04.30 i dag våkna jeg av at Carmen pep. Hun lager ikke bråk på natta med mindre det er alvor, så det var bare å få på seg morgenkåpa og styrte ut i hagen med henne. Ganske riktig - diaré.
Dermed ble det ingen frokost på Carmen, og jeg tok henne med meg på jobben. Spennende å forlate Rampegullet alene på kjøkkenet. På webkamera kunne jeg observere at hun var rolig lenge, men i 14-tida økte aktivitetsnivået. Da begynte hun med å stå på bakbena med forbena langt innover kjøkkenbenken, men uten å klare å få tak i noe. Da jeg kom hjem kunne jeg heldigvis konstatere at hun ikke hadde ødelagt noe.
Carmen kasta for øvrig opp på formiddagen, og hadde en runde til med diaré, så det var jammen bra jeg hadde tatt henne med på jobben.
Egentlig skulle jo Carmen vært med gjengen på elitetrening i dag, men hun ble sykmeldt og fikk ta det med ro. Ingen sykkeltur heller. “Medisinen” mot diaré er et døgns sulting, og så diettfor med mange porsjoner i løpet av dagen. Og det er klart, - når hunden ikke får mat på et døgn, er det jo greit at hun slipper å være så fysisk aktiv.
Dermed hadde jeg plutselig bare én hund som skulle trenes, og kunne legge opp ettermiddag og kveld kun ut fra hva jeg ønska å gjøre med Petra.
Vi begynte med sykkeltur - nesten en mil i dag faktisk. Fortsatt i sakte tempo. Og vi har fortsatt progresjon på Petras løpeferdigheter. Hun blir også gradvis flinkere til å holde jevnt tempo, uten å stoppe og snuse. Og hun trenger å bli enda tryggere på sykkelen, sånn at hun ikke drar så langt ut til siden.
Selvsagt fikk hun løpe løs noen ganger innimellom. Som vanlig raste hun da rundt i lagt større tempo enn jeg har når jeg sykler med henne.
Hjemom med sykkel og Carmen og gikk av gårde hjemmefra med retning mot skogen. Vi traff på en av naboene som har en Rotweiler hannhund. En diger hund som Carmen har et litt skrekkblandet fryd forhold til. Petra nærma seg den digre hunden med høflig og uredd kroppsholdning. Og etter hvert som hun ble litt kjent med ham, prøvde hun å invitere til lek.
Siden vi skulle i samme retning, gikk vi ved siden av hverandre bortover fortauet og prata. Og Petra oppførte seg aldeles eksemplarisk der hun gikk i slakt bånd ved siden av den store hannhunden (som gikk i grime i tillegg til halsbånd).
Så gikk vi hver til vårt, - jeg tok med Petra opp i skogen og hadde en plan om å trene nærsøk i kvisthauger. Hadde med tennisballer.
Lille hunden er et unikum på å søke, MEN, når hun finner tennisballen er det verre. Den er tydeligvis SÅ morsom å prøve å få tak i at det tipper litt over for henne. Små dummyer er ikke fullt så vanskelig, men likevel betraktelig vanskeligere enn de store.
For øvrig kunne jeg observere at en ball hun virkelig måtte streve med å få tak i bar hun ordentlig og kom rett hjem med uten å tøyse og leke underveis.
Hm.. Når en trener nærsøk er det jo en fordel med små apporter, men for Petra gir de små apportene utfordringer med at hun vil leke med dem. Kanskje en tanke å klippe opp tennisballer…?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar