Etter to netter i Tokyo var det i dag tid for å starte ferden sørover. Med tog. Og ikke hvilket som helst tog, men japanernes såkalte Shinkansen, - som holder rundt 300 km i timen.
I det hele tatt har vi lagt opp denne turen slik at vi reiser rundt i landet med tog. Uten at jeg kan tall og statistikk på dette, så er det i hvert fall sikkert at Japan er et "tog-land". Det går tog til de fleste steder, og de går på tida.
Men, før vi kunne begynne togeventyret måtte vi veksle inn vårt Japan Rail Pass. En type All-round togbillett som vi bestilte fra Norge for et par måneder siden. Vi bestilte billettene på nett sent en kveld vi satt og planla turen, og dagen etter ble de levert med bud på døra. Superkjapt, altså. Papirbillettene måtte så tas med til Japan og veksles inn på en bestemt type kontor for å få den gyldige laminerte billetten vi skal vise for oss når vi reiser rundt. Vi har kjøpt en billett som er gyldig i tre uker. Og kan da i den perioden reise med alt av tog som drives av JR; - Japans svar på NSB.
Det slo meg på billettkontoret, at til å være et høyteknologisk land, så er Japan utrolig "manuelt". Mange mennesker hvis jobb er prega av papirer som skal fylles ut, stemples og signeres. Så også denne gangen. Hun som hjalp oss med billettene hadde mange ting hun skulle sjekke når vi altså hadde fylt ut hvert vårt formular. Dessuten hjalp hun oss med å få plassbilletter til toget som skulle gå litt over 10.
Med de riktige billettene i hånd gikk vi i vei med all vår bagasje, gjennom den travle Tokyo stasjon, på jakt etter perrongen med Shinkansen. Som med andre langdistansetog, var perrongen oppmerka med akkurat hvor inngangene til de forskjellige vognene kom til å være når toget stoppa. Dermed kan passasjerene stille seg på rett sted og vente i kø. Alltid ordnede køer i dette landet. Ingen som sniker, ingen som virker utålmodig, En bare venter, pent og pyntelig. Stor kontrast til perrongen på Oslo S, hvor en må løpe fram og tilbake og lete etter hvilken vogn en skal sitte i, siden en på forhånd ikke vet helt hvor den stopper.
Som forventa var det ikke lett å finne noe egna sted til koffertene. Togene er ofte ikke tilrettelagt for at en har med seg så stor bagasje. Dette hadde vi lest om på forhånd, så det kom ikke som noe sjokk. Likevel kunne jeg ikke annet enn å undre meg over denne pussige mangelen på system. En fare for at folk mister ansikt i dette landet hvor alt er så systematisk og tilrettelagt. Og hvor mye av det som sies og gjøres har sammenheng med at en må passe på sånn at ingen mister ansikt.
Jeg følte i hvert fall at VI mista ansikt der vi stadig vekk flytta på koffertene til gulvplass der det var ledige seter rundt oss. Så gjorde toget et nytt stopp, andre passasjerer kom på, og vi måtte nok en gang flytte på koffertene. Til slutt endte vi opp med å måtte ha dem på gulvet ved setene våre, og fkk dermed ikke store plassen til bena.
På veien sørvestover passerte toget Japans berømte og hellige fjell, Fuji. Eller Fuji-san, som de sier. En må jo beskrive fjellet på en høflig måte. Jeg har faktisk vært på toppen av det over 3700 meter høye fjellet. Da familien mini bodde i Japan var vi en sommer på ferie i nærheten, og benytta anledningen til å gå til topps. I alle år etterpå har jeg hatt en drøm om å gjenta fjellbestigningen, men dette lar seg bare gjøre på sommeren. Siden vi tar denne reisa på våren, fikk det altså bli med drømmen.
Synet av fjellet fra togvinduet fortalte med all tydelighet at det absolutt ikke var egna for amatører å begi seg opp på denne årstida, - den øverste fjerdedelen var dekka med snø.
Vi hadde hatt det litt for travelt til å få handla noe mat på jernbanestasjonen, og dermed gått glipp av det enorme utvalget av boder med togmat i små og store bokser. Så det fikk duge med noe fra salgsvogna som kjørte forbi. Ifm betalingen var det en mynt som datt på gulvet og forsvant mellom kofferter og seter. Stor ståhei. Vi skjønte på dama som solgte varene at det virkelig var om å gjøre å gjenfinne denne mynten. Det nytta nemlig ikke å tilby henne en ny mynt. For tenk hvis kunden hennes etterpå ikke fant den som forsvant på gulvet, - og det var hennes skyld!! Åpenbart nytta det heller ikke at regnskapet ikke stemte. Så vi hjalp til og flytta på kofferter, kikka under seter.
En annen av passassjerene ble også engasjert i leteaksjonen og kunne til slutt tipse om at mynten lå under et sete. Så kunne alle senke skuldrene og slappe av.
Framme i Osaka tok vi en drosje til Best Western Hotel Fino Osaka Shinsaibashi. Drosjesjåføren hadde litt problemer med å finne fram og måtte ringe til hotellet for veibeskrivelse. Som hotellrommet i Tokyo var også dette et lite rom, men veldig rent og pent og omtrent samme pris. Her bodde vi i femte etasje og hadde litt bedre utsikt enn vi hadde fra kjellerrommet i Tokyo.
Vi fikk faktisk sjekka inn en times tid før vanlig innsjekkingstid. Det passa bra å få satt fra seg bagasjen og på nytt få tak i drosje for å dra på finalen i den store mars-sumo-turneringen. Denne gangen var ikke drosje-sjåføren i tvil om hvor han skulle. Han gav veldig positiv respons på at vi skulle se på sumo. Ikke verst at utlendingene vil være med på noe så japansk.
Det rent sportslige ved sumo er forholdsvis greit å forstå, ikke så vanskelige regler. En har 15 dagers turneringer 6 ganger i året (annenhver måned) - og på forskjellige steder i Japan. Mars-turneringen er altså i Osaka. Bryterne slåes ut etterhvert og til slutt er det bare noen igjen som kommer helt til finalen. Alle i finalen har hatt 14 kamper i løpet av turneringen (før finalekampen). Dvs det er i tillegg et omfattende system for titler. Og også for ulike betegnelser på den teknikken bryterne bruker når de vinner en kamp.
Utenfra sett dreier sumo seg om svært fete og nesten nakne menn som bryter i en ring, og prøver å dytte, bære, finte motstanderen ut av ringen. Eller få motstanderen til å berøre bakken innenfor ringen med noe annet enn fotsålene. Bryterne er ikledd kun et lendeklede og har langt oppsatt hår.
Ringen de bryter i er sirkelrund og avgrenset ved et tykt tau som ligger på bakken. Sand både innenfor og utenfor ringen gjør at fotsporene til de barbente bryterne synes godt. Ivrige "hjelpemannskaper" går rundt med feiekost og fjerner effektivt alle fotspor i sanda, slik at det er lett å se nye spor når neste par skal bryte. Dette er jo viktig når en skal avgjøre hvorvidt en bryter har tråkka på utsiden av ringen eller ikke.
Sumo er dog ikke bare sport. Her er det snakk om noe SÅ erke-japansk at det er vanskelig å få tak i kjernen av det. Shinto-relegionen er viktig i Sumo. Det er shinto-prester som er både hoveddommer og sidedommere (fire stk). Ringen de bryter i er hellig og renses ved å strø salt og be bønner. Bekledningen til bryterne, de rituelle bevegelsene, hva som sies, synges og "danses". Alt sammen er veldig tradisjonelt. Symbolsk sett viser det kampen mellom guder og også jordbruksriter - takk for avlingen.
I tillegg til selve kampene var det masse "inntog" av brytere og presentasjon av disse. De hadde små opptredner på scena hvor de viste fram både hvor myke de var og hvor god balanse de hadde. Blant annet viste de fram en slags "moon-walk" mens de satt på huk - ganske kult å se hvor elegant de klarte å bevege seg med alle kiloene sine.
Før hver kamp satte i gang var det masse innledning, blant annet så det ut til at bryterne prøvde å psyke hverandre ut ved å stirre hverandre i senk. Eller de "showet" ved å kaste salt ekstra høyt i været, slå seg på brystet, klappe seg på låret, eller sette den ene foten høyt i været for så å sette den ned på bakken.
Hoveddommeren var litt av et syn i sin brokadedrakt og med sin syngende måte å presentere brytere og resultater på. Ellers hadde bryterne på seg flotte brokade-forkleder da de paraderte i forkant av kampene. Visstnok brukte de tidligere slike forkleder som bekledning på brytekampene, men det var så hemmende for bevegelsene at de hadde gått over til lendeklede etterhvert.
Stort sett var det japanske brytere, men vi så noen som hadde utenlandske trekk. Det de uansett hadde var kunstnernavn, så både japanske og utenlandske brytere kunne hete ting som ""Store styrke" eller "Ringens mester":
Vi storkoste oss de ca 3 timene vi satt der. Hadde kjøpt plasser som var et stykke fra arenaen. Billetter som vi bestilte ved Nyttårstider og fikk tilsendt med Fedex fra Japan. Helt nærme arenane hadde det kosta en formue å kjøpe billetter. Dessuten ikke helt risikofritt - en kan risikere å få en av de tunge bryterne i fanget. I tillegg var plassene lengst frem uten stoler, men bare med puter. Det frista ikke å sitte på knærne på gulvet i 2-3 timer, litt enklere å sitte på en stol.
Spenningen steg mot slutten og de siste tre parene var veldig jevne. Det var også veldig mye showing i ringen. Og publikum kom med begeistrede utrop og klapping når bryterne gjorde litt ekstra ut av innledningen.
Etter alle kampene var vinneren klar og kunne komme opp for publikums hyllest. Alle reiste seg og sang nasjonalesangen; - veldig høytidelig og fint. Så kom tiden for overrekkelse av gaver til vinneren. En uendelighet av den ene store og heslige pokalen verre enn den andre.
Etter kampen fikk jeg se eksempel på en mer brysk side av japanerne. De er jo ellers helt ekstremt høflig når en snakker med dem. Sånn at det ikke går an å oversette til norsk. Skal en servitør hente noe som står på bordet, brukes "jeg er til bry". Skal noen forklare deg veien sier de Hvis jeg "får av deg" at du går den veien, og så "får av deg" at du går den veien, så kommer du fram. Går du ut av en butikk, følges du av "mange takk", "vær forsiktig", osv.
Men, den bryske japaneren var en sikkerhetsvakt som slett ikke var fornøyd med at jeg satte fra meg ryggsekken på vei ut av sumo-hallen, for å finne fram og ta på meg en jakke. Han prøvde først å skysse meg avgårde i en annen retning - det var nemlig politioppbud pga at bryterne var venta å passere en bestemt vei- omtrent der jeg hadde satt meg ned. Men, jeg forklarte at reisefølget mitt allerede hadde passert denne veien og jeg måtte holde følge med henne. (Glad jeg kunne snakke med ham på japansk!).
Da ble jeg beordra til å skynde meg og komme meg raskt ut av lokalet. Det er noe med at når folk ellers pakker inn alt de skal si i høflige fraser, blir det veldig sterkt når noen sier "Skynd deg!!"
Ute av folkemengden fant vi oss kjapt en restaurant for kvelden. Der var det livlig og stor stemning. Flere av gjestene hadde vært på sumokamp. Vi kom i prat med de på nabo-bordet, som gav uttrykk for stor entusiasme over at vi hadde vært og sett sumo. Faktisk gav de oss en presang - vi fikk hver vår lille laminerte plakat av vinneren.
Ja, Sumo gav mersmak. Ikke minst det å få se den japanske folkesjela på nært hold!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar