mandag 29. juli 2013

29.07 Valpetrening




Carmen har hatt fullstendig fri i dag, både fordi hun har hatt en slitsom uke i Hemsedal, fordi hun er innbilt drektig med stort jur, men også fordi hun har diaré, stakkar. Vet ikke helt hvorfor - det begynte så vidt på lørdag ettermiddag. I løpet av søndag ble det helt bløtt, og derfor fastes hun nå et døgn før det er i gang med diettfór.

Jeg hadde ikke lyst til å la henne være igjen alene hjemme når hun var dårlig i magen, så derfor fikk hun snike seg med på kontoret i dag, og fikk en luftepause midt på dagen. Petra, derimot er frisk og rask og fikk ligge i bilen.

Jeg fortsetter med litt kortere dager, planen er å jobbe til kl 14 en periode. I lunsjen fikk Petra være med på en liten runde i Ås sentrum. Der ble det trening på å gå pent i bånd, samt miljøtrening i ”byen”.

Tok henne med inn i en blomsterbutikk. Der var hun kjempeflink, la seg ned og venta tålmodig mens jeg betalte for meg.

På kvelden bar det i vei på valpetrening. Vi var fulltallige i dag, - med alle fem ekvipasjene. Og valpene, de varierer altså i alder fra 3- 5,5 måneder. Jeg hadde ansvar for treningen i kveld. Videre framover kommer vi til å ta det på omgang. Greit at alle får erfaring med å legge opp øvelser, og at ikke de samme tar styring hver gang.

Den kanskje mest oppmuntrende ”øvelsen” i dag var at det gikk så greit både med sitt og bli i ring og det å gå fot mellom ekvipasjer som stod i ring. Når vi trente sitt og bli prøvde vi både å la valpene sitte med hodet inn mot midten av ringen, og også at de satt med ryggen mot midten av ringen. Så gikk vi fra hhv inn i ringen og ut av ringen.

Alle fikk også prøvd seg på flere runder med fot i sikksakk, - fin trening både for de som blir passert og de som skal ta runden.
 





Ellers starta vi opp med å sitte i ring på stolsekken og valpene skulle bare slappe av ved siden av oss. Dette var jo ikke så lett sist vi var flere som møttes. Nå virka det som alle valpene var blitt bedre på å slappe av i settingen. De sovna den ene etter den andre, mens vi tobente diskuterte strategi for treningen framover.








Så rakk vi en runde med begynnende avleveringstrening etter at vi først hadde snakka en del om det. Litt forskjell på hva vi har erfart, i hvilken grad target-trening har funka, hvor mye vi har prøvd på apportering osv.

Videre kan det være stor forskjell på hvordan valpen (evt vi?) reagerer på en ”ordentlig” apport, eller om det bare gjelder en leke eller en tøffel. I hvert fall ser jeg at Petra har en helt annen tilnærming til en dummy eller tennisball eller en leke. Noe jeg er overbevist om har med tilgjengeligheten å gjøre. Siden det ligger noen leker framme, men aldri tennisballer eller dummyer, er det jo ikke så rart om det sistnevnte er mer interessant.

Jeg prøvde litt på dette med håndtarget uten ball, for så å introdusere ball. Fikk tips fra de andre om heller å gi godbiten fra hånda enn å legge den på bakken, og jeg så at det funka bedre når jeg fulgte tipset.

Fornøyd med at Petra tross alt er ganske kul hva gjelder tennisball. Jeg har ikke brukt det som leke, sånn som en av de andre hadde gjort. Med Carmen føler jeg nemlig at jeg har måttet ”svi” for at tennisball bare var en leke for henne. Det er jo ikke før nå, på kurset hos Gjøtterud, at hun har apportert tennisball på en strukturert og ordentlig måte.

Dessuten har jeg de siste dagene gjort en del av det å legge ball på bakken i nærheten av Petra og kommandere sitt, ikke akseptert noe ”galskap” over å se en ball på bakken, eller at hun hopper og spretter for å få tak i den. Jeg skal utvide til flere baller på bakken og fortsatt forlange ro. Noe jeg også ser at jeg med fordel kunne ha gjort mer av med Carmen.

Ellers må jeg bli bedre på å fjerne hånda kjapt hvis hun ikke umiddelbart oppsøker den., - altså i fm apportering og håndtarget.

søndag 28. juli 2013

28.07 Farvel til Hemsedal - vemod og alvor


For meg er det alltid sånn at Hemsedalsuka er en markering på skillet mellom sommer og høst. Og fordi jeg misliker vinteren så intenst, ER det vemodig at det går mot høst. Samtidig er det nå alvoret begynner, siden jaktprøvesesongen smeller i gang i august.

Og nå har vi gått på kurs en uke, fått med oss gode verktøy, nye rutiner og ikke minst, har jeg fått mye større tro på både hunden min og meg selv. Vi er faktisk ganske flinke, - Carmen og jeg. Og det føles godt!!

Etter pakking og mer pakking var det å si farvel og kjøre av gårde. MEN, jeg kjørte ikke rett hjem. Faktisk tok jeg meg en tur bortom Skog-området for å trene litt med Petra.

Hadde lyst til å se om jeg kunne få henne til å svømme over til øya ved å kaste en tennisball. Det klarte hun ikke helt, men da jeg kasta akkurat i kanten, så den landa på vann og hun så den, svømte hun over og henta.

Avleveringen er veldig rufsete, - både fordi vi har trent lite på det, og fordi Petra ikke er spontan på å avlevere sånn som Carmen var som valp. Carmen avleverte alt hun fant fra hun var 8-9 uker, så akkurat DEN biten trente jeg i grunn aldri noe særlig på da hun var liten. Det bare var der.

Petra er en tøffere og mer selvstendig liten dame, så det blir totalt annerledes å apporteringstrene med henne.

Vi skal nok holde på med litt håndtarget og avlevering på kjøkkengulvet, så tenker jeg det blir orden på det!

Og det var nettopp det jeg gjorde da jeg hadde kommet meg hjem og fått pakka ut. Petra, en tennisball og litt godis på kjøkkenet. Jeg har nemlig sett at det er mye lettere for henne å bære tennisball enn dummy. En ball får det ikke blitt så mye feil med, - en dummy kan hun få dårlig grep ¨på.

Så, vi starter med ball. Som sagt har Petra et helt annet (genetisk) utgangspunkt for avlevering med Carmen. Derfor må jeg gjøre treningen på en annen måte.

Jeg begynte med håndtarget-trening uten ball. Altså at jeg la en godbit på gulvet og strakk fram hånda. Hun fikk ta godbiten når hun dytta snuta i hånda mi. Så introduserte jeg ballen. Prøvde først å stå et stykke fra henne, og kommandere sitt, og så legge ballen mellom henne og meg.

Men, jeg fant ut at det funka bedre med kortere avstand. Så, da la jeg ballen ved bena hennes og hun måtte jobbe litt for å få tak i den, siden den trillet av gårde når hun kom borti den. Det var kjempegøy å se at det hadde overføringseffekt dette med håndtarget. Hun fulgte likesom etter hånda mi og dytta tennisballen i hånd, for så å ta godbiten på bakken.

Dermed har jeg vel begynt på løsningen, tenker jeg. Må bare ha litt tålmodighet med henne. Så kan vi ta det ut i terrenget etter hvert.


 

27.07 WT i Hemsedal













Som vanlig avslutta vi Hemsedalsuka med WT, - i år hadde vi fem poster; - én per dommer.

Post 3 hos Trond, enkeltmarkering - 14 poeng

Jeg begynte sammen med gruppa mi hos vår instruktør, - altså Trond. Siden jeg hadde start nummer 1, var jeg først ute med EK-oppgaven på gruppa. Det viste seg at dette var dagens vanskeligste oppgave, OG at jeg varma opp Carmen på feil måte.

Jeg gikk litt fot med henne i forkant, men burde åpenbart heller ha gira henne opp litt. Hun var rett og slett kjempesliten etter kursdagene. Oppgaven var en enkeltmarkering i noe vanskelig buskas og ujevnt underlag på den andre siden av en dam.

Jeg vet jo ikke helt hva som foregikk i hodet på Carmen, men kan forestille meg at hun tenkte noe sånt som ”Å, nei, ENDA et sånn gjørmete, myrete vann, - jeg ORKER ikke mer!”. I hvert fall tusla hun ut, og ville så vidt legge på svøm, og svømte sakte, sakte utover. Dermed ble det lite futt over søkingen der på andre siden. Og det var mye styr og fløyting, MEN hun fant faktisk dummyen til slutt.

Post 4 hos Kikki, enkeltmarkering og dirigering - 18 poeng

Klok av skade fra forrige post prøvde jeg å gire opp Carmen litt før posten. Tøysa og tulla med henne og fikk henne opp i modus.

Her ble det først skutt mot dirigeringen som var langt oppe på en haug. Så ble det skutt og kasta en markering, kanskje 60 grader ift dirigeringen. På forhånd hadde AK-hundene hatt en apport i linje på vei til haugen vi i EK skulle dirigere til.

Carmen hadde også her litt sakte fart ut, og gikk i en liten bue (mulig hun fulgte en sti), men kom seg opp på haugen og søkte. Jeg var litt i tvil om hva hun drev med (var redd hun hadde funnet noe dritt å spise). Hun stod med hodet ned mellom noen steiner. Da jeg blåste stopp kikka hun opp med dummy i munnen. Jeg skjønte jo da at hun hadde strevd litt for å få tak i den mellom steinene.

På markeringen må jeg innrømme at jeg ikke huska eksakt hvor den var. Heldigvis huska Carmen det, og løp rett på.

Post 5 hos Bolly enkeltmarkering og dirigering - 20 poeng

Her gikk det først en markering inn i skogen. Så skulle vi snu oss 90 grader og sende på en dirigering (som det ikke var skudd på). Etterpå skulle vi hente markeringen.

Carmen løp snorrett ut til rett område på dirigeringen. Jeg rakk så vidt å legge på et søkssignal da hun plukka dummyen.

Post 1 hos Åse, dirigering med stopp og forstyrrelse - 20 poeng

Her skulle vi på vei ut til dirigeringen stoppe hunden. Så gikk det et forstyrrelseskast til siden. Hunden skulle sendes videre ut.
Carmen løp snorrett ut, stoppa fint. Satt i ro under kastet og gikk uten tvil videre ut. Jeg blåste ikke søk, for det så ut til at hun hadde fert. Og hun kom raskt tilbake med dummy.

Post 2 hos Asbjørn, dirigering med forstyrrende kaster - 20 poeng

Her stod skytteren ved en haug (og det var der dirigeringen lå). Så bevega skytteren seg inn i skogen og skjøt et skudd. Hunden skulle altså klare å ikke la seg forstyrre av skytteren.

Carmen var skikkelig fokusert rett fram, løp ut, fant fert og dummy. Ingenting å trekke her, altså.

---

Veldig fornøyd med Carmen i dag. Det var åpenbart at hun var sliten, men når jeg bare sørga for å gire henne opp litt før postene, så funka hun fint!

---

Det ble en tur med Tones hunder og Petra på ettermiddagen, og vi kom ut i et voldsomt regnvær med torden. Snakk om å bli gjennomvåt. Petra hadde det som ellers kjempefint med å løpe løs sammen med Mira og leke med henne.

Etter pakking og avslapping var det tid for festmiddag.

På kveldens oppsummering av poeng viste det seg altså at Carmen hadde fått 92/100 poeng, og VANT Vinnerklassen! Jeg så ut som et levende spørsmålstegn da de ropte opp meg som vinner, - dette var virkelig over all forventning!

Det skal sies at det var tett i toppen, så det var to på andre plass med 91 poeng, - et fattig poeng bak Carmen. Men, Carmen var BEST!

WT er jo en konkurranse, og det er klart det er stas at Carmen og jeg vinner over et par-tre jaktchampions og andre med premiering i EK.

Veldig bra motivasjon framfor høstens B-prøver!

 

26.07 Fredag i Hemsedal
















.


Ja, jeg har altså bestemt meg, - det blir ”Gjøtterud-regimet” fra nå av. Så får heller ”car” og ”pet” være vær så god-kommandoer for hundene mine. Det er jo ordene jeg har brukt/tenkt å bruke som markeringskommandoer.

Vi snakka for øvrig litt om det med å føre to hunder samtidig i går, - noe de sjelden eller aldri gjør. I tilfelle sitter den ene igjen bak, det er ikke sånn at begge er ved fot og skal måtte lure på hvem som får apportere.

I dag starta vi med å sende blindt på vann, - det var kasta ut to baller til hver, og vi fikk beskjed om hvilken ball/hvilket område vi skulle sende til.

Trond forklarte at to apporter som ligger like ved hverandre er å anse som ett område. Hunden skal ikke tvinges til å velge den ene når det er veldig kort avstand mellom dem.

Carmen klarte seg bra her - fikk henne over på andre siden av vannet, på en lang, blind dirigering. Viktig å ikke ”slenge” med armene, men holde armen rett opp eller til siden, slik at hunden kan se oss som et veiskilt på lang avstand. Gjerne stå med armen i været mens hunden svømmer utover, så den ser oss i øyekroken dersom den skulle bli i tvil om retningen.

Deretter skulle hundene søke etter dummy i sivet. Her ble det mye surr med Carmen. Hun huska nok godt tennisballen og tok retning over vannet, ville rett fram selv om jeg prøvde å styre henne inn til venstre. Hun var for øvrig ikke den eneste hunden som heller ville svømme eller gå på tørt land enn å lete inni det tunge sivet. Til slutt fikk hun et hjelpekast, sånn at hun fant dummy.

Så gikk vi videre til kanalen og stod et stykke fra. Skulle sende på blinde på andre siden. Første hund ut skar ut mot venstre og ble etter hvert kalt hjem. Da det ble Carmens tur var det altså ingen som hadde vært i det rette området. Dessuten knalla nabohunden på mitt signal, så Carmen bråstoppa. Men, det var ikke noe problem å sende henne på nytt over, og hun fant kjapt dummy.

Litt snakk om dette med nærsøk, det er jo mange som mener at hunden skal kunne styres til å søke både til sidene og bakover. Instruktøren viste til et kurs han hadde vært på med noen engelskmenn, som etter å ha prøvd dette, hadde kommet fram til at det mest effektive er å få hunden til å søke hjemover, mot oss. Det er dette som er naturlig for hunden. Heller styre den sånn at den kommer på bortsiden av området den skal lete i.

KUN de sjelden gangene det ikke er mulig å få hunden på utsiden av området at vi kunne hatt bruk for å få den til å søke bakover.

Det tredje blinde området var i sivet ute i elva. Vi stod på elvebredden og det var ganske tykt og ugjennomtrengelig kratt foran oss, men vi skulle sende fra der vi stod. Carmen måtte tvinge seg fram gjennom noe kvist, svømte kjapt ut og fant dummy.

Da alle hundene hadde vært hver sin gang i sivet, ble det kasta over elva mens vi stod på linje. Da hund nr 1 hadde fått tak i den, gikk det et nytt kast over elva til hund nr 2. Da hund nr 1 kom tilbake skulle den ned til sivet og søke en dummy til der.

Carmen klarte disse to oppgavene bra, dvs at jeg misforstod litt og prøvde å styre henne etter hun hadde fått dummy, - hun stod nemlig så avventende på andre siden. I ettertid tror jeg at hun rett og slett venta på at instruktøren skulle kaste noe mer. Det tok jo ikke så lang tid før hun hadde definert ham som DEN INTERESSANTE på dette stedet.

Etter disse to oppgavene var det blitt/ble det kasta ut tennisballer på den andre siden. Carmen hadde holdt på med sivsøk mens det pågikk, så hun hadde ikke sett det. Men, det gikk greit å sende henne over elva etter en ball.

Deretter ble det kasta markeringer i enga. Første gang Carmen skulle prøve seg gikk det dårlig siden hun ble forstyrret av en annen fører som styrte hunden sin på tennisball på andre siden av elva. Vi venta til den ekvipasjen var ferdig med oppgaven, og så fikk Carmen prøve igjen.

Trond forklarte at med sånn vegetasjon klarer hundene oppgaven mye bedre enn oss. Det skal noe til at det er noen vits i å gripe inn, det gjør vi kun hvis det bærer av gårde i totalt feil retning.

Så hadde vi en runde med fire oppgaver. En i sivet der de hadde søkt tennisball, en på blankt vann ute i elva og i to forskjellige retninger i den høye enga. Vegetasjonen rakk oss til brystet på det høyeste. Disse fire oppgavene var i fire himmelretninger og alle fire hundene var i arbeid på én gang.

Carmen markerte fantastisk bra. Kun den på vannet hadde hun litt feil retning mot, men hun tok seg inn igjen. Særlig på de to i den høye vegetasjonen gjorde hun et imponerende arbeid.

Dette var jo en sånn typisk oppgave hvor vi måtte snu oss i forskjellige retninger alt etter hvor det ble kasta, og det kunne jo koke litt i hodet på oss tobente også. Viktig å huske å si ”fot” før hver enkelt forflytning - hjelpe hunden. I den type forflytninger er Carmen for langt ut og for langt fram fra fot ift hva som er ønskelig, så det må jeg jobbe med.

Etter dette ble det kasta tennisballer over elva, sånn at de landa akkurat i vannkanten. Vi snudde 180 grader rundt og gikk over enga. Så ble det kasta dummy over bekken. Én hund skulle hente ballen på andre siden av elva, og én hund skulle hente dummy på andre siden av bekken.

Da Carmen skulle hente dummy over bekken syntes jeg det var så rart at jeg ikke hørte noe plask. Syntes også det av kroppsspråket hennes som jeg skimtet gjennom buskaset var noe underlig. Da jeg kalte på henne kom hun hjem med en tennisball som lå igjen fra tidligere kursdager. Dermed ble hun sendt på nytt og henta da kjapt dummy.

Da jeg skulle sende Carmen over elva hadde ballene flytt av gårde et stykke nedover elva, så jeg tok meg ut et siktepunkt på noen trær etter instruktørens anvisning. Vi stod altså på den andre siden av enga, så hunden måtte løpe ganske langt på land før den kom til vannet. Dermed sendte jeg altså Carmen i en ganske annen vinkel enn der hun hadde sett det ble kasta. Hun løp superrett ut i anvist retning og det gikk greit for henne å finne ballen.

Så fulgte en runde som viste seg å være vanskelig. Det stod en kaster og kasta på vannet og en annen kasta i elva. Den som landa i vannet var det flere av hundene som hadde problemer med, blant annet Carmen.

Dermed forflytta vi oss til et annet sted i enga og gjennomførte en runde hvor alle fire fikk hente den ”vanskelige” markeringen på vannet. Før vi gikk tilbake der vi hadde stått og gjenopptok den ”doble” oppgaven.

Carmen gikk for øvrig feil på denne oppgaven på gang nummer to også, men jeg klarte å få stoppe henne da hun var rett i linja ut og fikk henne ut på vannet. Den i elva klarte hun fint.

Litt om tegn og signaler. Vi fikk tips om å gjøre det enkelt, kutte ut det vi nærmest aldri får bruk for, som søk til siden eller bakover. Klare oss med ett utsignal, ikke noe eget ”over” når de skal over vann. Akkurat det siste var litt vittig, for på morgenen ville ikke Carmen svømme ut i vannet på mitt ”over”, men kasta seg uti på ”gå”….?!

Til slutt prata vi litt om at hundene ikke lærer noe særlig på et sånt kurs, tvert imot må vi hjem og stramme opp lydigheten, både stopp, innkalling og fot. Men, VI som førere kan lære masse.

Så må vi huske å være bevisst på hva vi gjør, - hva som er det første av våre signaler når det blir vår tur. Tar vi noen ekstra skritt, putter vi fløyta i munnen, eller hva gjør vi….? Hunden legger garantert merke til det, så det er viktig at vi har et bevisst forhold til hva vi gjør, og velger å gjøre det vi vil at skal være signalet til hunden om at nå kommer vi til å la den hente en apport.

Fire fantastiske kursdager - og masse takk til Gjøtterud for suverent innhold!!

---

Tilbake i leiligheten var det å gå ut en tur med Petra. Og da gjorde jeg noe jeg nærmest aldri har gjort med henne, - tok med meg dummyer og baller i vesten. Hadde litt lyst til å se om jeg har hatt noe effekt av matskåltreningen som kan overføres til apporteringen.

Det jeg synes jeg ser en klar effekt av, er at hun har måttet sitte og bli mens jeg har gått og lagt ut godbit, hun har måttet gå pent ved siden av meg på vei ut, og hun har måttet snu seg vekk fra en fristelse på bakken og følge med meg tilbake. Dessuten oppfatter hun det at jeg peker som et signal.

Akkurat det samme klarte hun med dummyer. Jeg gikk på en sti med henne ved bena.

Blåste sitt, og hun fikk sitte og se på at jeg fortsatte et par meter til fram og la ned en dummy. Så snudde vi 180 grader rundt og gikk i den andre retningen på stien, hvor jeg la igjen en dummy på samme måte.

Sende ut gikk også greit, hun var vel noe mer ivrig enn med matskål. For øvrig skal jeg jo sporenstreks få endret regimet på utsending med henne, dvs det er ikke noe særlig å endre, siden vi knapt har begynt med noen markeringer enda.

MEN, det jeg ikke ser noe effekt av er dette med håndtarget ift avlevering. Vi har ikke på plass noen ordentlig avlevering enda. Hun kommer hjem, men kan finne på å fyke forbi, hvis det også er noe fristende bak meg. Og hun spytter gjerne ut eller tygger på dummyen like ved meg. Med tennisball spytter hun IKKE ut, og kommer enklere helt opp i ansiktet mitt. Jeg må vel trene avlevering separat, og det har jeg jo også gjort tidligere med henne.

I tillegg så jeg at det å hente noe som var lagt ut i terrenget, altså ikke på stien var vanskelig der hun ikke hadde vært før. Først prøvde jeg nemlig et sted hvor jeg har trent henne med matskål et par dager her oppe. Kjent nedoverbakke, altså, og null problem med lokaliseringen.

Så prøvde jeg å legge rett i vind, inn i noe tørst gress, men dette var et sted hun aldri hadde vært før. Og det så veldig vanskelig ut for henne. Hun gikk ikke langt nok ut, men løp rundt i sirkler i nærheten av meg.

For øvrig fikk hun også hente tennisball som jeg smøg ut i elva, mens hun bada og kikka en annen vei.

Til slutt på turen prøvde jeg meg med noen stoppsignaler som jeg belønna med kasta av tennisball. Dette så ut til å funke kjempefint.

Alle disse kjempemorsomme oppgaven gjorde at Petra var superfokusert på meg der ute i skogen, og bare lurte på når neste kule oppgave kom.

Spennende og skremmende å være i gang…

 

 



 

25.07 Torsdag i Hemsedal
















.


Væromslag i dag, og betraktelig kjøligere, samt mer skyer. Vi hadde ettermiddagsøkta i dag.

Det ble litt lufting av Petra på formiddagen uten den helt store treningen.

Så var det tid for ettermiddagstrening i Grønndalen. Jeg har tenkt masse på dette med ritual ift markering og dirigering. Skal jeg gjøre om på regimet, eller skal jeg ikke? Og jeg hadde bestemt meg for at jeg ville gi ”Gjøtterud-metoden” en sjanse, så jeg i hvert fall fikk se både om det så ut til å dempe stress og om det hadde noen negativ effekt på markeringsevnen til Carmen.

Konklusjonen er at det ser ut til å redusere stress hos Carmen. Ikke det at hun har laget noe lyd her oppe, tvert imot har hun jo vært knepp tyst hele tiden. MEN, sammenligna med hva som er vanlig ved bruk av launcher og kast av tennisball, har hun hatt mye mer ro ved fot enn det som har vært vanlig tidligere.

Og, jeg tror det er akkurat slik instruktøren har snakka om, at hunden ikke behøver å ha forventning til hver eneste apport - at ”det er min”, men at det er VI som utløser forventningen ved å starte vårt ritual. Jeg observerte at hun satt bemerkelsesverdig rolig ved fot ved vann når det ble kasta med ballkaster, og ikke hadde noen forventing om at hun skulle hente før jeg igangsatte ritualet.

Vi begynte for øvrig med å snakke litt om dette ritualet. Trond forklarte at han nok hadde en nyanseforskjell på en direkte markering og andre utsendinger, og dette gikk på tiden ritualet tar. Ved en direktemarkering skal det ikke gå lang tid, og det skal ikke være nødvendig å ”sikte inn” hunden og sjekke at den ser til riktig sted, men en skal bare behøve å peke mot riktig apport.

Og jeg tror det er nettopp her at min skepsis til denne metoden har vært - fordi jeg har observert treningskompiser som har gått i denne ”skolen” og som har brukt lang tid på å sikte inn hunden på direkte markeringer. For meg har dette sett veldig forstyrrende ut for hundens markering. Men, nå tenker jeg at det jeg har sett rett og slett har vært ”feilføring”. Det tar seg annerledes og langt bedre ut når en får det forklart direkte fra kilden.

Fordi Trond og Berit har så stor tro på dette ritualet, trener de valpene sine med ganske så heftige oppgaver allerede. De er jo tre dager eldre enn Petra, og apporterer fra blankt vann, sendes på områder osv. Ting jeg absolutt ikke har begynt med på Petra.

Det ble litt snakk om at en perfekt avlevering på en valp ikke er det viktigste, men at de har vilje til å komme hjem ned apporten. Så får perfeksjonen komme etter hvert.

---

Dagens trening begynte med at det ble skutt ut launcher-egg på forskjellige steder i vannet, så fikk de ligge mens vi satt litt og prata, før hundene ble sendt på hver sin.

Jeg var rett og slett litt usikker på hvor apporten lå, ble litt vag i mine tegn og Carmen forsvant inn i sivet og henta en tennisball som lå der fra formiddagsøkta. Og så bytta hun med en annen tennisball - lille frøken Troll!

Vi snakka litt om dette med å bruke vind - IKKE falle for fristelsen og peke feil for å få hunden rett i vind. Alltid peke PÅ apporten, men så ta styring ift vind når hunden er i nærheten av apporten.

Så et lite tips om å huske markeringer. Fiksere, så snu blikket vekk, for så å finne igjen markeringen. Da husker en hvor det er.

Neste oppgave var på jordet, hvor vi stod i en slags L-form. Så fulgte en serie med oppgaver hvor det ble kasta to markeringer i to forskjellige områder og to hunder jobba samtidig med disse. Til sammen fire områder var i bruk.

Carmen hadde noen fine markeringer, og jeg så ingen tegn på at mitt håndsignal forstyrra henne.

I neste runde ble det kasta ut to nye oppgaver mens to hunder var på vei ut til sine apporter. Det var en liten utfordring for Carmen, for hun ville gjerne følge med på ALT instruktøren kasta.

Hver hund fikk prøve seg på en trippelmarkering på linje, hvor de skulle hente apportene i den rekkefølgen de ble kasta, den nærmeste først. Her var jeg flink til å være på og stoppe Carmen, slik at hun tok dem i riktig rekkefølge.

Vi hadde også en runde hvor vi stod litt vilkårlig plassert på jordet og det ble kasta til tre områder. Dette var nok dagens vanskeligste oppgave for Carmen og meg. Vi måtte flytte oss rundt og hun ville gjerne gå både litt foran og til siden for å få med seg alt.

Etter en pause hadde vi en runde med launcher på vann hvor det ble skutt en ny til neste hund når hunden var på vei hjem. Her måtte jeg jobbe litt med Carmen for å unngå at hun skulle bytte.

Vi avslutta med to ganske lange økter med tennisballer på vann. Det ble kasta ball og første hund ble sendt. Så ble det kasta en ny ball mens hund nummer 1 var på vei ut. Og etter hvert ble det også kasta en ball nummer tre mens to hunder allerede var på vei ut til sine.

Ja, på slutten var alle fire hunder i arbeid samtidig.

Det fungerte fantastisk bra. Hundene var flinke til å fokusere på sin oppgave uten å dra av gårde til feil ball. De var også flinke til å møte hverandre, krysse like foran en annen hund og takle at det skjedde mye samtidig.

Vi fikk tips om å skryte istedenfor å kjefte. Gi hunden en sjanse til å gjøre det riktig. Det er selvsagt bra at hunden markerer det som blir kasta når den er på vei ut eller hjem, men så skal den konsentrer seg på SIN oppgave.

Det funka fint at jeg lot Carmen markere ”forstyrrelsen”, og la henne selv ta avgjørelsen på å gjøre rett, for så å skryte av henne. Dessuten var jeg imponert over hvor lite forstyrra hun ble av hunder som kom svømmende rett imot eller på tvers av hennes retning.

Rent bortsett fra Carmens siste oppgave, hvor hun var litt tungstyrt (det viste seg at hun måtte gjøre fra seg!), var hun kjempeflink! Og som sagt var hun også veldig rolig ved fot og hadde ikke forventing til at alt som ble kasta var hennes.

En utrolig flott trening i dag, og alle lyktes!

Hjemme igjen ble det litt ettermiddagslufting av Petra. På kvelden ble vi med tre andre på tur - med de samme hundene som vi var på fjelltur med. Carmen fikk være igjen på rommet, og Petra storkoste seg i skogen med unghunden og de tre voksne.

Det gikk rett og slett kjempefint å ha henne løs sammen med fire andre hunder. Ingen som løp henne ned eller var ufine med henne. Og det var tydelig at hun storkoste seg med å løpe rundt i skogen og utforske sammen med dem. Hun var også nede i elva og bada sammen med de andre.