Endelig
har jeg henta Yoda. «Belønning skaffe meg selv, jeg må.» (Fritt sitert etter
Star Wars).
Det
er jo sånn at en kan føle en ikke får som fortjent, på tross av stor innsats
både som hundefører og ellers. I høst har jeg selv sørget for en stor belønning,
fordi jeg fortjener det!
For
første gang i livet har jeg kjøpt meg helt ny bil – Smart #5 – en «blandingsbil»,
halvt Mercedes og halvt kineser. Og en helt ny bil må jo ha et navn, fargen
tatt i betraktning ble det Yoda. Litt artig seremoni hos forhandler, med gardin
som ble trukket til side og avslørte nybilen. Så fikk jeg gave, en kul kjølebag.
Mye
av dagen har gått med til endringen. Få vasket gamlebilen før innlevering som
innbytte, hente nybilen, og levere de over 30 kg tunge sommerdekkene på
dekkhotell.
Så
blir det jo baksetet som blir det nye «bagasjerommet», siden bagasjerommet blir
fullt av hundebur. Dermed må baksetet beskyttes med «hengekøye». Og en litt
midlertidig løsning for hundene, før jeg får på plass nytt bilbur.
Jeg
som har kjørt gammel diesel varebil i mange år, starter et helt nytt bil-liv
fra i dag. Den umiddelbart største overgangen er automatgir. Også er det jo en
zillion innstillinger og mye som er på skjerm.
På
vei ut fra forhandler trodde jeg først at jeg ikke hadde skjønt hvordan jeg skulle
starte bilen. Men, den var jo i gang, bare så stille sammenligna med en fossilbil.
Så brukte jeg litt tid på å finne ut hvordan jeg skulle «slå av tenninga",
altså sette bilen i Park.
Å
kjøre inn og ut av garasjen er litt av et C-moment, det går akkurat så vidt, både
på lengden og bredden, og Yoda varsler høylytt at jeg er farlig nære veggene.












