En fantastisk nydelig vårdag på Dillingøy i dag, og jammen hadde vi med hele tre medhjelpere! Takk til Kari, Alf og Vibeke for hjelpen!
I løpet av dagen dreide mye seg om handling - på dirigeringer og markeringer. Prøver å sortere litt i hva vi diskuterte og hvilke oppgaver hundene fikk gjøre.
Dirigering/stopp
Legger vi ut flere og sender hunden gjentatte ganger etter at det har gått en stund, kan en gjerne se at etter noen runder tror ikke hunden at det er flere igjen. Når vi fortsetter å sende hunden selv om den ikke lenger har så klart minne, og den faktisk finner noe der ute… Ja, da lærer den å stole på oss.
Siden flere av oss hadde vært på Birgitta-kurs og hadde fått veldig fokus på dette med terrengskifter, var det vel på sin plass med et lite varsko her. Trener en veldig mye terrengskifter, kan en erfare at det kan være vanskelig å holde hunden i randsonen, den kan ha lett for å forsvinne inn i skogen eller ut på jordet.
Det ser ut til å være naturlig i utgangspunktet for hunden å søke i randsonen, så hvis den ikke har noe klart minne eller ikke vet, har den lett for å søke i randsonen.
En må følge med og lese hund. Ingen vits i å blåse stopp hvis en ser at hunden har vitring av (den riktige) apporten, altså når hunden åpenbart finner. Det er dårlig handling å stoppe hunden så nærme apporten at den omtrent står og tråkker på den. ”Nærsøk” er litt større enn som så - det handler om å holde hunden i området.
Det gjelder altså å ha is i magen kombinert med å beregne hundens tempo og vind. Og ta en beslutning - skal en gripe inn eller ikke. Og hvis en først blåser stopp må en være 100% konsekvent på at hunden adlyder. Hvis ikke bryter vi jo ned respekten for våre signaler.
Vi må slutte med bråkete handling - diverse kjeft og korrigeringer når hunden ikke stopper. Stoppsignal én gang må bety stopp, og deretter umiddelbar reaksjon hvis hunden ikke stopper.
Så går det an å heller bruke en positiv tilnærming ovenfor en hund som løper ut skjevt og som kanskje kan bli veldig nedtrykt av korrigeringer. Heller bruke innkalling enn ”NEI”, for å få sendt ut på nytt.
Hvis en har en hund som er god på retning (altså å gå rett ut dit vi peker), og en selv har markert nedslaget og fikserer blikket på det, bør det gå bra å dirigere hunden til det rette stedet.
Meningsløst å kreve at hunden setter seg på stoppsignal på lange avstander hvis den ikke gjør det på korte avstander. Om en absolutt ønsker at hunden skal sette seg, må en gå inn for å lære inn det på korte avstander.
Ellers er det vel greit helt generelt å være fornøyd med at de stopper, og ikke kreve sitt. Det blir fort flere kommandoer og konflikter av det. I våtmarksområder synes jo også hunden det er ubehagelig å skulle sette seg, så vi blir jobbende mot deres natur med sånne krav.
Søk
Det går an å lære hunden å nærsøke bakover - ved å gi utsignal og blåse nærsøk samtidig.
Markering
En uting å peke i fm å be hunden å ”følge med” ved markeringer.
Øyvind trodde ikke at en ødela hundens markeringsevne ved å gripe inn og dirigere den. Hunden blir ikke en bedre markør av å lete fritt etter apporter ute på et jorde uten referansepunkter. Men, en kan trene hunden på å bli en god markør ved å benytte seg av referansepunkter i terrenget.
På en markering ønsker en at hunden skal ta vitring. MEN, en må være våken og forberedt på å gripe inn så fort en ser at hunden ikke gjør det.
Hva vi gjorde i løpet av dagen
Vi begynte med at det stod kastere på tre forskjellige steder og kasta markeringer. Før de satte i gang fikk hundene sitt og bli, og vi gikk alle til et fjerde sted (”inngjerda” med gjerdestolper ute på jordet) og la igjen hver vår dummy. Så fikk vi prøve oss på alle de fire stedene - tre markeringer og en dirigering per hund.
Carmen klare sine to første markeringer og dirigeringen med glans. Særlig var jeg fornøyd med dirigeringen. Hun kom litt forbi området, og stoppa momentant på fløyte. Lot seg kalle litt hjemover og i nærsøk. Faktisk fikk jeg skryt for handlingen, - og det får en jo ta med seg!
Den siste markeringen, derimot, var verre. Den ble kasta inni skyggen i skogkanten, og Carmen feilberegna dybden og forsvant inn i skogen. Og da ble det også vanskelig å ta tak i henne, - hun ble rett og slett ulydig. Og det var vanskelig for meg å vite hva hun drev med der inne. Så da løp jeg ut og kom på en avstand hvor jeg kunne forsikre meg om at hun adlød signalene mine.
Ellers var Carmen lett i ræva i dag, og det syntes ikke Øyvind var noe rart, siden jeg sender henne bare med ”Car” og uten å ”safe” med håndsignal. Dessuten at jeg bruker alt for kort tid på å la henne løpe, - liksom ikke har noe ekstra å gå på.
Hm. Får nok ta enda en runde på dette med utsending, med og uten håndsignal. Grunnen til at jeg kutta det ut var jo fordi jeg hadde en opplevelse av at det forstyrra henne i markeringen. Og at hun hadde altfor lett for å ta blikkontakt med meg og dermed mista fokuset på markeringen.
Men, kanskje er det sånn at jeg må være enda flinkere til å tenke utvikling i takt med at hunden min endrer seg. For nå er hun faktisk blitt en veldig god markør, samtidig som hun er mye lettere i ræva enn hun var som yngre. Så, det kan jo være riktig å stramme litt inn på dette med utsending, kanskje….
Dessuten komme bort fra at hun nærmest teller et sekund før hun fyker av gårde. Jeg har nok hatt det for travelt med å sende henne….
Vi hadde en liten gjerde-hoppe-økt før lunsj. Det ble kasta over gjerdet og hunden fikk hente én gang først. Så ble det kasta på denne siden av gjerdet, men hundene hoppa jo over, basert på tidligere erfaring. Så gjaldt det å blåse stopp mens de var i lufta og så nærsøk. Carmen forsvant litt for langt inn i området etter gjerdehoppet. Jeg kalte litt hjemover og så stopp og nærsøk. Hun klarte faktisk å finne apporten gjennom gjerdet. Dermed hoppa hun tilbake over gjerdet med dummy i munnen.
Etter lunsj begynte vi med en runde markeringer ute i enga, og hvor vi skulle holde blikket festa på nedslagspunktet UTEN å slippe det med blikket, og handle hund i ”sidesynet”. Tanken var at det er vanskelig å skulle hjelpe hunden til rette sted, hvis vi ikke er sikre på hvor markeringen landa.
Vi fikk beskjed om at denne apporten skulle hjem så fort som mulig, så her skulle ikke hunden få lete og utrede på egen hånd, men vi skulle gripe inn kjapt hvis ikke hunden løp rett på.
I denne ”testomgangen” funka det fint med Carmen. Jeg blåste i det hun fikk den i nesa. Hun fikk kjapt funn.
Videre gikk vi Walk up med to hunder foran i arbeid og fire passive gående bak. Vi skulle prøve oss på litt A-prøve handling. Da handler det altså om at alt skal hentes så fort som mulig, og vi må være gode på å markere, slik at vi kan hjelpe hunden.
På Carmens første apport var jeg altfor treg med å reagere, så det ble bare tull. Gikk litt greiere på forsøk nummer to. Da måtte jeg stoppe henne, få henne til høyre, stoppe, litt nærmere og nærsøk høyre. Ja, ingenting av dette funker hvis hunden ikke kan stopp, det er i hvert fall helt klart.
Vi bevega oss over jordet og til et område med en halmball. Det var gravd ned noen apporter under halm som lå utover i forkant av halmballen. Så ble det først kasta en markering på baksiden. Vi skulle sende mot den, stoppe hunden og få den til å nærsøke. I neste runde skulle den hente markeringen.
Jeg måtte finstyre Carmen litt ved halmballen, for at hun skulle søke på riktig sted. Det lukta tydeligvis godt av selve halmballen. Men, da hun skulle hente markeringen drev hun med et eller annet rart. Det kunne nesten se ut som hun gikk fra dummyen som lå og ”lyste” der ute, men kasteren kunne fortelle at hun nok ikke hadde fått været av den. Håper hun ikke spiste dritt, har jo regna det som et forbigått stadium etter at hun ble ferdig med innbilt drektighet.
Vi fortsatte med en trippel-markering nede ved vannet. Det ble kasta én i vannet først, så én i overgangen jorde/eng og én inn i skogen. Hunden skulle hente den på vann først. Det gjaldt altså å markere selv, for evt å kunne hjelpe hunden.
Carmen var het, men klarte å bli ved fot. Var veldig lett i rumpa da jeg snudde rundt for å se landmarkeringene. Ellers slapp hun den fra vann. Vi er ikke helt ”der” enda med avleveringer fra vann. Funka jo greit på slutten av sesongen i fjor, men dette er tydeligvis ferskvare - det også!
Ifm avlevering fra vann kan det kanskje funke bedre å lokke hunden hjem enn å kjefte, og ellers er det nyttig med ”hold-kommando”. En kan være bevisst på å la hunden trekke hodet vekk ved avlevering av dummy, istedenfor at vi trekker hånda vekk. Dermed blir ikke vår hånd et signal om å slippe.
Så ble det en kort walk up og kast i kvisthaug. En av kurshundene gjorde en imponerende innsats for å få tak i en dummy som ble hengene i en gren over kvisthaugen. Carmen markerte bra og slapp noen klatreturer for å få tak i sin.
Videre gikk vi til området rundt halmballen, men nå kom vi altså fra en annen kant. Det ble kasta en markeringen bak halmballen (på et annet sted enn i forrige runde). Så skulle hunden sendes, stoppes og nærsøk. For så å hente markeringen etterpå.
Selv om Carmen hadde mange bra stopp tidligere, fungerte ikke stoppsignalet så bra på slutten av dagen. Så jeg løp ut og korrigerte henne.
Evaluering av meg og Carmen
Ø mente det ble forvirrende for Carmen med forskjellige utsendingsritualer. Ja, det er altså den ”evige” diskusjonen på om en skal skille på markeringer og dirigeringer. Og dessuten diskusjonen om en skal bruke håndsignal eller ikke på markeringer.
Og som sagt fikk jeg kommentar på at jeg bruker altfor kort tid på å sende henne ut, og konsekvensen er at hun er lett i ræva!
Oppgaven til neste gang blir å trene teknisk. F. eks. blinde nærsøk, - de kan jo gjerne ligge noen dager. Og dessuten trene på å bruke tid i utsendingssituasjonen. Samtidig skal en selvsagt være nøye med IKKE å sende hvis hunden tar blikk-kontakt, men vente til de fokuserer utover.
For egen del tenker jeg på at det å føre hund neimen ikke er lært på noen dager. Det er en lang modningsprosess, for en som er fersk i faget.
Det har vært en super dag på kurs, og jeg har fått mye å tenke på - nok en gang. Tror de største aha-opplevelsene er dette med at det er dårlig handling å føre hunden til stopp nærmest PÅ dummyen. Og at en ikke behøver å bestemme seg ”ved fot” på hvor mye en skal gripe inn, men rett og slett må se an hva som skjer der ute.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar