I dag var agendaen litt miljøtrening med Rakel i Ås sentrum. Jeg begynte med heisen fra Parkeringshuset og ned til blomsterbutikken – helt uproblematisk. Rakel spaserte både inn og ut av heisen og brød seg ikke noe om at den satte seg i bevegelse. Damene i blomsterbutikken hilste begeistret på Rakel som jo “hadde blitt så mye større siden sist”.
Når en går rundt med en liten valp, er de aller fleste mennesker blide og hyggelige. Men, så hender det en treffer på en surkjærring eller surgubbe. Det var en varm dag og Rakel fikk vasse litt i fontenen på Ås underveis i vår miljøtrening. Kanskje 10 cm dypt vann. Da kom det en bestemor med to barnebarn på slep stormende bort til meg. Hun kunne ha utnytta anledningen til å la barna trene på å spørre om lov til å hilse på valpen. Lært dem litt om hvordan en tar kontakt med en hund. Men, neida. Det hun hadde å formidle var at det ikke var lov å ha hunder uti bassenget.
Vel, sikkert litt barnslig av meg, men jeg sa Tuuusen takk for at du passer på og begynte å synge Politimester Bastians vise. "Jeg går omkring og passer på" ganske høyt. Noen ganger kan en virkelig bli oppgitt av folks utrettelige iver etter å leke politi.
Rakel gikk for en sjelden gangs skyld i sele med kobbel. Jeg prøver å lokke henne med for å unngå at kobbelet strammer. Og hun er kjempeflink til å følge foten. Samtidig har jeg øyne og ører åpne for alle som vil hilse på, for det får selvsagt lille Rakel lov til.
Jeg er så utrolig fornøyd med hvor sosial Rakel er. Jeg ønsker meg nemlig ikke en hund som er oversosial og på død og liv SKAL bort til alle fremmede. Noe sånt synes jeg ikke er ideelt. Jeg vil at hunden skal være aller mest opptatt av meg. Men, jeg ønsker meg selvsagt ikke at hunden er redd eller skeptisk. Rakel er helt ideell. Hun er verken redd eller skeptisk og går villig bort og hilser pent når hun får lov. Men, først og fremst vil være der jeg er og er veldig lett å få til å følge foten, også til å passere folk.
Etter opplevelsen med fontenepolitiet, fortsatte vi til togstasjonen. Der satt vi på en krakk og prata lenge med en eldre dame. Jeg fikk litt sånn Forest-Gump-på-bussholdeplassen-følelse. Damen tok ingen kontakt med Rakel, og da satt Rakel bare pent på fanget mitt uten å ta kontakt med damen. To tog passerte og ett stoppa. Rakel var helt ubekymret for de skrikende toglydene og spiste sine godbiter uten stress.
På vei tilbake til parkeringshuset var det en gammel mann som bråstoppet utenfor REMA og klappa på Rakel. Han så litt “sliten” ut, men det gjorde ingen forskjell for Rakel.
Vi hadde rett og slett en fin bytur.
Med tanke på varmen valgte jeg å dra til et tjern på fellesturen. Men, det er et typisk myrtjern med bratte og vanskelige kanter og jeg ønsket ikke at Rakel skulle få noen dårlige erfaringer med å gå uti og slite med å komme opp. Så, da vi kom helt ned til tjernet holdt jeg henne på armen mens Joy fikk svømme litt.
Derimot er det en fin bekk langs stien, så Rakel fikk prøve seg på vannbekjentskap underveis. Joy var selvsagt ut i bekken så fort hun fikk sjansen og vassa og kosa seg. Det viste seg at bekken faktisk var svømmedyp på enkelte steder for Rakel, så hun hadde nok en ufrivillig dukkert og kava seg søkkbløt på land.
Det var åpenbart at hun ikke hadde ment å legge ut på noen svømmetur. Samtidig var det interessant å observere henne der hun “vaka” langs kanten av bekken. Det var omtrent som hun tenkte - “Det ER noe med dette stoffet som det hadde vært interessant å finne ut av. Jeg er veldig nysgjerrig på den klukkelyden og bevegelsene, men tror ikke helt at jeg tør”.
Siste stopp i dag ble NMBU med det fine tulipanbedet. Og omsider fikk jeg til en ordentlig sitt og bli foran blomstene. Vi må bare fortsette å trene sitt og bli.
Hva annet trener vi på for tiden. Jo, jeg prøver å være bevisst på å trene den delen av fot-momentene som er vanskeligst for Rakel. Hun er kjempeflink til å følge foten når jeg går, og da mener jeg virkelig kjempeflink. Jeg har aldri opplevd maken. Hun går og går, ser oppmerksomt på meg, stresser ikke. Men, det å sitte pent ved fot uten å miste konsentrasjonen og få lyst til å snuse på bakken, er tydeligvis vanskeligere. Så, det må vi holde på mer med.
Jeg har også holdt litt på med mottrykk. Det er hun ikke helt fortrolig med enda, så jeg må være litt akrobat. Ha godbiten i venstre hånd med omvendt lokking foran nesa hennes og bruke høyre hånd til å dytte litt på henne sideveis. Jeg ser på kroppsspråket hennes at hun lurer litt på hva jeg driver med, men lar seg overbevise av min ros og godbiten at det er noe som er bra.
Så har jeg begynt med belønningsord og bruker det for eksempel i forbindelse med sitt-og-bli-treningen. Jeg prøver å være flink til å holde orden på belønningsord (nam) som erstatning for klikker med servering fra hånd og utfriingsord “dozo” og kaste godbit på bakken.
Dessuten håndtarget, også i innkallingssituasjon. Dette med håndtarget er kjempegøy - det har hun skjønt veldig fort. Og synes det er gøy å dytte nesa i hånda mi. Dessuten er jeg i ferd med å starte på stopptrening. Foreløpig er det bare stopp-godbit-stopp-godbit, for å gi henne en god assosiasjon til det ene fløytesignalet.
Ja, også får hun bære på gjenstander rundt meg og får masse skryt når hun enten kommer mot meg med noe hun bærer på eller går rundt meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar