.
Ja, jeg har altså bestemt meg, - det blir ”Gjøtterud-regimet” fra nå av. Så får heller ”car” og ”pet” være vær så god-kommandoer for hundene mine. Det er jo ordene jeg har brukt/tenkt å bruke som markeringskommandoer.
Vi snakka for øvrig litt om det med å føre to hunder samtidig i går, - noe de sjelden eller aldri gjør. I tilfelle sitter den ene igjen bak, det er ikke sånn at begge er ved fot og skal måtte lure på hvem som får apportere.
I dag starta vi med å sende blindt på vann, - det var kasta ut to baller til hver, og vi fikk beskjed om hvilken ball/hvilket område vi skulle sende til.
Trond forklarte at to apporter som ligger like ved hverandre er å anse som ett område. Hunden skal ikke tvinges til å velge den ene når det er veldig kort avstand mellom dem.
Carmen klarte seg bra her - fikk henne over på andre siden av vannet, på en lang, blind dirigering. Viktig å ikke ”slenge” med armene, men holde armen rett opp eller til siden, slik at hunden kan se oss som et veiskilt på lang avstand. Gjerne stå med armen i været mens hunden svømmer utover, så den ser oss i øyekroken dersom den skulle bli i tvil om retningen.
Deretter skulle hundene søke etter dummy i sivet. Her ble det mye surr med Carmen. Hun huska nok godt tennisballen og tok retning over vannet, ville rett fram selv om jeg prøvde å styre henne inn til venstre. Hun var for øvrig ikke den eneste hunden som heller ville svømme eller gå på tørt land enn å lete inni det tunge sivet. Til slutt fikk hun et hjelpekast, sånn at hun fant dummy.
Så gikk vi videre til kanalen og stod et stykke fra. Skulle sende på blinde på andre siden. Første hund ut skar ut mot venstre og ble etter hvert kalt hjem. Da det ble Carmens tur var det altså ingen som hadde vært i det rette området. Dessuten knalla nabohunden på mitt signal, så Carmen bråstoppa. Men, det var ikke noe problem å sende henne på nytt over, og hun fant kjapt dummy.
Litt snakk om dette med nærsøk, det er jo mange som mener at hunden skal kunne styres til å søke både til sidene og bakover. Instruktøren viste til et kurs han hadde vært på med noen engelskmenn, som etter å ha prøvd dette, hadde kommet fram til at det mest effektive er å få hunden til å søke hjemover, mot oss. Det er dette som er naturlig for hunden. Heller styre den sånn at den kommer på bortsiden av området den skal lete i.
KUN de sjelden gangene det ikke er mulig å få hunden på utsiden av området at vi kunne hatt bruk for å få den til å søke bakover.
Det tredje blinde området var i sivet ute i elva. Vi stod på elvebredden og det var ganske tykt og ugjennomtrengelig kratt foran oss, men vi skulle sende fra der vi stod. Carmen måtte tvinge seg fram gjennom noe kvist, svømte kjapt ut og fant dummy.
Da alle hundene hadde vært hver sin gang i sivet, ble det kasta over elva mens vi stod på linje. Da hund nr 1 hadde fått tak i den, gikk det et nytt kast over elva til hund nr 2. Da hund nr 1 kom tilbake skulle den ned til sivet og søke en dummy til der.
Carmen klarte disse to oppgavene bra, dvs at jeg misforstod litt og prøvde å styre henne etter hun hadde fått dummy, - hun stod nemlig så avventende på andre siden. I ettertid tror jeg at hun rett og slett venta på at instruktøren skulle kaste noe mer. Det tok jo ikke så lang tid før hun hadde definert ham som DEN INTERESSANTE på dette stedet.
Etter disse to oppgavene var det blitt/ble det kasta ut tennisballer på den andre siden. Carmen hadde holdt på med sivsøk mens det pågikk, så hun hadde ikke sett det. Men, det gikk greit å sende henne over elva etter en ball.
Deretter ble det kasta markeringer i enga. Første gang Carmen skulle prøve seg gikk det dårlig siden hun ble forstyrret av en annen fører som styrte hunden sin på tennisball på andre siden av elva. Vi venta til den ekvipasjen var ferdig med oppgaven, og så fikk Carmen prøve igjen.
Trond forklarte at med sånn vegetasjon klarer hundene oppgaven mye bedre enn oss. Det skal noe til at det er noen vits i å gripe inn, det gjør vi kun hvis det bærer av gårde i totalt feil retning.
Så hadde vi en runde med fire oppgaver. En i sivet der de hadde søkt tennisball, en på blankt vann ute i elva og i to forskjellige retninger i den høye enga. Vegetasjonen rakk oss til brystet på det høyeste. Disse fire oppgavene var i fire himmelretninger og alle fire hundene var i arbeid på én gang.
Carmen markerte fantastisk bra. Kun den på vannet hadde hun litt feil retning mot, men hun tok seg inn igjen. Særlig på de to i den høye vegetasjonen gjorde hun et imponerende arbeid.
Dette var jo en sånn typisk oppgave hvor vi måtte snu oss i forskjellige retninger alt etter hvor det ble kasta, og det kunne jo koke litt i hodet på oss tobente også. Viktig å huske å si ”fot” før hver enkelt forflytning - hjelpe hunden. I den type forflytninger er Carmen for langt ut og for langt fram fra fot ift hva som er ønskelig, så det må jeg jobbe med.
Etter dette ble det kasta tennisballer over elva, sånn at de landa akkurat i vannkanten. Vi snudde 180 grader rundt og gikk over enga. Så ble det kasta dummy over bekken. Én hund skulle hente ballen på andre siden av elva, og én hund skulle hente dummy på andre siden av bekken.
Da Carmen skulle hente dummy over bekken syntes jeg det var så rart at jeg ikke hørte noe plask. Syntes også det av kroppsspråket hennes som jeg skimtet gjennom buskaset var noe underlig. Da jeg kalte på henne kom hun hjem med en tennisball som lå igjen fra tidligere kursdager. Dermed ble hun sendt på nytt og henta da kjapt dummy.
Da jeg skulle sende Carmen over elva hadde ballene flytt av gårde et stykke nedover elva, så jeg tok meg ut et siktepunkt på noen trær etter instruktørens anvisning. Vi stod altså på den andre siden av enga, så hunden måtte løpe ganske langt på land før den kom til vannet. Dermed sendte jeg altså Carmen i en ganske annen vinkel enn der hun hadde sett det ble kasta. Hun løp superrett ut i anvist retning og det gikk greit for henne å finne ballen.
Så fulgte en runde som viste seg å være vanskelig. Det stod en kaster og kasta på vannet og en annen kasta i elva. Den som landa i vannet var det flere av hundene som hadde problemer med, blant annet Carmen.
Dermed forflytta vi oss til et annet sted i enga og gjennomførte en runde hvor alle fire fikk hente den ”vanskelige” markeringen på vannet. Før vi gikk tilbake der vi hadde stått og gjenopptok den ”doble” oppgaven.
Carmen gikk for øvrig feil på denne oppgaven på gang nummer to også, men jeg klarte å få stoppe henne da hun var rett i linja ut og fikk henne ut på vannet. Den i elva klarte hun fint.
Litt om tegn og signaler. Vi fikk tips om å gjøre det enkelt, kutte ut det vi nærmest aldri får bruk for, som søk til siden eller bakover. Klare oss med ett utsignal, ikke noe eget ”over” når de skal over vann. Akkurat det siste var litt vittig, for på morgenen ville ikke Carmen svømme ut i vannet på mitt ”over”, men kasta seg uti på ”gå”….?!
Til slutt prata vi litt om at hundene ikke lærer noe særlig på et sånt kurs, tvert imot må vi hjem og stramme opp lydigheten, både stopp, innkalling og fot. Men, VI som førere kan lære masse.
Så må vi huske å være bevisst på hva vi gjør, - hva som er det første av våre signaler når det blir vår tur. Tar vi noen ekstra skritt, putter vi fløyta i munnen, eller hva gjør vi….? Hunden legger garantert merke til det, så det er viktig at vi har et bevisst forhold til hva vi gjør, og velger å gjøre det vi vil at skal være signalet til hunden om at nå kommer vi til å la den hente en apport.
Fire fantastiske kursdager - og masse takk til Gjøtterud for suverent innhold!!
---
Tilbake i leiligheten var det å gå ut en tur med Petra. Og da gjorde jeg noe jeg nærmest aldri har gjort med henne, - tok med meg dummyer og baller i vesten. Hadde litt lyst til å se om jeg har hatt noe effekt av matskåltreningen som kan overføres til apporteringen.
Det jeg synes jeg ser en klar effekt av, er at hun har måttet sitte og bli mens jeg har gått og lagt ut godbit, hun har måttet gå pent ved siden av meg på vei ut, og hun har måttet snu seg vekk fra en fristelse på bakken og følge med meg tilbake. Dessuten oppfatter hun det at jeg peker som et signal.
Akkurat det samme klarte hun med dummyer. Jeg gikk på en sti med henne ved bena.
Blåste sitt, og hun fikk sitte og se på at jeg fortsatte et par meter til fram og la ned en dummy. Så snudde vi 180 grader rundt og gikk i den andre retningen på stien, hvor jeg la igjen en dummy på samme måte.
Sende ut gikk også greit, hun var vel noe mer ivrig enn med matskål. For øvrig skal jeg jo sporenstreks få endret regimet på utsending med henne, dvs det er ikke noe særlig å endre, siden vi knapt har begynt med noen markeringer enda.
MEN, det jeg ikke ser noe effekt av er dette med håndtarget ift avlevering. Vi har ikke på plass noen ordentlig avlevering enda. Hun kommer hjem, men kan finne på å fyke forbi, hvis det også er noe fristende bak meg. Og hun spytter gjerne ut eller tygger på dummyen like ved meg. Med tennisball spytter hun IKKE ut, og kommer enklere helt opp i ansiktet mitt. Jeg må vel trene avlevering separat, og det har jeg jo også gjort tidligere med henne.
I tillegg så jeg at det å hente noe som var lagt ut i terrenget, altså ikke på stien var vanskelig der hun ikke hadde vært før. Først prøvde jeg nemlig et sted hvor jeg har trent henne med matskål et par dager her oppe. Kjent nedoverbakke, altså, og null problem med lokaliseringen.
Så prøvde jeg å legge rett i vind, inn i noe tørst gress, men dette var et sted hun aldri hadde vært før. Og det så veldig vanskelig ut for henne. Hun gikk ikke langt nok ut, men løp rundt i sirkler i nærheten av meg.
For øvrig fikk hun også hente tennisball som jeg smøg ut i elva, mens hun bada og kikka en annen vei.
Til slutt på turen prøvde jeg meg med noen stoppsignaler som jeg belønna med kasta av tennisball. Dette så ut til å funke kjempefint.
Alle disse kjempemorsomme oppgaven gjorde at Petra var superfokusert på meg der ute i skogen, og bare lurte på når neste kule oppgave kom.
Spennende og skremmende å være i gang…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar