Jeg var bedt med på trening på andre siden av fjorden i dag, - skikkelig hyggelig.
Petra fikk en dag med mase soving i bilen, - sikkert bra for henne. Faktisk holdt vi på med trening i ca fem timer, inkludert kakepause. Bilen var trygt parkert i skyggen noen 100 meter unna, så jeg løp litt fram og tilbake. Lille Petra fikk være ute litt før trening, og under pausa.
Veldig fornøyd med at den lille valpen min er så flink til å slå seg til ro i bilen. Aldri så mye som et lite knyst, eller andre uttrykk for frustrasjon. Enten sover hun eller er våken, men helt kul. Enten jeg lister meg inntil bilen og kikker gjennom et vindu, eller jeg står og lytter på avstand, så hører jeg aldri en lyd.
Det samme gjelder jo i fm at vi kommer fram til bestemmelsesstedet. Mens det fra Carmen kan unnslippe noen forventningslyder, er den lille gule helt tyst.
Vel, vi kom til ferdig opplegg i dag, - det er jo luksus. Begynte med noen lange markeringer på den andre siden av en dal. Ca 140 meter i luftlinje, målte jeg, men så skulle jo hundene ned og opp igjen, så faktisk avstand de skulle løpe var lenger.
Vi hadde kastere stående på to forskjellige steder, og det var til dels vanskelig å se kastene mot vegetasjonen i bakgrunnen. Det ble skutt med startpistol, og hundene så jo kasterne, men oppgaven viste seg altså å være ganske så vanskelig. Det ble i realiteten ikke nødvendigvis en markering, eller i hvert fall ikke en synsmarkering.
Særlig når de først hadde vært på det ene stedet, og det så ble kasta til det andre stedet. Så vidt jeg husker hadde vel Carmen én vellykka og en ikke særlig vellykka markering her.
Etter litt omrokering tok vi en runde med fremmadsending mot gjerdestolper ute i den grønne løvetannsenga. Utfordrende for den tobente å se stolpen der ute, men var fornøyd med meg selv at jeg var god på å sjekke vind, sendte Carmen forbi og fikk henne hjem på søk (vi hadde altså vinden i ryggen).
Deretter gikk vi ned i dalen, alle åtte ekvipasjene. Her var det fra før av lagt ut tre områder, og vi lagde et fjerde som hundene så. Så gikk vi på linje og de to som gikk ytterst kasta både foran og bak linja. Vi bytta på å sende hundene på markeringer og dirigere dem til områdene. Du verden, så varmt det var nede i den dalen!
Oppgavene våre løste vi litt varierende, kan man vel si. MEN, det som i hvert fall er helt sikkert, er at med markeringer i sånt terreng (15-20 cm høy gresseng), så MÅ man som fører markere, og ikke miste fokus. Og en må være kjapt framme med fløyta og dirigere hund, om det ”er” markering aldri så mye.
Det vi ofte så var at hundene løp for langt, og når de skjønte de hadde løpt for langt, var de liksom ofte helt ”lost”. Mulig at de i et sånt terreng lar seg lure til å tenke at de skal få syn på apporten der framme (altså i motsetning til om den havner blant busker og trær), så de slurver litt med nesebruken. Og når de så IKKE får se noen apport, så begynner de å bruke nesa litt for sent. Mulig det er mer naturlig for dem å søke fra første stund når apporten lander i tett vegetasjon.
Kanskje ”bare” en treningssak for hunden - rett og slett ha mye markeringer i eng. MEN, det var det med å finne sånt terreng, da. Passe høy eng er liksom ikke noe som er så lett å oppdrive overalt….
Det ble tid for pause og den på FB annonserte kaka. Og kaka var god, den. Jeg hadde litt utfordringer med å få spist kake og drukket kaffe, samtidig som jeg skulle holde kontroll på Petra. Selv om retrievere er utrolig greie, var det jo noen ukjente hunder der, og greit å unngå ubehagelige opplevelser for valpen. Så, hun fikk ikke løpe løs rundt og hilse, men måtte finne seg i å være bundet til sekkestolen min under pausa. Før det altså var tilbake igjen til bilen med den lille gule.
Så hadde vi en økt med at det ble lagt ut dummyer på de to områdene på den andre siden av dalen, der vi begynte med kast da vi kom i dag. I tillegg ble det kasta tennisballer med ballkaster til et tredje område på siden.
Ja, her gikk den ene dirigeringen veldig bra for Carmen - en ”gå”, et tilleggs ”gå”, ett stopp og nærsøk, så fant hun dummyen. MEN, da hun skulle på den andre, ble det problem. Vinden stod delvis fra område 1 mot område 2, så selv om jeg prøvde å kompensere og overvinkle, så skar hun over mot høyre. Og hun var for øvrig ikke den eneste hunden som gjorde det. Jeg ble såpass oppgitt over at hun ikke var lydig nok der ute at jeg beina ned i dalen, opp av dalen og helt fram til henne.
Det er visste veldig vanskelig å forstå forskjell på ut og venstre, når ”mor” sier venstre, men det er i retning ut den deilige duften kommer. Hmrf!
Vel, det skal visst være fysisk å trene hund, så jeg fikk i hvert fall litt trim.
Siste dirigering for Carmen var området med tennisballer, etter at hun hadde fått et forstyrrende kast. Det klarte hun fint, heldigvis, så vi fikk en grei avslutning på dirigeringene.
Helt til slutt skjøt vi med launcher over noen trær, så hundene fikk skjult nedslag. Prøvde med litt forskjellige dummyer til launcheren, og fikk ulike avstander.
Her var Carmen veldig rett ut, i retning lyden og kom kjapt tilbake med dummyen.
Konklusjon: Strålende vær, hyggelige folk, fine hunder og et supert treningsområde gjorde dagen særdeles vellykka. Også får vi bare trene videre der vi trenger å bli bedre.
Vel hjemme, var jeg bare innom med Carmen og sekken, og henta et par vilt i kjøleskapet, før jeg dro av gårde på den mest spennende aktiviteten i dag - nemlig introduksjon av Petra til vilt.
Jeg tenker at det er lurt å komme i gang med å introdusere vilt tidlig. Og gjenta det med jevne mellomrom - en gang i måneden, kanskje. Ingen mengdetrening, selvsagt, men bare ta det fram nå og da, sånn at en har kontroll på at valpen fikser det.
MEN, det er jo en fordel at valpen kan apportere andre typer apporter FØR en gir seg i kast med vilt. Og det tør jeg påstå at Petra kan. Hun kan beherske seg sånn tålig når jeg legger ut, hun løper rett ut, plukker kjapt opp, kommer rett hjem, viser alle tegn på å være stolt og kommer opp i fanget mitt og avleverer.
Min konklusjon: Klar for vilt!
Selvsagt lurte jeg litt på om jeg først skulle prøve inne, prøve i hagen…. Hadde jeg hatt en diger hage, med spennende buskas, ville jeg nok prøvd i hagen. Men, det har jeg ikke, og jeg falt ned på at det viktigste var at hunden måtte lete litt og oppleve mostring ved å få tak i viltet. Er det alt for lett kan en ofte se at de tøyser mer med det.
Som tenkt, så gjort. Carmen fikk være hjemme og slappe av etter dagens strabaser, mens Petra og jeg tok en tur til området vårt der vi har vært noen ganger de siste dagene.
Petra dansa rundt bena mine på vei ut til en liten øy med masse buskas. Og da jeg begynte å skulle pakke ut av sekken var hun kjempeinteressert i de to plastposene jeg hadde oppi der.
Kameraet ble tatt fram skrudd på, stilt inn og lagd klar på sekken. (Og, ja, jeg VET at bildene ikke er helt klare, men det var det jeg klarte å få til alene, uten medbragt fotograf. Jeg hadde jo litt annet jeg skulle passe på enn å ta bilder også.... )
Så prøvde jeg først med and. Holdt Petra forsiktig igjen mens jeg kasta fuglen inn i noe buskas. Og, du verden, den lille valpen min viste ingen nøling, det var rett bort til viltet og komme hjem med det. Hun så nok enda stoltere ut enn noen gang før der hun kom spankulerende hjem. Det var tydelig at dette var det gjeveste hun noen gang hadde funnet og kom og skulle levere meg.
Med kråka skjedde tilsvarende. Dvs, jeg kasta på et litt annet sted, og det skulle jeg nok ikke gjort, for hun ble forvirra av død-vitringen fra den forrige. Men, når hun fant den kom hun rett hjem med den også.
Det som er vanskeligst for Petra av hele apporteringsrekka er nok det å fysisk åpne munnen og virkelig slippe apporten ved avleveringen. Så der er vi på pirke apporten ut av munnen stadiet foreløpig. Registrerte at dette var hakket vanskeligere med vilt enn med tennisball. Dvs - med tennisball ser det ut som hun nærmer seg avlevering på mitt ”takk”.
Ved avleveringen gjorde jeg på samme måte som med ball: Først bruke masse tid på å kose og rose henne, og prøve å få henne til å komme med hodet helt opp i ansiktet mitt. Så pirke ut apporten mens jeg sier takk. Legge den vekk/putte den i lomma eller vesten, samtidig som jeg prøver å få henne til å sitte.
Da først, når hun sitter pent foran meg, henter jeg fram en godbit. På denne måten prøver jeg å unngå et framtidig slippe-problem som en ofte kan observere på hunder som har lært apportering ved å bytte med godbit. Dessuten håper jeg å oppnå at hun får en positiv opplevelse av at det etter hvert kommer en godbit som belønning, sånn at det faktisk ER hyggelig å komme hjem. I tillegg til all ros og kos som hun får.
Så langt ser det i hvert fall unektelig ut som hun synes det er stas å komme hjem. Og at hun virkelig oppfatter at jeg blir så fantastisk glad av at hun kommer til meg med apporten.
Jeg kan ikke annet enn å synes hun er en supervalp. Åpenbart høyt motivert for oppgaven, konsentrert, ivring, intens på søk. Samtidig så kul og avbalansert. Og så god på å komme til meg med det hun finner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar