Vi var til sammen ti stk på kurs i dag, fem flatter og fem labradoren. Hunder i varierende aldre og på varierende nivå.
Jeg var veldig spent på det å skulle ta med Petra på kurs
…
Jeg har jo vært så forsiktig med min lille Petra, og sortert nøye hva jeg har
“utsatt” henne for av jaktlig aktiviteter. SÅ forsiktig har jeg vært at jeg har fått mang en kommentar fra folk jeg har snakka med. Når jeg har sagt at Petra knapt har sett en markering, så lurer folk på hvor gammel hun er, og blir overraska når jeg sier hun er over et år.
Men, jeg er helt overbevis om at det har vært et riktig valg. Med en hund av den intensiteten som jeg har, så lurer jeg på hva folk mener de vinner ved å begynne med heftig trening tidlig….. For det kan jo ikke bare være at det er gøy å trene unghund som gjør at en begynner tidlig? Det må jo være at en tenker at det er lurt - på lang sikt.
Altså, - hvorfor tidlig trening av valpen/den unge hunden.? Er man redd hunden ikke skal bli kjapp nok med mindre den får løpe etter dummyer når den er et halvt år? Eller er det at den ikke skal bli flink nok til å bruke nesa? Eller kanskje ikke god nok på rette linjer? Terrengskifter? Hva med markeringsevnen?
Dette var noe av det jeg tenkte på gjennom helgen, når jeg observerte min egen og andres hunder. Akkurat HVA er det kjempeviktig å begynne med i treningen av en ung hund? Og hva er det kjempeviktig å vente med?
Må innrømme at jeg følte meg litt urolig når vi skulle stille opp på linje og gjennomføre en enkeltmarkering på hver enkelt hund - de skulle sjekke ut nivået på hundene. Petra er trent mye i setting med andre hunder - i fm jaktlydighet. Men, hun har knapt opplevd at det kastet og andre hunder skal hente.
Mens vi venta på tur drev jeg med litt avledning med konsentrasjonsøvelser og godbiter. Og jeg holdt henne i bånd til det ble hennes tur. Petra gjorde en grei markering. Men, så skulle vi prøve å selv kaste apporten og da knalla hun så det sang!
En runde med jaktlydighet og sitt og bli. Petra klarte seg bra lenge, men plutselig ble det liksom for mye for henne og hun spant rundt mellom de andre hundene. Joda, selvsagt litt flaut, selv om hun var kursets nest yngste.
Så ble vi delt i to grupper. I vår gruppe konsentrerte vi oss om jaktlydighet. Det var jo ikke bare min hund som trengte det… Mye fot og sitt og bli. Vi stod i en firkant og forlot hunden i sitt og bli, gikk over til det andre hjørnet til en annens hund. Vi gikk fot i diverse vendinger. Forlot hunden sittende, løp i fra. Løp forbi. Endra tempo mens vi gikk fot.
Petra hadde et par ganger hvor hun brøt sitt og bli, men responderte bra på at jeg var litt streng med henne. Hun er jo egentlig en ganske myk hund, det er bare at det er så veldig mye energi og intensitet som skal ut. Og hvis jeg prøver å stramme inn all den energien på feil måte, blir hun rett og slett kjempefrustrert, tror jeg.
Jeg kunne særlig se det i sitt og bli situasjoner på kurset. Når hun begynte å snuse i bakken og vise interesse for pinnene rundt seg, var det like før hun løp av gårde. Hvis jeg da kjefta på henne, løp hun garantert av gårde. Hvis jeg derimot fikk hennes oppmerksomhet ved å snakke til henne, skryte av henne, og gikk tilbake med en godis, så klarte hun å bli sittende.
Litt utfordrende å finne akkurat den rette balansen mellom passe streng/forlange noe av henne og lese når hun trengte litt oppmuntring. Men, alt i alt var det forbløffende hvor bra hun reagerte på at jeg var litt streng. Jeg synes å ha observert tidligere at hun har blitt mer stressa av krav. Antagelig smitta noe av instruktørens trygghet over på meg, sånn at jeg utstrålte en forventning om at Petra skulle gjøre som hun fikk beskjed om. At hun altså oppfatta meg som trygg.
Ellers ble vi oppfordra til å snakke mye med hunden når vi gikk fot. Prate og skryte av den hele tiden.
Etter en del jaktlydighet ute på gressmatta flytta vi oss opp i skogen ved en grusvei. Et herlig terreng med store trær og hvor bakken var dekka av løvet fra i fjor. Vi skulle teste ut innlæring av dirigering langs veien. Én og én ekvipasje gikk ut og la to dummyer på linje. Petra klarte seg bra, men lette litt på dummy nummer to. Ikke så rart, siden hun er uvant med en sånn oppgave.
I neste runde gikk vi ut i terrenget istedenfor langt veien. Instruktøren forklarte at han ganske kjapt begynte med å legge ut i terrenget, og ikke langs en vei.
Vi brukte det samme treet alle sammen. Her fikk vi forklart at vi kunne bruke sånne referansepunkter i treningen og endre avstand, og hvor vi sendte fra, men sende til samme sted hele tiden.
Neste trinn blir at hunden får en annen oppgave før den sendes på dirigeringen. Og etter hvert legge ut i forkant, sånn at det blir skjult for hunden.
Etter en deilig varm lunsj med Thaimat, ble gruppene endra litt, og min gruppe skulle til et annet skogsområde og trene markeringer. Her var det litt bakkete terreng og en del kvist og kvast i hundens linje ut til der markeringen falt.
Ja, her kom min hunds manglende rutine til syne. Hun skjønte rett og slett ingenting av markering. Og et øyeblikk rakk jeg å tenke at Dette er det jeg har mista, ja, - min hund kan ikke markere i en alder av ett år, mens andre som har trent fra de var yngre kan dette. Men, jeg resonerte kjapt annerledes når jeg også tenkte på hvor utrolig lite stress den lille hunden min viste fram i en nokså stressende setting. Hun har jo ikke disse oppbygde forventningene til kast, som de lett får med mange markeringer.
Hun hadde absolutt ingen knallforsøk på markeringer i en setting hvor andre enn meg kasta dummyen. Venta pent ved min side til hun fikk beskjed. Som vanlig fullstendig tyst. Dessuten verken pesa eller skalv hun. Men, som sagt skjønte hun lite av å markere nedslaget. Jeg gikk nærmere et par ganger, så klarte hun til slutt oppgaven.
Kasteren flytta seg og vi tok en ny runde med markeringer. Denne gangen var det ilagt et terrengskifte i form av en gjørmete dam som lå i linja de skulle løpe ut. På de første par forsøkene løp Petra ut i riktig linje, men siden hun ikke var riktig langt nok ut, fant hun ikke noe der. Dermed skar hun over mot høyre til det forrige området vi hadde vært. Jeg måtte altså også her korte inn på avstanden.
Gjorde meg en betraktning om Petras personlighet der jeg observerte henne lete etter dummyen - hun har ingen betenkeligheter med å forsere terreng. I motsetning til Carmen, som helt fra hun var liten har valgt, og fortsatt i dag velger “minste motstands vei”, så plasker Petra rett ut i gjørme og vann, når hun tror at det er rette stedet å lete. En egenskap jeg nok skal sette stor pris på når vi kommer videre i treningen.
Vi gikk videre til enda et nytt området - et jorde med litt vissent og glissent gress og med traktorspor/vei som slynga seg som en S. Kastet landa sånn at hunden måtte forsere jorde, fortsette over veien og ut på neste jorde. De aller fleste hundene fulgte veien, med unntak av kursets yngste deltager - Flatten på 8 måneder. Han løp fint i en rett linje helt ut.
Petra fulgte veien et stykke og begynte intenst å lete på jordet på hitsiden av veien, - feil sted, altså. Det gikk fint å kalle henne hjem selv om hun ikke hadde funnet dummy. Så gikk vi nærmere, og enda en gang nærmere. Da vi stod sånn at hun kun fikk kun ett terrengskifte, nemlig fra veien og ut på jordet, - ja, da klarte hun oppgaven.
Nok en gang skifta vi terreng, denne gangen ble det kasta i et gammelt hogstfelt, med masse kvist og kvast. Petra og jeg måtte gå ganske nærme for å få til dette.
Dagens siste post var ute på jordet med vissent gress og med lange markeringer. Her klarte faktisk Petra seg bra, - hun løp langt nok ut og lokaliserte apporten.
Det var noen slitne både tobeinte og firbeinte som tok en rolig kveld etter en innholdsrik dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar