Ja, Yr holder hva de lover, også i Japan. Så i dag var vi forberedt på regnvær og hadde planlagt innendørs aktiviteter.
Vi begynte med Nagasaki Museum of History and Culture. Det absolutt aller første vi møtte da vi åpna døra, var et "coin-locker-stativ" for paraplyer. En satte altså fra seg paraplyen, la på 100 yen (ca 6 kr) og tok med seg nøkkelen.Kjekt å slippe å bære på den dryppende våte paraplyen for kunden, og kjekt for museet å slippe vanndråper overalt.
Museet fortalte byens historie, byen som i dag har ca en halv million innbyggere og gjerne blir kalt Japans svar på San Fransisco. Byen har gjennom tidene vært kjent for å ta til seg nye ideer og være mer åpen mot utenverdenen enn resten av Japan. Spesielt har havna vært viktig, og tidlig handel med Europa så langt tilbake som midt på 1500-tallet.
Men, så ble det andre tider, og Japan ble helt isolert fra omverden i et par hundre år. Kristne ble forfulgt og drept.
I tillegg til den faste utstillingen hadde museet også en spesielautstilling med litt av hvert av kunst. Blant annet noen fantastiske skjermbrett.
Det slo meg da jeg gikk rundt på dette museet at jeg vel aldri i mine 10 år som bosatt i Japan var på noe kunstmuseum. Tror heller ikke jeg var innom noe på mine to forrige reiser til Japan, så da var det vel på høy tid å få sett litt japansk kunst.
Ved inngangen til museet var den et suvenirbutikk som solgte litt av hvert. Blant annet en kunstner som malte på innsiden av flasker og vaser. Han kunne også på forespørsel få med navnet ditt på innsiden i tillegg til det allerede påmalte bildet. Jeg hadde en tanke om at han skulle få skrive navnet mitt med skrifttegn. Altså betydningen av Sarita - som er Lille Fyrstinne (DET visst dere kanskje ikke?!). Men, dette ble tydeligvis veldig vanskelig for ham, og han måtte forhøre seg med en av damene som satt i billettluka.
Omsider gikk det opp for meg at kunstneren jo slett ikke var japaner men kineser. Så han visste ikke helt hva han skulle gjøre for å finne japanske skrifttegn til navnet mitt. Dermed nøyde jeg meg med navnet mitt med lydalfabet-tegn: sa-ri-ta på innsiden av an vase malt med sakura-motiv. Det er jo artug å ha med seg noen håndfaste minner hjem fra turen.
Lunsjen i dag var svært spesiell for meg. Vi fant noe som så ut som en hvilken som helst fast-food-sjappe. Vi var sultne og det regna, så det var om å gjøre å kommme seg inn et sted. Så viste det seg at på menyen hadde de Sukiyaki. En rett jeg tidligere har forbundet med finere restauranter og langvarig måltid. PÅ få minutter fikk vi maten - en liten ildfast form som stod og putra på et kokeapparat. Innholdet var finskåret kjøtt, purreløk, kål og nudler i den deilig saua. Så fulgte det med ris og sylta grønnsaker. Rått egg fikk vi faktisk ikke, selv om det var bilde av det på reklamen.
Det kosta nesten ingenting og smakte utrolig godt!!
Vi gikk videre i regnværet, fortsatt var paraplyene nok beskyttelse. Men, det begynte å røyne på når vi nærma oss museum nummer to - Memorial Museum og parken med minnesmerke - for de 26 kristne som ble korsfesta her i 1579.
Vi var de eneste gjestene i museet. Sikkert ganske sært å gå rundt og se på denne utstillingen, men med en fortid som misonærbarn, syntes jeg jo det var interessant å se hvordan de kristne var blitt behandlet her i landet.
Noe av det snåleste jeg så på dette museet var at det fortsatt den dag i dag finnes en gruppe som kalles "kakure kurishtian" - kristne som gjemmer seg. Og som holder troen like hemmelig som en gjorde i de dager da en ble forfulgt. Du verden!
Til neste museum tok vi drosje, for nå hadde det virkelig begynt å bøtte ned. Jeg fikk bruk for medbrakt regntøy fra Norge og også gummistøvlene mine. Ferden gikk til atombombemuseet. Som i Hiroshima var det sterke inntrykk. Både fordi parken ikke var så omfattende OG fordi det bøtta ned nøyde vi oss med museet før vi tok en drosje tilbake til hotellet.
Etter litt avslapping var vi klare for middagsekspedisjon. Vi hadde sett en interessant restaurant første kvelden her, men den var full av folk, og vi var jo for sent ute første kvelden. Faktisk klarte vi å finne veien tilbake dit og fikk nok en gang nydelig mat. Vi starta med Tempura - frityrstekte grønnsaker og fisk. Så fortsatte jeg med Korokke - en slags potetkrokett som lages med diverse innhold. Denne var med grønnsaker og kjøtt. Reisefølget mitt spiste Sashimi - altså rå fisk. Det var høy stemning på restauranten; - personalet kom med tilrop til kunder som kom og gikk. "Velkommen". "Takk for at d spiste hos oss".
På vei hjem gjorde vi noe jeg har tenkt på en stund - som er så snålt at jeg bare måtte prøve det når jeg først er i Japan. Vi gikk innom en Pachinko-hall. Dette er en type kulespill hvor en legger på en viss sum på maskinen og så trykker på diverse knapper og håper at kulene gir gevinst - nye kuler. Det er et usannsynlig høyt støynivå inni en sånn hall Hver enkelt av spillemaskinene som står på rad og rekke lager masse lyd, med stemmer og musikk. Så er det også masse lys og blinkende effekter. Antar det ville vært direkte farlig for epileptikere å oppsøke et sånt sted.
Det slo meg etter besøket her at Japan er et land med veldig mye lyd og bilder. Selve folket er stillfarende, ingen høylydt snakk eller store gestikuleringer. I det hele tatt et veldig behagelig folkeferd. Og de har forbud mot å snakke i mobil på toget. MEN, gå en tur langs en handlegate og det strømmer på med lyd fra folk som vil selge, fra kasettspillere som står og spiller av velkomsfraser, fra skjermer med reklame. Og overalt - masse, masse reklameplakater.
For en som ikke kan lese, eller bare lese litt, er det litt av en jobb å prøve å sortere ut det viktige fra en sånn overdose av informasjon.
Når vi venter på tog på perrongen, er det helt vanlig at det er parallelle annonseringer - en for det ene sporet og en for det andre sporet - to stemmer som snakker i munnen på hverandre. Da gjelder det å blokkere ut den som ikke angår ens eget spor. På trikk er det en innlest stemme som annonserer stoppene og hvilke linjer en kan bytte til. Parallellt kommer trikkekonduktøren med SINE kommentarer. F. eks. "Vær forsiktige, nå svinger vi til venstre." Heisene snakker selvsagt og forteller at de går opp eller ned og hvilken etasje de kommer til. Ja, også har jeg jo tidligere vært inne på de snakkende toalettene.
I tillegg til alle stemmene er det mye musikk og lyder. Piping fra fotgjengerovergang er vi jo vant til fra Norge, men her "piper" alt mulig annet også. Dører som åpnes i det en går inn i en butikk, tog som kjører inn på perrongen, heiser som stopper. Alle lydene i tillegg til stemmene skaper en kakafoni av lyd. Stillheten er fraværende. Etter å ha bodd i Norge i mange år, og vært mye ute i skog og mark, kjenner jeg at total stillhet kanskje er det "lille" jeg kan savne på denne turen. Og som jeg kommer til å sette enda mer pris på når vi kommer hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar