Noen
dager kan jeg bli litt ekstra sentimental over miRakel. Rett og slett bli rørt
over hvor utrolig flink hun er. Og i dag er en sånn dag.
Jeg har i dag gjennomført én av to dager i AK-trening
hos den engelske instruktøren Mark Demaine. Tøft terreng (beiter med bratte
bakker) og voksne oppgaver. Lange blinde fremmadsendinger, noen markeringer og
et minnesområde. Og hele tiden var det en forutsetning med stopp på lang
avstand for å kunne handle hunden.
Litt mer beskrivelse av opplegget og tips vi
fikk underveis på AK-treningen:
Først og fremst må jeg si at jeg er veldig
imponert over hvor mye Mark fikk med seg og huska av hvordan den enkelte
utførte oppgaven. Etter hver apport tok han alle med i en diskusjon om hva som
gikk bra, dårlig, hvordan løse oppgaven bedre.
Et generelt tips vi fikk var å få hunden opp
på vårt nivå, ikke synke ned til hundens nivå.
Dagens AK-opplegg var at det var lagt ut
flere områder og vi bytta på hvem som sendte som nr 1, 2 osv. Vi holdt oss litt
i bakgrunnen, slik at de hundene som ikke hadde hatt oppgaven enda, ikke fikk
se.
Oppgave 1
Den første fremmadsendingen gikk langs et gjerde.
Et tips han nevnte her var å ikke la en sendt hund komme hjem igjen, men handle
den der ute.
Rakel gikk rett ut, lot seg stoppe, men jeg
var litt for kjapp med å be henne søke. På vei hjem med tennisballen fikk hun
labbefnatt og tok noen store buer til den ene og andre siden, med kul på
ryggen. Dette er det ganske sjelden at hun gjør, og jeg tolka det som et tegn
på litt usikkerhet i nytt miljø og mange fremmede, men også ungdommelig
«galskap» som måtte ut. I alle fall, dette stressa meg litt og jeg hadde det
litt travelt i avleveringen, liksom kasta meg etter apporten.
Oppgave 2
Mark skjøt med tennisball-launcher over
«dalen» og opp i bakken på den andre siden. Men, hunden skulle sendes på en
blind, langs dalsiden og fram til et lite grantre. Et tips her var å ta hunden
tilbake med stemmebruk, hvis linja ble veldig skjev (vente til hunden har
kommet et stykke ut, slik at skjevheten er tydelig og vi kan klare å formidle
hva som var galt).
Rakel lot seg overhodet ikke forstyrre av
markeringen. Hun er så godt innarbeida på det med forstyrrelser at jeg faktisk
tror det hjelper henne mer enn det forstyrrer. En forstyrrelse forteller henne
hvor hun i hvert fall ikke skal gå. Linja var også fin, men hun kom litt for
langt til venstre. Stoppa fint, men når jeg sa høyre, så fortsatte hun utover.
Og DER var jeg for treg med å gripe inn. En må gripe inn med det samme hunden
ikke går venstre/høyre/ut slik vi gir beskjed om. Vel etter et par ganger, så gikk
hun da til høyre og fant apporten. Alle de utskutte tennisballene ble liggende
til senere.
Oppgave 3
Deretter gikk vi walk up i det krevende
terrenget med høy vegetasjon. Ikke helt lett å gå fot, og jeg syntes også det
var omtrent umulig å se tennisballene som ble skutt ut framover. Da jeg sendte
Rakel, ante jeg virkelig ikke hvor markeringen var. Heldigvis hadde hun markert
den.
Oppgave 4
Nå skulle hundene sendes over området
lauchermarkeringene hadde landet i. Linja var over hauger i terrenget, slik at
hunden ble borte i en periode. Da jeg sendte Rakel ble linja litt for langt til
høyre, men jeg hadde is i magen, og håpa hun skulle komme opp av dalen ute på
jordet og ikke inn i skogen til høyre. Hun var så vidt fortsatt på jorde og
altså synlig, slik at jeg kunne be henne stopp. Og så ta meg litt mer tid denne
gangen, og kommandere venstre. Så fant hun apporten.
Oppgave 5
Nok en gang skulle hundene over området
lauchermarkeringene hadde landet i, men denne gangen fra den ene siden av dalen
til den andre. Rakel hadde en utrolig vakker linje og gikk rett opp og fant
dummy.
Oppgave 6
Helt til slutt skulle vi altså hente
tennisballene som ble skutt ut før oppgave 2. På denne posten var Rakel den
siste som fikk oppgaven, og dermed var det bare 1 ball igjen i et område med massevis
med dødvitring. Jeg sendte som en fremmadsending, stoppa henne og gav verbal
kommando om søk. Og SOM hun søkte! Hun gav seg ikke, stod på og søkte, og ba
ikke om hjelp en eneste gang. Selvsagt brukte hun, ung som hun er, litt ekstra
tid på dødvitringene, men hun holdt seg fint i området. Jeg roste henne
hemningsløst da hun kom tilbake.
Rakel var generelt SÅ stopplydig og lett å
handle i dag. Og dagens aller siste oppgave gjorde hun så bra at jeg stod der
med en klump i halsen.
Artig også at instruktøren kommenterte at oppgavene
var for lett for henne, hun måtte få vanskeligere oppgaver. Og at det vanlige
for en så ung hund ville være å gi opp et vanskelig søk og forlate området.
MEN, før jeg blir altfor oppesen, må jeg jo
innrømme at det verken var rådyrkadaver, spedbarn eller brennesle i
treningsområdet, så det var jo ingen forstyrrelser å snakke om. Jeg vet jo at
Rakel er god på mye av det jaktlige, men altså har sine utfordringer med at hun
lett kan bli vippa av pinnen av ikke-jaktlige «fenomener».
Observatør på EK-gruppa
Etter lunsj benytta jeg anledningen og så på
EK-gruppa som hadde treningen på et annet beite enn før lunsj. Dette var etter
samme opplegg som vi hadde for AK-gruppa, men lengre avstander.
De begynte med en linje som gikk over en bekk.
Flere av hundene ønska å gå den letteste veien over bekken, der sidene ikke var
så bratte, men da kom de ut av linja. Vi må ikke godta at de velger vei. Heller
kalle hjem med et «nei» og så sende på nytt.
Vi ble flere ganger oppfordra til å tenke
jaktlig, ikke som på en WT. Bedre å tenke på å få en «A» enn «20 poeng». Og da
er det viktig at hunden kan holde seg i et område og søke selvstendig, ikke at
den må styres til en cm-stor søksflekk.
Det ble også litt snakk om vind og hvordan
den oppfører seg rundt stolper og trær – det er ikke vitring like ved, så
hunden må på mer avstand. Over bakketopp har vi et annet fenomen. Når hunden er
på vei opp har den vitring, men når den kommer over kanten er vitringen for
høyt i lufta til at hunden kjenner den.
På disse treningene brukte instruktøren for
det meste tennisballer, noen var lagt ut, andre ble droppet fra en fjernstyrt
tennisballdropper og noen ble skutt ut med launcher.
Et tips han gjentok flere ganger var å unngå
at hunden etter å ha blitt kalt hjem, søker og finner apport på veien hjem. Det
skal ikke mange slike erfaringer til før en får problem med å kalle hjem hunden
uten at den fortsetter å søke, altså at de blir ulydige.
Et annet tips han tok opp flere ganger var å
unngå å korrigere hunden for raskt hvis den går skjevt ut på linje. Hvis
avstanden mellom ønsket linje og den hunden velger er altfor liten, vil det bli
vanskelig for hunden å skjønne hva vi korrigerer for. Vi må altså la hunden gå
langt nok til at den kan forstå at det er feil når vi stopper den.
Et annet tips hvis vi får en dobbel oppgave
og selv kan velge rekkefølge – vurder hva slags hund du har. Har du en treg
hund, velg den lengste og mest energikrevende apporten først.
Den siste oppgaven jeg så på var lagt opp med
en vri. Hunden ble sendt over en traktorvei og ned en bratt skråning, og ble
usynlig for føreren. Men, Mark stod sånn plassert at han kunne se hunden, og
signaliserte til føreren hvilke kommandoer som skulle gis. En liten øvelse i
ikke å bli stressa over å miste kontrollen.
Etter en lang dag, først som deltager og så
som observatør, gikk ferden hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar