Siden det var meldt bra vær i dag, fant jeg ut at tiden var inne for å introdusere lille Petra til vann for alvor, dette ved å ta en tur ut til familiehytta ved sjøen. Hun har jo tidligere så vidt vassa i Tunevannet, men da var det regn og ingen temperatur som innbød til noe bad. Og heller ikke så fristende for meg å vasse ut i.
I dag, derimot var det helt greit å ikle seg shorts og slippers og tusle ned på stranda.
Vi begynte med en visitt ut på flytebrygga. Ikke noe skummelt, syntes Petra. Men, jeg passa veldig på henne, for det så ikke ut til at hun hadde noen idé om at det var langt ned. Og at det var vann der nede skjønte hun heller selvsagt ikke noe av.
Ute på brygga møtte vi på en bestemor med ei jente på 8-9 år, som var litt forsiktig når det gjaldt hunder. Storesøsknene var visst redd hunder, så bestemor syntes det var veldig fint at jenta fikk hilse på fine Petra.
Og jeg syntes nok en gang det var herlig å se hvor trygg Petra er med unger. De behøver ikke følge en ”oppskrift” verken hva gjelder å klappe medhårs, la valpen snuse først, ikke bøye seg over eller noen som helst annet fra ”lærerboka”. Petra er helt nonsjalant med sånne hilseregler, og er trygg med folk uansett, ser det ut som.
Vel, så kom turen til vannet. Jeg vassa ut i og oppfordra Petra til å følge med. Hun vassa til hun kjente hun mista taket i bunnen og nølte litt, før hun tok noen svømmetak, men så ville hun til land.
Jeg ropte mer på henne og la forsiktig en tennisball fra meg på vannet. Dette fanga oppmerksomheten hennes slik at hun svømte lenger ut. Hun svømte selvsikkert bort til ballen, grep den og kom svømmende inn.
I mellomtiden hadde jo fotografen skynda seg inn til bredden for å få foreviget det hele, og rakk å knipse bilder, før apportøren skulle tas imot.
Jeg sprang litt innover bredden og Petra kom spurtende etter. Ingen tendens til å riste seg, faktisk, - hun klatra som vanlig opp i fanget mitt (eh, ja, - jeg ble jo litt våt….). Først etter at jeg hadde fått tennisballen rista hun seg. Kjempefornøyd med lille valpen!
Tilbake på hytta fikk Petra seg en liten dusj for å få ut saltvannet. Så bar det hjemover igjen, - vi hadde nemlig en treningsavtale på jordet.
Siden jeg hadde tint vilt i går, hadde jeg lyst til å prøve det en dag til før det skulle tilbake i fryseren. Dessuten var en annen valpeeier også interessert i å teste ut vilt. Så hun hadde med kanin og jeg hadde med gårsdagens kråke og and - som for øvrig hadde tilbrakt tiden fra i går i kjøleskapet. Det gjelder jo å ta godt vare på viltet!
Vi hadde også med våre voksne hunder og møtte dessuten en tredje valpeeier.
Dermed begynte vi med alle tre valpene ute og funderte litt på hva vi kunne trene på sammen. Hva med sitt og bli…? Nei, det hadde ikke de andre trent på like mye som meg, så det ble nedstemt.
Innkalling, - ja det har jo alle trent på. Vi gjorde det sånn at to hadde valpene i bånd, og den tredje gikk løs/prøvde å få lekt med en av de i bånd.
Men, så var spørsmålet - hva slags kommando har folk brukt? I tillegg til fløyteinnkalling har jeg holdt ganske så mye på med ”Petra, kom!”, også uten bruk av fløyte. Når vi er alene, synes jeg å erfare at hun responderer veldig bra på navnet sitt, men det ser ut som fløyteinnkallingen likevel er et enda sterkere signal.
Nå var tiden for å teste ut. I enda større grad når vi var flere samla, så så jeg forskjell på ”Petra, kom” og fløyteinnkalling. Fløyta funker best, - selv om jeg var ganske så fornøyd med innkalling på navn også.
Men, hva når en av de andre som KUN har trent med fløyte skulle kalle på sin hund? Ja, det var ikke så enkelt. Petra tror nemlig at når det blåses innkalling, så gjelder det for henne, uansett hvem som blåser. Så, det tror jeg faktisk ble altfor stressende for henne.
Note to self - foreløpig ikke utsette Petra for at andre kaller inn med fløyte. Da får jeg heller forlate arenaen, tror jeg, hvis det er den eneste måten en annen valp kan kalles inn på.
Det er klart at de etter hvert skal takle dette, men hun er for liten enda til å utsettes for sånt.
Etter denne lille innledende runden demonstrerte jeg litt hvordan jeg har trent sitt og bli med Petra. Så var turen kommet for å teste dette med vind-nærsøk med en av de andre valpene. Dessverre var vi ikke like heldige med vinden i dag som da jeg holdt på med Petra, men vi fikk i hvert fall sett prinsippet.
Den ene valpen måtte hjem og de andre to satt i bilen, mens to av oss trente med de voksne hundene. Vi la ut områder og bytta på å sende dit og å kaste markeringer for hverandre.
Jeg var spesielt fornøyd med en fremmadsending av Carmen, hvor hun måtte passere et tidligere område på vei ut - noe hun gjorde helt glimrende.
Til slutt var det altså tid for vilt. Vi hadde valpene i bilen mens vi la ut og tok så ut én valp. Gjorde på samme måte som med tennisballene vi hadde prøvd den ene valpen på, - lagde vindsøk. Altså la viltet på tre steder langs en sti, og etterpå gikk på riktig side av vinden og prøvde å la valpen selv utrede ferten.
Det vi så med både Petra og Peppy var at de ble ganske forstyrra av den andre personen som stod der ute (vi prøvde altså å få tatt bilder av hverandres valper). Begge valpene har jo trent såpass mye kontakt, at de nok tror at et menneske som står rett opp og ned sikkert har noe godis å tilby hvis man løper bort og setter seg pent foran dem.
Jeg må si jeg var utrolig fornøyd med lille Petra. Hun kom fornøyd travende med både anda og kråka og ”trykka” dem opp i ansiktet mitt. Et fast og godt grep, uten å tygge. Men, måtte ha litt hjelp til å klare å slippe dem.
Så var det kanina, da - den viste seg å være veldig stor ift Petra. Tipper den veide 1,5-2 kg, og Petra veier nå litt over 8 kg. Men, hun skal ha for innstasen. Hun SKULLE nemlig ha den med seg hjem. Så hun slepte den ut fra buskene og slepte den opp i fanget mitt. Men å holde den opp i ansiktet mitt klarte hun selvsagt ikke. Vi får se om vi finner en mindre kanin…..
Min konklusjon er at den fantastiske lille valpen min villig apporterer både fugl og hårvilt. Og nå kan de døde dyra få ligge i fred i fryseren en måneds tid, før vi tar dem fram igjen. Poenget nå var jo bare å sjekke ut at alt er ”i orden” hva gjelder lyst til å bære vilt. Hadde hun nølt eller nafsa på det, spytta det ut eller lignende, så måtte jeg jo tenkt ut en strategi for hva jeg skulle gjøre framover. Men, siden dette gikk så bra, så kan vi bare la det ligge en stund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar