SARITAS BLOGG
En skikkelig fin nyhet fra NKK om Peder: Hofter A/A og albuer 0/0 (og dessuten er han øyelyst uten anmerkninger). Bedre blir det ikke. Dessuten har det vært borti 20 grader i dag og snøklokkene blomstrer. Krokus og tulipaner har begynt å titte opp. God påske!
Peder fikk gå hjemmefra til hogstfelt i dag og søke tennisball i vanskelig terreng. Dette synes han er kjempegøy.
Så fikk begge være med i bil. Tankeleser Peder lot seg ikke lure av planen om at han skulle få komme ut av bilen. Ikke interessert i kongen, stress og lyd. Han fikk bli i bilen og hadde spist lite av kongen.
I dag ble det hver sin tur med hundene. Snøen har sin siste krampetrekning.
Litt kortere tur og trening med Peder i dag.. Begge fikk bli med i bil til et jorde i nærheten. Peder skjønte at noe var annerledes (jeg hadde en plan om å slippe ham ut). Han var lite fokusert på kongen, ville være med ut. Dermed lot jeg ham være igjen i bilen. Jeg var borte 35 minutter og han hadde bare spist halvparten.
I dag var det nok en gang tid for ny oppgave til online WT. Vi møttes i hogstfeltet i nærområdet slik at jeg kunne gå dit. Peder fikk vist fram personligheten sin i det vanskelige terrenget - han bare løper fra A til B uansett hva slags hindringer som ligger i veien.
Tok meg begge i bil til et turområde og Peder fikk være igjen i bilen med kong. Han hadde masse lyd samtidig som han spiste. Stille etter ca 20 minutter og da gikk vi tilbake.
Jeg fortsetter med anti-bil-stress-trening med Peder og går altså bare tur hjemmefra. Dermed gikk jeg hjemmefra til jordet med Peder og trente litt. Var hjemme i 2-3 timer. Så fikk begge være med i bil til et turområde. Peder fikk ha kong med vom. Stille bortsett fra litt frustrasjon helt i starten (antagelig fordi han strevde med å få tak i vomen). Så ble det stille, bare spiselyder.
Peder og jeg hadde avtale med coachen vår i dag. Gikk hjemmefra, så fikk han løpe litt på jordet. Da vi nærma oss bilen til coachen fikk han gå i bånd og gjøre øvelser. Ikke noe stress på vei til hunden. Etterpå felles tur på jordet. Og så en egen tur med Peder i skogen.
Hjem og hente Carmen og kjøre av gårde i bil. Webkamera. Hylende Peder i bilen og Carmen og jeg på tur. Det ble jo stille etter hvert...
Peder har lett for å gire seg opp i forkant av å slippe ut av bilen til trening og tur. Selv om han aldri har sluppet ut før han har vært rolig, har han ikke sluttet med denne uroen. Han er urolig i bilen på vei ut på ettermiddagen. Enda verre når jeg stopper. Jeg har kjørt og kjørt, stoppa, skrudd av motoren, kjørt videre til et nytt sted, stoppa osv osv. Jeg har også prøvd å begynne turen med at han må gå en halvtime i bånd. Jeg har blitt sint på ham. Jeg har strødd godbiter i bilen. Ja, i det hele tatt har jeg prøvd mye forskjellig, men ingenting har egentlig hjulpet nok.
Dessuten girer han seg opp over å observere andre hunder på parkeringsplassen når vi kommer ut av bilen. Og han er fryktelig urolig og masete på vei fra bilen og ut på treningsområdet. Så fort vi er i gang med jakttrening blir han helt annereldes.
Jeg forstår selvsagt at det meste av dette har med forventning å gjøre. Og det er lett å se at den sosiale nedstengningen med nesten fravær av felles møteplasser har vært veldig uheldig for en hund som Peder. Det har dessuten blitt veldig lite bilkjøring med lengde på før vi kommer fram til stedet vi trener eller går tur, det aller meste har skjedd like ved her jeg bor, etter korte bilturer.
Det var en skikkelig stor strek i regningen som fersk hannhundeier IKKE å få dra til Sverige på månedlige treff. Og jeg er redd for at dette får negative konsekvenser for oss i lang tid framover.
Samtidig har det vært en gåte for meg hvorfor han stresser med å gå 30 meter ut på et jorde sammen med andre FØR vi trener, men blir helt forandret og superkul så fort vi er i gang med å trene. Helt lydløs og tilsynelatende uten stress kan han observere andre hunder som løper og at førere blåser på sine hunder.
Vel, noe måtte gjøres og nå har Peder og jeg har fått hjelp av en coach. Vi prøver oss altså på problemløsning.
URO I BIL
Uroen kommer av en forventning om å slippe ut til noe gøy. Og siden det ikke hjelper samme hvor mye jeg prøver å “vente ham ut” har vi for en periode helt fjernet opplevelsen av å sitte i bil og til slutt få lov til å komme ut på tur. Det betyr at alle turer og treninger Peder får være med på skjer i gangavstand fra heimen. Jeg spaserer hjemmefra og ut i skogen eller til et jorde. Hvis han blir plassert i bilen (når jeg skal et sted med Carmen eller skal handle noe) slipper han ikke ut i det hele tatt før jeg kommer hjem igjen og vi går inn i leiligheten. Han må sitte i bilen mens Carmen og jeg går på tur. Selv om han altså hyler når vi går. Selvsagt venter Carmen og jeg med å gå tilbake til bilen til han er stille.
STRESS UTENFOR BILEN OG PÅ VEI TIL TRENINGSOMRÅDET
Siden Peder er så kul og konsentrert i treningssammenheng, prøver jeg å utnytte dette ved å innføre “treningsmodus” med det samme han kommer ut av bilen. Nærmer meg andre hunder og treningsområdet mens vi holder på med små øvelser i bånd. Håndtarget. Nærsøk på tennisball jeg legger bak ham osv. Så kan han konsentrere seg om oppgaver. Og dessuten aktivere jaktlysten og få opp motet. For, det virker som han er veldig usikker på de andre hundene (selv om han ellers fremstår som en trygg hund med det meste annet i livet). Hvis det er tur det er snakk om avslutter jeg de små øvelsene ved å strø godbiter på bakken. Da har han nemlig blitt såpass fokusert at han klarer å fokusere på godbitene og ikke de andre hundene. Så kan jeg smyge av ham båndet og slippe ham løs mens han er i kul modus.
I dag fikk Peder oppgaver med det samme han kom ut av bilen for å gå felles tur. Søke litt etter tennisball, over i søke godbiter på bakken. Og jeg kunne ta av kobbelet mens han fortsatt var opptatt med å jobbe. Og han kom dermed aldri over i noen stressfase.
På tur var Peder mest opptatt av “vaktmestervalpen.
I helgen skulle jeg egentlig vært på kulltreff i helgen. De månedlige kulltreffene som jeg så veldig gjerne skulle hatt med meg. Som var noe av grunnen til at jeg “turte” å kjøpe hannhund - jevnlig oppfølging. Som er noe av det virkelige trivelige med hundehobbyen - det sosiale og faglige fellesskapet.
Det er alltid fare for at jeg blir ekstra trist og føler meg ekstra alene og isolert de helgene alle de andre møtes uten at jeg får vært med.
Da er det hyggelig med alternativ sosial aktivitet. På kvelden fikk vi middagsgjester - måtte jo spise opp pinnekjøttet jeg ikke fikk brukt opp i jula. Gjestene hadde med seg til sammen tre hunder. Dermed ble det en interessant kveld for Peder også. Han fikk sitte bundet ved siden av meg - og de besøkende firbente var ved sine respektive eieres føtter.
Peder klarte å slappe av etter hvert. Og vi hadde en veldig hyggelig kveld.
Prøvde meg på en ny variant av oppdeling av fór i dag. Etter å ha henta det i Ski fikk 6kgs pølsene ligge til tining i ca 4 timer på kjøkkenbenken før jeg delte dem med kniv. Ikke på langt nær så ubehagelig som å holde på med sag ute på terrassen og sage i halvfrosne pølser....
I dag kom altså vinteren tilbake - skikkelig dritt! Masse våt snø. Men, junior var kjempefornøyd med dette og hadde det kjempegøy på tur. Borra seg inn i/ned i løssnøen og ble helt borte, som en annen lemmen.
Etter å ha venta i noen uker på at smådyrklinikken på NMBU skulle åpne for rutinebehandling gav jeg opp og bestilte time på Anicura Rygge.
Peder var altså pasient i dag og fikk røntga hofter og albuer, i tillegg til at han ble øyelyst. Pga strenge smitteverntiltak fikk jeg ikke bli med inn, men måtte sitte på venterommet mens Peder var inne.
Jeg var ikke det minste bekymra for at han skulle være engstelig inne hos veterinæren uten meg. Men, må innrømme at jeg syntes jeg gikk glipp av noe når jeg ikke fikk observere ham i en sånn situasjon.
Han hadde problemer med å roe seg på venteværelset, det var jo en del andre hunder der som han ble litt oppskjørta over.
Øyelysingen fikk jeg svar på med det samme - alt ok. Leddene så bra ut, sa veterinæren, men vi må jo vente på avlesingen. Noe som nok kan ta sin tid hos NKK...
Vel hjemme igjen var Peder tydeligvis veldig trøtt etter både anestesien og opplevelsen. Han sov rett og slet tungt hele kvelden.
En av fordelene med hjemmekontor er at det går an å følge litt med på hvordan det går med hagen i lunsjpausa. I dag oppdaga jeg at snøklokkene hadde begynt å blomstre - et herlig tidlig-vår-tegn.
Ettermiddagens tur gikk til yndlingsskogen og tema var lange fremmadsendinger gjennom terrenget. Vi begynte på nært hold og gikk lenger og lenger unna.
Det ble også mye fottrening på skogsstien.