02.06 Andre kursdag med Mark Demaine

 

Nok en fantastisk kursdag med Mark Demaine. Det slo meg stadig vekk at SÅ avansert har jeg ikke turt å trene med Rakel tidligere, men det gikk jo helt fint. Hun er en litt umoden frøken, men du verden så styrbar hun har blitt.

Oppgave 1

Vi begynte med en linje på skrå over en eng. Det så ikke så vanskelig ut, men jammen var det mange som strevde, også Rakel, hun skar inn mot skogkanten gang etter gang. Dette må vi trene mere på. Ellers så det ut som hun reagerte på mitt nei, med å falle ut, begynne å snuse på bakken, og da ble jeg helt passiv i handlingen.

Mark snakka om at «stopp» er limet som limer sammen all annen handling. Vi må ha en fungerende stopp for å komme noen vei. ALT kan rettes opp så lenge hunden kan stopp. Han snakka også om å være nøye med bare å bruke nærsøk når vi VET hunden er like ved. Det er ikke lurt å lære hunden å løpe og søke samtidig.

Videre må vi ikke være redde for å sende hunden på nytt, og «kjempe gjennom» linjene våre. Ikke bli frustrert, men ta det som en treningsmulighet. Hans filosofi er at det er nødvendig at hunden gjør feil, for at vi skal kunne forklare den hva som er rett.

Noe han snakka mye om som jeg er veldig enig i er at vi ikke skal være opptatt av apportene, men VEIEN TIL apportene. Det er bedre å kalle hjem og starte på nytt hvis hunden havner helt feil. Begrense handlingen til når hunden ikke er helt feil ute.

Oppgave 2

Vi stod ved en eng som delte seg i et slag Y-kryss. Så ble det kasta ut en markering i engdelen til høyre. Hunden skulle ikke dit, men holdes midt i den venstre engdelen og langt ut. Det var ikke noe problem for Rakel å slippe markeringen til høyre. Jeg har aldri trent med «leave it», som noen bruker. Men, Rakel forstår veldig godt forskjell på mine signaler, om det er en markering eller en dirigering. Mark kommenterte etterpå at jeg var litt rask med å snu meg vekk fra markeringen, jeg burde latt inntrykket synke mer inn hos Rakel først.

Derimot måtte jeg handle en del på den til venstre. Delvis skyldtes dette at jeg trodde området lå langs skogkanten til venstre, sånn at jeg faktisk sikta feil. «Fellen» her lå i at det var fristende å overkompensere i utsendingen, for å holde hunden vekk fra markeringen til høyre. Og da havnet den i skogen isteden. MEN, hun hørte på meg og lot seg kalle ut av skogen og handles dit hun skulle.

På vei hjem fikk hun dagens tilfelle av «labbefnatt», sikkert fordi det ble litt vanskelig for henne. Både jeg og instruktøren lo av henne og han kommenterte at hun var ung og umoden.

Mark snakka om at så lenge vi har motor og brems, så er det ikke SÅ farlig med ratt. Vi kan ta dette med høyre/venstre/ut etter hvert. Ingen grunn til bekymring over at dette ikke sitter hos unge hunder.

Oppgave 3

Vi stod på toppen av bakken på en eng og skulle sende hunden ned mot et mørkt gressområde med tennisballer. Rakel var den siste på denne oppgaven og det var bare en tennisball igjen. Hun var flink til å holde seg i området og lette uendelig lenge uten å finne noe. Spurte litt mot slutten. Vi begynte å gå ned til henne, stoppa opp og avventa hvis hun spurte. Så ba Mark meg handle henne ut av området og kasta en markering der mens hun hadde ryggen til. Så fikk hun belønning for sitt strev. Jeg kan legge til at elitehundene fikk en oppgave på den andre siden av dette feltet på ettermiddagen, og ingen av dem «kom over» den forsvunnede tennisballen.

Oppgave 4

Vi gikk walkp up nedover og det ble skutt tennisball. Rakel hadde en kjempefin markering.

Observatør på EK-gruppa

På ettermiddagen var jeg observatør på EK-kurset og tok på meg rollen som fotograf.

Vi var i de samme områdene som med de unge hundene.

Igjen ble det snakk om å drite i apporten, men å føre hunden. Altså ikke ombestemme oss hvis vi har gitt en kommando. Har vi sagt høyre, skal vi ikke akseptere at hunden går lenger ut og så har flaks og finner apporten. Altså på trening. På konkurranse blir det jo annerledes.

Så var treningsdagene over. Dette har rett og slett vært trening på handling, med en eksperts evaluering av hver eneste apport. Han har «tvunget oss» ut av komfortsona til å stole på hundens luktesans når den først er i området. Samtidig har han vært beinhard på at vi må forlange at hunden tar signalene. Har vi bestemt oss for en linje som er opp en bratt knaus, kan vi ikke akseptere at hunden finner en enklere vei rundt.

Som jeg alt har sagt, er jeg enormt imponert over så styrbar Rakel har blitt. Jeg skjønner nesten ikke hvordan hun har kunnet bli det «så plutselig». Jeg må vel har gjort noe rett i treningen. Når det gjelder handling trenger vi mest å trene på side kontra utdirigering, og til å ta linjer i «passasjer», både gjennom terrengskifter og langs fristelser. Dessuten skrålinjer.

Også er det altså sånn at for Rakel er det en del av det «rundt» for eksempel en jaktprøve som er utfordrende. Det burde strengt tatt ikke være noe problem for henne å klare de rent isolert sett jaktlige momentene på en AK-prøve.