08.05 Sele eller halsbånd og behovet for miljøtrening

 

Miljøtrening eller ikke miljøtrening? Ja, det var dette med definisjoner igjen. For noen år siden snakka jeg med en dyktig hundeperson og temaet miljøtrening kom opp. Vedkommende var helt rysta over at jeg syntes det var bra med miljøtrening, det ville hen nemlig IKKE ha utsatt sin valp for! Da jeg spurte litt nærmere, kom det fram at med miljøtrening forstod vedkommende å møtes på den lokale hundeklubben og slippe alle hundene løse og la de løpe rundt og leke.

Vel, jeg mener noe helt annet med miljøtrening. Miljøtrening for meg er forsiktig tilnærming og tilvenning til alt det hundene mine vil møte senere i livet. Jeg bor i et nabolag med masse folk tett på. Rett som det er skjer det noe i hverdagen som jeg må ta hunden med på, siden jeg har eneansvar for dem og ikke alltid har hundevakt. Dermed er det en helt haug med miljø det er lurt at valpen stifter bekjentskap med, alt fra små barn, gressklippere, heis eller lyden av toget som passerer Ås sentrum.

Derfor er jeg bevisst på å ta med valpen i mange situasjoner den trenger å bli trygg på. Men, en så liten valp kan jo ikke gå i bånd enda og ikke heller har den lært å gå fot. En vil jo ikke at de skal lære seg uvaner med å dra i kobbelet, det beste er å unngå kobbel i begynnelsen. Rakel er veldig sjelden i kobbel, og hvis hun er det, har hun på seg sele og jeg prøver å la kobbelet slepe i bakken eller lokke henne med såpass at det ikke blir stramt. MEN, hun har av og til på seg sele eller halsbånd uten kobbel, for å bli vant til det.

Vel, hvordan få til å ta med valpen i settinger? Med Rakel har dette vært enklere enn med noen annen valp jeg har hatt. Hun er nemlig veldig flink til å holde seg tett ved meg når hun får litt godis, samtidig som hun er nysgjerrig og kontaktsøkende når hun får gå bort og hilse. Dermed kan jeg se an de vi møter – om de har interesse av å hilse på, så får Rakel lov til det, er de ikke interessert, går Rakel og jeg bare forbiI dag starta vi opp med en skogtur i nærheten av jernbanelinjen og fikk høre flere tog passere, på nærere og nærere hold, og det gikk kjempefint. Så fikk Rakel stifte bekjentskap med hestestatuen i Ås sentrum, noe som var en ny opplevelse for henne. Jeg synes alltid det er interessant når jeg tar med en liten valp til denne statuen for første gang. Rakel hadde ikke det minste snev av usikkerhet, hun var bare nysgjerrig. En tur inn i dyrebutikken og på vekta der ble det også – status 7, 2 kg. «Bymiljø» med mennesker og trafikk klarer hun altså helt suverent.

Deretter dro vi på tur til Oppegårdstjernet, som ligger like ved en fotballbane. Det krydde av barn, ungdommer, foreldre og trenere. På den lille turveien fra P-plassen og ned til banen var det en strøm av folk på vei opp og på vei ned. Rakel var kjempeflink til å holde seg ved foten min og fikk også flere muligheter til å hilse på folk.

Jeg er bare SÅ imponert over denne valpen og er kjempefornøyd med personligheten hennes

Etterpå fikk Rakel vente i bilen mens jeg gikk en times rask tur rundt tjernet med Joy. Joda, det stemmer – det var altså et stolpekart rundt tjernet.