06.07 Søvnig lørdag

En liten titt på kalenderen i går viste at denne helgen er den siste på 3,5 måned uten program. Ja, hvordan er det mulig, egentlig… Det er organisert fellestrening, så er det utstilling, Hemsedal, kenneltreff med Petra, og så er jaktprøvesesongen for Carmen i gang, inkludert Mesterskapshelgen. En eller annen gang på høsten skal Petra på mentaltesten FART, pluss at det er tanken å få med seg et par valpeshow. Og i midten av oktober er det store RAS-arrangementet på Gardermoen. Hvem vet om det også blir noe A-prøver i Danmark…..

Konklusjonen min var at denne helgen skulle jeg ikke planlegge noe med andre i det hele tatt, og bare ta alt helt i feriemodus. Første del av denne planen var å sove lenge, - noe som selvsagt er avhengig av et visst ”samarbeid” fra de firbente for å få til… Og den lille gule våkner jo ofte før 06 om morgenen. Dermed ble greia å stå opp, lufte og fore, for så å legge seg igjen. Og, du verden - jammen gikk det an å sovne igjen, og til og med sove godt - hele flokken!

Etter en særdeles sløv morgen og formiddag, gikk turen på ettermiddagen til torsdagens nyoppdagede vann, men denne gangen med parkering på et annet sted enn sist.
En titt på utetemperatur -måleren på bilen, samt utformingen på parkeringsplassen avgjorde saken - begge hundene måtte være med ut på én gang. Det var nemlig 25 grader i skyggen, OG åpenbart kort tid til parkeringsplassen ble liggende i sola.

Egenlig ikke helt det jeg liker å gjøre - å ta med begge hundene ut på tur sammen. Men, i dag kjentes det som det ikke var noe valg, så sant det skulle bli noe av turen til vannet.

Joda, det ble en noe ustrukturert tur til vannet. Carmen oppførte seg jo greit nok, der hun gikk fot i kobbel oppover. Men, den lille gule…… Jeg turte ikke slippe henne løs, siden det tydeligvis var mange folk (og en og annen hund) ute på tur. Ikke funka det å ha henne i sele - som jeg har sagt før, jeg liker ikke dette sele-opplegget. Virker som det øker stressnivået noe voldsomt, - at hun halser av gårde. Ikke tror jeg det er noe bra for kroppen hennes heller. Og gå pent i bånd kan hun jo ikke godt nok til å klare det sammen med Carmen.

Løsningen ble å ha henne i kort kobbel, og holde henne bak meg og Carmen. Da fikk hun i hvert fall ikke løsning på å dra i kobbelet ved å komme seg først av gårde. Tvert imot måtte hun hele tiden gå bakerst og fikk ikke noe bra utsikt til hva som kom foran.

Jeg så på haleføringen at hun ble ganske lav av denne måten å gå på, og det var for så vidt ikke meningen, men det beste jeg klarte å få til med to hunder på én gang.

Framme ved vannet viste det seg at mange av de fine stedene var opptatt, - det var mange på tur i dag, med unger, hunder, kano osv. Så jeg flytta meg litt rundt. Testa ut dette med target fra vann på Petra, uten å få det til helt 100%, men tror vi er inne på noe.

Jeg kasta altså tørrfor ut i vannet - det flyter jo. Hun vassa og etter hvert svømte ut for å få tak i det. Så kalte jeg henne hjem, og prøvde å sette fram hånda som target. Hvis hun dytta på hånda FØR hun rista seg, fikk hun godbit. Feilen var at jeg hadde glemt matskål, og kun hadde den sammenleggbare drikkeskåla. Den ville hun heller apportere enn å spise kyllingbitene jeg hadde lagt der. Så, det ble litt forvirring.

Uansett - dette er sikkert noe vi kan gå videre med i treningen. Og jeg synes det ser ut som lille Petra har mye lettere for å vente med å riste seg enn det Carmen har hatt og har.

Vel, til slutt fant jeg meg en hel liten ”landtunge” for meg selv. Bytta i begynnelsen på å ha én hund løs og den andre i bånd. Tok også sjansen på å binde Petra bak noen trær og kaste et par markeringer på vann for Carmen, sånn at hun fikk dyppa seg og kjølt seg ned. Erfaringen er jo at Carmen ikke lystbader.

Ett av kastene mine var ganske mislykka - tennisballen havna bare noen få meter fra land innimellom noen vannliljer, så den lot jeg være. Tenkte jeg kunne lage en oppgave av den litt senere.

Jeg har jo grubla litt på dette med Petra og ”vanngalskap”, og lufta det også med noen av de jeg traff på kenneltreff sist helg. Fikk et par kloke kommentarer - ”det kan jo hende Petra er helt normal”, og ”ikke lag et problem ut av noe som kanskje ikke er et problem”.
Ja, jeg er jo så vant med Carmens manglende vannpasjon, så det kan jo hende jeg overreagerer når jeg ser en retriever som faktisk reagerer helt normalt på vann.

I alle fall, jeg hadde bestemt meg for å slippe løs Petra og se hva hun gjorde. Og det jeg så i dag var ingen vanngalskap. Hun koste seg med å løpe rundt på land, en tur ut i vannet, ja vel, og apporteringslyst (på ting hun fant i vannet). Men, absolutt ingen galskap.

Da Petra fikk være løs oppdaga hun en brusflaske i vannkanten - og du verden for en innsats for å klare å apportere den. Hun har jo rett og slett for liten munn til å få med seg en 1,5 liter. Ble litt bekymret på et tidspunkt siden hun svømte lenger og lenger ut, så da ropte jeg på henne og hun kom svømmende hjem.

Etter hvert slapp jeg også løs Carmen, så fikk begge holde på ved vannet. Det komiske da var at Carmen slett ikke hadde glemt den tidligere tennisballen, - hun kasta seg nemlig ut i vannet. MEN, ballen var søkk borte, - hadde sikkert flytt av gårde et sted uten av vi oppdaga det. Carmen svømte rundt og lette og lette, søkte, snuste, tok feil av et par vannliljer og lette videre. Kom på land, søkte, og kasta seg ut i vannet på nytt.

Petra holdt seg faktisk på land når Carmen holdt på med denne leteaksjonen. Nok et tegn på manglende galskap ift vann, - tenker jeg.

Ellers rakk jeg et lite øyeblikk å tenke at det var så utrolig koselig å kunne ha begge hundene løse sammen….. Før, det ble for mye herjing og jeg måtte ta Carmen i bånd igjen. Det er nok bare å akseptere at inntil Petra er mer jevnstor med Carmen, må jeg fortsatt være forsiktig med å ha de løse sammen. Og dette går jo på Carmens personlighet, først og fremst. Hadde Carmen vært av den litt mer kule typen og ikke latt seg friste til sånne spurt-runder, så kunne det gått bra.

Etter hvert begav vi oss på tur ned igjen, nok en gang med lille gul i kort kobbel bak oss. Jeg kan jo legge til at hun nå veier nærmere 14 kg, så å bære henne er ikke et alternativ….

På veien hjem fant jeg jammen noen Raps-jorder også, så det var tid for bilder. De ble ikke like fine som de jeg tok i fjor, rett og slett fordi det var for mye motsol i den retningen åkeren var. Men, nå har jeg i hvert fall et sted jeg kan dra tilbake og ta bilder en dag med mer interessant vær.

Hjem til litt husarbeid på kvelden. Som vanlig inntok de firbente ”vente-posisjonen” før kveldsmaten.