01.05 Jammen ble det stolpejakt

                                                   

                                    

Ingen tvil om at det har «klødd litt i stolpefoten» de siste dagene. Og jeg har hatt en tanke om å forberede Rakel på stolpejakt. Det viktigste jeg har gjort er å venne henne til å være alene i bilen. Det har jeg holdt litt på med daglig de siste dagene, og det har gått bedre og bedre. Så har jeg benytta anledningen når bare Rakel og jeg har vært på tur til å belønne fot-posisjon, slik at det frister henne å befinne seg rett ved mitt venstre ben.

Utstyrt med disse to verktøyene dro jeg i vei denne fridagen til Mossemarka. Jeg må innrømme at jeg mista litt motet da jeg kom til den store parkeringsplassen. Det var ufattelig mange biler der, og jeg så for meg at skogen var full av folk og hunder. Det er jo litt mer utfordrende med en liten valp når en møter noen enn når en går helt for seg selv.

Joy fikk altså vente i bilen mens Rakel og jeg gikk i vei. Med meg hadde jeg bæreslynge, kamera, fløyte og to slags godbiter. Rakel fikk ha på seg halsbånd for å bli vant til å ha noe rundt halsen. Jeg kom ut av tellinga med hvor mange vi møtte underveis. Når det bare var mennesker, tok jeg stort sett sjansen på å gå forbi med Rakel løs ved foten mens jeg lokka henne med meg med godbit. Hun var superflink! Ikke redd folk, oppmerksom på dem, men uten noe ønske om å forlate meg. De gangen jeg traff folk med hund, bar jeg Rakel forbi dem.

I utgangspunktet går jeg bare noen sekunder av gangen med henne fot, omtrent så lang tid som det tar å gi henne godbiter. På denne turen stoppa vi også opp litt når folk passerte, sånn at hun fikk godbiter uten av vi var i bevegelse. Eller det ble litt lengre fot-strekning akkurat i det folk gikk forbi. Veldig fornøyd med at hun verken var redd eller hadde et stort ønske om å gå bort til folk. Hvis folk stoppa opp (vi møtte en del stolpejegere og de har en tendens til å stoppe og diskutere veivalg videre med andre i sin turgjeng) og ble stående, løfta jeg henne opp og gikk forbi, gjerne samtidig med at jeg gav henne litt godbiter.

Som sagt hadde jeg med bæreslynge. Og Rakel fikk mange opphold i den underveis. Hun satte ikke pris på å være passasjer – jeg skjønte godt hva hun prøvde å formidle til meg - «kan gå selv!». Innimellom stoppa vi opp og Rakel fikk undersøke blader og pinner, grave litt i jorda, spurte gjennom gjørme og vasse i små bekkefar. Det så ut som hun storkoste seg på tur.

Hun oppsøkte stadig vekk venstrefoten og kunne gå der lange perioder også uten å få noen godbit. En del innkalling fikk vi også trent på.

Tilbake til bilen fikk hun lunsjen sin. Og så ble hun altså lagt alene i bilburet, nybæsja, nytissa, nyfora, nyvanna og nygått tur, samt ikke sovet på 1,5 time – OG med silvershade over bilen. Og det var Joys tur til å bli med.

Gjett om Joy var storfornøyd. Endelig en ordentlig tur med litt lengde på, og ikke minst UTEN parasitten. Og så vidt jeg kunne bedømme, var det tyst på Rakel. Jeg glemte dessverre å skru på webkameraet i bilen, men hun var i hvert fall trøtt og tyst da vi kom tilbake etter 1,5 time. En skikkelig vellykka tur, med andre ord.

Ettermiddagen tilbragte Rakel og jeg på terrassen – jeg med lydbok og Rakel med lekene sine, tyggeben, og tomat.

På kvelden begynte Joy å leke med Rakel – det er første gang jeg har sett.