Etter en kort natt på flyet ble det morgen. Det er vel en overdrivelse å si at jeg sov godt. Eller følte meg spesielt opplagt da vi landet. Masse turbulens ifm landingen , så det var greit når flyet omsider landet...
Passeringen hos imigrasjonsmyndighetene var nøye. Begge pekefingere inn i en ramme for avlesing av fingeravtrykk. Samtidig titte inn i et kamera og bli fotografert. Siden jeg tydeligvis ikke stod på noen liste hos Interpool, og jeg dessuten hadde signert på at jeg verken hadde med meg sverd eller narkotika, slapp jeg inn i landet.
Vi la kjapt merke til at så mange mennesker bruker munnbind. Et land med stor vekt på hygiene og hensyn til andre, - her ønsker en ikke å smitte andre med sin forkjølelse. En ønsker heller ikke å bli smitta selv.
Vi fant greit fram til flybussen og fikk vår første erfaring med japanernes systemsans. Ved buss-stoppen var det en mann som organiserte logistikken. Det var oppmerka tre "filer" på fortauet. Fila nærmest veien var for bagasje. Der plasserte han koffertene etter et system. Så festa han bagasjelapper på dem, og vi fikk vår gjenpart. Deretter ble vi bedt om å stille oss i fila lengst vekk fra veien, fil 2. Fil 1 var forbeholdt passasjerer til den første bussen som ankom, - som altså ikke var den bussen vi skulle ha.
Når denne bussen hadde kjørt ble vi vinket over i fil 1, nå var det nemlig vår buss som var for tur.
Da bussen kom fram til Tokyo City Air Terminal - TCAT- måtte den enkelte passasjer vise fram gjenparten vi hadde fått for å få utlevert den rette kofferten. Ingen fare for at noen stakk av med feil bagasje, altså.
Vi hadde lest oss til at TCAT skulle ligge noen få hundre meter fra hotellet, men hvor var hotellet? En føler seg unektelig litt desorientert i en fremmed storby, men det funka greit å henvende seg i en "bu" ved et stort veikryss hvor det satt en uniformert mann. Vet ikke om han var politi, eller hva han var. Uansett gikk det veldig greit å få en veiforklaring, så lenge jeg kunne kommunisere på japansk.
Åh! Det kjenner helt supert å fortsatt være i stand til å snakke og forstå dette vanskelige språket.
Samme erfaringen hadde vi når vi kom til hotellet vårt, Villa Fontaine Nihonbashi Hakozaki. Vi var nemlig framme allerede kl 11 og ønsket tidlig innsjekk (vanlig innsjekk var ikke før kl 15). For det måtte vi betale ekstra per time. Mannen i skranken prøvde litt stotrende å forklare dette på engelsk, og ble tydelig letta når jeg kunne snakke japansk.Bortsett fra den tidlige innsjekken kosta rommet 460 kr natta, inkludert frokost. Ingen ting å si på prisen for et gullende rent rom midt i Tokyo sentrum!
Det var veldig greit å komme seg på rommet og få noen timer på øret før vi begav oss ut i byen. Og hvilken retning skulle vi gå i...? Vi spurte på hotellet etter hvor det var mange spisesteder og gikk i vei. Endte opp på et lite spisested hvor vi bestilte Set Menu. Spiste Gyoza (damplings), Ramen (nudler) og stekt ris. På veggen i restauranten var det en rad med treskuffer. Jeg måtte spørre betjeningen hva dette var for noe, og fikk til svar at det var nudel-skuffer fra gamle dager. Nå - bare til pynt.
Litt mer vandring i byen før vi endte opp på Starbucks til en kopp kaffe. Når vi kom ut på gata igjen, i 19.30-tida, fikk vi se Tokyo by night. Bare noen få varmegrader og sur vind, så det kjentes greit å ta en drosje tilbake til hotellet.
Siden vi kun har tilgang til trådløst nett i lobbyen, og ikke på rommet, - OG jeg ikke fikk min medbragte nettkontakt til å funke, var det bare å sette seg i lobbyen for å komme seg på FB og blogge.
Jeg sliter litt med å få lagt ut bilder på bloggen, men her er et bilde fra toalettet på hotellrommet.Og et fra det vanvittige veisystemet like ved hotellet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar