26.04 Gjøre ingenting med valpen eller japansk barnehage?

 

Først dette med japanske barnehage. Jeg tenker på valpetida litt sånn som japanerne tenker på barnehagen (ja, jeg er jo oppvokst i Japan og har med meg litt fremmedkulturell bagasje). Barnehagen er til for å skape gode vaner, få opplæring i den type kompetanse en trenger for å lære noe når en begynner på skolen. Sitte stille, høre etter, konsentrere seg, vente på tur osv. Poenget er at når en begynner på skolen skal en ikke behøve å lære å sitte stille eller rekke opp hånda, for det har en allerede lært i barnehagen.

Det er en god forberedelse til målretta jakttrening at en valp har lært lugn, ro og tålmodighet, og klarer å håndtere en belønning uten å gå bananas. At valpen trives med å være i fotposisjon, er trygg på å sitte stille og forstår basic fløytesignaler. At valpen er vant med at vi stryker og tar på den, at den har fått en god relasjon med eier basert på samarbeid, trygghet og respekt. Alle disse tingene er gode forberedelser til jakttreningen.

Dessuten er jeg helt sikkert på at uansett medfødte egenskaper og «will to please», så er det en fordel for valpen at den faktisk har lært å oppsøke fot-posisjon og oppsøke vår hånd. I tillegg til sin medfødte evne til samarbeid, kan den kjenne seg trygg på at det den gjør er riktig og noe vi ønsker.

Dere som har fulgt meg «gjennom flere valper», vet at jeg misliker sterkt å slenge om seg med begreper uten å definere dem. Det gjelder også å påstå seg å «gjøre ingenting med valpen». Folk som sier det, mener åpenbart noe annet enn det jeg gjør med å gjøre noe/gjøre ingenting. Jeg er nemlig helt sikker på at absolutt alle som har valp gjør noe. Vi gir dem mat og vann, vi snakker med dem, koser med dem, griper inn hvis de er på vei mot noe som er farlig og har helt sikkert noen husregler. Vi beskytter dem mot eksterne farer, vi bruker ord, lyder, håndbevegelser mer eller mindre bevisst til kommunikasjon. Det er klart at alle «gjør noe»!

Men, for all del, jeg kan legge godviljen til å tolke dette som at en ikke trener (der har vi nok et ord som må defineres) – la si i betydningen lære øvelser av noe slag – med valpen. Det tror jeg heller ikke på. Aldri i verden om noen venter til valpen er for eksempel 7 måneder med å trene innkalling. Nei, jeg tror det er snakk om en slags uutalt oppfatning av hva en skal gjøre «ingenting» av – nemlig apporteringstrening og kanskje også fot-trening. Det er selvsagt mulig jeg tar feil av hva jeg nå gjetter meg til at «gjøre ingenting» betyr. Uten en definisjon blir det jo bare en gjetning.

Jeg lurer på om dette med «å gjøre ingenting» kan henge sammen med en slags «skole» der en ikke bryter opp apportering og fot i flere momenter, men bare oppfatter det som en eneste lang «hendelse». Jeg er nemlig enig i at en lang «apporteringshendelse» som begynner med et kast hunden ser og slutter med at hunden avleverer apporten, absolutt ikke er noe jeg synes en skal gjøre med en liten valp. Så, hvis fravær av markering med påfølgende grunnapport er en definisjon på å gjøre ingenting, så er jeg skyldig. Jeg er også enig i at å gå lange strekninger fot ikke er noe en bør gjøre med en liten valp. Så hvis fravær av lange fotstrekninger er definisjonen på ingenting, er jeg også skyldig. Jeg gjør ut fra disse definisjonene ingenting med en liten valp. Men, siden jeg definerer det å «gjøre noe» helt annerledes, så gjør jeg faktisk en hel del.

Så lurer jeg på en ting til – og det er dette med metoder. Hvis en ønsker å trene med mye dominans og korrigering, så kan det virke logisk å vente med dette til la si valpen er 7-8 måneder, siden den ikke «tåler» slike metoder tidligere. Kanskje vil det da være bedre å sette spørsmålstegn ved metoden enn det at en «gjør noe»?

Om valpen min blir stresset av å gjøre noe, overaktivisert? Nei, av to årsaker. For det første fordi jeg bruker positive metoder – det blir mer som å leke inn og befeste atferd. For det andre er den såkalte treningen delt opp i små momenter, som blir en slags naturlig del av hverdagen og varer i korte øyeblikk i løpet av en dag. Det valpen gjør aller mest av hos meg er å sove!

I tillegg til å sove må en liten valp ofte på do. Da er den våken og jeg kan kombinere en liten tur ut i hagen med litt sitt, litt innkalling og belønne at valpen går ved min side. I tillegg til lek og kos, så klart. Totalt er det snakk om noen få minutter i løpet av en dag, men jeg er bevisst på hva jeg gjør de få «trenings»-minuttene.

Fot i små biter

Istedenfor brått å få en brysk tilrettevisning om hvor fot er ved 7 måneders alder, kan den fot-trente valpen kjenne igjen den trygge fot-posisjonen når vi faktisk begynner å gå fot «på ordentlig». Jeg velger å trene fot i små biter, på mange forskjellige måter.

Belønne posisjon ved fot i ro

I begynnelsen får valpen mye ros og belønning for å befinne seg akkurat der. Treningen skjer inne hos meg eller i hagen.

Snu oss i en innkallingssituasjon, slik at valpen havner rett

Vi kan utnytte innkallingssituasjonen når hunden kommer mot oss, til å snu oss slik at den lille valpen naturlig havner nettopp ved vårt venstre ben. Eller når valpen kommer løpende til oss uten at vi har kalt på den, kan vi også snu oss på samme måte.

Belønne at valpen oppsøker foten selv

Etter hvert kan vi da erfare at valpen oppsøker foten vår på eget initiativ, noe som gjør at den får masse ros, selvsagt.

Mottrykk

Vi kan også bruke «mottrykk». Jeg dytter hunden forsiktig til siden eller forsiktig framover mens den sitter ved fot. Veldig forsiktig, bare til jeg kjenner at den dytter mot. Dette er altså en måte å få hunden til å «tviholde» på fotposisjonen. Det er nemlig naturlig for hunden å dytte imot. Dette er også en metode som på sikt kan brukes i forbindelse med “stadga”-trening, altså at hunden skal ha impulskontroll på å løpe etter en apport. Så lenge vi dytter på den, betyr det sitt i ro.

Bakpartskontroll

Det er også nyttig å lære hunden både sidelengs og baklengs forflytning, en snakker gjerne om «bakpartskontroll» når hunden lærer at den aktivt må flytte bakbena også, ikke bare forbena. Og bakpartskontroll kan vi f.eks. trene ved å bruke en dokrakk for barn. Hundens forben på krakken ved vår fot og så tar vi små skritt i en sirkel. Dermed må hunden beholde forbena på krakken, og kun flytte bakbena for å bli med oss rundt.

Dette med rette sitter er faktisk veldig nyttig på sikt når en skal i gang med jakttrening for alvor. Én ting er at det er bra om hunden bruker så lite energi som mulig på å rette seg inn og ha hodet og kroppen vendt i riktig retning. Det er også bra å slippe stresset med å mase på hunden for at den skal rette seg inn. Det beste er om den gjør det nærmest av seg selv, fordi den i ung alder har lært den nøyaktige posisjonen den skal innta ved vår fot.

Små forflytninger, følge venstre fot

Så kommer tiden for å starte med veldig små forflytninger. Bare et lite skritt av gangen. Og så raskt som mulig slutte med å belønne med godis, og heller gi kos og ros.

Videre går det an å lære av «lydighetsfolket» og lære hunden til at når vi flytter vårt venstre ben først skal den bli med. Når vi flytter vårt høyre ben først, betyr det derimot sitt og bli. Dermed vil vi på sikt ikke behøve å bruke så mye kommandoer med «fot» og «bli» fordi vårt fotarbeid gir hunden de nødvendige kommandoer.

