For en gangs skyld dro jeg av gårde på fellestrening på en fredagskveld. Det viste seg å bli en veldig bra trening, og absolutt en opplevelse av å bruke fredagskvelden til noe fornuftig.
Jeg var så heldig at jeg kom til ”ferdig opplegg”. En fin myr med skogholt rundt, og det var lagt ut mange områder hvor det var ”gravd ned” et par tennisballer på hvert sted.
Dagens oppgaver var dermed i hovedsak dirigeringer, en fikk jo velge avstander, og dermed vanskelighetsgrad selv. Ilagt hadde vi også noen markeringer, blant annet over terrengskifte.
Det var artig å se at Carmen var lydhør og fin, også i selskap med de vante treningskompisene. Tror faktisk de andre så at vi som ekvipasje fungerer litt annerledes enn før.
Ved en anledning løp hun ut skjevt, og da jeg korrigerte henne og fikk henne hjem, hadde hun nok litt lyst til å slippe å gjøre denne oppgaven. Men, en trygg og sikker leder fortalte henne at dette går fint, bare du stoler på meg og løper i riktig retning. Ganske så fine stopper hadde hun også.
Ellers gjorde jeg mye det at jeg sendte henne ut, for så å følge etter, slik at jeg kom på mye nærere hold når jeg skulle til å dirigere henne. Særlig ble det aktuelt da vi på slutten av kvelden bevega oss inn i skogen og fikk langt flere hindringer hunden måtte passere.
På markeringstreningen var hovedfokuset mitt å vente ut frøkna litt, prøve å få bukt med at hun er så lett i ræva. Det som er vanskelig er jo da at hun ganske kjapt begynner å ”henvende” seg til meg. Søker blikk-kontakt og ber om å få hente, siden hun er vant med at hun får lov til å hente veldig kjapt.
Jeg tenker at her må jeg bare være tålmodig, trene henne opp til at sekundene kan gå, og hun skal bare fokusere konsentrert på det som falt der ute UTEN å søke blikk-kontakt med meg. Og selvsagt aldri, aldri sende henne når hun har blikket på meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar