30.05 Carmen og Petra forgyller min tilværelse

Etter den halve arbeidsdagen min, ble det en liten tur i heisen med Petra. Jeg bar henne inn, satte henne på gulvet og gav henne godis. Ut fikk hun gå selv. Siden dette tydeligvis er skummelt får hun bare få en periode hvor hun blir båret inn. Forhåpentligvis blir det etter hvert ikke så skummelt å være i heisen. Så får hun etter hvert få utfordringen med å gå inn i heisen.

Etter å ha plukka opp Carmen gikk turen til et jorde i nærheten med en hel liten ”åker” med gule blomster i kanten. En fristelse for en fot-freak som meg. Joda, en utfordring, selvsagt å få tatt bilde, særlig av Petra. Men, med litt godis-belønning for bli sittende ble det jammen bilder.

Neste post på programmet var faktisk joggetur - kryss i taket. Carmen fikk altså være med og løpe, og det ble ikke sykkeltur i dag. Mer trim for meg, og mindre trim for Carmen. Så får jeg håpe det gode forsettet om å fortsette å jogge varer ved.

Videre gikk turen til det vanlige jordet, som fortsatt delvis er upløyd. Først fikk Petra prøve seg på fremmadsending på den samme veien som vi har vært på tidligere.

Etterpå var det Carmens tur til fremmadsending med stopp og så videre ut. Prøvde å etterligne øvelsen på jaktcupen tidligere i uka. Dvs - jeg hadde jo ingen medhjelper. Så, jeg sendte henne ut, stoppa henne, og gikk så ut og kasta.

Som så mange andre dager tenker jeg på at det er SÅ utrolig koselig å ta hunder. Det er ikke dobbelt så koselig som å ha én, - det er mange ganger så koselig. Og jeg synes Carmen er godere enn noen gang tidligere. Det er akkurat som personligheten hennes blir enda tydeligere i kontrast til Petra sin.

De er virkelig forskjellige både i skinn og sinn - og helt herlige på hver sin måte!

Begge to var gode og trøtte på kvelden.


 

29.05 Finnes det noe Petra er redd for?

Dagens bilder viser Petra 9,5 uker, 13 uker og 15 uker gammel.

Ja, faktisk er Petra redd for å kjøre heis, den lille gule. Det oppdaga jeg på hotellet i helgen. Hun har jo tidligere vært med i heisen på jobben uten problem, men det er vel et par-tre uker siden. Og det er jo noe med at ting som har vært greit, kan bli vanskelig på et senere tidspunkt.

Dessuten satt hun nok mye på armen da jeg tidligere tok henne med i heisen, sånn at akkurat det med å gå inn og forsere den skumle ”glippen” ved heisdøra har hun nok ikke prøvd før.

På hotellet lurte jeg på om hun reagerte på at det var speil på alle kanter i heisen, så for å sjekke ut tok jeg henne inn i lunsjen på jobben i dag. Hensikten var å teste ut heisen. Og faktisk var hun redd for å gå inn. Så redd at hun nekta plent.

Bra jeg hadde ”bevæpnet” meg med masse kyllingbiter. Så var det en liten tålmodighetsprøve å lokke og lure henne inn i heisen. En ekstra utfordring at dørene begynner å gå igjen før de ”leser” at noe er i veien.

Kollegaer som passerte kunne observere undertegnede i en merkelig bredbent posisjon med ræva i været (se for dere en giraff som prøver å drikke vann). Prøvde altså med føttene mine og den ene armen å forhindre at dørene fikk gått så mye igjen, samtidig som jeg i den ene hånda holdt i kobbelet til Petra og med den andre hånda strødde godbiter.

Vel, dette må vi tydeligvis jobbe videre med. Hun skal jo fortsette å være med på hotell når jeg skal på kurs med jobben. Og heiser er noe vi må regne med å treffe på.

Jeg grubler litt på om jeg rett og slett skal få tatt med meg Carmen, som jo ikke finnes redd for heis. Sånn at hun kan ”vise” Petra at det er helt ufarlig. MEN, - hvor mange armer jeg trenger for å administrere to hunder og to heisdører, vet jeg sannelig ikke….

----

Så er det altså dette med tog, som var et ”tema” på et tidspunkt. I dag tok jeg skrittet helt ut og begav meg inn på skogsveien med Petra. Vi oppholdt oss der i ca en time, sånn at flere tog passerte. Og Petra ble holdt sysselsatt med både gå pent i bånd, sitt og bli, innkalling, kontakttrening og faktisk også noen fremmadsendinger.

Jeg så ved én anledning at hun skvatt litt av et tog, men det så absolutt ut som dette går rette veien. Og at jeg antagelig her ”slipper” å ta med Carmen som ”mentor”.

For øvrig fikk jeg se i dag at jeg tydeligvis har fått en vannglad hund. Petra rett og slett kasta seg ut i den relativt dype grøfta som går mellom jernbanen og veien og SVØMTE i vei! Ikke bare én gang, men flere ganger.

Første gangen fikk jeg lettere panikk og så for meg at valpen min skulle drukne i en grøft. Men, Petra var ikke det minste bekymra, og gjentok som sagt eksperimentet.

Jeg synes vi hadde god kontakt i dag. Hun erfarer jo at det er jeg som står for de morsomme tingene. Hun meldte masse tilbake, istedenfor å spurte av gårde, sånn jeg har sett hun har hatt tendens til i skogen tidligere. Tror at dette med at vi har begynt med apportering, gjør noe med samarbeidet mellom henne og meg, og også med kontakten. I tillegg er det selvsagt mindre fristelser langs en vei med gjerde på begge sider enn i skogen.

Da jeg skulle av gårde med Carmen på den sedvanlige sykkelturen, møtte jeg på en hundeeier med en blandingsvalp (labrador/puddel) på 14 uker. Vi ble stående og prate og så viste det seg at vi skal gå på samme valpekurs nå utover, på AZS.

Blandingsvalpen hadde ikke fått erfare å få hilse på så mange voksne hunder, og de den hadde fått hilse på var visstnok enten uinteresser eller sure. Så, jeg slapp løs Carmen, og eieren var fornøyd med at Carmen både lekte med og oppdro den lille valpen.

På kvelden tok jeg rett og slett en spasertur rundt i nabolaget med Petra - og hun hadde halsbånd og ikke sele på seg. Dette med sele skal jo være for at man skal ha et alternativ de gangene en ikke har tid til at hunden skal måtte gå pent. Så, i sele er det lov å dra, men ikke i halsbånd.

Jeg må si jeg er svært i tvil om det er så lurt med denne selen, og har brukt den så lite som mulig på Petra. Med Carmen synes jeg det ble sånn at det nærmest ble en trigger til nettopp å halse og dra av gårde, og det synes jeg ikke er greit uansett.

Når jeg nå var på hotell, og til en viss grad måtte ut med begge samtidig, måtte Petra ha på seg sele. Men, jeg håper jeg kan unngå den framover.

I kveld var i hvert fall poenget halsbånd og gå pent i bånd hele tiden. Det spilte ikke så stor rolle hvor langt vi gikk, og jeg hadde satt av en halvtime til ”prosjektet”. Du verden, så fornøyd jeg var med lille gul. Synes hun har skjønt masse av det med at båndet ikke skal være stramt. Så langt går innlæringen bedre enn det gjorde med både Carmen og Betty.

Petra fikk litt fri da jeg merka at konsentrasjonen dalte, så da fikk hun løpe rundt på lekeplassen her, og vi trente innkalling. Før vi fortsatte hjemover, pent i bånd.

28.05 Jaktcup avdeling Oslo

Bilde av dommerens davoritter på cupen idag

Dagen starta altså på hotell, og selv om jeg måtte ut en tur på morgenkvisten med begge hundene, kunne jeg sove litt videre, siden vi ikke starta opp før 09.30.

Så ble det omvendt prosedyre av i går. Først ned i bilen med hundene. Så pakke sammen bur og annet og bære ned i bilen.

Da seminaret var over gikk ferden videre til Oslo og jaktcup. Følte meg veldig uforberedt, og hadde knapt lest hva posten dreide seg om. Carmen er litt rusten for tiden, med SÅ mye fokus på Petra og relativt lite trening på Carmen.

Kveldens øvelse var å sende hunden på en skjult ved noen bjørketrær. Underveis skulle hunden stoppes ved en pinne. Så var det en medhjelper som kasta en dummy 2-3 meter fra hunden. Den skulle den IKKE ta, men sendes videre ut.

Carmen løp litt skjevt ut, ikke bare fordi hun ikke er god nok på retning, tror jeg. Men, også fordi hun ikke liker å løpe så nærme medhjelpere som står ute i felten. Hun stoppa greit og satt stille under det forstyrrende kastet.

På videre ut gjorde hun ingen antydning til å ville ta feil dummy, men hun var veldig tungstyrt ut til det riktige område. Dro over i retning av der Jordbærklassen hadde sine øvelser. Det ble mye stopp og kom osv.

Vel, dummyen kom til slutt hjem, og vi fikk 7 poeng. Stor kontrast til forrige gangs 20 poeng, altså. Men, sånn er det jo med denne aktiviteten, det kan gå opp og ned med resultater. Også er det jo ikke Carmens feil at hun er for lite trent for tiden.

Godt å komme hjem igjen etter et par dager borte!!

27.05 På hotell med Carmen og Petra

Tidlig på morgenen i dag gikk ferden av gårde mot Farris Bad Spahotell i Larvik. to dagers seminar med jobben, og med to hunder på hotellrommet. Spennende hvordan Petra skulle takle dette, og hvor greit det skulle gå med diverse tissepauser, bilbur, bur på rommet osv.

Heldigvis hadde hotellet parkeringshus i kjelleren, så da var det én bekymring mindre. Ellers er jo det med hunder i varm bil, sola som flytter seg osv skrekken på denne årstida.

Litt jobb var det selvsagt å slepe det tunge buret opp på rommet og få montert det. Men, jeg turte ikke satse på kompostgrinder med lille, geskjeftige Petra. Hun kan jo finne på å rive dem overende, og det kunne blitt både farlig og dyrt om hun hadde hatt fri tilgang til et hotellroms diverse ledninger, tekstiler og møbler.

Dermed ble det altså bur, stort nok til begge to.

De fikk i midler tid sitte i bilburet under hele dagen, selvsagt var jeg ute noen ganger med Petra underveis, - sånn med 2-2,5 timers mellomrom.

På ettermiddagen skulle de andre på båttur i skjærgården, og jammen var de heldige med været. Det hadde selvsagt vært hyggelig å være med på det, men jeg måtte ta meg av hundene mine.

Det var i grunn veldig fredelig og godt å tusle langs stranda med dem. I dag gjorde jeg det som jeg ellers ikke gjør - gikk med dem begge to. Det gjaldt selvsagt å holde et våkent blikk i alle retninger, i tilfelle noe skulle dukke opp som Carmen kunne tenke seg å varsle på - barn, andre hunder osv. Jeg vil jo, som tidligere nevnt, for all del unngå at Petra skal plukke opp slike uvaner.

Stort sett gikk det veldig greit, ja, det ble noen bilder også, utover havet, med de firbente i forgrunnen.

Etterpå satte jeg meg på terrassen til hotellet. Carmen fikk ligge bundet fast i et sofaben i skyggen, mens Petra lå i fanget. Petra sovna ganske kjapt, så da fant jeg ut at jeg i grunn godt kunne trenge en liten lur jeg også. Dagen hadde jo starta fryktelig tidlig…

Dermed slappa hele flokken av. Jeg fikk noen kommentarer etterpå av folk som hadde gått forbi og observert den sovende gjengen.

Oppe på rommet ble altså hundene lagt i buret og den tobente deltok på festmiddag. I motsetning til for mange av medarbeiderne mine, ble det tidlig kveld på meg.

26.05 Vann og vilt

Siden det var meldt bra vær i dag, fant jeg ut at tiden var inne for å introdusere lille Petra til vann for alvor, dette ved å ta en tur ut til familiehytta ved sjøen. Hun har jo tidligere så vidt vassa i Tunevannet, men da var det regn og ingen temperatur som innbød til noe bad. Og heller ikke så fristende for meg å vasse ut i.

I dag, derimot var det helt greit å ikle seg shorts og slippers og tusle ned på stranda.

Vi begynte med en visitt ut på flytebrygga. Ikke noe skummelt, syntes Petra. Men, jeg passa veldig på henne, for det så ikke ut til at hun hadde noen idé om at det var langt ned. Og at det var vann der nede skjønte hun heller selvsagt ikke noe av.

Ute på brygga møtte vi på en bestemor med ei jente på 8-9 år, som var litt forsiktig når det gjaldt hunder. Storesøsknene var visst redd hunder, så bestemor syntes det var veldig fint at jenta fikk hilse på fine Petra.

Og jeg syntes nok en gang det var herlig å se hvor trygg Petra er med unger. De behøver ikke følge en ”oppskrift” verken hva gjelder å klappe medhårs, la valpen snuse først, ikke bøye seg over eller noen som helst annet fra ”lærerboka”. Petra er helt nonsjalant med sånne hilseregler, og er trygg med folk uansett, ser det ut som.

Vel, så kom turen til vannet. Jeg vassa ut i og oppfordra Petra til å følge med. Hun vassa til hun kjente hun mista taket i bunnen og nølte litt, før hun tok noen svømmetak, men så ville hun til land.

Jeg ropte mer på henne og la forsiktig en tennisball fra meg på vannet. Dette fanga oppmerksomheten hennes slik at hun svømte lenger ut. Hun svømte selvsikkert bort til ballen, grep den og kom svømmende inn.

I mellomtiden hadde jo fotografen skynda seg inn til bredden for å få foreviget det hele, og rakk å knipse bilder, før apportøren skulle tas imot.

Jeg sprang litt innover bredden og Petra kom spurtende etter. Ingen tendens til å riste seg, faktisk, - hun klatra som vanlig opp i fanget mitt (eh, ja, - jeg ble jo litt våt….). Først etter at jeg hadde fått tennisballen rista hun seg. Kjempefornøyd med lille valpen!

Tilbake på hytta fikk Petra seg en liten dusj for å få ut saltvannet. Så bar det hjemover igjen, - vi hadde nemlig en treningsavtale på jordet.

Siden jeg hadde tint vilt i går, hadde jeg lyst til å prøve det en dag til før det skulle tilbake i fryseren. Dessuten var en annen valpeeier også interessert i å teste ut vilt. Så hun hadde med kanin og jeg hadde med gårsdagens kråke og and - som for øvrig hadde tilbrakt tiden fra i går i kjøleskapet. Det gjelder jo å ta godt vare på viltet!

Vi hadde også med våre voksne hunder og møtte dessuten en tredje valpeeier.

Dermed begynte vi med alle tre valpene ute og funderte litt på hva vi kunne trene på sammen. Hva med sitt og bli…? Nei, det hadde ikke de andre trent på like mye som meg, så det ble nedstemt.

Innkalling, - ja det har jo alle trent på. Vi gjorde det sånn at to hadde valpene i bånd, og den tredje gikk løs/prøvde å få lekt med en av de i bånd.

Men, så var spørsmålet - hva slags kommando har folk brukt? I tillegg til fløyteinnkalling har jeg holdt ganske så mye på med ”Petra, kom!”, også uten bruk av fløyte. Når vi er alene, synes jeg å erfare at hun responderer veldig bra på navnet sitt, men det ser ut som fløyteinnkallingen likevel er et enda sterkere signal.

Nå var tiden for å teste ut. I enda større grad når vi var flere samla, så så jeg forskjell på ”Petra, kom” og fløyteinnkalling. Fløyta funker best, - selv om jeg var ganske så fornøyd med innkalling på navn også.

Men, hva når en av de andre som KUN har trent med fløyte skulle kalle på sin hund? Ja, det var ikke så enkelt. Petra tror nemlig at når det blåses innkalling, så gjelder det for henne, uansett hvem som blåser. Så, det tror jeg faktisk ble altfor stressende for henne.

Note to self - foreløpig ikke utsette Petra for at andre kaller inn med fløyte. Da får jeg heller forlate arenaen, tror jeg, hvis det er den eneste måten en annen valp kan kalles inn på.

Det er klart at de etter hvert skal takle dette, men hun er for liten enda til å utsettes for sånt.

Etter denne lille innledende runden demonstrerte jeg litt hvordan jeg har trent sitt og bli med Petra. Så var turen kommet for å teste dette med vind-nærsøk med en av de andre valpene. Dessverre var vi ikke like heldige med vinden i dag som da jeg holdt på med Petra, men vi fikk i hvert fall sett prinsippet.

 

Den ene valpen måtte hjem og de andre to satt i bilen, mens to av oss trente med de voksne hundene. Vi la ut områder og bytta på å sende dit og å kaste markeringer for hverandre.

Jeg var spesielt fornøyd med en fremmadsending av Carmen, hvor hun måtte passere et tidligere område på vei ut - noe hun gjorde helt glimrende.

Til slutt var det altså tid for vilt. Vi hadde valpene i bilen mens vi la ut og tok så ut én valp. Gjorde på samme måte som med tennisballene vi hadde prøvd den ene valpen på, - lagde vindsøk. Altså la viltet på tre steder langs en sti, og etterpå gikk på riktig side av vinden og prøvde å la valpen selv utrede ferten.

Det vi så med både Petra og Peppy var at de ble ganske forstyrra av den andre personen som stod der ute (vi prøvde altså å få tatt bilder av hverandres valper). Begge valpene har jo trent såpass mye kontakt, at de nok tror at et menneske som står rett opp og ned sikkert har noe godis å tilby hvis man løper bort og setter seg pent foran dem.

Jeg må si jeg var utrolig fornøyd med lille Petra. Hun kom fornøyd travende med både anda og kråka og ”trykka” dem opp i ansiktet mitt. Et fast og godt grep, uten å tygge. Men, måtte ha litt hjelp til å klare å slippe dem.

Så var det kanina, da - den viste seg å være veldig stor ift Petra. Tipper den veide 1,5-2 kg, og Petra veier nå litt over 8 kg. Men, hun skal ha for innstasen. Hun SKULLE nemlig ha den med seg hjem. Så hun slepte den ut fra buskene og slepte den opp i fanget mitt. Men å holde den opp i ansiktet mitt klarte hun selvsagt ikke. Vi får se om vi finner en mindre kanin…..

Min konklusjon er at den fantastiske lille valpen min villig apporterer både fugl og hårvilt. Og nå kan de døde dyra få ligge i fred i fryseren en måneds tid, før vi tar dem fram igjen. Poenget nå var jo bare å sjekke ut at alt er ”i orden” hva gjelder lyst til å bære vilt. Hadde hun nølt eller nafsa på det, spytta det ut eller lignende, så måtte jeg jo tenkt ut en strategi for hva jeg skulle gjøre framover. Men, siden dette gikk så bra, så kan vi bare la det ligge en stund.