Innen retrievermiljøet er det vel som i alle andre miljøer - mange meninger om hvordan noe skal gjøres. Og én av disse er hvordan en skal apporteringstrene med en valp. Ja, det er så mange sannheter at noen og en hver kan føle angst over å sette i gang med noe så ”skummelt”. Noen sverger til at en valp knapt skal se en dummy, mens andre mener en skal sette i gang med trening omtrent med det samme.
Noen mener en skal trene forskjellige momenter (utsending og sidedirigering, samt nærsøk) med godbiter mens andre mener dette over hodet ikke har noe for seg - hunden skal jo apportere, ikke spise apportene.
Noen mener en skal bruke tennisball i starten, sånn at hunden ikke senere skal koble dårlig grep og avlevering til dummy. Andre oppfatter at baller kan virke stressende.
Også er det dette med om en skal belønne med godbit når valpen avleverer. For ikke å snakke om når og hvordan en skal introdusere vilt….
Osv osv. I det hele tatt er på en måte potensial til å gjøre det feil nærmest uansett til stede. I hvert fall feil ift det noen mener….
Sannheten er vel at det er mange veier til Rom. Avhengig av hva slags individ en har, er det forskjellige strategier som lønner seg.
Når jeg ser tilbake på de tre labradorene jeg har hatt før Petra, hadde jeg helt forskjellig tilnærming til apporteringen. Med gamle Selma var jeg jo ikke klar over at jeg hadde fått meg en jakthund når hun var valp. Så det jeg drev med var vel heller i kategorien avlære apportering. Med min erfaring med andre raser, syntes jeg labradoren var en slitsom sak som hele tiden stjal ting og gikk og bar på. Og forsøket på å fange den lille og frata den byttet, gjorde jo at hun bare stjal enda mer og i hvert fall ikke ville levere det fra seg.
Betty, som jo ble avliva 15 måneder gammel pga sterk HD og mye smerter, turte jeg omtrent ikke trene noe apportering med som valp. Hun var vill og gal og ble enda galere av dummyer. Og var fint lite interessert i å levere noe tilbake. Først da hun var rundt året kom vi ordentlig i gang med apportering. I valpetida var treningen redusert til forskjellige ”øvelser” med godbiter.
Med Carmen var det sånn at oppdretter tilrådde ikke å drive med noe apportering før valpen hadde mistet melketennene. Og det var jo heller ikke nødvendig å trene på hjemkomst og avlevering med henne. Hun hadde det åpenbart I seg fra hun var 8 uker, at så fort hun fant noe kom hun styrtende til meg og ville avlevere, enten det var en pinne eller en binders hun plukka opp.
Petra da….? Ja, som jeg har skrevet tidligere, skjønte jeg helt fra start, at denne valpen er helt annerledes enn Carmen. Petra har mye mer egenvilje, er ikke så myk og forsiktig. Har større mot, og også større intensitet. Så, her tenker jeg at dette med apportering og avlevering helt klart må trenes på fra start.
Da mener jeg selvsagt ikke mengdetrening eller stressende opplegg med å kaste apporter. Men, jeg tror det er lurt å gjøre litt allerede når hun er såpass liten.
Så, - hva HAR jeg gjort da? Ja, jeg legger meg jo lagelig til for hugg ved å fortelle om det, men føler meg trygg på at jeg gjør rett. Jeg starta forsiktig på kjøkkenet, - en gulvflate på 4x1,5 meter. La ut en tennisball eller en dummy i motsatt ende av kjøkkenet og satte meg på gulvet med Petra i fanget.
Hun var allerede ved første forsøk veldig intens og opptatt av hva jeg hadde lagt på gulvet der borte. Så fikk hun sitte pent på gulvet og liksom puste ut. Jeg strøk beroligende på henne, kunne etter hvert fjerne hendene, og hun ble sittende. Og etter hvert kunne hun avvente en kommando før hun løp av gårde.
Og hun kom glad tilbake til meg med apporten. Selvsagt masse skryt og ta imot hunden, kose med henne en stund før jeg pirka apporten ut av munne hennes. Kanskje en gang annenhver dag gjentok jeg dette. Etter hvert slipper hun selv apporten når jeg tar tak i den, og jeg behøver ikke grave den ut av munnen hennes. Og jeg bruker IKKE godbit som belønning, kun stemme og stryker på henne. Har sett så mange eksempler på de som spytter ut apporten fordi de vil ha godbiten.
Neste skritt var å gå ut på terrassen, som jeg stengte av mot resten av hagen. Da jeg så at dette også gikk fint, var det å gå ut i den inngjerda hagen. Dessverre har jeg ikke så stor hage og så mye interessant vegetasjon som det Keith Mathews viser på sin DVD, men jeg prøvde å utnytte de få buskene jeg har til å legge apporten inni busken.
Også her gikk det greit. Joda, på pelsdummyen så jeg tendens til at hun vurderte om hun virkelig skulle gi den fra seg. Men, så skjønte hun jo at hun fikk så fantastisk mye skryt når hun kom til meg, at hun også her klatra opp mot ansiktet mitt og ville avlevere.
Og i dag - var den store testen - hvordan ville det fungere ute i skogen? Petra fikk for sikker hets skyld på seg en tynn line, så det skulle være mulig å få tak i henne hvis hun skulle finne på å ville stikke av. Var veldig fornøyd med at hun bestod skogstesten og lykkelig kom springende hjem og avleverte.
Vi avslutta økta i skogen med å finne igjen roen. Hun fikk ikke lov å spurte rundt i terrenget og lete etter mer moro, men måtte roe seg på fanget mitt. Da jeg kjente hun begynte å bli slapp i kroppen gikk vi hjem igjen.
Neida, jeg skal ikke overdrive dette, - det er ikke noe jeg kommer til å gjøre mye av. Men, jeg har tro på at disse positive erfaringene hun har gjort med riktig måte å apportere på er noe hun kan lagre i minnet og ta med seg videre.
Noe som er artig å observere er at hun har endret seg hva gjelder ting hun selv finner og plukker opp. I starten så jeg jo at hun ikke hadde noen automatisk tanke om å komme til meg med objekter hun fant. Etter at jeg begynte med litt forsiktig apporteringstrening, er det tydelig at hun tenker avlevering også når hun finner en tøffel eller en pinne. Det vi har holdt på med er altså å utvikle samarbeidet.
Carmen fikk i tillegg til sykkelturen sin en liten apporteringsøkt på jordet. Mirakuløst nok er nemlig jordet i nærheten fortsatt upløyd, så det gjelder å utnytte anledningen. Jeg trente utsending, stopp og sidedirigering. Og utsending, stopp og videre ut. Så var det jo fot fram og tilbake til jordet, da. Alt mens Petra sov i bilen.
Synes Carmen var i et veldig fint modus på treningen i kveld. Kanskje det virker positivt å ha en å konkurrere om oppmerksomheten med…
I tillegg til skogturen med Petra har det også skjedd annet i dag. Først og fremst har vi trent gå pent i bånd mellom leiligheten og bilen noen ganger i løpet av dagen. Og også litt i luftepausa på jobben. Videre har vi trent sitt og bli, med godbit på bakken som belønning. Og selvsagt kontakt.
Jeg tok igjen turen til jernbanestasjonen med Petra. Tog og mennesker, masse mennesker. Og midt i virvaret stod Petra og jeg og trente hhv kontakt og sitt og bli. Hørte som vanlig mange kommentarer med “så søt” og “å, så flink”.
Til slutt satt jeg på en benk med henne på fanget, også når et hurtigtog passerte, - noe som gikk kjempefint.
På kvelden var scenarioet som de forrige to kveldene, om mulig var Carmen ENDA bedre rollemodell enn tidligere.
Carmen er bare helt super! Måten hun håndterer den lille valpen på kunne vel ikke vært gjort bedre. Det er akkurat som hun har blitt ordentlig voksen nå som hun har fått den lille i hus. Hun avventer tålmodig at rampegullet vil få litt fart på henne, og blir bare rolig liggende på samme sted. Så roer Petra seg ned og får bruke Carmen som hodepute. Det ser ut som Carmen virkelig trives med at den lille legger seg inntil henne. Mye enklere å ha valp når en har en så fornuftig voksen hund fra før. Takk, Anita og Jõrgen, for en fantastisk hund!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar