13.04 Carmen fyller 11 år

Jeg vet det handler mye om Peder nå for tiden, men idag er det Carmens dag - hun fyller nemlig 11 år! En inderlig og enkel hund som beriker livet mitt. Nå den siste 1,5 uka har hun også vist fram nye talenter i oppdragelse av valp - hun er rett og slett helt fantastisk sammen med Peder.

Idag har hun fått gjort det hun liker best - trene litt apportering uten noen krav om å gå pent fot. Men, hun måtte være litt fotomodell også - på de samme stedene i skogen som Peder hadde posert da jeg gikk tur med ham. Til gjengjeld har jeg lovet henne griseøre på kvelden.

For dagens skogtur tok jeg med begge hundene i bilen. Vet ikke om det var tilfeldig, men i hvert fall var Peder så godt som helt tyst med Carmen i buret ved siden av. Jeg prøvde meg først på den fine plassen i skogen, men der var P-plassen opptatt, åpenbart av andre hundefolk. Litt irriterende, selvsagt, men da ble jeg jo tvunget til å finne et alternativ. Og plutselig kom jeg på P-plassen ved myra, lenge siden sist jeg var der, og helt sikkert et mindre kjent sted.

Dermed fikk Peder nok en gang erfare å gå i helt nytt terreng. Dit skal jeg jammen dra tilbake en gang jeg ikke har med Carmen og det ikke gjør noe at bilen blir stående i sola.

Lille Peder fortsetter med å være flink til å posere. Det fikk han demonstrert på skogturen i dag. Og enda mer når turen gikk videre til NMBU. Jeg hadde en målsetning om å få fotografert Peder sammen med krokusen på campus. Det var bare det at det var en del andre folk som også ville beundre krokusen. En familie med barnevogn og et småbarn som gikk rundt.

Jeg begynte på lang avstand og gikk stadig nærmere. Holdt øye med barnet i øyekroken, og flytta meg vekk når smårollingen tok retning på oss. Jeg tror foreldrene oppfatta hintet og deretter holdt barnet fra å ta kontakt med oss.

Familien hadde visst mer enn nok med å holde øye med valpen og meg. Peder på drøye 10 uker klarte altså helt fint å sitte midt i et hav av krokus med en håndfull fremmede folk 5 meter unna og vente på å få godbiter. Jeg så at han observerte folka, men han var mye mer opptatt av meg og godbitene. Ikke redd, ikke overdrevent interessert, litt nysgjerrig, men med fokus på meg.

Jeg er kjempeimponert over mentaliteten på denne hunden, og håper han fortsetter sånn som han har begynt. Jeg ser det jo ellers også, i hverdagen, at han i liten grad blir satt ut av lyder eller aktiviteter i nabolaget. Han blir ikke skrekkslagen over å høre andre hunder bjeffe, og synes ikke det er skummelt å se hunder eller katter på avstand.

Ellers har han fått gå litt både med sele og retrieverkobbel idag. Det siste bare for å bli litt vant til å ha det på seg, ingen trening med det foreløpig. Han er faktisk veldig flink til å bevege seg med passe tempo både med sele og kobbel. Han prøver ikke å komme seg løs eller kaste seg i en eller annen retning. Dermed går det an å komme seg framover på en trygg måte, faktisk. Han veier nemlig nesten 8 kg, og det er ganske tungt å gå og bære på ham.

Jeg prøver også å få til noen fine vaner når han skal ut av bilburet. Selvsagt skal han være avslappa og tyst før jeg i det hele tatt åpner bildøra. Hvis bilen står på et trafikk-usikkert sted (og det gjør den som oftest) tar jeg eventuelt på kobbel eller selen. Og så vil jeg gjerne han skal bli inni buret sitt til jeg sier navnet hans. Men, siden jeg må løfte ham ut må det jo bli litt styr med akkurat det. Ikke så lett å få et godt grep om valpen på en sånn måte at det er behagelig å bli løfta ut. Med kobbel eller sele på kan jeg prøve å få innarbeida en vane med at han skal sette seg og vente til jeg får lukket bildøra.

Forhåpentligvis blir det mindre folk i skogen og på P-plassene der når påska er over, sånn at det går an å få trent mer på dette med løs valp.