19.03 Drømmen som går i oppfyllelse

Å ha oppveksten sin i et land på andre siden av kloden har sine sider. Selv om jeg føler meg norsk, er det likevel en del av identiteten min som er et annet sted. Et sted som er veldig langt unna, og litt uoppnåelig. En del av det norske jeg liksom aldri kan bli helt fortrolig med. Noe som mangler, noe jeg savner…

Etter at familien flytta tilbake til Norge i 1980, da jeg var 15 år, har jeg vært tilbake på ferie i hjemlandet Japan to ganger. Første gangen som 18-åring. Da var det for å hente den delen av hjertet mitt som var blitt igjen der borte, for å bli hel igjen. En slags helbredelsesprosess, altså - og en veldig nødvendig en.

Andre gangen var i 1991, sammen med moren min, som nettopp hadde fylt 50. En flott tur med mor og datter, tilbake på gamle tomter og med mange møter med folk vi hadde kjent. Vi kunne konstatere at Japan både hadde forandra seg, men også var det samme gamle.

I tiden som har gått etter 1991 har tanken stadig vært der, om at det hadde vært fint å kunne dra tilbake.

Drømmen om en konkret reise ble født for litt over 3 år siden - i selskap med gode venninner. Det ble snakk om dette med å fylle 50. For min del var det på det tidspunktet nesten 4 år til den aktuelle datoen.

Så kom forslaget opp - “Vi burde jo dra til Japan på ferie - for å markere 50 års dagen”. Jo da, artig idé, men helt urealistisk, tenkte jeg. Jeg har jo ikke penger til en sånn tur. Og dessuten hva skal jeg gjøre med hunden (hadde bare Carmen på det tidspunktet)? Og hva skal jeg gjøre med planene om å få en hund til, - jeg kan jo ikke få noen til å passe en unghund i ukesvis….

Så satte jeg meg ned med budsjett og spareplan. Og fant ut, at faktisk - det burde la seg gjøre. Jo, det skulle gå an, hvis jeg bare la til side et månedlig beløp og prioriterte beinhardt hva jeg kunne bruke penger på i 3 år.

Så er jeg så heldig at jeg har verdens beste oppdretter som har solgt meg Carmen. Ikke bare tar hun imot Carmen med største selvfølge. Men, hun sa fra lenge før jeg kjøpte Petra at hun kunne passe unghunden min. Dermed var hundepasset også i boks.

Heldigvis har jeg ei venninne som skal bo i leiligheten, sånn at det ikke blir stående tomt her. Plantepasset er dermed også i boks.

Så, begynte en spennende og tidkrevende planleggingsprosess. Vi er to venninner som drar på tur sammen, og hun jeg reiser sammen med har aldri vært i Japan. Hva skulle vi prioritere å se? Hvor lenge skulle vi være borte? Når på året skulle vi dra? Hvordan skulle vi overnatte? Hva kom alt til å koste? Hvordan skulle vi få bestilt oss overnatting?

Mange spørsmål. Mange timer med planlegging. Jeg elsker jo å planlegge, så jeg tok internet, kart og reisehåndbøker fatt og satte i gang. Det var en del som skulle tas hensyn til. Vi ønsket å dra om våren for å få med oss kirsebærblomstringen. Og det var viktig å legge opp reiseruta i Japan slik at vi følger blomstringen, fra sør og nordover. Dessuten ville vi gjerne få med oss finalen i en sumo-turnering. Så var det et par festivaldatoer som skulle klaffe. Påskefridagene var også godt å få med seg i reiseperioden.

Etter hvert begynte en reiserute å tegne seg. Og vi kunne gå i gang med å bestille flybilletter og ta kontakt med hotellene. Både Hotels.com og Booking.com har vært til stor hjelp i denne prosessen. Og neste uten unntak har det gått veldig greit å bestille rom, - og det til ikke så høye priser heller. Du verden, så mye lettere ting har blitt med internet! Da Mamma og jeg planla for over 20 år siden sendte vi brev som vi da fikk svar på etter et par ukers tid.

Noen omgjøringer av reiseruta underveis har det blitt, men nå er altså alt i boks. En hel måned i soloppgangens land.

Kortversjonen av reisetura er som følger: Tokyo - Osaka (sumokamp) - Kobe (der jeg gikk på norsk skole) - Hiroshima - Beppu - Nagasaki - Okayama - Matsue - Kyoto - Nara - Aichi (hvor vi skal bo privat) - Fukui (der familien vår bodde) - Kanazawa - Tokayama - Tokyo.

Reisefeberen er nå helt på topp like før jeg skal forlate heimen og kjøre bil til Enköping hvor altså begge hundene skal bo. I morgen tidlig går flyet fra Arlanda, Stockholm. Akkurat nå kjennes det litt skummelt og veldig kaotisk. Har jeg huska på å pakke alt? Har jeg pakka for mye? Har jeg tenkt på alt og planlagt dette godt nok?

Så skal jeg altså reise fra hundene mine en måned. Klart jeg kommer til å savne dem, men hovedsakelig tror jeg at jeg kommer til å nyte friheten. Jeg er 100 % trygg på at de kommer til å ha det kjempegodt sammen med Anita og flokken. Og det skal bli godt med litt ferie fra hunderiet, som jeg jo ellers aldri kan ta fri fra så lenge jeg har eneansvar for dem.

Håper alt det tekniske med nett og utstyr skal fungere underveis, sånn at jeg kan få blogget med både tekst og bilder.

Dette blir virkelig mitt livs reise, og det må jeg selvsagt dokumentere!!