28.3 Nok en AK-trening

 

Vi begynte med å legge ut oppgavene med hundene i bilene i dag også. La ut et litt vanskelig felt over bekken og i tøft terreng. Dessuten tre områder til fremmadsendinger. Vi gikk walk-up i retning feltet og bytta på å kaste dummyer for hverandre. Dette klarte Rakel bra. Dessuten var hun bedre på å holde seg i skinnet mtp å ville gå bort til de andre enn i går. Da vi begynte med launcherdummy, var terrenget litt vanskelig for henne på grunn av «bakker» i jordet. Dessuten var det mye dødvitring av dummyer vi hadde kasta tidligere.

På fremmadsendingen til halmballene måtte jeg gå litt nærmere, så gikk det fint. Mot stolpen langs bekken klarte hun seg bra. Så var jeg spent på fremmadsendingen som lå i «ferstonene» fra feltet. Jeg hadde litt flaks med at vinden løya litt da jeg sendte henne. Hun hadde klart fert av feltet, men klarte å løpe ganske rett fram.

Ellers slet jeg litt med stoppsignalet i dag. Synes hun hørte mindre på meg enn hun pleier.

Til slutt tok vi feltsøket. Det var klart vanskeligere enn det feltet vi hadde i går. Vi hadde lagt ut fire til hver hund, Rakel fant tre.

Etter tre timers trening, ble det to timers tur/stolpejakt.

27.3 AK-trening på jordet

 

Vi hadde AK-trening i dag også. For Rakel er det utfordrende med de andre førerne, det er jo damer hun kjenner og er gald i. Og spesielt hvis de skryter av egne hunder, er hun veldig frista til å forlate foten og gå bort til dem.

Vi begynte med å legge ut noen områder for fremmadsending og et feltsøk. Så gikk vi walk-up og hundene fikk hente noen launcherdummyer.

Så hadde vi altså to fremmadsendingen. Den på skrå var Rakel helt suveren på, rett på! På den over bekken, var det vanskeligere, rett og slett fordi det var sidevind og hun fikk fert fra feltet og derfor søkte på vei ut Dessuten var hun kjempeflink på fremmadsending på en stolpe med tennisball. Hun var også flink på feltsøket – gikk langt ut og fant raskt dummy.

26.3 Trening i går, tur i dag

 

I går ettermiddag hadde vi fellestrening, en skikkelig AK-trening. Veldig gøy å ha med Rakel på dette. Hun klarte seg bra på markeringene på jordet. Men, så hadde vi lagt ut et feltsøk oppe på øya, hvor de først måtte over jordet, over bekken, og så over neste jordet. Det ble vanskelig med avstanden for Rakel, så vi strevde litt for å få det til.

I dag ble det tur kombinert med årets første stolpejakt. Vi gikk en del av Kroerløypa og møtte noen andre stolpejegere.

25.3 Spørretime på Stortinget om statens ansvar for tilsyn med internatskoler drevet av misjonsorganisasjonene

 

Bloggen min er for det meste om hundene, men nå må jeg skrive om noe helt annet.

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før – vært observatør fra galleriet på Stortingets spørretime. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun fikk spørsmål fra Hege Bae Nyholt (R) om statens ansvar for tilsyn. Staten gav jo statstilskuddet i mange år til drift av de norske internatskolene, drevet av misjonsorganisasjoner i utlandet. Staten fulgte nemlig ikke opp med tilsyn (det eneste de kan vise er et par rapporter fra 2000-tallet).

Skuffende svar fra kunnskapsministeren, - staten tar ikke ansvar. Jeg var ikke imponert over svaret og bet meg merke i flere punkter som mangla logikk.

Dette skjedde for så lenge siden.

Eh..? Skolene var i drift til ut på 2000-tallet, med internat for barn ned i 7-årsalderen. Er det virkelig så lenge siden at ingen visste noe om overgrep og omsorgssvikt??

Staten gav bare tilskudd til skoledriften, ikke internatene.

Tror de virkelig at den kritikkverdige behandlingen av barn bare foregikk utenom skoletiden? Ser de for seg internat og skoledag som helt adskilt? Der jeg gikk på skole var det knapt mulig å skille internat fra skoledagen. Samme lokaler, samme personale. Vakthavende som hadde behandla deg dårlig kvelden før var kanskje samme person som hadde første skoletime dagen etter. Og med denne logikken, så burde det i det minste eksistert tilsynsrapporter om skoledriften….

Det var frivillig å sende barna på internat.

Tja, det kan diskuteres. For mange var virkeligheten at foreldrene bodde mange timer, kanskje dagsreiser unna. Og de lokale skolene gav kanskje ikke kompetanse til å fortsette i norsk skole når familien var tilbake i gamlelandet. Dessuten rådde en streng intern justis. Det var ikke akseptert blant misjonærene at foreldre unnlot å sende barna på internatskolen. 

