Tidlig morgen og vaske ut av hytta. Morgenturen med Carmen ble interessant siden en andepar hadde ”slått seg ned” på plenen foran hytta. Dermed ble det stadgatrening, med fot like forbi.
Kortere vei til prøveområdet i dag, enn i går - bare noen få km. Vi skulle altså på AK-prøve i Midt-Sjælland
I dag hadde vi startnummer ca midt i, så jeg var usikker på om vi ville komme inn før eller etter lunsj. Carmen fikk bli i bilen mens jeg ble med rundt og så på det første paret.
Det var to dommere og 38 hunder. Først fikk begge ekvipasjene gå fri ved fot ved siden av hverandre innover i skogen på en skogsvei. Så venta den ene ved en venteplass, mens den andre fikk sine markeringer. En enkel på land, og så en dobbel - med én på land og én på vann. Og vannet, ja, det var en bred bekk med såpass strøm at viltet fløt nedover ganske kjapt.
Mens ekvipasje to fikk sine markeringer ventet den første ekvipasjen på en venteplass. Så var det dirigeringsøvelsen. Synes den var vanskelig. Det var ingen påvirkning. En skulle stå på land, og fikk beskjed om ikke å flytte seg fra en liten anvist par kvadratmeter. Hunden skulle ned en skrent/gjennom buskas, ut i vannet, svømme over og opp en bratt bakke på andre siden. Så lå en and på en tømmerstokk på tvers av stien oppi bakken.
Ny ventepost mens ekvipasje to gjorde seg ferdig med dirigeringen. Og så søket i fellesskap til slutt. Søket var lagt i et ganske lite skogsområde, tett buskas, så en ikke så hunden hele tiden.
Jeg hadde regna meg fram til at det ville bli vår tur ca 11.30, ut fra hva de andre parene brukte av tid, og det stemte nesten på minuttet. Etter altså å ha sett på det første paret henta jeg Carmen og gikk litt fot med henne langs veien. Så rigga jeg meg til på stamplass, la Carmen i sekken og satte meg på stolsekken med kaffekoppen og tenkte.
Jeg tenkte på to ting. Det ene var kommentaren jeg fikk fra en i den norske leieren i går om at jeg så helt annerledes ut i mitt kroppsspråk inne på prøva enn da jeg holdt på med å varme opp i forkant. Under oppvarmingen utstrålte jeg mye mer selvsikkerhet. Hm. Vet jo hun har rett i det. Og vet at jeg har en hund som er veldig var for mine signaler.
Så jeg bestemte meg rett og slett for å utstråle selvsikkerhet når jeg gikk inn på prøva. Hvordan få til det, da, når en kjenner et kaos av nerver inni seg?? Jeg tenkte på en av historiene i Cesar Millans bok ”Cesars Way” om en berømt Hollywood skuespiller som hadde problemer med en nervøs hund. Hunden var redd for alt mulig ute på tur, og eieren ble redd for at hunden skulle bli redd, og så hadde de det gående.
Siden hun var skuespiller spurte Cesar om hva som var den mest selvsikre og kraftfulle rollen hun hadde spilt? Jo, det var Dronning Kleopatra. Så fikk hun beskjed om å gå tur med hunden og spille Kleopatra. Noe hun gjorde og erfarte at verken hunden eller hun selv var redd lengre!
Som tenkt, så gjort. ”Dronning Kleopatra”, tenkte jeg, tok med meg Carmen og varma opp en halvtime i skogen. Gikk fot, og fot, i sirkler, slalåm, fram og tilbake. Carmen ble kledelig lav, respektfull, trygg og fulgte meg som et frimerke. Riktignok er det ”litt” vanskelig å føle seg som en dronning når en går rundt i gummistøvler i ulendt terreng, men jeg gjorde så godt jeg kunne.
Og i den sinnsstemningen ”skred” jeg inn på stamplass og hilste på dommeren. Så gikk vi fot innover skogen. Og det må jeg si - aldri har hunden min gått så bra fot på prøve noen gang!
Den første markeringen gikk fint, selv om hun var litt ”het” i avleveringen. Så var det dobbeltmarkeringen. Hun ble sittende, men da nummer to ble kasta i bekken var hun ”plutselig” en halvmeter foran meg. Ingen knalling, men jeg merka at strikken var strukket temmelig langt. Også her var hun litt het i avleveringen.
Prøvde å få roa henne litt ned på venteposten før dirigeringen. Lett å være etterpåklok, men jeg skulle nok sendt henne ut på dirigeringen med enda mer trykk i kommandoen enn jeg gjorde, så hun ble surrende litt i vannkanten. Dommeren ba meg kalle hjem og prøve på nytt. Og da trøkka jeg til med et skikkelig ”GÅ!”. Hun fór ut som et prosjektil, kasta seg i vannet, svømte fint over og kom seg opp på andre siden. Så løp hun litt skjevt oppover og forsvant inn i skogen. Jeg blåste stopp, venta et lite øyeblikk og kommanderte venstre og jammen kom hun ut av skogen og gikk mot venstre. Så var det nærsøk og hun kom fint hjem med fuglen.
Dommeren sa etterpå at han jo ikke visste om det var tilfeldig eller om hun adlød stopp og venstre (ingen av oss kunne se hunden), men det så jo veldig elegant ut.
Den største førerfeilen jeg gjorde var at jeg slappa altfor mye av da jeg kom til søket. Inni hodet mitt var det en stemme som sa at bare du kommer deg til feltsøket så er det verste gjort. Men, av alle ting, så ”knalla” Carmen på feltsøket. Det var den andre hunden som skulle få gå først, men Carmen løp også av gårde. Da jeg prøvde å stoppe henne, sa dommeren at jeg skulle la henne gå, så hun ikke forstyrra makkerhunden.
Makkeren, en hannlabrador av utstillingstype hadde ingen sjanse til å nå fram til viltet før turbo-Carmen. Og når hun fikk tak i viltet tok han det rett og slett fra henne. Dermed kom han hjem med viltet i munnene og med Carmen hakk i hæl. Dommeren syntes dette var en så alvorlig feil av makkerhunden at han holdt den igjen, mens Carmen fikk hente tre vilt alene i søket. Noe hun gjorde kjapt og effektivt. Bra avleveringer bortsett fra at hun slurva litt med en kanin (som kjentes godt ”mørna” ut), så den gikk i bakken før jeg rakk å ta den imot.
Blant annet kom hun hjem med en rar grå-svart fugl med langt tynt nebb. Jeg ble kjempeglad for at hun ikke rulla seg, men brakte ukjent vilt helt spontant. Joda, jeg VET jeg ikke kunne se hva hun drev med i buskene, men med det tempoet kan hun ikke ha rukket å rulle seg!
Så var altså det hele over. Carmen fikk en andrepremie. Helgens beste kommentar kom fra dommeren. Han begynte nemlig med å si at han aldri hadde sett noen gå fot på den måten før. Han syntes vi hadde så bra fot! En skulle tro jeg var ballett -danser, sa han. Det var som om Carmen og jeg kom flytende gjennom skogen. Han ble så fascinert at han nesten glemte å se på hunden! Med andre ord funka det å tenke på Dronning Kleopatra!!
Selv om det var ergerlig nok en gang å glippe førstepremien, så er dette den beste prøva vi har gått. Hun var fullstendig tyst, gikk pent fot, og håndterte viltet bra. Og ikke minst - JEG klarte å beholde roen.
Så har jeg litt å jobbe med ift stadigheten hennes. Hun er tydeligvis SÅ motivert at dette er vanskelig for henne.
Dommer-kritikken:
Fri ved fot: OK
Ro på post: Litt spent - elastikken holder på markering, ”knaller” på søk
Skuddfasthet: OK
Markeringsevne: Enkeltmarkering: Flott
Dobbeltmarkering 1: Flott
Dobbeltmarkering 2: Flott
Dirigerbarhet: 2 forsøk lykkes OK
Vannarbeid: OK
Viltbehandling: Litt bedre/roligere avleveringer (fører). En enkel (??) på jord
Søk: Søker fint - dekker hele området
Hovedinntrykk: Dyktig hund, god fart og stil, godt potensial
Hva sitter jeg så igjen med av tanker etterpå? For det første tenker jeg at tankens makt er enorm. Det går altså an å late som om en er dronning, selv om selvtilliten er helt på bunn. Og en hund lar seg lure av kroppsspråk.
Så må jeg innrømme at jeg er aldri så lite misunnelig på dem som HAR en så stor selvtillit at et selvsikkert kroppsspråk kommer helt naturlig. Med min bagasje må det et skikkelig stykke arbeid, høy bevissthet og trening til for å få et selvsikkert kroppsspråk. Men, det LAR seg gjøre, har jo helgen vist. Og det gjør inntrykk å se hvor utrolig preget hunden blir av det. Forteller meg hvor utrolig viktig det er (kanskje særlig for en usikker hund) å oppfatte at den tobente har full kontroll.
Det har virkelig gått opp for meg denne helgen, hvor mye jeg kan gjøre det enklere for hunden min ved å utstråle selvsikkerhet!
----
Siden jeg var ferdig før lunsj, og dessuten ikke hadde fått noen førstepremie, så jeg ingen grunn til å vente til avslutning/premieutdeling, men dro av gårde kl 13. Med noen pauser på den ca 65 mil lange turen var jeg hjemme litt over 20. Bra veier og pent vær, så det gikk greit å kjøre.
Nok en fantastisk helg i Danmark, altså. Takk for laget til hundekompiser jeg var sammen med på halve turen, veldig trivelig å dra en gjeng sammen på denne måten. Frister til gjentagelse!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar