjort tidligere. Nå blir det mer en veksling mellom aktivitet og passivitet. Passivitet i forkant, hunden slapper av under benken. Aktivitet ifm at jeg blåser innkallingssignal. Og så passivitet igjen når Rakel må sitte rolig før matskåla settes i gulvet. Ja, vi er ikke helt «der» enda. Jeg har tatt noen økter i dag med matskål med en liten godis i Det er jo åpenbart at selve matskåla gjør at forventningene hennes skyter i taket. Skal prøve å få til at hun sitter ved siden av meg når jeg trener med matskål på den måten.

Det ble en liten skogtur i dag også. Jeg «gravde» ned noen små godbiter i mosen, så fikk begge to søke. Og så gjorde jeg et forsøk på å ta et bilde av dem sammen. Noe som minte meg på at jeg ikke har begynt å trene «sitt og bli foran fotografen» enda. Men, også der vil jeg bygge på omvendt lokking.

Så tok jeg en liten start på ro i skogen trening med begge to. Satte meg på en stubbe med Rakel på fanget og Joy ved siden av meg – og bare hørte på fuglesangen.

Hjemme i hagen prøvde jeg å legge opp til noen gode fotograferingsmuligheter, og plutselig ble det en slags bakpartskontroll-trening på japansk lykt.

22.04 Første natt i nytt hjem

 

Det er alltid veldig spennende å få inn et nytt individ i flokken. Jeg blir like fascinert hver gang over hvor utrolig fort den lille valpen slår seg til ro, hvor ufattelig tilpasningsdyktig den er.

Rakel brukte selvsagt litt tid i går kveld på å gå rundt i leiligheten og i hagen og finne ut av hvor hun hadde havna.

Ut fra mine forsøk på å ha henne i fanget, skjønte jeg at hun ikke satte veldig stor pris på å sitte helt i ro, og var litt spent på hvordan natta skulle bli. Mine valper sover i senga mi – en veldig god måte for å få mest mulig søvn for alle. Alle tispevalpene mine, nå også Rakel, har sovet veldig godt på denne måten. (Peder var unntaket som gjør at jeg ikke kan påstå at dette er en 100% sikker metode). Rakel starta opp med litt akrobatikk, men jeg gjorde som jeg pleier – bare holdt henne fast inntil meg uten å si noe. Og i løpet av noen få minutter sov hun tungt. Og det gjorde hun helt til 05.15 i dag. Etter en kort luftetur i hagen sov hun videre helt til jeg vekket henne 07.30.

Hun var veldig aktiv på formiddagen og selv om jeg var ute med henne «hele tiden», ble det en liten dam på gulvet. Ikke fordi jeg ikke fulgte med, men rett og slett fordi hun tydeligvis holdt seg ute og venta til hun kom inn med å tisse. Som forventet for en valp som har hatt kulde og vinter i oppveksten og hovedsakelig er vokst opp innendørs. Når hun tisser ute, får hun masse ros.

Jeg har tenkt å prøve noen nye ting med Rakel, som jeg ikke har gjort med tidligere valper. Vi er så vidt i gang med trening. Og for ordens skyld – når jeg sier trening, mener jeg alt som skjer så lenge valpen er våken. Absolutt alt valpen gjør bortsett fra å sove, er trening. Hvis jeg for eksempel ignorerer at hun ødelegger noe, trener hun på å bli flink til å ødelegge. Hvis jeg lar henne takle skumle ting utenfor hagen, trener hun på å bli redd for det hun ser osv. Dette er en av grunnene til at det er mye arbeid å ha valp, en må være våken og følge med hele tiden.

Vel, tilbake til det nye jeg skal gjøre. Jeg har tenkt å trene inn noe som kalles «autositt». Langt der fremme, har jeg tenkt at det skal bli nyttig å ha ifm viderekommende jakttrening, når hunden utsettes for store fristelser. Da vil jeg at hennes ryggmargsrefleks skal være å sitte. Det å sitte skal bli et slags språk hun og jeg har – hvor hun setter seg for å formidle at hun ønsker noe. På sikt vil hun ønske å apportere noe hun har sett falle.

Tanken er å på sikt langt der fremme å koble tre ting i miljøet til autositt. 1) Noe hunden vil ha, altså apporter, men foreløpig bruker jeg mat/godis. 2) Når jeg stopper i fotgåendet. 3) Skudd. Dette betyr en bevisst skudd-trening når jeg kommer så langt. 

I en walk up vil det da være tre, på forhånd inntrente, påvirkninger som gjør at hunden automatisk setter seg. Forhåpentligvis 

Det aller første jeg må gjøre nå er å få henne til å forstå at hun kan snakke til meg ved å sette seg. For å få til dette, er det viktig at det er Rakel som velger å sette seg. Jeg skal verken snakke til henne, dytte på henne eller «lure» henne til å sette seg. Hun skal altså klare å finne nøkkelen for å få meg til å gi henne det hun vil ha. Det hun vil ha nå er mat, eller godbit eller kontakt. Hun er fra valpekassa vant med en matskål som settes ned på gulvet, og har naturlig nok store forventninger til dette.

Å starte med dette ifm foring, er altfor vanskelig for en matglad labrador. MEN, matskåla er, også utenom måltider, et sterkt signal for valpen. Det jeg derfor gjør er å bruke matskåla, men med bare en liten godbit oppi. Så holder jeg opp matskåla og ignorerer at hun klatrer på bena mine. Venter til alle fire føttene og rumpa er i bakken og så setter ned matskåla. Bare i løpet av noen få repetisjoner begynner hun å sette seg når jeg holder opp matskåla. Nå i starten er jeg rask med å sette ned skåla. Etter hvert kan jeg bruke et belønningsord (jeg er for lite akrobatisk til å klare klikker).

Fra så vidt å be om kontakt ved å sette seg på formiddagen, så det ut som hun hadde lært det på ettermiddagen. Helt fantastisk så fort de lærer i denne alderen. Forhåpentligvis kan jeg kanskje for første gang klare å få en hund som ikke hopper opp på folk. Det å klatre og hoppe gir altså ikke belønning, men å sitte.

Så må jeg få litt orden på hvordan jeg skal gjøre dette med front og ved siden. Jeg vil jo strengt tatt ha to typer adferd. Sitt i front for å be om oppmerksomhet og kos, i motsetning til å hoppe opp. Dette er særlig viktig på kort sikt, som en innlæring av gode manerer. Sitt ved fot for å be om lov til å apportere på sikt. Kanskje skal jeg gjøre noe med matskålen når hun sitter ved siden. Men, først må hun få et forhold til det å være ved siden.

En hjemmedag denne første dagen med Rakel, med et lite besøk på formiddagen. Rakel var nysgjerrig og interessert i gjestene. På ettermiddagen tok vi oss en liten skogtur. Mest for at Rakel skal få terrengerfaring, oppleve mose og lyng, forsere kvister, klatre opp på stubber.

Jeg synes Rakel har bæsja veldig mange ganger i dag, og litt løst var det etter hvert. Da vi skulle ta kvelden kom det noen skikkelig kriseskrik fra soverommet der Rakel venta i biabedden på gulvet. Jeg trodde hun bare syntes det var kjipt at jeg var i et annet rom, men da jeg kom inn var det en stor dam diaré på hundedyna. Jeg mistenker at hun kan ha fått i seg noe kattebæsj i hagen.

Som eneansvarlig for en liten valp, må jeg innrømme at jeg en gang iblant lurer på hvordan det hadde vært å ha noen å spørre om hjelp. Jeg ser for meg å kunne spørre «Kan du gå ut med valpen mens jeg tørker opp diareen her?» eller «Kan du passe komfyren mens jeg finner ut hva hun gnager på?». Det har en tendens til å bli en del «venstrehåndsarbeid».

Etter litt renhold og ny lufting av valpen, var det med bange anelser jeg la meg til å sove…