Ingen varsla.

Ja, dette er det dummeste argumentet av alle. Hvem er det ministeren mener skulle ha varsla, egentlig? Førsteklassingen som ikke visste om noe annet liv enn å «bidra til det store misjonsoppdraget» ved å finne seg i hjemlengsel og omsorgssvikt? Barna som var indoktrinert til å holde kjeft og holde ut, ikke belemre foreldrene med informasjon som kunne ødelegge arbeidsroen for dem i verdens viktigste oppdrag – frelse hedningene? Eller er det foreldrene som skulle sagt fra. De samme foreldrene som vi var opplært til ikke å plage med brysom informasjon. Og forresten, - foreldrene var jo ikke der. Men, vi kunne vel ha ringt hjem eller skrevet brev? Der jeg gikk på skole fikk vi lov å ringe hjem en gang hver 14. dag. Og selv om ikke jeg opplevde det, vet jeg at mange opplevde brevsensur. De fikk ikke lov å skrive hva som helst hjem.

Var det internatpersonale, som var i foreldres sted, som skulle ha varsla? Altså de samme menneskene det var behov for å varsle om?

Og mener virkelig ministeren på alvor at det ikke var grunn til bekymring, uten formelle varsler, når den ene overgrepsskandalen etter den andre florerte i mediebildet på 80-90-tallet? Det må jo være så til de grader å sove i timen!!

Etterpå ble jeg og to andre intervjua av dagen. Tatt i betraktning null medietrening og at dette var helt på sparket, synes jeg ikke det gikk så verst. Men, det er selvsagt litt spesielt å se sine egne ord på trykk. “Staten kunne ikke forvente at barn skal varsle, og da er det en ulogisk argumentasjon for manglende tilsyn, tordner Winsevik” 😊

Vi i støttegruppa for misjonærbarn, Sendt Bort, gir oss ikke. Vi kommer til å fortsette å jobbe med å få staten til å ta ansvar!

24.3 Tirsdagstrening

 

Vi var to ekvipasjer på jordet i dag og begynte med å gå en runde og legge ut områder, hvor vi også skjøt i bakken. Så var det å sende hundene. Rakel klarte fint de lange som var rett fram – enten langs “stripene” på jordet mot noen halmballer eller vinkelrett på bekken. MEN, den som var på skrå slet hun med, og det ble litt mye surr. Jeg må nok bygge opp skrålinjer mer fra start.

23.3 Kiropraktor, tur og trening

 

Joy er stiv og har smerter i ryggen, stakkar. Så, i dag ble det en tur til kiropraktor, med påfølgende avslapping.

Etter kiropraktorbesøket, når jeg først var i området, tok jeg veien til de fine tjerna “mine”. Dvs det var bare det langs veien jeg studerte nærmere. Som jeg regna med, var det fortsatt is på vannet. Rakel og jeg var ute i 1,5 time og gikk nesten ned til det andre tjernet. Det var noen få steder det var isrester på skogsveien, men stort sett var det fint å gå.

På vei hjem gjorde jeg en stopp på yndlingsjordet mitt og la opp en trening for Rakel. Jeg la ut et feltsøk på en “øy”, og skjøt for å få mer fert i området. Så satte jeg ut to gjerdestolper med dummyer på den andre siden av bekken. Deretter henta jeg Rakel, og vi gikk fot til området. Jeg veksla med dirigering over bekken, markeringer på jordet, og så den spennende oppgaven med områdesøk.

Jeg har aldri tidligere prøvd å sende Rakel over en lang strekning, for så å søke. Både hun og jeg var litt forvirra. Det fungerte (selvsagt!) ikke så bra med en helt ny kommando “Gå søk!”, for da løp hun litt sakte utover med lav nese. Bedre med en vanlig utsending for så å si søk når hun var i området. 

22.3 Den deilige våren

 

Midten/slutten av mars er helt topp. Jeg kunne gjerne frosset tida i mange uker akkurat på dette stadiet. Helst på en vindstille solskinnsdag. All snø og is er borte her på Ås. Enorme jorder og myrer er åpne landskap. Denne tida er grenseløs frihet, lykkelige hunder på tur og trening. Forventning om den senere delen av våren, med grønt gress og kirsebærblomstring. Så fint å kunne glede seg til det. Lenge. Og nyte synet av snøklokker og hestehov. Hunder som bader lykkelig i bekker og pytter. Eller trener lange linjer på jordet.

I dag ble det først en felles tur. Så hadde vi fellestrening – med skudd. Som forrige gang var Rakels største utfordring de veldig spennende medhjelperne ute på jordet. I dag var det ingen plastboks hun skulle undersøke, hun var rett og slett gira på å komme fram til folka.