Belønne posisjonen ved fot i ro med forstyrrelser

Dette er på en måte det samme som jeg begynner med, men nå har valpen fått noen uker/måneder på seg og er klar for forstyrrelser. Her handler det om å ta med seg øvelsen at hunden skal sitte i ro ved foten ut i terrenget eller ut i byen. Utsette valpen for andre inntrykk og lære den at den fortsatt skal forholde seg helt i ro ved vår fot. Det er viktig å huske på i møte med andre at når valpen befinner seg ved vår fot er den på et fristed hvor ingen skal oppsøke, skremme eller friste den. Vi må verne om dette stedet.

«Traskefot»

Nå har jeg vært gjennom de nevnte metodene jeg bruker for å lære inn fot-posisjon. Jeg har fortsatt ikke satt noe navn på denne øvelsen, men den lille valpen har fått ganske bra forståelse for at fot er et godt sted å være. Valpen er klar for å begynne å traske sammen med meg.

“Traskefot” er nok noe mange med retrieverjakt-erfaring bruker. Nemlig å bare tusle i vei og tilstrebe at hunden går med lav intensitet og uten forventning pent ved siden av oss. Dette lærer jeg inn uten godbiter og uten noe kommandoord. Starten på øvelsen er at hunden IKKE skal ta blikk-kontakt og jeg setter heller ikke ord på øvelsen. Kanskje bare sier navnet til hunden veldig stille og begynner å gå når den er i en rolig sinnsstemning.

Begynner med enkelt underlag og uten forstyrrelser, korte strekninger. Hunden i bånd. Den får ikke lov å snuse i bakken. Ta vendinger til høyre og venstre. Lokke hunden med hvis den går for langt bak. Forsiktig løfte den tilbake hvis den går for langt fram. Det lønner seg å ha mange temposkifter og skifte retning underveis, sånn at hunden må følge med og det ikke blir så kjedelig.

Etter hvert kan vi øke vanskeligheten ved å endre underlag – f.eks. gå på gress, løv og andre steder med mye lukt. Først når hunden behersker ulikt underlag, ulikt vær, ulik topografi (bakker og skråninger, trapper) - og gjør dette med rett sinnsstemning, så kan vi sette navnet “fot” på øvelsen.

Jeg er fullstendig klar over at det ligger en del dominans i en sånn måte å trene fot på. Derfor er det så viktig at valpen på forhånd har fått kompetanse (på mange forskjellige måter) på hvor den skal være, hvordan den skal komme seg dit, forbli der, forflytte seg sammen med meg og føle seg. SÅ, kan vi begynne å gå i fellesskap.

NB! En må tilpasse dette til valpens personlighet og alder Jeg begynner kanskje når valpen er rundt fire måneder, men med korte, korte strekninger. Ser jeg at den blir litt nedtrykt, er jeg rask med å snakke til den i lys, vennlig stemme, og få opp humøret. Jeg holder nøye øye med ører, hale, eventuell pesing eller snuteslikking. Tilstreber en lugn sinnsstemning, som ikke skal være redd eller nedtrykt. Helst en sakte vaiende hale rett ut fra kroppen.

Det er ganske behagelig når en går slik traskefot med hunden og kommer inn i en egen “boble”. Nesten som en slags meditasjon. Jeg har opplevd mange ganger (med unghunder/voksne hunder) at møtesituasjoner som kanskje ellers kan være utfordrende, går som en drøm når vi er inne i traske-fot—bobla.

Etter hvert som hunden blir eldre, er dette en slags ro-øvelse en kan ta fram når en for eksempel skal inn på en jaktprøve og ønsker å roe ned både seg selv og hunden. 

Apportering i små biter

Jeg bryter opp «apporteringshendelsen» i mange små biter og dessuten trener jeg dette UTEN en apport. Og disse småbitene som en dag skal settes sammen til apportering, begynner jeg med så fort valpen har kommer i hus. Så, hvilke småbiter er det snakk om?

Innkalling

Kanskje kan en mene at innkalling er noe annet enn apportering, men jeg vil si at innkalling er en veldig viktig del av apporteringen. Og det går an å trene «avslutning» av innkalling med tanke på en framtidig apportering. Jeg lærer Rakel at denne avslutningen er å sette seg pent foran meg etter at hun har kommet løpende på innkalling. Så får hun en godbit i ryddige former når alle bena er i bakken. Ikke fordi jeg mener at hun på sikt må sette seg ifm avleveringen, men for allerede fra start å få inn litt lugn og ro etter at hun har kommet løpende til meg. Så tar jeg henne gjerne opp i fanget og lar henne slikke meg i ansiktet, koser med henne og kiler henne på valpemagen. Vi veksler altså mellom aktivitet og passivitet – en fin kompetanse for en retriever å få inn helt fra start.

Sitt og bli

«Øvelsen» der framme er at hunden skal kunne sitte uten kobbel ved fot, men for å generalisere er det fint å trene på sitt og bli i mange sammenhenger, også når hunden er litt unna oss. Klart at denne kompetansen på selvbeherskelse kommer til nytte i jakttreningen!

Følge

Etter hvert kommer jeg til å trene Rakel til å følge min hånd når jeg rygger. Dette ligner den siste delen av innkallingen, men med lavere tempo, og enda mer fokus på lugn og ro. Da vil omvendt lokking komme til nytte, fordi valpen må konsentrere seg om å gå pent og ikke sprette og kave for å få tak i godbiten.

Håndtarget

Dette har vi ikke begynt med enda, men det er et fantastisk bra verktøy for en framtidig avlevering. En lærer altså valpen til å oppsøke en flat hånd. En slags hjernevask på å senere oppsøke hånda vår MED en apport. Jeg tenker at Rakel skal bli bedre på omvendt lokking før jeg begynner med håndtarget.

Bæring

Valpen skal tidlig få stifte bekjentskap med forskjellige gjenstander hun kan bære på, og få masse skryt når hun bærer, særlig i retning av meg. Vi har så vidt prøvd oss på dette med en av Rakels leker på kjøkkenet i dag. Etter hvert kan jeg bytte godbit mot gjenstand og så levere henne gjenstanden (hennes egne leker) tilbake. Underveis i valpetida skal jeg trene på å gjøre henne trygg på å bære på alt mulig, også apporter av ulike slag.

Tegn, signaler og ritualer med godbitskål og godbit

Det går helt utmerket å trene tegn, signaler og ritualer uten å gjennomføre noen apportering, ikke bare innlæring på en liten valp, men også vedlikeholdstrening på voksne hunder. Alt en trenger er en matskål og godbiter. Jeg kommer til å trene inn forskjellige ritualer, med skille på markering, minnesmarkering og dirigering på matskål med godbit. Etter hvert med forskjell i gradering (altså hvor godt hunden synes det er) av godbiter. Lavest gradering i matskåla og bedre hos meg når valpen kommer tilbake.

Stoppkontakt på fløyte

Når det har gått noen uker og jeg er fornøyd med innkallingen på fløyte, kommer jeg til å lære Rakel stoppkontakt. Ingen apportering er innblandet, jeg bruker kun belønning med godbit.

Utvikle luktesansen, søk

Valpen har selvsagt en utmerket luktesans, men vi kan hjelpe på søksutviklingen ved at vi legger litt til rette. For eksempel ved å servere noen måltider ute i lyngen og la valpen søke seg fram til maten. Eller å gjemme valpens leke i skogen og la den oppdage den. Når både innkallingsfløyte og stoppkontaktfløyte funker, kommer tiden for å lære inn fløytesignalet for nærsøk.

-----

Så langt «treningsteori». Hva har vi gjort i dag? Rakel sov rolig hele natta, heldigvis ingen bivirkninger av flått-middelet hun fikk i går kveld.

Hun sover og sover om dagen også. Kan ikke huske jeg har hatt en valp som har vært så «flink» til å sove lange perioder sammenhengende. Det hjelper selvsagt at jeg har Joy her – hun ligger jo også og sover, og er veldig lugn inne. Dermed blir hun en bra mentor på hvordan man oppfører seg innendørs og Rakel har dessuten en fin og varm hodepute tilgjengelig.

Det er artig å se hvor bra Rakel har blitt på autositt. Hun setter seg naturlig foran utgangsdøra når vi skal gå ut og når vi skal gå inn. Ellers kunne jeg glad observere Rakels atferd da vi møtte på en nabo på parkeringsplassen i dag. Den eldre dama kom gående med sin rullator. For det første var Rakel helt ubekymret for rullatoren, hun ville bare lukte på hjulene. Og så satte hun seg pent ned foran dama og så på henne, så kunne hun få litt kos. Autsitten funker!

Jeg fortsetter å jobbe med autositt ifm foring, men det er fortsatt litt vanskelig for henne, hun er jo så veldig ivrig når hun skal få mat. Flere ganger i løpet av dagen trener jeg autsitt med en matskål med en liten godbit i. Selve matskåla signaliserer mat, så hun blir litt gira, men ikke like mye som ved måltidene. Litt etter litt blir hun bedre på selvkontroll fordi hun erfarer at det er det å sitte stille som gir belønning.

I dag har vi vært på to skogturer. Én med bare Rakel og én med begge to. Det er stor forskjell på hvor rolig Rakel er i bilen når hun er alene og når Joy er med, men det blir sakte bedre og bedre alene i buret.

Også i dag har jeg gjort forsøk på å ta med en av lekene hennes i skogen, men jeg må bare konstatere at det som er interessant inne og i hagen ikke er det i skogen. I skogen er det altfor mye annet som er interessant.

25.05 Voksen hund og valp

 

Ny rolig natt med valp i huset. Akkurat som med de andre tispevalpene jeg har hatt, er det ikke noe problem å få sove godt om natta så lenge valpen får ligge i senga. Peder var, som nevnt tidligere, helt annerledes. Han sov IKKE rolig om natta, nesten uansett hva jeg gjorde.

Det blir selvsagt lite aktivisering av Joy nå for tiden, og på toppen av det hele er hun ofte (helt sikkert ufrivillig) valpevakt. Rakel oppsøker henne stadig vekk, enten for å sove inntil henne eller for å bølle/leke. Det siste er Joy helt uinteressert i, så da for Rakel beskjed. Lille gul er freidig nok til å komme med noen høylytte protester, men gir seg som regel med å bølle når Joy tar fram tennene og stemmen.

Jeg begynte så vidt i går, og har fortsatt i dag med bevisst å ta med bare Rakel ut på tur. Jeg tenker på dette som en investering for at jeg etter hvert kan ta med bare Joy ut. Sånn det er akkurat nå, synes Rakel det er nitrist å være alene i bilen med bare meg, altså uten Joy i bilen. Selv om Rakel nettopp både har spist og gjort sine behov, så holder hun skikkelig konsert med ordentlige gjennomtrengende og sørgelige ul. Det hjalp forresten litt på vei hjem fra tur nummer 1 i dag, og på tur nummer 2 alene i bilen holdt hun faktisk helt tyst til vi var nesten hjemme. Så, det går absolutt framover.

I alle fall synes jeg litt synd på Joy om dagen, uten helt å få gjort noe med inaktiviteten. Sånn er det når en har aleneansvar for to hunder med veldig forskjellig behov. Derfor lånte jeg ut Joy i dag til en venninne som for tiden er uten hund. Dermed fikk Joy for første gang på nesten en uke, en ordentlig tur. Tusen takk for hjelpen!

Jeg jobber, som vanlig når jeg har valp, med døgnrytme. Altså prøver jeg å få valpen til å sove på formiddagen. Allerede neste uke skal jeg jo i gang med å jobbe halve dager (nettopp formiddagen). MEN, det jeg har sett av Rakel, ikke minst sammen med Joy, så langt, er at hun sover veldig bra. Så, jeg har vel ikke gjort annet enn å la henne være i fred når hun sover. Nei, jeg er ikke fryktelig nøye på fôringsklokkeslettene – om det går en time hit eller dit.

Jeg tok fram IKEA-krakken for første gang i dag. Vi snakker altså bakpartkontroll. Det var bare å sette krakken på bakken og ta fram en godbit, så stod Rakel med forbena på krakken. Ikke fullt så automatisk å få henne til å flytte bakbena, så klart. Men, som første forsøk betrakta, synes jeg det gikk riktig fint.

Andre fot-forberedende momenter jeg holder på med er å få henne til å følge meg ved venstre fot ved å gi godbiter under bevegelse. Jeg må være nøye på at det kun er to posisjoner som gir belønning – enten sitte rett foran meg eller være ved fot (det siste enten sitte eller være i bevegelse). Alle mulige skrå-varianter mellom disse skal ikke gi belønning.

Vi jobber også med «følg etter meg i skogen», én beskrivelse av dette er å «gå som en full sjømann gjennom skogen». Det handler altså om uforutsigbare retningsendringer – det motsatte av å følge en sti. Valpen må dermed hele tiden følge med på hvor jeg går og være oppmerksom på meg. Jeg prøver å lære Rakel at det er to måter hun kan oppsøke meg på. Hvis jeg står stille og kaller på henne skal hun sette seg foran meg. Hvis jeg går, skal hun søke opp min venstre side.

Både i går og i dag testa jeg ut å ta med en av lekene til Rakel ut i skogen, gjemme den og liksom finne den der – prøve å imponere henne litt. Det var ingen suksess, antagelig fordi hun ikke er så voldsomt opptatt av lekene sine. Hun ble veldig fort ferdig med leken og var mye mer interessert i pinner og løv.

På dagens rundt-lunsj-tur fikk Rakel servert maten i skogen – oppbløtt tørrfôr i en tue. Da måtte hun bruke nesa til hjelp og det tok lenger tid enn vanlig for henne å få i seg måltidet. Søksutvikling, altså – at hunden får utvikle den luktesansen den er født med. Valpen skal ha mat fire ganger i døgnet, da er det jo like greit å utnytte anledningen til at ikke all mat behøver å serveres i skål på kjøkkenet.

Dagens ettermiddagstur var i et litt mer befolka område enn vi har vært i tidligere. Parkerte ved en barnehage og bar Rakel langs gjerdet. Hun kunne observere noen aktive barn der inne på uteområdet til barnehagen. Hun fikk også gå litt på fortauet langs en lite trafikkert bilvei hvor fotgjengere og syklister passerte. Når noen passerte oss, ville hun veldig gjerne løpe etter og følge med, hun viste stor nysgjerrighet uten spor av redsel.

Ellers har det blitt litt stell i dag – kloklipping og behandling mot flått. Det første tok under et minutt. Rakel sov, jeg plukka henne opp i fanget, klippet alle klørne og la henne tilbake i hundesenga, hvor hun sov videre.

Dagens bilder viser en yndlingssyssel for de valpene jeg har hatt de siste vårene – leke med de tomme blomsterkrukkene. Det er utrolig hvor lenge de holder seg sysselsatt. Spesielt interessant er visst dreneringshullene i bunnen av krukkene.

24.04 Omvendt lokking

 

I dag var det litt tidligere start enn i går – klokka 06. Etterpå hadde ikke Rakel så stor motivasjon til å sove videre, så vi hadde en liten diskusjon på det, som jeg vant. Diskusjonen bestod i at Rakel sparka fra med de små bena sine, krafsa og vred på seg og også kom med noen høylytte protester. Jeg brukte armene mine som et slags «bur», sånn at jeg uten å tviholde i henne likevel hindra henne fra å komme seg unna. Hun måtte pent slå seg til ro i armene mine der i senga og slappe av videre. Jeg hadde nemlig ikke tenkt å stå opp klokka 06. Og selv om jeg eventuelt HADDE tenkte det, så vil jeg stå opp når JEG har bestemt meg for det, ikke Rakel.

I dag har jeg starta med å lære Rakel omvendt lokking. Med tanke på hvor matglad hun er, kjente jeg at jeg var veldig i tvil om det ville være mulig å få henne til å forstå at hun måtte la være å prøve å få tak i godbiten for at jeg skulle gi den til henne. Hun fatta dette lynkjapt. Selvsagt kan jeg ikke sette så høye kriterier nå i starten og hun må få godbiten etter et minimum av selvbeherskelse. Men, et par viktige krav er at hun ikke krafser eller gnager på fingrene mine, og hun må ha alle bena i bakken.

Hva skal jeg så med omvendt lokking? Jo, det føyer seg inn i det språket jeg har starta på å utvikle mellom Rakel og meg. Nå vil jeg få et enkelt håndsignal som oppfordrer henne til å konsentrere seg og vente – fordi hun vet hun kommer til å få godbiten. Jeg vil kunne gi henne godbit med mye mindre stresspåslag enn om jeg bare hadde stappa godbitene i munnen hennes.

Dessuten starter vi på en generell trening i å vente på noe godt i en behersket sinnsstemning. Senere i livet, når hun kommer i gang med apportering, er det å håpe på at hun kan ta med seg en kompetanse på å vente på noe godt. Jeg tror de som ikke vil bruke godbit som belønning fordi «hunden er så glad i mat og blir stressa av det», mister en fin treningsmulighet på nettopp selvbeherskelse. Jeg mener, hvis hunden ikke kan klare å vente på en stakkars kjøttbollebit, hvordan skal den da kunne vente på en apport?!

Men, det er klart, det handler om god timing og tålmodighet også fra den tobentes side. Det gjelder å «gripe hunden på fersken» i å gjøre noe riktig. Og jeg påstår ikke at det er lett, den tobente trenger også trening i teknikken.

Så har jeg så vidt begynt å tenke på å sette kommandoen «sitt» på at hun setter seg. Dessuten trener vi innkalling både i hagen og i skogen. Jeg tar med meg supergod belønning i form av tubeost som hun får som belønning for innkallingen.

Rakel har utvidet sin sosiale bekjentskapskrets, ved at hun har fått snuse litt på noen av naboene mens hun har sittet på armen min. Dessuten har hun i dag for første gang fått treffe sin framtidige venninne og treningskompis, flat-valpen til venninna mi. Siden flaten er en uke eldre og to kg tyngre ble det bare hilsing mens vi holdt begge valpene.

Det ble to skogturer for Rakel i dag – først en sammen med Joy. Rakel ble presentert for et sementrør. Det er alltid interessant å se hvordan en helt liten valp reagerer på den type rare ting i miljøet. Rakel var kjapt inni røret og lette etter godbiter jeg kasta inn, og før jeg visste ordet av det løp hun fram og tilbake.

Neste skogtur var med Rakel alene. En ny erfaring for Rakel å være med alene i bilen, altså uten Joy. Det var ifølge Rakel litt trist og måtte kommenteres. Vi gikk litt på et jorde i dag og så langs en sti. Gav Rakel belønning når hun kom løpende og havnet på min venstre side.

Ellers har jeg satt i gang med ro-før-ut-av-bil. Når jeg kommer dit jeg skal, blir jeg først sittende litt. Spesielt hvis det er lyd og uro bak i bilen. Ser litt på mobilen, hører på lydbok eller lignende. Dette er selvsagt mer utfordrende hvis en har mer enn én hund. Men, som sagt var jeg jo på alene-tur med Rakel i dag, så da fikk jeg sjansen til å teste ut. Både først vente en stund før jeg selv gikk ut av bilen og så vente en stund fra jeg åpna sidedøra til jeg åpna burdøra. Rakel la seg ned mens jeg stod ved bilburet og kikka på mobilen, og da fikk hun komme ut.

Det er jo om å gjøre å ikke strekke strikken for langt også. Altså at hun ikke øker i aktivitet igjen og for eksempel kommer med lyd. 

23.04 Sitte pent

 

Stor var min overraskelse da valpen som altså hadde diaré sov til over klokka 07 og nærmest måtte vekkes for å gå ut. Det første hun gjorde da hun kom ut var en ny stor dam diaré. Men, humøret og formen er på topp, diareen til tross.

I dag starter jeg med å gi henne vom & hundemat – et godt «knep» mot diaré. Og allerede etter frokosten var avføringen mer normal. Og på kvelden var den blitt helt normal.

Planen er å fore med halvt om halvt tørrfôr og Vom og hundemat til hun nærmer seg et år. Det er praktisk å kunne bruke tørrfôret som godis/la henne søke etter måltidet ute (der egner Vom og hundemat seg dårlig). Samtidig har både jeg og mange andre erfart at V&H gir mye bedre fordøyelse enn tørrfôret. Dermed blir kompromisset mitt 50-50.

Skal en gjøre noen slags «vitenskapelig» sammenligning, er det jo fornuftig å sammenligne egne hunder når de har fått det ene eller det andre fôret. Det har lite for seg å sammenligne min hund med en tilfeldig annen hund som alltid har fått tørrfôr og «aldri har diaré».

Mine egne erfaringer på dette:

• Carmen og Petra skifta fra 100% tørrfôr til V&H og fikk begge vesentlig bedre fordøyelse. For Carmens del var forskjellen så dramatisk at hun før byttet hadde diaré 5-6 ganger i året, og etter byttet ved 4 års alder hadde hun de resterende 10 årene hun levde faktisk ikke diaré en eneste gang.
• Tora, Peder og Clara ble alle bedre i fordøyelsen da de som unghunder gikk over fra 50-50 fôring til 100% V&H.
• Joy fikk tørrfôr hos meg det første året jeg hadde henne, siden jeg hadde fått kjøpt et bra tørrfôr til vesentlig redusert pris. Men, etter et år med diverse episoder med diaré, gav jeg faktisk bort tørrfôret og gikk over på 100% V&H. Hun har hatt én episode med diaré i løpet av et år, men det er i hvert fall vesentlig mindre enn sånn det var på tørrfôr.
• I tillegg erfarte jeg da Peder var valp, at samtlige av de 6 søsknene hans (som alle gikk på tørrfôr) hadde en og annen episode med diaré, mens Peder unngikk dette på sin diett med 50-50.

I dag har vi holdt mer på med autositt og det er tydelig for meg at jeg må starte trening på fot-posisjon siden det kjapt kan virke som det å sitte i front er «viktigere enn alt annet» for Rakel. Hun har i hvert fall veldig raskt knekt koden på det med å sitte i front.

Dermed har vi så vidt begynt med fot-posisjon i dag. Det høres kanskje fryktelig «alvorlig» ut, men det eneste jeg gjør er å lokke Rakel til venstre foten og stryke og klappe på henne mens hun sitter der. Tror jeg må vente med å gi godbit når jeg står i ro til jeg har fått trent inn omvendt lokking, altså for å bevare roen.

I tillegg snur jeg meg når hun kommer løpende mot meg, slik at hun ender opp på min venstre side. Apropos løpe mot, så trener jeg selvsagt innkalling. Foreløpig når hun er like i nærheten, enten ved bena mine eller på vei mot meg. Tanken er at jeg i begynnelsen aldri skal avbryte henne i noe, men bare forsterke det hun allerede gjør.

I foringssituasjon har jeg tenkt litt om fra sånn jeg har gjort tidligere. Nå blir det mer en veksling mellom aktivitet og passivitet. Passivitet i forkant, hunden slapper av under benken. Aktivitet ifm at jeg blåser innkallingssignal. Og så passivitet igjen når Rakel må sitte rolig før matskåla settes i gulvet. Ja, vi er ikke helt «der» enda. Jeg har tatt noen økter i dag med matskål med en liten godis i Det er jo åpenbart at selve matskåla gjør at forventningene hennes skyter i taket. Skal prøve å få til at hun sitter ved siden av meg når jeg trener med matskål på den måten.

Det ble en liten skogtur i dag også. Jeg «gravde» ned noen små godbiter i mosen, så fikk begge to søke. Og så gjorde jeg et forsøk på å ta et bilde av dem sammen. Noe som minte meg på at jeg ikke har begynt å trene «sitt og bli foran fotografen» enda. Men, også der vil jeg bygge på omvendt lokking.

Så tok jeg en liten start på ro i skogen trening med begge to. Satte meg på en stubbe med Rakel på fanget og Joy ved siden av meg – og bare hørte på fuglesangen.

Hjemme i hagen prøvde jeg å legge opp til noen gode fotograferingsmuligheter, og plutselig ble det en slags bakpartskontroll-trening på japansk lykt.