02.06 Andre kursdag med Mark Demaine

 

Nok en fantastisk kursdag med Mark Demaine. Det slo meg stadig vekk at SÅ avansert har jeg ikke turt å trene med Rakel tidligere, men det gikk jo helt fint. Hun er en litt umoden frøken, men du verden så styrbar hun har blitt.

Oppgave 1

Vi begynte med en linje på skrå over en eng. Det så ikke så vanskelig ut, men jammen var det mange som strevde, også Rakel, hun skar inn mot skogkanten gang etter gang. Dette må vi trene mere på. Ellers så det ut som hun reagerte på mitt nei, med å falle ut, begynne å snuse på bakken, og da ble jeg helt passiv i handlingen.

Mark snakka om at «stopp» er limet som limer sammen all annen handling. Vi må ha en fungerende stopp for å komme noen vei. ALT kan rettes opp så lenge hunden kan stopp. Han snakka også om å være nøye med bare å bruke nærsøk når vi VET hunden er like ved. Det er ikke lurt å lære hunden å løpe og søke samtidig.

Videre må vi ikke være redde for å sende hunden på nytt, og «kjempe gjennom» linjene våre. Ikke bli frustrert, men ta det som en treningsmulighet. Hans filosofi er at det er nødvendig at hunden gjør feil, for at vi skal kunne forklare den hva som er rett.

Noe han snakka mye om som jeg er veldig enig i er at vi ikke skal være opptatt av apportene, men VEIEN TIL apportene. Det er bedre å kalle hjem og starte på nytt hvis hunden havner helt feil. Begrense handlingen til når hunden ikke er helt feil ute.

Oppgave 2

Vi stod ved en eng som delte seg i et slag Y-kryss. Så ble det kasta ut en markering i engdelen til høyre. Hunden skulle ikke dit, men holdes midt i den venstre engdelen og langt ut. Det var ikke noe problem for Rakel å slippe markeringen til høyre. Jeg har aldri trent med «leave it», som noen bruker. Men, Rakel forstår veldig godt forskjell på mine signaler, om det er en markering eller en dirigering. Mark kommenterte etterpå at jeg var litt rask med å snu meg vekk fra markeringen, jeg burde latt inntrykket synke mer inn hos Rakel først.

Derimot måtte jeg handle en del på den til venstre. Delvis skyldtes dette at jeg trodde området lå langs skogkanten til venstre, sånn at jeg faktisk sikta feil. «Fellen» her lå i at det var fristende å overkompensere i utsendingen, for å holde hunden vekk fra markeringen til høyre. Og da havnet den i skogen isteden. MEN, hun hørte på meg og lot seg kalle ut av skogen og handles dit hun skulle.

På vei hjem fikk hun dagens tilfelle av «labbefnatt», sikkert fordi det ble litt vanskelig for henne. Både jeg og instruktøren lo av henne og han kommenterte at hun var ung og umoden.

Mark snakka om at så lenge vi har motor og brems, så er det ikke SÅ farlig med ratt. Vi kan ta dette med høyre/venstre/ut etter hvert. Ingen grunn til bekymring over at dette ikke sitter hos unge hunder.

Oppgave 3

Vi stod på toppen av bakken på en eng og skulle sende hunden ned mot et mørkt gressområde med tennisballer. Rakel var den siste på denne oppgaven og det var bare en tennisball igjen. Hun var flink til å holde seg i området og lette uendelig lenge uten å finne noe. Spurte litt mot slutten. Vi begynte å gå ned til henne, stoppa opp og avventa hvis hun spurte. Så ba Mark meg handle henne ut av området og kasta en markering der mens hun hadde ryggen til. Så fikk hun belønning for sitt strev. Jeg kan legge til at elitehundene fikk en oppgave på den andre siden av dette feltet på ettermiddagen, og ingen av dem «kom over» den forsvunnede tennisballen.

Oppgave 4

Vi gikk walkp up nedover og det ble skutt tennisball. Rakel hadde en kjempefin markering.

Observatør på EK-gruppa

På ettermiddagen var jeg observatør på EK-kurset og tok på meg rollen som fotograf.

Vi var i de samme områdene som med de unge hundene.

Igjen ble det snakk om å drite i apporten, men å føre hunden. Altså ikke ombestemme oss hvis vi har gitt en kommando. Har vi sagt høyre, skal vi ikke akseptere at hunden går lenger ut og så har flaks og finner apporten. Altså på trening. På konkurranse blir det jo annerledes.

Så var treningsdagene over. Dette har rett og slett vært trening på handling, med en eksperts evaluering av hver eneste apport. Han har «tvunget oss» ut av komfortsona til å stole på hundens luktesans når den først er i området. Samtidig har han vært beinhard på at vi må forlange at hunden tar signalene. Har vi bestemt oss for en linje som er opp en bratt knaus, kan vi ikke akseptere at hunden finner en enklere vei rundt.

Som jeg alt har sagt, er jeg enormt imponert over så styrbar Rakel har blitt. Jeg skjønner nesten ikke hvordan hun har kunnet bli det «så plutselig». Jeg må vel har gjort noe rett i treningen. Når det gjelder handling trenger vi mest å trene på side kontra utdirigering, og til å ta linjer i «passasjer», både gjennom terrengskifter og langs fristelser. Dessuten skrålinjer.

Også er det altså sånn at for Rakel er det en del av det «rundt» for eksempel en jaktprøve som er utfordrende. Det burde strengt tatt ikke være noe problem for henne å klare de rent isolert sett jaktlige momentene på en AK-prøve.

01.06 Første kursdag med Mark Demaine

 

Noen dager kan jeg bli litt ekstra sentimental over miRakel. Rett og slett bli rørt over hvor utrolig flink hun er. Og i dag er en sånn dag.

Jeg har i dag gjennomført én av to dager i AK-trening hos den engelske instruktøren Mark Demaine. Tøft terreng (beiter med bratte bakker) og voksne oppgaver. Lange blinde fremmadsendinger, noen markeringer og et minnesområde. Og hele tiden var det en forutsetning med stopp på lang avstand for å kunne handle hunden.

Litt mer beskrivelse av opplegget og tips vi fikk underveis på AK-treningen:

Først og fremst må jeg si at jeg er veldig imponert over hvor mye Mark fikk med seg og huska av hvordan den enkelte utførte oppgaven. Etter hver apport tok han alle med i en diskusjon om hva som gikk bra, dårlig, hvordan løse oppgaven bedre.

Et generelt tips vi fikk var å få hunden opp på vårt nivå, ikke synke ned til hundens nivå.

Dagens AK-opplegg var at det var lagt ut flere områder og vi bytta på hvem som sendte som nr 1, 2 osv. Vi holdt oss litt i bakgrunnen, slik at de hundene som ikke hadde hatt oppgaven enda, ikke fikk se.

Oppgave 1

Den første fremmadsendingen gikk langs et gjerde. Et tips han nevnte her var å ikke la en sendt hund komme hjem igjen, men handle den der ute.

Rakel gikk rett ut, lot seg stoppe, men jeg var litt for kjapp med å be henne søke. På vei hjem med tennisballen fikk hun labbefnatt og tok noen store buer til den ene og andre siden, med kul på ryggen. Dette er det ganske sjelden at hun gjør, og jeg tolka det som et tegn på litt usikkerhet i nytt miljø og mange fremmede, men også ungdommelig «galskap» som måtte ut. I alle fall, dette stressa meg litt og jeg hadde det litt travelt i avleveringen, liksom kasta meg etter apporten.

Oppgave 2

Mark skjøt med tennisball-launcher over «dalen» og opp i bakken på den andre siden. Men, hunden skulle sendes på en blind, langs dalsiden og fram til et lite grantre. Et tips her var å ta hunden tilbake med stemmebruk, hvis linja ble veldig skjev (vente til hunden har kommet et stykke ut, slik at skjevheten er tydelig og vi kan klare å formidle hva som var galt).

Rakel lot seg overhodet ikke forstyrre av markeringen. Hun er så godt innarbeida på det med forstyrrelser at jeg faktisk tror det hjelper henne mer enn det forstyrrer. En forstyrrelse forteller henne hvor hun i hvert fall ikke skal gå. Linja var også fin, men hun kom litt for langt til venstre. Stoppa fint, men når jeg sa høyre, så fortsatte hun utover. Og DER var jeg for treg med å gripe inn. En må gripe inn med det samme hunden ikke går venstre/høyre/ut slik vi gir beskjed om. Vel etter et par ganger, så gikk hun da til høyre og fant apporten. Alle de utskutte tennisballene ble liggende til senere.

Oppgave 3

Deretter gikk vi walk up i det krevende terrenget med høy vegetasjon. Ikke helt lett å gå fot, og jeg syntes også det var omtrent umulig å se tennisballene som ble skutt ut framover. Da jeg sendte Rakel, ante jeg virkelig ikke hvor markeringen var. Heldigvis hadde hun markert den.

Oppgave 4

Nå skulle hundene sendes over området lauchermarkeringene hadde landet i. Linja var over hauger i terrenget, slik at hunden ble borte i en periode. Da jeg sendte Rakel ble linja litt for langt til høyre, men jeg hadde is i magen, og håpa hun skulle komme opp av dalen ute på jordet og ikke inn i skogen til høyre. Hun var så vidt fortsatt på jorde og altså synlig, slik at jeg kunne be henne stopp. Og så ta meg litt mer tid denne gangen, og kommandere venstre. Så fant hun apporten.

Oppgave 5

Nok en gang skulle hundene over området lauchermarkeringene hadde landet i, men denne gangen fra den ene siden av dalen til den andre. Rakel hadde en utrolig vakker linje og gikk rett opp og fant dummy.

Oppgave 6

Helt til slutt skulle vi altså hente tennisballene som ble skutt ut før oppgave 2. På denne posten var Rakel den siste som fikk oppgaven, og dermed var det bare 1 ball igjen i et område med massevis med dødvitring. Jeg sendte som en fremmadsending, stoppa henne og gav verbal kommando om søk. Og SOM hun søkte! Hun gav seg ikke, stod på og søkte, og ba ikke om hjelp en eneste gang. Selvsagt brukte hun, ung som hun er, litt ekstra tid på dødvitringene, men hun holdt seg fint i området. Jeg roste henne hemningsløst da hun kom tilbake.

Rakel var generelt SÅ stopplydig og lett å handle i dag. Og dagens aller siste oppgave gjorde hun så bra at jeg stod der med en klump i halsen.

Artig også at instruktøren kommenterte at oppgavene var for lett for henne, hun måtte få vanskeligere oppgaver. Og at det vanlige for en så ung hund ville være å gi opp et vanskelig søk og forlate området.

MEN, før jeg blir altfor oppesen, må jeg jo innrømme at det verken var rådyrkadaver, spedbarn eller brennesle i treningsområdet, så det var jo ingen forstyrrelser å snakke om. Jeg vet jo at Rakel er god på mye av det jaktlige, men altså har sine utfordringer med at hun lett kan bli vippa av pinnen av ikke-jaktlige «fenomener».

Observatør på EK-gruppa

Etter lunsj benytta jeg anledningen og så på EK-gruppa som hadde treningen på et annet beite enn før lunsj. Dette var etter samme opplegg som vi hadde for AK-gruppa, men lengre avstander.

De begynte med en linje som gikk over en bekk. Flere av hundene ønska å gå den letteste veien over bekken, der sidene ikke var så bratte, men da kom de ut av linja. Vi må ikke godta at de velger vei. Heller kalle hjem med et «nei» og så sende på nytt.

Vi ble flere ganger oppfordra til å tenke jaktlig, ikke som på en WT. Bedre å tenke på å få en «A» enn «20 poeng». Og da er det viktig at hunden kan holde seg i et område og søke selvstendig, ikke at den må styres til en cm-stor søksflekk.

Det ble også litt snakk om vind og hvordan den oppfører seg rundt stolper og trær – det er ikke vitring like ved, så hunden må på mer avstand. Over bakketopp har vi et annet fenomen. Når hunden er på vei opp har den vitring, men når den kommer over kanten er vitringen for høyt i lufta til at hunden kjenner den.

På disse treningene brukte instruktøren for det meste tennisballer, noen var lagt ut, andre ble droppet fra en fjernstyrt tennisballdropper og noen ble skutt ut med launcher.

Et tips han gjentok flere ganger var å unngå at hunden etter å ha blitt kalt hjem, søker og finner apport på veien hjem. Det skal ikke mange slike erfaringer til før en får problem med å kalle hjem hunden uten at den fortsetter å søke, altså at de blir ulydige.

Et annet tips han tok opp flere ganger var å unngå å korrigere hunden for raskt hvis den går skjevt ut på linje. Hvis avstanden mellom ønsket linje og den hunden velger er altfor liten, vil det bli vanskelig for hunden å skjønne hva vi korrigerer for. Vi må altså la hunden gå langt nok til at den kan forstå at det er feil når vi stopper den.

Et annet tips hvis vi får en dobbel oppgave og selv kan velge rekkefølge – vurder hva slags hund du har. Har du en treg hund, velg den lengste og mest energikrevende apporten først.

Den siste oppgaven jeg så på var lagt opp med en vri. Hunden ble sendt over en traktorvei og ned en bratt skråning, og ble usynlig for føreren. Men, Mark stod sånn plassert at han kunne se hunden, og signaliserte til føreren hvilke kommandoer som skulle gis. En liten øvelse i ikke å bli stressa over å miste kontrollen.

Etter en lang dag, først som deltager og så som observatør, gikk ferden hjem.