Det knytta seg en viss spenning til dagens kurs på Dillingøy. Instruktøren vår var nemlig ikke særlig imponert over oss forrige gang. MEN, det viste seg at kveldens kurs ble en helt annen opplevelse enn forrige gang. Det var tydeligvis mange av oss som hadde tenkt mye på og trent ”hændling”.
Da vi tok runden på hva vi hadde gjort siden sist, sa jeg at jeg hadde tenkt mye på det Øyvind sa sist om at å måtte stoppe hunden omtrent i det den står på dummyen er eksempel på dum handling. En liten presisering fikk jeg der - ift at det er forskjell på om hunden har vitring av en dummy (da skal vi kunne forlange at den likevel ikke selvstendig velger den, men tar vår kommando på hvor den skal gå) eller om den som sagt står og ser på dummyen like ved.
Dagens første tema var markering. Vi ble delt opp i tre team, med to på hvert, og skulle lage oppgaver for hverandre. Øyvind leda vei rundt i terrenget og så fikk vi som best vi kunne lage en passende markeringsoppgave på det stedet vi var.
Først ute var et par Golden-eiere. De hadde sett seg ut en bred grøft og en trestamme som lå på andre siden av grøfta. Kasteren stod på samme side av grøfta som oss og kasta dummyen over grøfta. Bak kasteren var det mye trær og buskas og avstanden til nedfallsplassen var 84 meter (en av kursdeltagerne hadde med avstandsmåler).
På forhånd mente Øyvind at dette kom til å bli vanskelig - hundene kunne i liten grad se dummyen mot all den rotete bakgrunnen.
På tross av dystre spådommer klarte Carmen denne oppgaven helt suverent. Hun fortsatte nedover et stykke parallelt med grøfta, men hadde tydeligvis helt kontroll på akkurat hvor hun enklest skulle komme seg over,
Så flytta vi oss 20 meter nærmere, og da gikk det bedre for de fleste, men ikke for Carmen. Hun løp altfor langt ned, og ble tilsynelatende opphengt i noe på bakken i nærheten av skytteren. Jeg måtte handle litt, og det gjorde jeg ikke særlig bra, rett og slett ble jeg litt stressa fordi jeg lurte på om hun hadde fått tilbakefall på det med å spise dritt.
Da jeg kom med en kommentar om at det ble vanskeligere når vi kom 20 meter nærmere fordi hundene hadde dårligere oversikt (vi kom mye lenger ned i landskapet, i motsetning til det første stedet, hvor vi mer stod oppå en høyde) fikk jeg beskjed om å sende en gang til. Og på denne tredje apporten gjorde Carmen det helt suverent, faktisk.
På neste markering var det en annen labradoreier og jeg som skulle lage øvelsen. Vi valgte ca 70 meters avstand til en treklynge ute på beiteområdet, - en oppgave som burde være grei, siden kasteren fikk kasta slik at apportene syntes godt.
Og dette gikk stort sett greit for de fleste, bortsett fra for Carmen. Hun fant et eller annet (dritt??) å spise på der ute, noe jeg ble ganske så fortvila over. Jeg trodde dette var et tilbakelagt stadium, som hørte den innbilte drektigheten til. Jeg løp selvsagt ut og korrigerte henne. Da hun fikk en ny mulighet senere gjorde hun en helt grei markering, og hadde ikke fokus på noe annet enn dummyen. Forstå det den som kan!
På den tredje oppgaven la det ansvarlige ”teamet” opp til dagens vanskeligste markering. Det var vanskelig å se kastet og det landa nær toppen av en bakke, på ca 80 meters hold, med tett skog bak. Det var altså lett å miste hunden inn i skogen, noe også flere av oss gjorde, blant annet meg. Dårlig handling av meg. Reflekterte over at jeg rett og slett følte meg litt sliten akkurat da, og ikke var helt ”på”.
Etter disse tre øvelsene ville Øyvind demonstrere for oss hvor viktig valg av terreng, referansepunkter og ikke minst gode kast betyr for at hunden skal kunne markere bra. Han overgår jo de fleste hva gjelder høye, lange og presise kast. Vi stod på linje og han kasta himmelhøyt og slik at dummyen havna bak en trerekke og i forholdsvis tett vegetasjon. Denne oppgavene klarte alle hundene fint, Carmen markerte helt suverent!
Ellers sendte jeg Carmen med ”gå” og håndtegn hele kvelden, og synes jeg stort sett fikk til bra å vente passe lenge, selv om jeg fikk en kommentar ved én anledning at jeg med fordel kunne la det gå enda mer tid.
Neste tema var søk. Vi fikk anbefalt å bruke tid på søk i siv til sommeren. Der MÅ hundene sette ned tempoet og søke nøye for å få funn.
Det ble lagt ut et ”randsone-søk”. Altså i vegetasjonen mellom beitet og vannet - til dels vanskelig framkommelig. Noen nært beitet og andre nesten ut i vannet. I mostsetning til Birgitta er Øyvind nøye på at hunden ikke skal oppleve tom-vitringer på søk. Aller helst vil han at en og en hund får søke av et område. Og når en legger ut på nytt til neste hund, bør en legge på de samme stedene. Helt forskjellige meninger, altså. Men, sånn er det jo i dette ”gamet” - at det er delte meninger om hvordan en skal trene….
Ellers poengterte han at det er viktig å legge ut slik at hunden ikke snubler over en apport på veien hjem.
Før hundene ble sendt på søket de altså hadde sett bli lagt ut, snudde vi 180 grader rundt og fikk hver vår markering. Dette handla om å bryte litt forventninger, og ”viske ut” minnet av søket.
På søket sendte vi neste hund når en hund var på vei hjem med dummy. Carmen klarte sin første oppgave bra, men på nummer to fant hun for tredje gang i kveld noe dritt å spise på. Jeg løp ut og fikk henne i gang med å søke, og gikk sammen med henne uten at vi fant noe (på det tidspunktet var vel 12 av de 17 dummyene tatt inn).
Generelt så det ut som hundene henta de nærmeste først, og at de deretter hadde litt problemer med å gå langt nok ut, men til dels sprang i de enkleste delene av terrenget.
Etter søket fulgte en oppgave med nærsøk i en skikkelig ”knute” av en vedhaug. Dummyen var lagt skikkelig under noe kvist og plank, sånn at hundene virkelig måtte ”grave seg fram” for å finne dem.
Oppgaven var at det ble kasta en markering bortenfor der hunden skulle nærsøke. Vi skulle sende og blåse stopp. Tror ikke avstanden til markeringen var mer enn ca fem meter. Etter at nærsøket var hjemme skulle hunden sendes på markeringen.
Carmen hadde en fantastisk stopp, og var ikke det minste i tvil om at hun skulle nærsøke. Og hun var superivrig, - stod med hele forkroppen inni vedhaugen og lette intenst. Markeringsoppgaven spikra hun.
Helt til slutt, da klokka var blitt over halv ti og det begynte å mørkne, var det tid for litt gjerdehopping. Veldig greit å få utnytta anledningen for oss som ikke har et slikt ”hendig” gjerde i nærheten.
Det ble kasta en markering over gjerdet og et stykke oppi bakken på andre siden. Så skulle vi sende hund og blåse stopp i det hunden var i lufta. Deretter ble det kasta en markering foran gjerdet, hunden skulle sitt og bli og sendes på den bak. Sendes på nytt, stoppes foran gjerdet og hente den.
På første forsøket brøt Carmen bli-kommandoen (som jeg for så vidt ikke hadde gitt, men som jo er en selvfølge, hun skal vente på beskjed!!) og kom sprettende over gjerdet og tok den sist kasta før jeg rakk å summe meg.
Andre forsøket gikk greit med tanke på bli. MEN, da jeg sendte på den på hitsiden av gjerdet rakk hun å hoppe over, slik at jeg måtte stoppe henne og få henne til å hoppe tilbake, noe som gikk fint.
Alt i alt en fantastisk kveld. Tror vi var veldig fornøyde alle sammen, både instruktør og kursdeltagere. Vi satt igjen med en følelse av å ha vært bedre handlere enn på forrige kurskveld, og at vi faktisk lærer og utvikler oss som førere.
Så har jeg selvsagt en liten nøtt med dette at hunden min av og til ”faller ut” og begynner å gjøre noe helt annet (spise dritt), og akkurat hvorfor hun gjør dette har jeg ikke noe svar på. Og vet heller ikke helt HVA jeg skal gjøre med det. Jeg fikk et innspill på at jeg bør korrigere ved å kjefte på henne hele veien på vei ut til henne og ikke bare ”marsjere” ut. OK, skal prøve å skjerpe meg der!
Vi utvikler oss som team, Carmen og jeg, ingen tvil om det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar