Carmen og jeg skulle starte på ettermiddagsøkta i dag, - noe som betydde at vi kunne ta det med ro på morgenen. Dvs lille Gul våkna kl 06 og ble urolig, så da var det bare å få luftet henne før jeg kunne sove videre.
Etter hvert kunne jeg altså bruke formiddagen til å aktivisere Petra. Ikke helt lett i nærområdet, siden hun ikke kan løpe løs. Hun fikk noen raptuser der hun gikk i sele og kobbel. Hun ville så veldig gjerne løpe fort, fort rundt omkring….
Petra fikk ligge igjen på rommet i leiligheten siden det var så varmt. Så dro jeg altså av gårde til Grøndalen.
Trond begynte med å fortelle at han som hundefører ikke skiller på apporter, enten det er dirigeringer eller markeringer. Som dommer, derimot, skal han bedømme både hundens markeringsevne og styrbarhet.
Vi fikk innprenta at vi skal være nøye med å stå helt rolig, med begge hæler i bakken FØR vi gir en kommando, og så begynner å bevege oss.
Starten på ritualet er viktig. Hunden skal ikke tenke at alle apporter den ser er ”mine”. Den skal avvente hvilken vi sender den på. Videre kommenterte han at mange sier veldig mye til hundene sine, i fm korrigering. Det bør holde med et nei, på uønsket atferd, og deretter være veldig kjappe med et ”bra” når hunden adlyder.
Ift dette med å peke og be hunden markere i fm kast, er dette noe vi bør gjøre bare hvis det er nødvendig. Altså hvis vi ser at hunden ikke følger med i riktig retning. Vår oppgave er å gjøre det lett for hunden.
--------
Vi begynte med å gå fot. Det ble kasta baller som vi selv skulle hente. Så skulle vi gå fot gjennom et felt av baller. Hundene fikk sitte og bli på linje, og det ble kasta baller foran dem. Kun gi fot-kommando ved start, og også hvis vi skal snu oss rundt på linja.
Kanskje litt kjedelige øvelser, dette, men akk så nødvendige. Dempe hundens forventninger.
Ellers hadde vi en runde hvor hundene fikk sitte og bli på linja, og vi kalte inn fra den andre siden av jordet, én og én. Carmen imponerte med å bli sittende på tross av at tre av de andre knalle og løp etter hvert andre rundt henne. Hun har blitt mye tryggere det siste året. Kanskje også fordi JEG har blitt tryggere.
Litt om hva som stresser hunden. Vi må være forsiktige med korrigeringer for foten. Spesielt er det stressende for en hund å skulle rygge, altså hvis den har kommet for langt fram i foten.
Er hunden for langt fram på linja, kan en i trening kommandere den bli, gå fram til den, kommandere fot, snu seg og gå tilbake til linja. Eller en kan velge å la hunden bli sittende litt langt fram.
Vi tok en liten runde på utsendingssignalet, ved at vi én og én tok med hunden ut, la igjen en dummy, for så å sende på den.
Så ble det kasta ut fem dummyer på andre siden av kanalen (bekken). Vi gikk walk up bort fra bekken og det ble kasta en markering ut i enga. Én hund skulle hente denne, og den andre skulle sendes bakover, over kanalen.
Videre ble det laget to områder, - ett nok en gang på andre siden av kanalen, og ett på andre siden av bekken på den motsatte siden av jordet. Så stod vi omtrent midt på jordet og det ble kasta en tennisball på vann, og en dummy ut på jordet. Dermed lå de fire oppgavene i fire himmelretninger ift der vi stod. Vi tok flere runder her, sånn at alle hundene fikk alle oppgavene.
Helt til slutt gikk vi bort til elva. Vet ikke helt hvor bred den er, men det var så langt over at superkaster Gjøtterud ikke klarte å kasta dummy helt over, men den landa i vannkanten. Tennisballer, derimot, klarte han å kaste helt over. Så fikk hundene gå noen ganger hver.
Utfordringen med Carmen var å se om hun hadde funnet ball, og evt drev og søkte videre eller om hun lette reelt.
Slutt på en herlig kursdag og tilbake til Petra i leiligheten. Det var hyggelig å høre ”samboer” Tone fortelle (hun hadde nemlig formiddagskurs og hadde vært i leiligheten et par timer da jeg kom tilbake) at lille Petra hadde vært helt tyst. Hun hadde bare kikket på henne, og logra der inni buret sitt. Herlig med en så grei valp.
Etter litt lufting og middag for de tobente, tok vi en felles ut med hundene. Dvs Carmen gikk være igjen i leiligheten, men Tones to labradoren og Petra altså var med på tur. Vi tok en runde ned i et skogholt langs elva her. De to unge fikk løpe og leke sammen, noe som fungerte utmerket. Dette siden unghunden ikke er så voldsom som det Carmen er. Og de to unge var rett og slett kjempefine kompiser.
Jeg kalte Petra hjem av og til og hun fikk sitte pent til jeg sa ”løs”. Begge ungdommene var for øvrig noen runder nede i elva og badet, selvsagt deilig i varmen.
For det er altså kjempevarmt. Og jeg er veldig fornøyd med at Petra fikk vente i leiligheten og jeg ikke tok henne med ut i bilen i dag.
På kvelden hadde vi det sedvanlige loddsalget, før folket slo seg ned på krakker på plassen mellom leilighetsbyggene. Hundeprat til langt utpå kvelden.
Jeg tok med Petra ut, og hun fikk være bundet til krakken jeg satt på. Så fikk hun hilse på både voksne og valper, og også folk. Hun elsker jo rett og slett alle! Veldig enkelt med en hund som ikke er redd for folk og andre hunder!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar