Oppe veldig tidlig en søndag morgen, og møtte til avtale kl 08 i dag. Vi skulle ta oss en tur til et fint tjern, med en betydelig spaseringsetappe fra parkeringsplassen.
Gåturen fra og tilbake til tjernet ble med fokus på det å gå fot og ekvipasjens trygghet. Men, først litt om tjern-treningen.
Vi begynte med at treningskompisen min la ut et par skjulte apporter på andre siden av tjernet, slik at Carmen skulle sendes på disse. En liten antydning til nøling i vannkanten, men hun var ganske så flink til å gå rett ut. Så svømte hun litt skjevt over. Jeg ignorerte det, og venta til hun kom opp på andre siden med å dirigere henne.
Så var det min tur til å kaste et par markeringer på land på andre siden av tjernet for Golden-tispa. Litt nøling der før hun la på svøm, tross alt er dette litt uvant trening for henne.
Så fikk Carmen en dobbeltmarkering - begge på land. Noe hun takla helt fint. Det var jo en praktisk måte å gjøre det på - å stå på hver vår side av vannet. Jeg la igjen et par dummyer til å ha til Carmen senere. Så ble Carmen tørket godt med håndkle og lagt i sekken sin. Det var jo ikke akkurat varmt, og hun hakka tenner så det skrangla i munnen på henne.
Mens Carmen lå i sekken sin var turen kommet for å trene apportering av and fra vann for den noe vilt-uvante Goldendamen. Vi prøvde forskjellige varianter av enkle og doble markeringer på blankt vann. Og, akkurat som jeg tenkte, gikk det greiere å få til et bra opptak fra vann enn fra land. Ofte er det jo sånn for de hundene som er litt nølende til å ta vilt.
Noen herlige Golden-bilder ble det også!
Helt til slutt sendte jeg Carmen tilbake til de gjenlagte dummyene. Hun hadde en liten protest på dette å skulle ut i det kalde vannet igjen. Men, da var jeg beinhard, uten snev av medynk. Så hun skjønte at det ikke var noe valg.
Så var det altså transportetappen tilbake til bilen, kanskje det mest interessante av dagens trening for mitt vedkommende.
Temaet var å gå fot. Og jeg var jo så heldig å ha med meg egen instruktør - altså treningskompisen som til daglig jobber med hundetrening, både med appell-lydighet og med ulike ”hundeproblemer”.
Ganske kjapt konstaterte hun to ting. Det ene var at jeg var inkonsekvent på akkurat HVOR jeg mente at fot var, - ikke så lett for Carmen å gå riktig, da. Dessuten kunne hun observere at mitt stressnivå økte betraktelig så fort vi møtte noen med hund. Og jeg fikk spørsmålet - ”Hva er du redd for, egentlig, hva er det verste som kan skje?”. Tja - si det….
Etter litt felles grubling ble konklusjonen min at det ligger noen gamle erfaringer bak, med en tidligere hannhund jeg hadde som var hannhundaggressiv. Med han var det all grunn til bekymring, siden han gjerne yppa til strid med de største og svarteste hannhundene vi møtte. Dumt når en er en tibetansk terrier på 10 kg….
Med utstillingslabradoren Selma var det absolutt ingen grunn til bekymring over hundemøter siden hun møtte alt med harmoni, og det aldri ble noe bråk. Men, så har jeg fått Carmen, og hun er litt redd, litt skarp og utagerer litt på ting hun synes er skummelt. Og så har jeg bare hengt meg på hennes reaksjoner.
Treningskompisen oppfordra meg til å se på hvert eneste hundemøte med positive tanker om at ”Endelig - nå kan jeg trene på en bra passering”. Og det som var interessant var jo hvor lite som skulle til for at Carmen oppførte seg helt annerledes. Helt tydelig at det er JEG som har laget problemer for henne. Hun er egentlig ikke SÅ engstelig for sånne passasjer, men hun blir usikker av mitt usikre kroppsspråk!
Ellers var det tydelig at Carmen ”avanserte” når vi møtte hunder, - hun oppfatta tydeligvis ikke meg som en trygg nok leder til nettopp å ta ledelsen, slik at hun selv ”ble nødt til” å gå i front og møte den ukjente hunden. Da gjaldt det å flytte henne tilbake til riktig sted.
Når det gjelder det med å gå fot, fikk jeg tips om en litt annen type korrigering enn jeg har prøvd før. Sette henne tilbake i riktig posisjon har jeg jo prøvd, men tipset var å sette henne litt bak meg. Og dessuten forlange at hun stod fullstendig i ro med alle bena, og IKKE tok et lite skritt framover. Det virket som denne måten å gjøre det på ganske kjapt fortalte henne noe om konsekvens og trygghet.
Nok en gang har jeg fått masse å tenke på etter en trening. Stor takk til treningskompisen som var med meg på tur, kunne observere og komme med tips!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar