17.03 Den gule pøbelen

Petra, fra “glattcella”:

Jeg sender deg et spørrende blikk, -
var dette all “underholdning” jeg fikk.
Innestengt på så liten plass, -
jeg som er en uskyldig liten tass.

Jeg gjør nesten aldri noe galt, jeg,
så lenge du ikke reiser fra meg.
Når du går blir det så trist,
og kjedelig - du skulle bare visst!

Husk jeg er trygg, flink og sterk,
selv om jeg gir deg hodeverk.
Supert gemytt og et søkstalent,
jeg kan nå langt, bare vent.

Ber deg vise litt tålmodighet
Med min store kreativitet.
Jeg blir nok voksen, skal du se,
og da vil du av rampeminnene le.

　

Ja, i dag ble altså dagen da Petra (alene hjemme på kjøkkenet sammen med Carmen) maltrakterte den ene biabedden. Jeg oppdaga katastrofen fra webkamera - dessverre litt sent - og hasta hjem fra jobben.

Må innrømme at jeg var temmelig brysk og lite blid da, altså. Den lille gule ble føysa ut i hagen så hun fikk tissa, ble tilbudt litt vann, og deretter ublidt satt på glattcelle uten en eneste tekstil tilgjengelig.

Ved nærmere undersøkelse av ødeleggelsene kunne jeg konstatere at det var den 10 år gamle biabedden hun hadde kverka. Den med litt slitte sømmer som jeg har gått og sett på. Og tenkt at jeg håper hun ikke begynner å undersøke de sømmene noe nøyere, - men det hadde hun altså gjort.

Fra jobben kunne jeg se på webkamera at ødeleggelsene nok hadde tatt på kreftene. Lillegull sov godt i glattcella si.


Huff, jeg blir SÅ lei meg av dette. Det koster penger, masse penger å erstatte det hun ødelegger. Det tar masse tid ekstra å rydde opp etter henne, dra og handle, organisere sånn at hun ikke skal få tak i ting.

Også skaper det masse bekymring. Det jeg er reddest for er selvsagt at hun skal ha spist noe av skumgummien. Jeg har sett nok av pasienter fra min tidligere karriere som har vært veldig syke av ting som har satt seg fast i tarmene. Og skumgummi er jo som en propp i systemet.

Dessuten blir jeg veldig bekymra over at hun ikke slår seg til ro alene. Fordi jeg synes så synd på henne at hun må være alene. Synes det er så trasig at jeg ikke kan ta henne med meg på jobben.

Og jeg synes synd på Carmen. Jeg kunne jo observere på webkameraet at Carmen hadde lagt seg på gulvet lengst vekk fra der Petra holdt på. Carmen liker jo å sove og slappe av hele dagen. Og det er klart at når samboeren holder på med sånne “prosjekter” er det veldig forstyrrende for Carmen. Og sart som Carmen er, tror jeg at hun føler stort ubehag ved det hele.

Jeg er dessuten sørgelig klar over at for hver sånn erfaring med å ødelegge noe, er det enda større sannsynlighet for at Petra vil gjenta det. Og jeg blir litt fortvila over tanken på en hund som en aldri kan stole på. Det gjør det vanskeligere å få noen til å passe henne, og vanskeligere å få hverdagen min til å gå i hop.

Men, jeg er ikke langsint. Og jeg holder hardnakka fast på erkjennelsen om at Petra er noe helt spesielt. Hun har så stor mental styrke, så mye kreativitet og nysgjerrighet, så stort mot og sånne søksegenskaper og motivasjon, - at hun vil kunne nå langt. Om jeg bare kan klare å forme dette villdyret!

　

Ettermiddagen bestod av sykkeltur. Prøvde en ny variant i dag. Først en runde med Petra alene, så en runde med begge to, og til slutt en runde med Carmen alene. På runden sammen med Carmen fikk Petra slippe løs på et par partier. Som forventa oppsøkte hun umiddelbart grøfta og bada og bada og bada. Hun svømte rundt og skikkelig nøt det. Og hoppa og spratt rundt i skogkanten.

Stort frihetsbehov den har den lille gule….

　

For øvrig kom dagens skrekkopplevelse på den siste runden, hvor bare Carmen var med. Jeg møtte en ung fyr på sykkel med to huskyer i strikk foran sykkelen. Det så en stund ut som om han hadde kontroll, og jeg holdt meg langt ute på høyre side av veien. Men, så skar den ene hunden hans ut og rett foran sykkelen min, så jeg måtte ta en unnamanøver og hard nedbremsing.

Sykkelen min skrensa bortover og endte i en bråstopp hvor jeg slo både hofta og kneet inn i de harde sykkeldelene. Og Carmen ble selvsagt veldig forskrekka, men jeg tror ikke hun slo seg.

Den møtende fyren fikk helt panikk, og fikk satt fra seg sykkel og hunder og kom styrtende bort. Han kunne fortelle at han passa disse hundene.

Jeg ble ikke sint, skjønner utmerket godt at hunder kan en aldri helt ha kontroll over. Han gjorde vel så godt han kunne. Heldigvis kjentes det ikke ut som jeg hadde skada meg alvorlig - antagelig bare noen blåmerker.

Men, innrømmer at jeg ble litt forskrekka. Skal jo tross alt av gårde på en lang reise, og da passer det dårlig med brekte ben eller forstuinger. Jeg rakk jo å tenke et øyeblikk at dette kommer til å gå skikkelig galt….

Bare å komme seg opp på sykkelen og sykle videre, med litt vondt både her og der.

Hjemme igjen fikk Carmen være igjen mens jeg tok en tur på gangstiene med fot-trening med Petra. Kunne konstatere at hun var skikkelig PÅ. Hun var som en spent streng i kobbelet sitt. Og hun hadde helt klart løpt av gårde hadde det ikke vært for kobbelet.

Lille Rampegullet - jeg blir litt sliten av henne. Skulle ønske hun kunne klare å gå normalt bortover uten disse skyhøye forventningene. Masse ros og masse korreksjon ble det på den korte runden vår. Og den lille hunden landa litt mer etter hvert, selv om jeg ser at vi er veldig, veldig langt fra målet om en lugn fot.