Nok en solfylt dag i Tokyo, men kald og sur vind på formiddagen. Enda godt jeg har med meg ullundertøy!
Møtet med toalettene i Tokyo må nesten beskrives nærmere. De er veldig automatiserte og kan ved første øyekast virke noe skremmende. Finnes det noe så vanlig som bare å skylle ned...? Det er oppvarmingsfunksjon i setet. Så er det selvsagt bidet. Men, hva med knappen som på engelsk beskrives med "shower"? Ja, på japansk står det faktisk rumpe!
Så er det knappen med bilde av toner og beskrivelsen "flush". En liten test viste at det kom en lyd som om en spyler ned, helt uten at det BLE spylt ned. Lydkamuflasje, altså, sånn i tilfelle det skulle unnslippe en noen ufine lyder som en ikke ønsker at de i naboavlukkene skulle høre. Fantastisk!
Etter en slags frokost (terningkast 2?) på hotellet begav vi oss ut på Tokyo Subway. En spennende affere med Tokyos mange undergrunnsselskaper og altså ulike baner. Diverse muligheter for bytte, samt forholdsvis ubegripelige billettmaskiner. Men, med nitidig lesing av kart over banen, samt litt hjelp i Informasjonen, fant vi fram til Tokyo stasjon - en ærverdig murbygning.
Planen var å ta en tur med en guida buss, og vi lette litt for å finne noe med engelsk tale. Det beste vi klarte å finne var et tilbud med øretelefoner og (noe) engelsk tekst. Det viste seg at den engelske teksten glimret med sitt fravær til fordel for musikk, så vi endte opp med å se på utsikten. Så prøvde jeg å forstå noe av det den japanske guiden sa og oversette dette.
Guide-dama prata for øvrig på en typisk japansk måte, med masse beklagelser og unnskyldninger over at vi måtte tåle den kalde vinden, at vi måtte utholde motorveien, at vi måte vente på trafikken osv osv. En mengde med høflighetsfraser, sånn at vi skulle føle oss best mulig.
Vi kjørte forbi Tokyo-Tower. Mer enn selve tårnet var det interessant å observere våre (japanske) medpassasjerers høylydte beundring over byggverket.
Etter bussturen var det på tide med lusj. Vi tok sikte på området rundt det berømte fiskemarkedet i Tokyo. Her var det en hærskare av sjømatbutikker med blodfersk fisk og annen sjømat, noe fortsatt levende. Det lukta absolutt ingenting, ingen lukt av fisk eller klor. Her var det gullende rent og bare ferske varer.
Fullt av folk og lange køer foran de forskjellige sushi-barene for å få en smak av de ferske varene. Vi stilte oss i kø, og jeg hadde stor moro av å observere dama som ordna køen. Hun hadde jo nødvendigvis kun en liten tilmålt bit av veibanen å ordne køen på. Dette fiksa hun ved å organisere tre køer, - en på venstre side av inngangsdøra (de sist ankomne), en på høyre side av døra (de nest sist ankomne) og en på stoler like på innsiden av døra (de først ankomne).
Vi avanserte dermed fra køen til venstre, til køen til høyre og til slutt til køen innenfor døra, før vi ble anvist plasser ved "transport"-båndet rundt området kokkene stod og lagde maten.
For øvrig var det artig å høre hvordan kø-ordner-dama tiltalte kundene. Hun brukte ikke den vanlige høflighetsendelsen "san", men "sama", - som ellers brukes om kongelige og gudommelige. Nesten uoversettelig, men kanskje noe sånt som "høyst erværdige". Altså "to høyst ærverdige" kan flytte til denne køen og "tre høyst ærverdige" kan gå til de og de plassene.
Så satt vi der, da, - med små tallerkner med sushi passerende forbi oss på transportbåndet. Det var bare å forsyne seg med grønn te, pinner, soyasaus og sylta ingefær og ta det som frista oss av det som passerte. Tallerknene hadde forskjellig farge avhengig av hva innholdet kosta. Da vi var ferdige med å spise, telte de opp tallerknene, regna ut sluttsummen og vi fikk en regning som vi betalte på vei ut.
På vei tilbake til hotellet kombinerte vi å gå og ta bane. Jeg har jo fullstendig manglende stedsans, men heldigvis er jeg på ferie sammen med ei som finner veien. Så vi fant tilbake til hotellet for en liten stopp, før vi på ny gav oss ut på byen. Vi hadde egentlig tenkt å ta en tur med "elvebussen" - altså en båt som går på den store elva i byen. Men, vi innså at vi var litt sent ute, siden sola går ned i 18.30-tida. Så i stedet gikk vi inn mot Tokyo stasjon.
Plutelig var vi midt oppi en voldsom trafikk-dirigering. Jeg telte intet mindre enn 9 politmenn i et veikryss, - de dirigerte fotgjengere og biler med megafon og lyssabler, dette til tross for at trafikklyset i krysset fungerte helt normalt. Jeg måtte til slutt spørre om hva som var bakgrunn for dirigeringen. Da fikk jeg til svar at det var et nytt kjøpesenter som akkurat hadde åpna. For oss så det jo omtrent ut som de venta på en keiserlig kortesje.... Sperrede gater i flere kvartaler, lysende lamper plassert i blomsterbedene, sperrebånd, og i det helt tatt "alvor".
Helt fantastisk med DET oppbudet av ordensmakten for å passe på at det ikke ble trafikk-kaos knytta til nyåpningen. Så vidt jeg har observert er det jo ikke en eneste fotgjenger som går på rødt lys i dette landet (unntatt oss ulydige utlendinger, da!), så hva var det egentlig de behøvde å passe på....? Det er vel som alt annet - det handler om at ingen skal miste ansikt.
Vi måtte jo inn i det all verdens kjøpesenteret. Her var det 1000 ting en ikke trenger. Men, det var også mye flott kunsthåndverk, blant annet en lakkbolle til 180.000 kr!
Siste stopp denne kvelden ble en stopp på en kinesisk restaurant med Dumplings på menyen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar