På ny var det tid for oppbrudd etter frokosten på hotellet. Siden det ble litt sent igår kveld, ble det også sen frokost. Vi sjekka Yr og prøvde å finne ut hva vi skulle kle på oss. Det var meldt 14 grader, sol og omtrent vindstille. Virker altså som om våren er i ferd med å våkne.
I frokostsalen på hotellet stod TVen på, - og der var det snakk om dette med at en venter på sakuraen, - altså kirsebærblomstringen. Ja det gjør jo vi også - håper på at når vi kommer oss langt sør, så skal vi kunne følge med blomstringen nordover.
Vi surra litt med å finne riktig område på stasjonen i Osaka idag - for å komme oss på vårt tog til Sannomiya i Kobe. Litt utfordrende med store kofferter, men vi var jo så sene at rushtrafikken nok var over,- så det gikk greit.
Noe av det som gjør det litt vanskelig å reise med tog, er at det er mange ulike togselskap. De har ulike linjer, og noen ganger egne stasjoner, andre ganger felles stasjonsområder med andre linjer. Så det gjelder å skjønne hvor en skal bytte for å komme seg fram. Og for oss er det altså sånn at passet vårt gjelder for det største selskapet - JR (Japan Rail).
Vi kom oss til Sannomiya og hadde samme erfaring som tidligere - at drosjesjåføren strevde litt med å finne hotellet, - Kobe Sannomiya Union Hotel. På vei til hotellet kunne jeg konstatere at jeg kjente meg igjen - Natukashiii!, - som en ville sagt på japansk! Kobe er altså byen hvor jeg gikk på norsk internatskole i 4,5 år. Og hvor vi i helgene ofte var i Kobe sentrum.
Som i Osaka hadde vi også her flaks med at det gikk an å sjekke inn før det tidspunktet vi hadde fått opplyst på forhånd. Tror klokka var litt over 11 da vi ankom. Rommet var lite og rent og kosta 360 kr inkludert frokost. Faktisk hadde hotellet egen restaurant, så vi rakk en lunsjpause før vi begav oss ut i byen.
Vi prøvde å finne et jordskjelv-museum, men hadde ikke noe navn på det. Dessuten hadde vi kun et unøyaktig kart med noen piler fra hotellet. Så vi gikk og gikk. rundt i byen. Og av og til prøvde vi å spørre folk. Det er interessant å se folks rekasjon når det kommer noen utenlanske damer som spør om noe på engelsk. Vi møtte på en gjeng med menn, som så ut som det skulle tilbake til jobben etter lunsjpause. Da reisefølget mitt stilte den første vi møtte på spørsmålet på engelsk, var det den yngste fyren som ble dytta fram for å svare oss.
Ansiktsuttrykket hans viste stor forskrekkelse og han vred seg mens han sa, "jeg skjønner ikke" til det engelske spørsmålet. Da jeg blanda meg i samtalen på japansk, var det så en formelig kunne høre at han senka skuldrene, og han utbrød "yokatta!" - heldigvis!
Vel, vi gav opp dette prosjektet og dro i steden av gårde på "Ekspedisjon finne den gamle norske skolen". Det som var litt vittig var at jeg klarte å gjøre akkurat samme feilen som jeg husker vi av og til gjorde når vi bodde her... Jeg hadde ikke sjekka at toget jeg gikk på i Suma virkelig var et somletog som stoppa på Shioya. Dermed suste toget forbi stoppen vi skulle gått av på sånn at vi måtte gå av senere og ta toget tilbake.
Litt innledende surr, altså, men etterhvert kom vi oss til den lille stasjonen Takinochaia. Stasjonen var tydeligvis blitt renovert siden sist. Ett av kjennemerkene, - det stinkende pissoaret - glimra med sitt fravær. Fra toalettene var det ingen stank.Jeg syntes å huske at veien opp til den norske skolen hadde vært lenger enn den faktisk er. Det var meget fort gjort å komme seg opp bakkene. Heldigvis hadde jeg kommunisert med andre Japan-oppvokste på FB før jeg dro fra Norge, og fått diverse tips og bilder. Dermed var det lett å forstå og gjenkjenne terreng og bygninger. Det var bygget et leilighetskompleks og et parkeringhus der DNS opprinnelig lå.
Mora meg med å gå rundt og minnes, - hvordan det var å vokse opp på internat. Det var selvsagt ikke alt som var like lett med det. I begynnelsen telte jeg antall dager, netter og måltider til jeg skulle hjem (vi var hjemme annenhver helg). Husker at lyden av toget betydde noe spesielt - minte om at jeg skulle reise hjem til mamma og pappa, - siden vi ofte reiste med tog. Om kvelden når vi skulle sove i våre to-etasjes jernkøysenger (tror det var noen gamle amerikanske militærkøyesenger som var arvet) kunne jeg høre togene, og kanskje steg humøret litt...
Vi hadde fryktelig mange regler på internatskolen. Mistenker at hensikten med en del av dem kun handla om kontroll og egentlig var helt meningsløse. F. eks hadde vi ikke lov til å gå bak skolebygningen. Da kunne vi forstyrre japanerne, ble det sagt. Dermed var jeg bak bygningen så ofte jeg kunne, - bare for å kjenne på at jeg faktisk bestemte over meg selv.
Denne baksiden av skolen er i dag utkanten av en parkeringsplass. Det slo meg at de japanske husene (på baksiden av skolen) som jeg husker som temmelig rotete og et "display" av dagliglivet, nå så veldig strøkne og strigla ut. Det samme gjaldt i grunn hele nabolaget. Alt var blitt så nytt og pent. Ingen butikk å finne i næromdet, markedet var altså borte. Fikk i det hele tatt inntrykk av at hele strøket hadde gjennomgått en ansiktsløftning.
Veldig moro at noen eldre japanske damer vi passerte langs veien tok kontakt med meg. Hun ene hadde sett meg på banen og hadde lurt på om hun skulle snakke til meg men hadde ikke turt. De kjente godt til at den norske skolen hadde vært der og syntes det var trist at den ikke var der lenger. Jeg fikk så vidt lov til å få tatt bilde av dem, for det var tydeligvis veldig flaut å skulle avbildes, - de følte seg ikke som noen fotomodeller. Da vi skulle gå videre var det ikke grense for takking og bukking og beklagelser. Akkurat HVA de ber om unskyldning for i sånne situasjoner er ikke helt godt å få tak i, men det er noe som går på å understreke hvor stort det er at den en har prata med faktisk gadd å bruke tid på en, og noe med hvor mye en har vært til bry. Veldig, veldig langt fra norsk væremåte....
Tog tilbake og en kjapp tur innom hotellet før vi gjorde oss klar for ett av hydepunktene på turen - vi skulle spise den berømte Kobebiffen. Disse kuene som blir fora med risvin og massert. Hotellet hadde anbefalt oss en restaurant, så vi gikk rett og slett rett dit.
Ble plassert i et eget "avlukke" i restauranten hvor vi klødde oss i hodet og så på den japanske menyen. Vi måtte spørre litt til råds. Og slo på storetromma og bestilte det aller dyreste kjøttet de hadde. Og biffen smakte aldeles himmelsk. Et veldig godt måltid som ellers bestod av miso-suppe, sylta grønnsaker, ris, salat, sauser til kjøttet og også noen rå grønnsaker som skulle stekes sammen med kjøttet. Stekinga gjorde vi på hver vår Fon-due-lignende innretning vi hadde stående på bordet. Med en sorbet til dessert var vi ferdig, og regninga lød på ca 1000 kr per person (inkludert et par glass vin).
Ellers koster det fint lite å spise ute, middagen de andre kveldene har ligget på pluss/minus 150 kr. Men, akkurat Kobe-biffen måtte vi teste!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar