10.09 Rakels debut på jakt

 

Min fineste Rakel har debutert på andejakt i Sverige og gjort en kjempejobb. Dette er en del av kurset vi har gått på “Fra dummy til varmtvilt”.

På forhånd var jeg veldig spent. Rakels varmtviltserfaring før denne jakta bestod av:

Jagd et rådyr da hun var 6 måneder (i september for 2 år siden). Jagd en katt opp i et tre. Fanget en trost i min inngjerda hage i fjor sommer. Denne ble levert pent i hånd og døde få sekunder etter at jeg hadde tatt den imot.

Men, FOR en hund hun viste seg å være på andejakten. Jeg var forberedt på at hun skulle være “vill og gal”, men nei. Jeg tror aldri jeg har sett henne SÅ KUL ved fot noen gang. Hun verken steppa, lagde lyd eller virka stressa. Hun spiste ikke gress eller drev med noen “utmelding”. Hun satt rett og slett superkonsentrert og fulgte med på endene. Det var akkurat som hun brått var blitt veldig seriøs. Ikke noe fjas, dette var alvor.

Det vanskeligste for henne virka å være når instruktøren som var med meg skrøt av sin egen hund som kom hjem med vilt.

Selvsagt våkna Rakel litt når hun skjønte hva dette var snakk om. Men, hun var på ingen måte ute av hånd. Hun satt riktignok i bånd, men viste ingen tegn til å stikke (med unntak av et par gange når instruktøren skrøt av hunden sin).

På den første skadeskutte anda, virka det som Rakel ble veldig overraska. Den beveger seg jo, er det meningen jeg skal ta den?? Jeg fikk fort tak i anda, slik at den ble avliva og Rakel fikk nå prøve seg på å apportere den døde, men fortsatt sprellende anda. Med litt overtalelse gikk det fint. Neste gang gikk det enda bedre. Og den tredje skadeskutte hun kom med, bar hun med en tydelig rank og stolt holdning, det lyste formelig mestring av henne.

Hun fikk også prøvd seg på ettersøk, både i en vanvittig gjørme det nesten ikke gikk an å ta seg fram i og i et tett sivområde rundt en dam.

Og jeg fikk trent meg på å stresse ned, ikke ha det travelt med å sende hund. Være nøye med “stadga” når fuglen lå like ved og var død, sånn at det altså ikke hasta med å sende Rakel. Og mye trening på å følge med på fuglene i lufta. Var de påskutt, og i tilfelle hvor landa de.

Rakel ble både grundig “innbloda” og full av gjørme i løpet av dagen. Hun fikk vist sitt sanne jeg og kan nå virkelig regne seg som jakthund.

09.09 Gravferd

 

I dag var det tid for HM Kong Harald Vs gravferd. Jeg hadde ikke mulighet til å dra inn til Oslo og se på, men fulgte sermonien på TV. Tror det må være den vakreste begravelsen jeg har sett.

Veldig rørende og en fantastisk “koreografi” i Domkirken, med mye musikk. Blant annet Åge Aleksandersen som sang Prøysens Jørgen hattemaker og en engelsk gospelvariant av Å bli hos meg. Og Dronning Sonja som la igjen en rose på sin avdøde ektemanns kiste. Og også en imponerende prosesjon langs Karl Johan.

Skrevet av Roger Andreas Robberstad, kunstfotograf og ortodoks prest:

Kjære stab ikke minst de vi ikke så, de som bar stoler, støvsugde den røde løperen og pyntet kirken.

Jeg satt hjemme og så begravelsen. Den var så sterk at jeg måtte se den om igjen. Dette er ikke en evaluering av programmet fra en lærer i visuell kunst, . Det er et forsøk på å forstå hvorfor det virket.

Det verden så 9. september, var en konge under kongeflagget og en rose i en enkedronnings hånd. Det dere gjorde, var å gi dette rom, tid, luft og klang, slik at det kunne bli sant.

Oslo domkirke er en bykirke. Hugo Lous Mohr over hodet, tre hundre års treverk under føttene. Dere lot den være det. Ingen forsøkte å gjøre den til Westminster. Hvitt og grønt speilet norsk flora, kranser og hjerter lå rundt båren, og én rød rose fikk bære mer enn et blomsterhav. Det er ikke bare det man setter inn i et rom som bestemmer hva rommet sier. Det er også det man lar være. Dere lot kirken være kirke.

Og dere lot døren være like stor for alle. Presidenter kom inn gjennom den samme døren som en gatebladselger. Det høres ut som en liten detalj. Det er det ikke. Det er kanskje den vanskeligste delen av en statsbegravelse: å ta imot uten å rangere. Gjestene ble ikke parkert. De ble tatt imot.

Haralds ord om et Norge som rommer den som tror på Gud, Allah, Altet og ingenting, kunne ikke stå alene som sitat. De måtte få kropp. I lystenningen sto mennesker med ulik tro og ulik livssynsforståelse sammen. Ikke som pynt, og ikke som bevis på at Norge er inkluderende. De sto der fordi kongen selv hadde sagt at dette var Norge. Dermed kom ordene hans tilbake til ham som mennesker.

Preses Olav Fykse Tveit og biskop Sunniva Gylver bar gudstjenesten med en ro som gjorde at den aldri ble større enn sorgen. Jordpåkastelsen fikk være jordpåkastelse. Lyset fikk være lys. Mangfoldet fikk være der uten at gravferden mistet retningen.

Så kom musikken, og huset deres ble hørt utenfor landet – ikke fordi dere skulle imponere, men fordi dere stolte på det norske. «No stig vår song» fikk åpne seg i rommet. Prøysen fikk komme inn til kongen. «Jørgen Hattemaker» over en kongekiste kunne så lett ha blitt feil. Det ble det ikke. Hvem står rundt en konge når han skal begraves, om ikke et folk? En trønder, en fele, en gitar og en gammel vise sto der sammen med orgel, kor og kongehus. Det ble Norge.

Hillari sang «Abide with Me», og plutselig var statsbegravelsen et rom der en statsminister tok av seg brillene og tørket tårene mens kronprinsessen sang med. Victoria leste Frans på svensk, like stødig som Liv Ullmann og som om det bare var et annet språk i det samme rommet. Simeons lovsang klang på nordsamisk, latin og nynorsk, og Kjetil Habbestads musikk lot tradisjonene møtes uten at noen av dem måtte be om unnskyldning. Marcus André Bergs «Under Himlens vide Tag» samlet noe av det samme: Wergeland inn i et gammelt rom, under den samme himmelen.

Utenfor sto titusener. Inne holdt dere stillheten og hele landet sto urørlig. Tre slag, ett minutt, tre slag. Midt i den presise, nasjonale stillheten pep en telefon. Dere lot det gå. Jeg er glad for det. En begravelse må tåle en telefon. Den må tåle en tåre, en jukselapp, at en konge synges ut med Prøysen. Ellers blir den bare bildet av en begravelse.

Det internasjonale bildet av dagen er Sonjas rose. Liten midt i det store, personlig midt i det kongelige. Det norske bildet er kanskje noe annet: at gresset er grønt for alle. Begge krevde et hus som visste hva det skulle være. Ikke palass, ikke monument, ikke en scene som skulle overgå kongen. En bykirke som kunne ta imot en konge og en enkedronning, presidenter og gatebladselger, prester og musikere, troende og ikke-troende – og la dem være det de var.

Han brukte ordene for å fortelle oss hva Norge kunne være. Dere lot kirkerommet vise hvordan det kunne se ut.

Takk for at Oslo domkirke den dagen var kirke nok.

-------

På ettermiddagen dro flokken og jeg sørover for å gjøre noe så spennende som å være med på jakt.

08.09 Trening på eng

 

For å skåne Rakels fot for stubben på treska kornåker, tok Rakel og jeg turen til en ferdig slått eng i dag. Dette innebar en tur gjennom skogen, med ørten hjortelusfluer som satte seg både på Rakel og meg.

Framme på jordet la jeg ut morsomme dummyer (pels). Jeg sliter nemlig litt med at Rakel kan bli litt puslete når jeg trener dirigering med henne alene, altså når det ikke er så mye trøkk.

Jeg gikk rundt langs kantene av øyer og skog og la ut fire områder med en pelsdummy på hvert sted. Dessuten fikk hun drakampbelønning eller ballbelønning når hun kom hjem. Det funka – tempoet ble høyere.

07.09 Veldig barbert

 

Rakel var jo på tannlegetime forrige uke.

Etter at hun var innlagt med hoggormbitt for et år siden kom hun hjem fra dyresykehuset med tre barberte ben og massevis av plasterlim. Og det tok litt tid før jeg skjønte alvoret. Den gangen fikk hun et stort problem med slikkedermatitt på en has og jeg brukte et par-tre måneder på behandling for å få det bra igjen.

Denne gangen fikk jeg umiddelbart fjernet limrester med plasterfjerner og fikk satt på Rakel body. Hun går med den dag og natt og lar heldigvis både den og benet være i fred.

Selv om hun ikke har slikket eller gnagd på det, er det et stort område som er så sårt av barberingen at hun har fått en skorpe.

06.09 Tilskuer på MH Finale og vilttrening på kvelden

 

På nytt gikk turen til MH, denne gangen for å være tilskuer. Gratulerer til vinnerne, imponerende å se på.

Norgesmester: Linda Moore-Carlsen & Mooreducks Ole Brumm

Andrevinner: Gro Live Steinarson & Spjellerups Balder Af Ask

Tredjevinner: Kristina Pettersson & Willowridge Eight Echoes

Unghund

Unghundmester: Susanne Andersen & Mitforton Yarr Matey

Andrevinner: Julie Thuesen & Maxjan’s Maggie

Veteranmester

Gro Live Steinarson & Spjellerups Balder Af Ask

På kvelden ble det tid til en kaldviltstrening med Rakel. En liten forberedelse på jakten vi skal være med på til uka.

05.09 Medhjelper på MH

 

Det blir ingen jaktprøver eller konkurranser uten medhjelpere. Så i dag bidro jeg på høstens vakreste eventyr – mesterskapshelgen. I år arrangert av avdeling Oslo.

Jeg var såkalt steward og skulle holde orden på at deltagerne kom inn på post i riktig rekkefølge og forklarte dem hva oppgaven gikk ut på. Jeg hadde også ansvar for å rapportere inn resultater via mobilen til en nettside. Oppgaven gikk greit å løse. Det hjelper selvsagt å kjenne (igjen) mange av deltagerne. Det hjelper også å kunne nok om poenggivning til for eksempel å forstå at det som så ut som et 4-tall fra dommerens notater måtte være et 9-tall.

Rakel fikk være med ut og mingle litt i lunsjen etter at jeg var ferdig med dagens oppdrag.

04.09 Trening på jordet

Det blir mye trening på jordene om dagen (ikke minst fordi hjortelusflua har inntatt skogen). Som regel får Joy tusle med som forstyrrelse, mens jeg trener med Rakel.