15.05 Rakel har fått seg en venninne

 

Jeg stod opp tidlig i dag, sånn at jeg rakk en tur til et tjern med fin sandstrand med Rakel før hjemmekontoret. Dette tjernet har jeg tatt med mine tre siste valper til – Tora, Peder og Clara. Alle de tre nevnte hadde en voldsommere/tøffere personlighet enn Rakel, på godt og vondt. Det er ingen som helst tvil om at en litt mildere personlighet som Rakels passer meg mye bedre.  

Felles for de tre nevnte var at de med minimalt med tilrettelegging gav seg i kast med elementet vann og svømte ganske kjapt. Selv om de alle sammen hadde erfart å svømme andre steder, tok jeg dem likevel med til tjernet for å få mengdetrening på stressfri svømming, altså uten noen vanskelige kanter sånn det ofte er på myrtjern. 

Ingen mennesker til stede, så jeg vassa ut ikledd shorts og badesko – og med fiskepudding-godbiter. Rakel vassa til hun nesten mista taket i bunnen, men da var ikke godbitene fristende nok for å legge på svøm, så hun snudde inn til land. Helt greit, vi kommer tilbake til denne stranda ved en senere anledning.  

På ettermiddagen var det nok en gang blitt veldig varmt, så jeg tok med begge hundene til den lille (ganske gjørmete) dammen i nærheten. Joy storkoste seg med å svømme rundt og rundt, og Rakel holdt seg på bredden og vassa. Og hadde nok veldig lyst til å komme seg bort til Joy, men turte altså ikke. 

Rakel har fått seg en venninne. Vi eierne kunne fornøyd observere hvordan jaktgolden Alba og jaktlabrador Rakel lekte helt fantastisk sammen på sitt første møte i går.  Riktignok er Alba et par kg tyngre og 3-4 uker eldre, men leken fungerte kjempefint. Jeg ble faktisk litt rørt av å se på dem. Så hyggelig for Rakel med en som vil leke med henne, ikke bare gamle Joy. De virka ganske så jevnbyrdige og var veldig opptatt av hverandre. Det er helt fantastisk å ha venninner med valper like i nærheten. Bra å kunne hjelpe hverandre med pass og kjempegøy å kunne trene sammen når vi kommer så langt. 

Etter en stund med lek, dro vi til Ås jernbanestasjon hvor vi altså tok toget til Ski. Rakel har jo tidligere trent litt på bymiljø og også vært på togstasjonen og hørt på togene, men jeg var likevel nysgjerrig på hvordan hun ville reagere på å sitte på et tog, en stor stasjon som Ski og nytt bymiljø. 

Jeg er helt ubeskrivelig fornøyd med lille Rakel – som er SÅ trygg både miljømessig og sosialt. Helt upåvirka av de skrikende lydene fra toget, gikk pent ved siden av meg både på og av toget. Heisen med glassdørene på Ski gikk kjempefint. Dessuten observerte jeg at hun oppførte seg litt sånn jeg husker Peder gjorde når han så noe underlag han ikke hadde gått på før, for eksempel kumlokk. Rakel reagerte altså med nysgjerrighet og ikke redsel. Ville bort og undersøke, tråkke på. 

Massevis av folk var det selvsagt også på stasjonen. Blant annet kom en svaksynt dame bort til oss og lurte på om de to valpene var søsken. Det skjønner jeg godt at en kan ta feil av. De er veldig like i fargen og kan jo se ganske jevnstore ut. 

Etter togturen avslutta vi med litt mer lek i hagen og så kunne jeg dra videre med en fornøyd valp. Dermed ble det en kveldstur til Holmlia og stolpejakt med Joy.  

14.05 Siste instruktøroppgave før sommeren

 

Fortsatt veldig varmt, så mine tanker om en stolpejakt på Holmlia på vei til siste kvelden på valpekurset jeg har holdt, utgikk. Jeg ser jo at særlig Rakel sliter med varmen.  

Dermed ble det i stedet mye avslapping på terrassen og så en tur til en bitteliten dam i nærheten. Den samme dammen Rakel tok sine første svømmetak i da hun uten å forstå at det var vann, gikk ut i dammen. I dag ville hun vasse litt, men ikke gå lenger ut. 

På kvelden fikk hun altså bli med i bilen mens jeg holdt kurs. Jeg kom så tidlig til kursplassen at hun fikk trene litt fot og sitt og bli på asfaltplassen. Etter kurset ble det en liten tur i skogen. 

13.05 Bytur og tjern

 

I dag var agendaen litt miljøtrening med Rakel i Ås sentrum. Jeg begynte med heisen fra Parkeringshuset og ned til blomsterbutikken – helt uproblematisk. Rakel spaserte både inn og ut av heisen og brød seg ikke noe om at den satte seg i bevegelse. Damene i blomsterbutikken hilste begeistret på Rakel som jo “hadde blitt så mye større siden sist”. 

Når en går rundt med en liten valp, er de aller fleste mennesker blide og hyggelige. Men, så hender det en treffer på en surkjærring eller surgubbe. Det var en varm dag og Rakel fikk vasse litt i fontenen på Ås underveis i vår miljøtrening. Kanskje 10 cm dypt vann. Da kom det en bestemor med to barnebarn på slep stormende bort til meg. Hun kunne ha utnytta anledningen til å la barna trene på å spørre om lov til å hilse på valpen. Lært dem litt om hvordan en tar kontakt med en hund. Men, neida. Det hun hadde å formidle var at det ikke var lov å ha hunder uti bassenget. 

Vel, sikkert litt barnslig av meg, men jeg sa Tuuusen takk for at du passer på og begynte å synge Politimester Bastians vise. "Jeg går omkring og passer på" ganske høyt. Noen ganger kan en virkelig bli oppgitt av folks utrettelige iver etter å leke politi.  

Rakel gikk for en sjelden gangs skyld i sele med kobbel. Jeg prøver å lokke henne med for å unngå at kobbelet strammer. Og hun er kjempeflink til å følge foten. Samtidig har jeg øyne og ører åpne for alle som vil hilse på, for det får selvsagt lille Rakel lov til. 

Jeg er så utrolig fornøyd med hvor sosial Rakel er. Jeg ønsker meg nemlig ikke en hund som er oversosial og på død og liv SKAL bort til alle fremmede. Noe sånt synes jeg ikke er ideelt. Jeg vil at hunden skal være aller mest opptatt av meg. Men, jeg ønsker meg selvsagt ikke at hunden er redd eller skeptisk. Rakel er helt ideell. Hun er verken redd eller skeptisk og går villig bort og hilser pent når hun får lov. Men, først og fremst vil være der jeg er og er veldig lett å få til å følge foten, også til å passere folk. 

Etter opplevelsen med fontenepolitiet, fortsatte vi til togstasjonen. Der satt vi på en krakk og prata lenge med en eldre dame. Jeg fikk litt sånn Forest-Gump-på-bussholdeplassen-følelse. Damen tok ingen kontakt med Rakel, og da satt Rakel bare pent på fanget mitt uten å ta kontakt med damen. To tog passerte og ett stoppa. Rakel var helt ubekymret for de skrikende toglydene og spiste sine godbiter uten stress. 

På vei tilbake til parkeringshuset var det en gammel mann som bråstoppet utenfor REMA og klappa på Rakel. Han så litt “sliten” ut, men det gjorde ingen forskjell for Rakel.

Vi hadde rett og slett en fin bytur.  

Med tanke på varmen valgte jeg å dra til et tjern på fellesturen. Men, det er et typisk myrtjern med bratte og vanskelige kanter og jeg ønsket ikke at Rakel skulle få noen dårlige erfaringer med å gå uti og slite med å komme opp. Så, da vi kom helt ned til tjernet holdt jeg henne på armen mens Joy fikk svømme litt. 

Derimot er det en fin bekk langs stien, så Rakel fikk prøve seg på vannbekjentskap underveis. Joy var selvsagt ut i bekken så fort hun fikk sjansen og vassa og kosa seg. Det viste seg at bekken faktisk var svømmedyp på enkelte steder for Rakel, så hun hadde nok en ufrivillig dukkert og kava seg søkkbløt på land.  

Det var åpenbart at hun ikke hadde ment å legge ut på noen svømmetur. Samtidig var det interessant å observere henne der hun “vaka” langs kanten av bekken. Det var omtrent som hun tenkte - “Det ER noe med dette stoffet som det hadde vært interessant å finne ut av. Jeg er veldig nysgjerrig på den klukkelyden og bevegelsene, men tror ikke helt at jeg tør”. 

Siste stopp i dag ble NMBU med det fine tulipanbedet. Og omsider fikk jeg til en ordentlig sitt og bli foran blomstene. Vi må bare fortsette å trene sitt og bli. 

Hva annet trener vi på for tiden. Jo, jeg prøver å være bevisst på å trene den delen av fot-momentene som er vanskeligst for Rakel. Hun er kjempeflink til å følge foten når jeg går, og da mener jeg virkelig kjempeflink. Jeg har aldri opplevd maken. Hun går og går, ser oppmerksomt på meg, stresser ikke. Men, det å sitte pent ved fot uten å miste konsentrasjonen og få lyst til å snuse på bakken, er tydeligvis vanskeligere. Så, det må vi holde på mer med.  

Jeg har også holdt litt på med mottrykk. Det er hun ikke helt fortrolig med enda, så jeg må være litt akrobat. Ha godbiten i venstre hånd med omvendt lokking foran nesa hennes og bruke høyre hånd til å dytte litt på henne sideveis. Jeg ser på kroppsspråket hennes at hun lurer litt på hva jeg driver med, men lar seg overbevise av min ros og godbiten at det er noe som er bra. 

Så har jeg begynt med belønningsord og bruker det for eksempel i forbindelse med sitt-og-bli-treningen. Jeg prøver å være flink til å holde orden på belønningsord (nam) som erstatning for klikker med servering fra hånd og utfriingsord “dozo” og kaste godbit på bakken.  

Dessuten håndtarget, også i innkallingssituasjon. Dette med håndtarget er kjempegøy - det har hun skjønt veldig fort. Og synes det er gøy å dytte nesa i hånda mi. Dessuten er jeg i ferd med å starte på stopptrening. Foreløpig er det bare stopp-godbit-stopp-godbit, for å gi henne en god assosiasjon til det ene fløytesignalet. 

Ja, også får hun bære på gjenstander rundt meg og får masse skryt når hun enten kommer mot meg med noe hun bærer på eller går rundt meg.  

12.05 Flere hobbyer

 

Føler meg privilegert som har kunnet kose meg hele helgen med å dra på besøk, sitte på terrassen og nyte solen og dessuten drive med fire fine hobbyer: Hageblomster, Hunder, Fotografering og Stolpejakt.

Etter noen turer til gartnerier, ble statusen til slutt 67 planter - 18 Blomkarse, 11 Fuksia, 8 Nellik, 6 Flittig Lise, 5 Hengebegonia, 4 Silver Falls, 4 Hortensia, 3 Anemoner, 2 Klematis, 2 Ynder, 1 Blodbeger, 1 Georgine, 1 Bougainvillea og 1 Petunia. Så var det om å gjøre å sysselsette lille valpen med noen annet, sånn at jeg fikk planta alt sammen. Det er SÅ deilig å gå rundt i hagen, eller sitte på terrassen og se på alle de vakre fargene.

Også i dag kombinerte jeg stolpejakt med tur med hundene – Høytorp med Rakel og tursti langs Mysenelva med Joy. Jeg er stadig imponert over lille Rakel. Én ting er at hun er veldig tilgjengelig og interessert i å hilse på de som vil hilse på henne, men hun har også en veldig fin måte å ta kontakt på. Ikke noe stress eller kaos, bare stille og pent, enten det er barn eller voksne. Hun fikk en stor dose miljøtrening på Høytorp i dag. Der var det både hundeutstilling, amcartreff, fest, mange som drev med Frisbeegolf og Stolpejakt.

Rakel er absolutt en håndfull – meget energisk og destruktiv. Med andre ord, som forventa av en labradorvalp. Hun er en «graver» og det ser jeg på kennelsiden at flere søsken er også. Dette gir seg selvsagt utslag i skogen, Rakel har vært vanvittig kjapp med å herme Joys graving etter løpekuller. Dessverre er det et daglig tema i hagen også. Det er virkelig om å gjøre å ha et meget interessant alternativ tilgjengelig for å unngå at hun graver. Inne er det tredetaljer som er mest interessante. Nå er jeg etter hvert en ganske erfaren labradorvalpeier, så jeg blir ikke fortvilet av destruksjonslysten. Jeg VET at det går over. Jeg vet også at det går veldig mye fortere over hvis valpen IKKE lykkes i å ødelegge. At den altså ikke skaffer seg sånne ødeleggelsesbilder i hodet. Så, det er om å gjøre å passe på¨.

Valpegalskapen er en fase. Mye viktigere er det jeg allerede ser av mentaliteten og personligheten hennes. Og den er virkelig over all forventning. Mulig at vaktinstinktet rent læringsteoretisk ikke utvikles før senere i hundens liv. Men, jeg har hatt nok valper til å se sammenhengen mellom hvordan de reagerer/varsler på ting som små valper og hvordan de vakter som unghunder. Og, som nevnt tidligere Rakel har ingenting av den type atferd. Tror seriøst jeg aldri har likt personligheten til en hund så godt. Hun har tatt meg med storm, jeg digger denne lille hunden.