31.03 På vei videre, til Okayama

Etter tre netter i Nagasaki var tiden kommet for å reise videre. Men, først et lite prosjekt med å få sendt baggasje. Vi hadde jo kvelden i forveien pakka hver vår pappeske og fylt ut skjema. Etter frokost bar vi med oss pappeskene og gikk i vei til posthuset som åpna kl 09.00.

Jeg hadde pakka ned det mest "vinterlige" tøyet jeg hadde med fra Norge, samt diverse souvenirer jeg har kjøpt så langt på turen. Faktisk ble det så mye som 5 kg, og reisefølget mitt sendte en dobbelt så stor eskel. Så, nå synes vi at drosjesjåførene ikke har SÅ stor grunn til å klage på tunge kofferter.

På posthuset måtte vi få litt hjelp til utfylling av skjema. Så var det dette med å bestemme hva slags type forsendelse, - det var snakk om fly, noe de kalte SAL og båt. Tre forskjellige, altså, med ulik pris og ulik varighet. Vi valgte "mellomvarianten", og jeg betalte ca 60 kr per kg for min pakke. Godt å få litt bedre plass i kofferten, før vi altså skulle avgårde med drosje til jernbanestasjonen.

Det første synet som møtte oss på jernbanestasjonen var en skoleklasse på tur. Kanskje noe sånt som 40-50 unger som satt pent og pyntlig på gulvet, med lærere rundt omkring. Antagelig skulle de på en skoletur og toget skulle ikke gå riktig enda... Jeg gikk selv på japansk skole i 1. og 2. klasse på barneskolen og husker godt strukturen. Vi var 45 elever i klassen og hadde 1 lærerinne. Og henne hadde vi enorm respekt for, - hun behøvde aldri å heve stemmen til oss. Vi vaska vårt eget klasserom på omgang, og vi hadde også ansvar for å hente lunsjen på skolens kjøkken. Altså- et par-tre stk henta maten til alle - på store traller, og brakte maten til klasserommet, der vi spiste. Så var det å frakte skitne tallerkner og bestikk tilbake til kjøkkenet.

Denne Japan-reisa er også en reise i gamle minner....

Som vanlig var det god hjelp å få i billettluka. Jeg synes nettopp JR-personalet i billettlukene har vært veldig informative og effektive i å forklare reiseruta. Det første toget som gikk, syntes vi ble litt for hektisk for oss å nå, så vi satsa på det neste. Dermed fikk vi en drøy halvtime på stasjonen til å gå på jakt etter togmat.

Av alt mulig til salgs på jernbanestasjonen utgjorde i grunn den "ordentlige" maten en forholdsvis liten del. Veldig mye søte kaker og kjeks. Vi kjøpte med oss litt frityrstekt og litt sushi før vi stilte opp på perrongen og venta på toget. Mens vi venta mora jeg meg med å observere en ansatt som vaska et tog på utsiden. Må jo ta forbehold om at kanskje NSB har helt egne steder de driver med togvask, men jeg må si at jeg aldri har observert noen tog bli vaska i Norge. Her i Japan er det et vanlig syn å se at tog som ikke riktig er klare til å gå får en omgang med langkosten.

Siden Nagasaki er endeholdeplass, var det ingen trengsel, og greit å komme seg på plass i toget. Nok en gang opplevde vi en egen avdeling i vogna avsatt til bagasje.

Togstrekningen Nagasaki-Hakata gikk skikkelig gjennom landsbygda, - mye artig å observere på utsiden av vinduene. Vi forlot jo den sørligste øya, Kyushu, i løpet av denne dagen, - en øy som absolutt frister å komme tilbake til og utforske mer av ved en annen anledning. Kanskje jeg allerede nå skal begynne å planlegge neste reise - noen år fram i tid...? Har i hvert fall stadig vekk gjort meg noen tanker om at det er mer å se på et sted enn det vi rekker å prioritere på den måneden vi er her. Vi kunne f. eks. fint brukt enda mer tid i Nagasaki.

14.30 kom vi fram til Okayama og fikk tak i en drosje som tok oss til Cenral Hotel Okayama. Dette er blant de aller billigste hotellene vi bor på under reisa. Det gjenstår å se hvordan frokosten er, men rommet er helt greit. Lite og rent, som vanlig, men faktisk litt større enn de aller minste rommene vi har bodd på. Muligens med unntak av badekaret, - DET tror jeg er noe av det minste jeg har sett!!

Vi fikk sjekke inn en drøy time før vanlig innsjekking, og gikk straks avgårde til den berømte hagen Korakuen - en av Japans mest berømte hager. Den ble laget ferdig i 1700, men måtte restaureres etter flom før krigen og bombingen i 1945.

Hagen var, i motsetning til andre japanske hager jeg har sett, stor og åpen. Og du verden for en fuglesang. Vi gikk rundt og lengta litt til norsk vår i skogen, faktisk, når vi hørte fuglesangen. Har nemlig ikke hørt så veldig mye fuglesang hittill på turen, - noe som har å gjøre med at vi har oppholdt oss i ganske så urbane strøk, uten så mange trær. Men, i denne hagen var det massevis av trær og også vann hvor vi så det var innsekter (fuglemat).

Mye mose, dammer med karper, fantastisk flotte furuer, og ikke minst en kirsebærblomstring som var helt på topp. Herlig at vi har klart å beregne det sånn at vi kom hit til byen akkurat i rett tid til å se disse vakre blomstene i fullt flor. Dessuten fikk vi se de japanske tranene, - riktignok i bur, men det så ut som de fikk godt stell.

Det smakte godt med store åpne rom, lite med reklamestemmer, mye fuglesang og mange vakre planter - en følelse av fred og ro å vandre rundt i hagen. Så lurte vi jo på hvordan det ser ut her når irisen blomstrer? Eller når blodlønna har høstfarger? Det er klart, - nå reiser vi på våren, og det er kun Japan i vårdrakt vi får se... Nei, jeg MÅ tilbake. Og da tror jeg at det skal bli på en annen årstid. Sensommer/høst, kanskje.....

Etter parken gikk vi over elven på en gangbru og rakk en tur innom slottsområdet. Inn i selve slottet kom vi ikke, det stengte omtrent i det vi kom fram. Vi får ha slottsopplevelsen til gode til vi kommer til neste by.

På vei tilbake til hotellet gikk vi på en ydelig vei langs en kanal midt i byen. Helt utrolig at det går an å lage noe så vakkert av en kanal. Det var beplantet og stenbelagt og riktig en fryd for øye. Noe å hvile blikket på i et ellers ståkete bybilde.

Vi måtte lete litt for å finne et sted å spise. Mye var stengt, selv om klokka bare var knapt 18. Til slutt havna vi på et spisested drevet av noen unge folk. Og med bare japansk meny. Vi har jo vært på spisesteder også tidligere på turen som har bare japansk meny, Men, som regel har kommunikasjonen gått greit likevel, med en kombinasjon av min japansk og deres engelsk. Og kanskje noen fotografier av maten.

Men, her var det liksom helt stopp. De unge mennene klarte ikke for sitt bare liv å forklare hva som fantes på menyen. Så, vi bestilte litt sånn på lykke og fromme, men fikk formidla at vi ønska grillspyd, tempura av reke og dessuten noe grønnsaker. Fikk til svar at det fulgte med kål...

Stor var vår overraskelse da det viste seg at vi fikk fri servering av kål. Rett og slett rå kål som var kutta opp, - med en eddik-dressing og også finhakka hvitløk. Det var faktisk kjemepgodt! Ja, så fikk vi jo grillspydene våre i tillegg, da!

30.03 Handel og templer i Nagasaki

Været viste seg ikke helt fra sin beste side på morgenen i dag, så vi dro ut på tur medbrakt paraplyer. Nå ble det ikke så veldig mange regndråpene som kom, heldigvis.

Vi starta i dag med det gamle handelsstedet Dejima. Dette var det eneste stedet Japan hadde offisiell kontakt med utlendinger i ca 200 år, faktisk hadde Nederland monopol på handel. Den kunstige øya (i dag er det en del av fastlandet) ble opprinnelig bygget for portugisiske handelsfolk. Men, når portugiserne ble bannlyst i 1638 var det nederlenderne som overtok området.

Området er i dag et museum, med diverse gamle bygninger og gamle gjenstander, samt diverse informasjon om hvordan nyttig kunskap tilfløt japanerne fra Europa, - både om legekunst, trykkekunst ++. 

Tiden gikk fort mot lunsj... Lunsjen i dag ble faktisk nok en gang Tempura - frityrstekte grønnsaker og fisk. Noen ting får jeg bare ikke nok av!!

Etter lunsj brukte vi ettermiddagen i Nagasakis tempelområde;- templene ble bygget av kinesere.. Vi leste oss til at kineserne ble mistenkt for å være kristne. Så fikk de i oppdrag å bygge templer for å motbevise dette, - og de bygde mange budhistiske templer på et forholdsvis lite område.

Vi gikk inn på det ene flotte tempelområdet etter det andre - og med store gravplasser som lå i tilknytning til templene. Ett av templene som lå høyest opp og ett av de som lå lengst ned hadde inngangspenger og et musealt preg. De andre virket til å være templer som var i bruk. Vi kunne observere munker som hasta rundt på området, rom hvor det satt mange mennesker i bønn, og faktisk også en barnehage.

Jeg synes spesielt det med barnehagen var ganske artig. Da jeg var 3-4 år gikk jeg selv i budhistisk barnehage - fordi det var den som lå nærmest der vi bodde og der alle de andre barna i gata gikk. Det var vktig at jeg kom i kontakt med japanske barn og lærte meg språket. Ifølge mine foreldre var det visst en viss bekymring hos de andre misjonærene knytta til dette med å sende det norske barnet i budhistisk barnehage. Dagen i barnehagen begynte jo f eks hver morgen med å bukke for den store Budha-figuren som stod der. Men, misjonærene kunne visst spart seg bekymringen, - den lille utlendingen hadde ingen planer om å bukke for noen Buddha, og var ganske ivrig med misjoneringen hvis noen kom med spørsmål...

Jeg husker jo ikke noe av dette, har bare blitt fortalt historien. Men, tenkte på det der jeg gikk og så på lekestativer og husker som stod plasser helt inntil templet.

Etter tempelrunden (eller var det tidligere på dagen, mon tro...) skulle vi ta trikk til hotellet, og gikk på feil trikk. Konduktøren sa noe i høyttaleren om at passasjerene måtte passe på at de hadde gått på riktig trikk. Det gjorde at jeg skjønte vi hadde gjort feil, og måtte av på neste stopp. Han oppfatta tydeligvis at vi hadde gått på feil, og ville absolutt ikke ha betalt av oss. Trikkene er nemlig sånn at en går på bak, så går en fram i trikken og betaler i en automat før en går av gjennom framdøra.

Nok et eksempel på hyggelige mennesker fikk når vi lette etter veien tidligere på dagen. En eldre kar kom bort og lurte på om han kunne hjelpe oss. Så pekte han videre veien for oss. I det helt tatt er folk veldig hjelpsomme mot oss. De vil så gjerne være til hjelp, og de vil så gjerne prøve å snakke litt engelsk.

Vi runda av ettermiddagen med litt shopping. Først innom en smykkebutikk - og der stod hele butikken på pinne for oss. Henta og viste fram smykker og ble veldig glade når reisefølget mitt gjorde en handel. Ingen grenser for hvor nøye varene skulle pakkes inn - i eske - i papir - med bånd og i en elegant bag av papp.

Så fikk vi også handla hvert vårt japanske plagg - en vattert jakke med knyting i livet. Nok en ting som skal ned i pappesken som skal til Norge i morgen. Vi er litt spent på denne bagasjesendingen. Da vi kjøpte eskene på posten, fikk vi med hvert vårt skjema som skal fylles ut og legges ved esken. Denne måtte vi fylle ut detaljert fikk vi beskjed om.Så, det har vi holdt på med i kveld, - etter beste evne. Men, tror de må hjelpe oss med kvalitetssikringen på posten i morgen.....

Middag ble i to omganger i dag,. Først tidlig på kvelden, - og da spiste jeg nok en gang sukiyaki, denne gangen også med egg. Så gikk vi ut for å spise litt senere på kvelden, og gikk inn der vI har sett det har stått noen innpiskere og fallbydd mate sin. Der spiste vi noe så kjedelig som stekte fiskeboller!

Det ble tidlig kveld på hotellet - med tanke på at vi har en lang reisedag foran oss i morgen.

29.03 Regn og museer i Nagasaki

Ja, Yr holder hva de lover, også i Japan. Så i dag var vi forberedt på regnvær og hadde planlagt innendørs aktiviteter.

Vi begynte med Nagasaki Museum of History and Culture. Det absolutt aller første vi møtte da vi åpna døra, var et "coin-locker-stativ" for paraplyer. En satte altså fra seg paraplyen, la på 100 yen (ca 6 kr) og tok med seg nøkkelen.Kjekt å slippe å bære på den dryppende våte paraplyen for kunden, og kjekt for museet å slippe vanndråper overalt.

Museet fortalte byens historie, byen som i dag har ca en halv million innbyggere og gjerne blir kalt Japans svar på San Fransisco. Byen har gjennom tidene vært kjent for å ta til seg nye ideer og være mer åpen mot utenverdenen enn resten av Japan. Spesielt har havna vært viktig, og tidlig handel med Europa så langt tilbake som midt på 1500-tallet.

Men, så ble det andre tider, og Japan ble helt isolert fra omverden i et par hundre år. Kristne ble forfulgt og drept.

I tillegg til den faste utstillingen hadde museet også en spesielautstilling med litt av hvert av kunst. Blant annet noen fantastiske skjermbrett.

Det slo meg da jeg gikk rundt på dette museet at jeg vel aldri i mine 10 år som bosatt i Japan var på noe kunstmuseum. Tror heller ikke jeg var innom noe på mine to forrige reiser til Japan, så da var det vel på høy tid å få sett litt japansk kunst.

Ved inngangen til museet var den et suvenirbutikk som solgte litt av hvert. Blant annet en kunstner som malte på innsiden av flasker og vaser. Han kunne også på forespørsel få med navnet ditt på innsiden i tillegg til det allerede påmalte bildet. Jeg hadde en tanke om at han skulle få skrive navnet mitt med skrifttegn. Altså betydningen av Sarita - som er Lille Fyrstinne (DET visst dere kanskje ikke?!). Men, dette ble tydeligvis veldig vanskelig for ham, og han måtte forhøre seg med en av damene som satt i billettluka.

Omsider gikk det opp for meg at kunstneren jo slett ikke var japaner men kineser. Så han visste ikke helt hva han skulle gjøre for å finne japanske skrifttegn til navnet mitt. Dermed nøyde jeg meg med navnet mitt med lydalfabet-tegn: sa-ri-ta på innsiden av an vase malt med sakura-motiv. Det er jo artug å ha med seg noen håndfaste minner hjem fra turen.

Lunsjen i dag var svært spesiell for meg. Vi fant noe som så ut som en hvilken som helst fast-food-sjappe. Vi var sultne og det regna, så det var om å gjøre å kommme seg inn et sted. Så viste det seg at på menyen hadde de Sukiyaki. En rett jeg tidligere har forbundet med finere restauranter og langvarig måltid. PÅ få minutter fikk vi maten - en liten ildfast form som stod og putra på et kokeapparat. Innholdet var finskåret kjøtt, purreløk, kål og nudler i den deilig saua. Så fulgte det med ris og sylta grønnsaker. Rått egg fikk vi faktisk ikke, selv om det var bilde av det på reklamen.

Det kosta nesten ingenting og smakte utrolig godt!!

Vi gikk videre i regnværet, fortsatt var paraplyene nok beskyttelse. Men, det begynte å røyne på når vi nærma oss museum nummer to - Memorial Museum og parken med minnesmerke - for de 26 kristne som ble korsfesta her i 1579.

Vi var de eneste gjestene i museet. Sikkert ganske sært å gå rundt og se på denne utstillingen, men med en fortid som misonærbarn, syntes jeg jo det var interessant å se hvordan de kristne var blitt behandlet her i landet.

Noe av det snåleste jeg så på dette museet var at det fortsatt den dag i dag finnes en gruppe som kalles "kakure kurishtian" - kristne som gjemmer seg. Og som holder troen like hemmelig som en gjorde i de dager da en ble forfulgt. Du verden!

Til neste museum tok vi drosje, for nå hadde det virkelig begynt å bøtte ned. Jeg fikk bruk for medbrakt regntøy fra Norge og også gummistøvlene mine. Ferden gikk til atombombemuseet. Som i Hiroshima var det sterke inntrykk. Både fordi parken ikke var så omfattende OG fordi det bøtta ned nøyde vi oss med museet før vi tok en drosje tilbake til hotellet.

Etter litt avslapping var vi klare for middagsekspedisjon. Vi hadde sett en interessant restaurant første kvelden her, men den var full av folk, og vi var jo for sent ute første kvelden. Faktisk klarte vi å finne veien tilbake dit og fikk nok en gang nydelig mat. Vi starta med Tempura - frityrstekte grønnsaker og fisk. Så fortsatte jeg med Korokke - en slags potetkrokett som lages med diverse innhold. Denne var med grønnsaker og kjøtt. Reisefølget mitt spiste Sashimi - altså rå fisk. Det var høy stemning på restauranten; - personalet kom med tilrop til kunder som kom og gikk. "Velkommen". "Takk for at d spiste hos oss".

På vei hjem gjorde vi noe jeg har tenkt på en stund - som er så snålt at jeg bare måtte prøve det når jeg først er i Japan. Vi gikk innom en Pachinko-hall. Dette er en type kulespill hvor en legger på en viss sum på maskinen og så trykker på diverse knapper og håper at kulene gir gevinst - nye kuler. Det er et usannsynlig høyt støynivå inni en sånn hall Hver enkelt av spillemaskinene som står på rad og rekke lager masse lyd, med stemmer og musikk. Så er det også masse lys og blinkende effekter. Antar det ville vært direkte farlig for epileptikere å oppsøke et sånt sted.

Det slo meg etter besøket her at Japan er et land med veldig mye lyd og bilder. Selve folket er stillfarende, ingen høylydt snakk eller store gestikuleringer. I det hele tatt et veldig behagelig folkeferd. Og de har forbud mot å snakke i mobil på toget. MEN, gå en tur langs en handlegate og det strømmer på med lyd fra folk som vil selge, fra kasettspillere som står og spiller av velkomsfraser, fra skjermer med reklame. Og overalt - masse, masse reklameplakater.

For en som ikke kan lese, eller bare lese litt, er det litt av en jobb å prøve å sortere ut det viktige fra en sånn overdose av informasjon. 

Når vi venter på tog på perrongen, er det helt vanlig at det er parallelle annonseringer - en for det ene sporet og en for det andre sporet - to stemmer som snakker i munnen på hverandre. Da gjelder det å blokkere ut den som ikke angår ens eget spor. På trikk er det en innlest stemme som annonserer stoppene og hvilke linjer en kan bytte til. Parallellt kommer trikkekonduktøren med SINE kommentarer. F. eks. "Vær forsiktige, nå svinger vi til venstre." Heisene snakker selvsagt og forteller at de går opp eller ned og hvilken etasje de kommer til. Ja, også har jeg jo tidligere vært inne på de snakkende toalettene.

I tillegg til alle stemmene er det mye musikk og lyder. Piping fra fotgjengerovergang er vi jo vant til fra Norge, men her "piper" alt mulig annet også. Dører som åpnes i det en går inn i en butikk, tog som kjører inn på perrongen, heiser som stopper. Alle lydene i tillegg til stemmene skaper en kakafoni av lyd. Stillheten er fraværende. Etter å ha bodd i Norge i mange år, og vært mye ute i skog og mark, kjenner jeg at total stillhet kanskje er det "lille" jeg kan savne på denne turen. Og som jeg kommer til å sette enda mer pris på når vi kommer hjem.

28.03 Ferden går videre mot Nagsaki

Joda, det ble LITT bedre av dobbelt lag med madrasser og dyner... følte meg vel "bare" som 75 år gammel i dag tidlig. Fortsatt måtte kroppen "brekkes" opp for å klare å komme seg opp i sittende og stående stilling. Må innrømme at jeg er glad vi ikke skal bo på Ryokan hele veien..

Akkurat når det gjelder comfort, føler jeg faktisk at vi i Vesten har kommet et stykke videre på vei. Det ER en god oppfinnelse å komme seg opp fra gulvet , enten en skal sove eller spise. Eller pakke en koffert, for den del.

For øvrig begynner den kofferten å bli veldig full og tung. Har lurt på om jeg snart må få sendt noe bagasje hjemover, i steden for å drasse det med Japan rundt.

Også i dag fikk vi deilig tradisjonell japansk frokost på rommet mitt. Fortsatt fisk, ris og grønnsaker (også vegetabilier fra havet - av type tang og tare) som hovedingredienser. Mens vi i går fikk ananas til dessert, var det i dag melon.

Da vi skulle gjøre opp for oss, viste det seg at vi skulle betale mindre enn det bekreftelsen fra Booking.com tilsa. Mulig den bekreftelsen bare var veiledende for dette overnattingsstedet. Men, vi protesterte ikke på å betale 150 kr mindre per natt, vi, selvsagt! Vi betalte ca 1000 kr per rom for to netter, og da var det inkludert middag den ene kvelden og frokost begge dager.

Drosja som kjørte oss til stasjonen hadde om mulig enda mindre bagasjerom enn tidligere drosjer, og sjåføren måtte rett og slett la bagasje-lokket bli stående halvåpent på turen til jernbanestasjonen. Og han syntes selvsagt koffertene våre var veldig tunge, og lurte på hva i all verden vi hadde i dem...!

I billettluka slo det meg at det kan være temmelig stor forskjell på folks kommunikative evner. Mens vår vertinne i Beppu nok ikke vinner førsteprisen der, møtte jeg i billettluka en ung dame som var veldig kjapp. Jeg bestilte på japansk og hun svarte på japansk. Men, så sa hun ett ord jeg ikke forsto, og hun leste umiddelbart på kroppsspråket mitt at dette nådde ikke gjennom. Så da sa hun akkurat DETordet på engelsk.

Ellers oppdager jeg stadig nye ting på toalettene. På jernbanestasjonen hadde de vannklosett av den mer tradisjonelle sorten, - nedfelt i gulvet, sånn at leggmusklene virkelig får trimma seg. Det som i midlertid var spesielt for dette toalettet, var at det i hjørnet av avlukket stod en barnestol. Det er jo ikke så vanlig med barnevogner i dette landet - rett og slett for mange mennesker og for liten plass. Derfor bærer man gjerne små barn på ryggen eller magen. Toalettet var rett og slett tilpassa mor på reise med et lite barn.

I dag kjørte vi med hurtigtog, ingen Shinkansen, altså. Denne sørligste øya, Kyushu, er prega av store fjellmassiver midt på øya, blant annet en vulkan. Jernbanen og de store veiene går derfor langs kysten, utenom fjellheimen. Dagens togetappe bestod av først ett tog fra Beppu og nordvestover til Hakata. Der var det togbytte for neste tog fra Hakata sørvestover til Nagasaki. Vi var litt spente på togbyttet, siden vi bare hadde 7 minutter på oss, men dama som leverte meg plassbillettene i luka på Beppu stasjon hadde jo bedyra at det skulle gå fint.

Det gikk fint, - ned rulletrappa, over til en annen perrong, og opp rulletrappa, og der stod toget klart. Her hadde vi fått plassbillett i hver vår vogn. For første gang på turen observerte jeg en egen "avdeling" i vogna avsatt til bagasje, altså utenom de små hyllerommene over setene.

En annen tog-observasjon jeg gjorde var på toget mellom Beppu og Hakata. Jeg hørte på annonseringen som ble gjort at de anmoda om ikke å snakke i mobiltelefon, fordi det ville forstyrre de andre passasjerene. Så var det en henvisning til et eget sted for å snakke i telefon. Dette stedet viste seg å være et slags avlukke med seter ved utgangsdørene - for de som ønskea å snakke i telefonen. For øvrig er det også forbudsskilter mot mobiltelefon i vognene. Kanskje en god tanke for NSB?

Ellers opplevde vi for første gang i dag et forsinka tog. Toget som skulle gått fra Hakata 11.55 gikk ikke før 11.59 Annonsøren i høyttaleren beklaga selvsagt dette veldig, og forklarte at forsinkelsen skyldtes at en venta på passasjerer med overgang fra Shinkansen. Tror vel det skal mer til enn skarve 4 minutter før NSB legger seg flate....

Vi var altså på vei til Nagasaki - det første stedet på denne turen hvor jeg ikke har vært tidligere. I følge reisehåndbøkene våre skal det være en av de vakreste byene i Japan og en anbefales å bruke mye tid  her. Så vi skal faktisk overnatte tre netter.

Drosjesjåføren visste utmerket godt hvor Nagasaki Washington Hotel var og vi kom til hotellet omtrent til innsjekkingstida. Rom i fjerde etasje denne gangen, og som alltid rent, pent og smått.

I følge Yr skal det regne fra lunsj imorgen lørdag, til lunsj søndag, og sol fra lunsj søndag. Så vi fant ut at det var lurt å spare innendørsaktivitetene som museer til morgendagen. Ettermiddagen idag rusla vi rundt i den spennende China Town, - en av tre China Town i Japan. Dessuten fikk vi oss en tur med trikken  og gikk langs elva med alle de fine broene.

Virkelig en annerledes by enn de andre byene vi har vært i, Nagasaki.

Vi fikk for øvrig også prøvd oss på ærend både på apoteket og posthuset. På posthuset kjøpte vi oss pappesker og fikk med oss skjema til å fylle ut. Nå er nemlig planen å få sendt noe bagasje hjem til Norge.

Som på andre hoteller vi har bodd på, var det også her myntvaskeri. Etter ca en uke på tur, passa det bra med litt klesvask før kveldens middag.

Det var tydelig at vi var litt sent ute med å gå til middag (klokka var vel 20.30), - det var rett og slett fullt "overalt". Vi bor skikkelig i sentrum her, og det er et hav av spisesteder i små trange gater rundt hotellet. Vi gikk og vi gikk, og endelig fant vi en sushi-restaurant hvor det var ledig plass. De hadde til sammen 9 sitteplasser ved sushi-baren og to rom med tatami for de som ønska å sitte på gulvet og spise.

Etter våre to dager i Beppu har vi i grunn fått dekka alle våre eventuelle behov for å sitte på gulvet, så vi valgte barstoler ved sushibaren. Så var det bare å bestille direkte fra kokken som stod på baksiden og lagde mat. Skikkelig artig å observere det flotte håndverket hans, og maten smakte utsøkt!

Så fikk vi også smakt den lokale saken (risvin). Som forrrige gang vi bestilte, blir denne servert i glass plassert inni en tett trebeholder. Hvis en søler, samles det altså opp i trebeholderen, sånn at en til slutt kan helle innholdet derfra over i glasset igjen.

Lett regnvær nå på kvelden, så vi fikk bruk for paraplyene våre.

27.03 Til helvete i Beppu

Det ville være en overdrivelse å si at jeg sov godt i natt. Reisefølget mitt og jeg spekulerte i løpet av dagen på om japanerne kanskje MÅ ta varme bad for at kroppen skal komme seg igjen etter å ha sovet i en tradisjonell japansk "seng". Sengen består som nevnt av en madrass som legges på gulvet - på stråmattene. Og puta inneholder rå riskorn - altså steinhard. Må innrømme at jeg misunner venninna mi som har medbrakt pute fra Norge.

Da jeg våkna, kjentes det ut som om jeg var omtrent 80 år gammel, og nå er planen klar for neste natt. Her gjelder bare å ta alt sengetøyet ut av skapet, og lage seg en skikkelig prinsessen-på-erten-seng.

Frokosten til oss ble servert på rommet mitt, - ris, fisk og grønnsaker, og grønn te. Så var vi klare for dagens ekspedisjon - en tur til de åtte helvetene (varme kilder med temperaturer rundt 100 grader) i byen.

En budhistisk prest og forfatter uttalte i 1957 at "Mennesker trenger å oppleve helvete i dette livet minst en gang for å tømme seg selv for akkumuleringer, for å reflektere over tidligere oppførsel og for å meditere over den kommende veien videre. På bakgrunn av denne viktige hensikt, anbefaler jeg virkelig et besøk i Beppu. Dette for å se de mange aspekter av helvete. Bare de som har vært gjennom helvete og overlevd så de kan fortelle om erfaringen, er verdig å kunne kalles mennesker."

Vi kjøpte en "samlebillett" og gav oss i gang med helvetene. Først ute var White Pond Hell. I tillegg til kilden med det båhvite vannet, hadde de her et lite akvarium med tropiske fisker. Videre gikk ferden til  Oniyama (Trollfjell) Hell. I tillegg til både blå og røde dammer, hadde de her oppdrett av krokodilller. Det varme vannet var vissstnok gunstig for krokodillene. For meg så det bare ut som de hadde det trangt og kjedelig.

Oven Hell var neste ut, - et sted med historie for å dampkoke mat i kildene. De solgte også dampede gønnsaker - mais, eggplante og gresskar. Dessuten damkokte egg. Det var mange som handla seg litt mat og satte seg ned for å spise. Men, vi flytta oss videre til neste helvete - Mountain Hell. Her var det flamencoer, fasaner, apekatter og kaktus. Men, selvsagt også varm damp og putrende leire.

De to øverste helvetene hadde vi fått inntrykk av at var et stykke unna når vi tok i mot veibeskrivelse på morgenen, men det var jo kjapt og greit å gå dit. Først kom vi til Sea Hell, - navngitt pga det koboltblåe vannet. Her var det en ganske så flott japansk hage, og vi observerte hvordan de mange hagearbeiderne tok vare på detaljene ved å plukke nedfallsblader. Dessuten hadde jo de mørkerosa sakurablomstene sprunget ut på trærne, - noe som gjorde hagen enda vakrere. Siste helvete ut på denne spaserturen vår var Shaven Head Hell - navngitt etter de flintskalle-lignende boblene i den varme leira.

VI fikk oss litt enkel lunsj i flere etapper i dag. Først litt frityrstekt kylling, så juice og grønn te is (!), senere dampkokt søtpotet, og til slutt noe melkepudding. I det hele tatt er det moro å smake på det lokalbefolkningen spiser.

Siden det var litt avstand til de siste to helvetene, fant vi en drosje-stasjon og kom oss til de siste.

Vi starta med Red Hell, - skikkelig rød leire her, Både brukt til å farge tøy og også til helbredelse av hudsykdommer. Og visstnok den førrste av slike kilder som ble utbygd her i Beppu. Siste helvete ut denne dagen var Geysir Hell  som hadde "utbrudd" ca hver halvtime. Selvsagt var det bygget opp en lite amfi hvor publikum kunne sitte og bivåne det hele.

Med dårlig søvn etter å ha ligget hardt om natta, og mette av inntrykk, var det greit å få tatt seg et varmt bad i kilden på hotellet, for så så sove middag. Så var vi klare for en kveldsekspedisjon for å finne en restaurant.

Egentlig hadde vi sett oss ut et spisested da vi gikk rundt i byen i går kveld Men, det fant vi rett og slett ikke igjen. Så vi endte opp på et sted med en veldig artig innehaver. Hun ville gjerne snakke masse engelsk og forklarte at hun skulle til Nederland til våren. Nok en gang et deilig måltid, med utsøkt estetikk. Hvordan SKAL det bli å komme tilbake til norsk mat etter denne måneden.....

På kvelden la vi ut på vandring for å finne igjen matbutikken fra i går kveld. Faktisk fant vi den igjen og kunne handle litt vann, øl og godterier. For meg er det særlig de forskjelige typene salt kjeks som er favoitten, - rett og slett den type godteri vi spiste da vi bodde her. Tørka blekksprut, riskjeks med tørka tang, og ikke minst "baby ramen". Det siste er tørka ramen (nudler) tilsatt smak. Ellers fant jeg også en automat med drikkevarer på gata - ett av tilbudene var bokser med Calpis, uttales "karupisu". Høres kanskje ikke spesielt apetittelig ut, men dette er rett og slett en type søt safr som er helt hvit. Og noe vi var veldig glad i som barn. Klart jeg måtte kjøpe med meg en boks!

26.03 Varme kilder i Beppu

Hotellet vi bodde på i natt i Hiroshima (ANA Crown Plaza) var helt klart i en annen klasse enn de andre stedene vi har bodd så langt. Frokosten var veldig variert og god, med både europeiske og japanske retter. Selve hotellrommet var større enn på tidligere hoteller, - det var til og med en egen kofferthylle med plass til å åpne kofferten. Og når vi skulle sjekke ut oppdaga vi at minibarens innhold tydeligvis var inkludert i prisen, for vi betalte ikke noe ekstra for det vi hadde forsynt oss med der.

De to gangene vi tok drosje fra hotellet forsikra  hotellets "doorman" seg om å få formidla til drosjesjåføren hvor vi skulle. Sånn at det ikke skulle være noe som helst tvil om at kunden kom fram til rette sted. Og i dag skulle vi altså  til Shinkansen-stasjonen for å ta toget sørvestover mot Beppu.

Framme på Shinkansen-stasjonen fant vi ut at neste tog gikk om ca en time, så vi rakk noen ærend på stasjonen før avgang. Med fersk erfaring fra forrige Shinkansen-tur, virka det unektelig lurt å bestille sitteplass. Dette koster ikke noe ekstra (i hvert fall ikke for oss som har Rail Pass), så hvis en har tid til å stå i plass-sete-kø, er det i grunn ikke noe å lure på. Og hvis en planlegger strengt på tid litt i forveien, er en selvsgat i større grad sikra sitteplass. På billettkontoret fikk jeg dessuten en forklaring på dagens reiseetappe, - shinkansen tok oss bare ca halve turen. Resten av veien var med vanlig hurtigtog.

En japansk jernbanestasjon med litt størrelse er som et helt lite samfunn i seg selv. En hærskare av butikker hvor de selger gaver, eller omiyage, som japanerne sier. Her i landet er det nemlig veldig vanlig å ta med gaver hjem etter å ha vært på reise. Så, hvor er det vel bedre å selge gaver enn nettopp på en jernbanestasjon, der folk passerer forbi på sin reise?! Veldig mye av gavene som selges er søtsaker pakka inn i kunstferdig embalasje, - søte kaker og boller laget av ris eller bønner. Ikke noe som frister oss noe særlig....  I tillegg er det veldig vanlig å spise et måltid på toget, og selv om det er trillevogn-service ombord på noen av togene, er utvalget uendelig mye bedre på selve stasjonsområdet. Et stort utvalg på salg av nistemat, altså.

For min del ble reisematen også i dag sushi. De er jo så vakkert dandert disse lunsjboksene. Pene rader med helt fersk sushi, små utskårne blomster av en grønnsak, en liten fiskeformet plastboks med soya-saus, plast-gress til å skille ad de ulike typene sushi, og selvsagt våtservietter, pinner og tannpirker i den nette boksen.

Shinkansen-perrongen var som vanlig merka med hvor vognene skulle stoppe. Men, det er jo to muligheter, framdøra og bakdøra. Derfor er det lurt å beregne hvor en stiller seg i kø ut fra hvor i vogna en har fått plasser. Og skulle vi senere ha mulighet for å velge plass (være tidlig ute med plass-bestilling?), kan det nok være greit å be om plasser på rad 20, siden disse setene er bakerst i vogna, og er det eneste stedet hvor en kan få satt bagasje bak setene. 

Vi forlot et regnvått og tåkete Hiroshima og reiste sørover i regn. I følge Yr skulle det komme 20 mm nedbør og være rundt 20 grader i Beppu på ettermiddagen. Ett av ærendene vi gjorde på Hiroshima stasjon var derfor å kjøpe et par paraplyer.

På Kokura på Nord-Kyushu skifta vi tog, og måtte på ny stille opp i kø på perrongen. Her var det langt vanskeligere enn på Shinkansen å forstå merkinga. Så jeg spurte meg for i køen om vi stod riktig, og fikk beskjed om at det gjorde vi. Men, han jeg spurte svarte nok bare på at det var riktig tog... Så vi endte opp med å gå om bord i vogn 7 når vi hadde sitteplasser i vogn 3. Heldigivs er folk ærlige her i landet, så vi kunne la koffertene stå igjen i vogn 7 og gå videre for å finne plassene våre.

For første gang på turen kjørte vi i dag gjennom noen skikkelige grisgrendte strøk med mye jordbruk og enkel bebyggelse. Deilig å se rismarker igjen. Reisemålet vårt Beppu er kjent for sine varme kilder, og på turen til overnattingsstedet kunne vi se hvordan damp steg opp fra bakken både her og der.

Gråværet hadde fulgt oss hele veien og det regna da vi kom fram til Beppu og utover ettermiddagen. Men, de 20 mm Yr hadde varsla om, så vi heldigvis ikke noe til, det ble faktisk opphold etterhvert. Drosjesjåfren tok for sikker hets skyld en telefon til overnattingsstedet for å dobbeltsjekke veien før han kjørte avårde. Vi følte oss nok litt "forlatt" der vi stod på trappa til det japanske overnattingsstedet. Ingen husvert var å se tross at vi plinga med bjella som stod der. Etterhvert skjønte vi at det nok var en langt mer hørbar ringeklokke som skulle brukes.

Kommunikasjonen med dama som eide stedet var et lite eventyr..... Så langt på turen synes jeg denne "husverten" har vært den vanskeligste å kommunisere med. Hun brukte mange vanskelige ord, fortalte om mye "utenom" det jeg spurte om, uten at jeg nødvendigvis alltid klarte å henge med på at nå er det noe helt annet enn spørsmålet hun snakker om. I tillegg tok hun gjerne med noen (svært dårlig uttalte) engelske ord midt inni japansken.

I tillegg var det litt forvirring i starten på hva vi har bestilt. Hun trodde vi var fire stk, og at vi skulle ha ett rom. Selv om gjenparten fra Booking.com var krystallkalr på at vi var to stk som skukke ha hvert vårt rom. Etter litt fram og tilbake ble vi losjert i andre etasje på hvert vårt rom.

Jeg fikk riktig så danseplass, med to tatamimatte-rom, og rom med toalett/håndvask. Vinduer til begge kanter og en liten "tokonoma" - et opphøyd hjørne i det ene rommet hvor en pynter opp. Her med noe veggpynt og en vase. Så er det selvsagt det klassiske skapet hvor sengetøyet er plassert om dagen. Stue om dagen, soverom om natta, altså. Og skyvedører med papir med forskjellige mønster og bilder.

Vertinnen viste oss for øvrig at den varme kilden de baserer sin drift på, er lista som en av de 100 beste i Japan (hvis jeg skjønte forklaringen hennes rett). Hun fortalte litt om at det med å bade i varme kilder er veldig populært i Japan, og det regnes for å ha helsebringende og helbredende effekter. Men, at det var for lite med en dags bad for å oppnå disse effektene. Ellers forklarte hun at vannet var godt for huden, men at håret ble veldig rart av det.

Vi måtte jo straks utforske fellesbadet på huset. Det var delt med en skillevegg, med mannsavdeling på den ene siden og kvinneavdeling på den andre siden. Vi var de eneste i kvinneavdelingen, og hadde dermed badet for oss selv.

Måten en tar japansk bad på er å ta en grundig kropps-og hårvask og skylle godt av skitt og såperester. For så å stige opp i de varme badet uten å forurense det. Badet er så dypt at en sitter med vann til halsen, og ofte er det hyller å sitte på et sted halvveis til bunnen. Vi var litt bekymra for at vannet skulle være så varmt at vi ikke ville hæle å gå ut i det, men det var akkurat passe. Skikkelig godt å sitte og slappe av i varmt vann... Badet her var bygget opp av stener og var inngerda ute i det fri. Det var tak over deler av det, men i ytterkanten kunne vi sitte og kjenne regndråpene i ansiktet med kroppen i varmt vann.

Selv om vi syntes vi hadde vært i badet lenge, var det faktisk ikke snakk om mer enn ca tre kvarter, før det kjentes som det var nok. Før vi gikk til rommene tok vi en liten spasertur i hagen for å se på alle de annerledes vekstene som finnes her. Selvsagt ulastelig antrukket i husets "morgenkåpe" - eller hverdagskimono.

Godt å slappe av på rommet etterpå i den utdelte kimonoen, - følte meg i grunn litt ekstra japansk, pga både omgivelser og bekledning.  Etter en liten stund banka det på døra og en kimono-kledd dame kom med varmt vann på termokanne. Så kunne jeg lage meg varm te med det utdelte tesettet på bordet.

Middagen var avtalt til kl 18.30, og vi var litt spente på hva den ville inneholde. Vi fikk maten servert inne på rommet mitt, og det første dama kom med var en hel fisk oppskåret i sashimi-biter, altå rå fisk. Så fikk vi grilla fisk med noe nydelig rogn. Det kom sushi, frityrstekt fisk, en tynn kjøttfilet, onsen (varm kilde)-dampede grønnsaker, råkostsalat, fiskesuppe, og scampi. I det hele tatt - dama kom med fat etter fat, og vi ble temmelig sprekk mette.

Hun syntes nok at vi burde ha spist mer av den rå fisken . som vi ikke syntes var så veldig god... Vi er begge generelt glad i rå fisk, men denne var litt krevende i konsistensen. Men, nå er det fare for at vi ser den igjen i morgen til frokost.Dama tilbød nemlig at de kunne oppbevare den i kjøleskap til i morgen, sånn at vi kunne få den til frokost. Vi måtte jo bare svare ja til det.

Ettter middag tok vi en kort spasertur rundt i byen. Masse trange gater og smug, og en god del steder som var stengt med metallgrinda nede. DEt er nok ikke helt sesong her enda, litt tidlig på våren. Overalt kommer det damp opp av jorda, - fra komlokk og grøfter. Vi gikk også forbi noe som kunne se ut som et kraftverk. Det må jo unektelig være mye energi å spare på å kunne  bruke jordvarmen til oppvarming av bolighusene.

25.03 Trange drosjer og tog og sterke opplevelser i Hiroshima

Jeg har jo skrevet en del om at japanerne er høflige, og det ER de. Men, det råder helt klart et hierarki. Det er ikke sånn at alle er like mye verdt, blir behandla like høflig eller kan forvente samme service. Oss to utenlandske damer er f eks lavere på rangstigen enn japanske forretningsmenn. Det så vi tydelig på hotellet i dag morges. Reisefølget og jeg hadde stilt opp ved resepsjonen på hotellet for å bestille drosje. Så kom det tre japanske menn gående. Resepsjonen var først ubetjent, men etterhvert kom det en dame. Hun kastet ikke et eneste blikk på oss eller lurte på hvem som var først i køen, men henvendte seg til mennene. De på sin side var heller ikke i tvil om at de skulle få hjelp først, selv om de hadde kommet etter oss. Da gjaldt det altså ikke de vanlige reglene for kø-kultur.

Som jeg har nevnt før, er det ikke bare bare å reise rundt med mye bagasje i dette landet. På vår shoppingrunde rundt i Kobe i går kom vi over en koffertbutikk med noen bittesmå trillekofferter. Sånn at de kunne få plass på små bagasjehyller og ved togsetene. Det var nok noe sånt vi skulle hatt, kanskje...

Drosjesjåføren som kjørte oss fra hotellet til shinkansen-stasjonen i dag tidlig stønna og svetta med de tunge koffertene våre. Det er helt gjengs at kun en av koffertene får plass i bagasjerommet. Den andre må settes i pasasjersetet ved siden av sjåføren. Han sa til oss at det finnes ikke så store kofferter i Japan. Det han mente var nok at det ikke var vanlig å reise rundt med noe sånt. Nei, det har vi jo skjønt....

Da vi reiste med Shinkansen fra Tokyo til Osaka var det jo helt problemfritt å få plassreservasjon på det første toget som skulle gå. Sånn var det ikke i dag, på vår ferd fra Kobe til Hiroshima. Det var ingen ledige plasser å reservere, så vi var henvist til å prøve å finne plass i de tre vognene som var for "friseter". Det så først ganske så mørkt ut, med folk og bagasje overallt og ingen ledige seter. Men, når vi kom til første stopp, Himeji, var det såpass mange som gikk av, så vi fant plass til både oss og koffertene.

Hotellet vårt var ANA Crown Plaza Hiroshima; -  et hotell som kosta nrmere 700 kr for rom med frokost, og altså omtrent dobbelt så dyrt som hotellet i Kobe. Og det er ikke tvil om at det er en litt annen standard og at det er bedre kjent. Drosjesjåføren på stasjonen skjønte umiddelbart hvor det var. Fremme ved hotellet var det en "door-man" som kom ilende til og hjalp oss inn med bagasjen.

Her fikk vi ikke sjekket inn noe før, så vi satte bagasjen fra oss på et lager på hotellet og begav oss til dagens hovedmål - nemlig Fredsparken og Atombombe-museet. Her var det fullt av turister, både utlendinger og japanere. Det er tredje gangen jeg er her. Forrige gang var sammen med Mamma og to japanere jeg hadde guida i Oslo. De var begge fra byen og hadde opplevd bomben, men kommet fra det uten fysisk varige men.

Det gjør veldig inntrykk og gå rundt sånn og se på bilder og lese tekst om alle grusomhetene. F. eks. at amerikanerne hadde satt bombingsstopp for denne byen hva gjaldt konvensjonelle bomber. Den skulle være urørt til det store eksperiementet - Atombomben. Dessuten tok amerikanerne massevis av flyfoto i ukene i forkant av bomben, sånn at de hadde bilder og kunne sammenligne - før-etter.

Parken er vakker, med statuer, store åpne plasser, og ikke minst flotte trær. Faktisk fikk vi i dag for første gang se at sakuraen (kirsebærtrærne) så vidt begynner å blomstre.

Etter et par-tre tankevekkende timer var vi tilbake på hotellet og sjekka inn, for så å dra rett ut på en ny ekspedisjon. Denne gangen til en øy utenfor kysten av Hiroshima - Miyajima med ett av Japans mest berømte templer. Godt med en liten tur på fjorden, og vakkert landskap og bygninger som kontrast til formiddagens alvor.

Vi avslutta ekspedisjonen med å ta trikk tilbake til hotellet. For en gangs skyld var personalet, altså trikkekondukøren ikke spesielt behjelpelig, Han bare observerte hvordan vi kløna med betalingsautomaten på trikken. Men, det finnes jo alltids andre som trår til og hjelper, - vi fikk tips fra noen av damene som satt i nærheten. De kunne også svare på spørsmål om stasjoner og hvor vi skulle av.

Fsktisk regna det da vi kom av trikken - første gang vi opplever regnvær på turen. Yr stemte altså, - vi hadde jo sett at det var meldt regn. Tanken på nok en gang å gi seg ut å gata i regnvær frista lite, så i kveld ble det middag på hotellet Og omsider kunne jeg få spise skikkelig Tempura - frityrstekte grønnsaker og fisk - som en dypper i en spesiell saus. Det smakte aldeles nydelig. Jeg er heldig som kan fråtse i japansk mat i en måned!

24.03 Down Memory Lane og Japans dyreste kjøtt?

På ny var det tid for oppbrudd etter frokosten på hotellet. Siden det ble litt sent igår kveld, ble det også sen frokost. Vi sjekka Yr og prøvde å finne ut hva vi skulle kle på oss. Det var meldt 14 grader, sol og omtrent vindstille. Virker altså som om våren er i ferd med å våkne.

I frokostsalen på hotellet stod TVen på, - og der var det snakk om dette med at en venter på sakuraen, - altså kirsebærblomstringen. Ja det gjør jo vi også - håper på at når vi kommer oss langt sør, så skal vi kunne følge med blomstringen nordover.

Vi surra litt med å finne riktig område på stasjonen i Osaka idag - for å komme oss på vårt tog til Sannomiya i Kobe. Litt utfordrende med store kofferter, men vi var jo så sene at rushtrafikken nok var over,- så det gikk greit.

Noe av det som gjør det litt vanskelig å reise med tog, er at det er mange ulike togselskap. De har ulike linjer, og noen ganger egne stasjoner, andre ganger felles stasjonsområder med andre linjer. Så det gjelder å skjønne hvor en skal bytte for å komme seg fram. Og for oss er det altså sånn at passet vårt gjelder for det største selskapet - JR (Japan Rail).

Vi kom oss til Sannomiya og hadde samme erfaring som tidligere - at drosjesjåføren strevde litt med å finne hotellet, - Kobe Sannomiya Union Hotel. På vei til hotellet kunne jeg konstatere at jeg kjente meg igjen - Natukashiii!, - som en ville sagt på japansk! Kobe er altså byen hvor jeg gikk på norsk internatskole i 4,5 år. Og hvor vi i helgene ofte var i Kobe sentrum.

Som i Osaka hadde vi også her flaks med at det gikk an å sjekke inn før det tidspunktet vi hadde fått opplyst på forhånd. Tror klokka var litt over 11 da vi ankom. Rommet var lite og rent og kosta 360 kr inkludert frokost. Faktisk  hadde hotellet egen restaurant, så vi rakk en lunsjpause før vi begav oss ut i byen. 

Vi prøvde å finne et jordskjelv-museum, men hadde ikke noe navn på det. Dessuten hadde vi kun et unøyaktig kart med noen piler fra hotellet. Så vi gikk og gikk. rundt i byen. Og av og til prøvde vi å spørre folk. Det er interessant å se folks rekasjon når det kommer noen utenlanske damer som spør om noe på engelsk. Vi møtte på en gjeng med menn, som så ut som det skulle tilbake til jobben etter lunsjpause. Da reisefølget mitt stilte den første vi møtte på spørsmålet på engelsk, var det den yngste fyren som ble dytta fram for å svare oss.

Ansiktsuttrykket hans viste stor forskrekkelse og han vred seg mens han sa, "jeg skjønner ikke" til det engelske spørsmålet. Da jeg blanda meg i samtalen på japansk, var det så en formelig kunne høre at han senka skuldrene, og han utbrød "yokatta!" - heldigvis!

Vel, vi gav opp dette prosjektet og dro i steden av gårde på "Ekspedisjon finne den gamle norske skolen". Det som var litt vittig var at jeg klarte å gjøre akkurat samme feilen som jeg husker vi av og til gjorde når vi bodde her... Jeg hadde ikke sjekka at toget jeg gikk på i Suma virkelig var et somletog som stoppa på Shioya. Dermed suste toget forbi stoppen vi skulle gått av på sånn at vi måtte gå av senere og ta toget tilbake.

Litt innledende surr, altså, men etterhvert kom vi oss til den lille stasjonen Takinochaia. Stasjonen var tydeligvis blitt renovert siden sist. Ett av kjennemerkene, - det stinkende pissoaret - glimra med sitt fravær. Fra toalettene var det ingen stank.Jeg syntes å huske at veien opp til den norske skolen hadde vært lenger enn den faktisk er. Det var meget fort gjort å komme seg opp bakkene. Heldigvis hadde jeg kommunisert med andre Japan-oppvokste på FB før jeg dro fra Norge, og fått diverse tips og bilder. Dermed var det lett å forstå og gjenkjenne terreng og bygninger. Det var bygget et leilighetskompleks og et parkeringhus der DNS opprinnelig lå.

Mora meg med å gå rundt og minnes, - hvordan det var å vokse opp på internat. Det var selvsagt ikke alt som var like lett med det. I begynnelsen telte jeg antall dager, netter og måltider til jeg skulle hjem (vi var hjemme annenhver helg). Husker at lyden av toget betydde noe spesielt - minte om at jeg skulle reise hjem til mamma og pappa, - siden vi ofte reiste med tog. Om kvelden når vi skulle sove i våre to-etasjes jernkøysenger (tror det var noen gamle amerikanske militærkøyesenger som var arvet) kunne jeg høre togene, og kanskje steg humøret litt...

Vi hadde fryktelig mange regler på internatskolen. Mistenker at hensikten med en del av dem kun handla om kontroll og egentlig var helt meningsløse. F. eks hadde vi ikke lov til å gå bak skolebygningen. Da kunne vi forstyrre japanerne, ble det sagt. Dermed var jeg bak bygningen så ofte jeg kunne, - bare for å kjenne på at jeg faktisk bestemte over meg selv.

Denne baksiden av skolen er i dag utkanten av en parkeringsplass. Det slo meg at de japanske husene (på baksiden av skolen) som jeg husker som temmelig rotete og et "display" av dagliglivet, nå så veldig strøkne og strigla ut. Det samme gjaldt i grunn hele nabolaget. Alt var blitt så nytt og pent. Ingen butikk å finne i næromdet, markedet var altså borte. Fikk i det hele tatt inntrykk av at hele strøket hadde gjennomgått en ansiktsløftning.

Veldig moro at noen eldre japanske damer vi passerte langs veien tok kontakt med meg. Hun ene hadde sett meg på banen og hadde lurt på om hun skulle snakke til meg men hadde ikke turt. De kjente godt til at den norske skolen hadde vært der og syntes det var trist at den ikke var der lenger. Jeg fikk så vidt lov til å få tatt bilde av dem, for det var tydeligvis veldig flaut å skulle avbildes, - de følte seg ikke som noen fotomodeller. Da vi skulle gå videre var det ikke grense for takking og bukking og beklagelser. Akkurat HVA de ber om unskyldning for i sånne situasjoner er ikke helt godt å få tak i, men det er noe som går på å understreke hvor stort det er at den en har prata med faktisk gadd å bruke tid på en, og noe med hvor mye en har vært til bry. Veldig, veldig langt fra norsk væremåte....

Tog tilbake og en kjapp tur innom hotellet før vi gjorde oss klar for ett av hydepunktene på turen - vi skulle spise den berømte Kobebiffen. Disse kuene som blir fora med risvin og massert. Hotellet hadde anbefalt oss en restaurant, så vi gikk rett og slett rett dit.

Ble plassert i et eget "avlukke" i restauranten hvor vi klødde oss i hodet og så på den japanske menyen. Vi måtte spørre litt til råds. Og slo på storetromma og bestilte det aller dyreste kjøttet de hadde. Og biffen smakte aldeles himmelsk. Et veldig godt måltid som ellers bestod av miso-suppe, sylta grønnsaker, ris, salat, sauser til kjøttet og også noen rå grønnsaker som skulle stekes sammen med kjøttet. Stekinga gjorde vi på hver vår Fon-due-lignende innretning vi hadde stående på bordet. Med en sorbet til dessert var vi ferdig, og regninga lød på ca 1000 kr per person (inkludert et par glass vin).

Ellers koster det fint lite å spise ute, middagen de andre kveldene har ligget på pluss/minus 150 kr. Men, akkurat Kobe-biffen måtte vi teste!

23.03 Raske tog og store brytere

Etter to netter i Tokyo var det i dag tid for å starte ferden sørover. Med tog. Og ikke hvilket som helst tog, men japanernes såkalte Shinkansen, - som holder rundt 300 km i timen.

I det hele tatt har vi lagt opp denne turen slik at vi reiser rundt i landet med tog. Uten at jeg kan tall og statistikk på dette, så er det i hvert fall sikkert at Japan er et "tog-land". Det går tog til de fleste steder, og de går på tida.

Men, før vi kunne begynne togeventyret måtte vi veksle inn vårt Japan Rail Pass. En type All-round togbillett som vi bestilte fra Norge for et par måneder siden.  Vi bestilte billettene på nett sent en kveld vi satt og planla turen, og dagen etter ble de levert med bud på døra. Superkjapt, altså. Papirbillettene måtte så tas med til Japan og veksles inn på en bestemt type kontor for å få den gyldige laminerte billetten vi skal vise for oss når vi reiser rundt. Vi har kjøpt en billett som er gyldig i tre uker. Og kan da i den perioden reise med alt av tog som drives av JR; - Japans svar på NSB.

Det slo meg på billettkontoret, at til å være et høyteknologisk land, så er Japan utrolig "manuelt". Mange mennesker hvis jobb er prega av papirer som skal fylles ut, stemples og signeres. Så også denne gangen. Hun som hjalp oss med billettene hadde mange ting hun skulle sjekke når vi altså hadde fylt ut hvert vårt formular. Dessuten hjalp hun oss med å få plassbilletter til toget som skulle gå litt over 10.

Med de riktige billettene i hånd gikk vi i vei med all vår bagasje, gjennom den travle Tokyo stasjon, på jakt etter perrongen med Shinkansen. Som med andre langdistansetog, var perrongen oppmerka med akkurat hvor inngangene til de forskjellige vognene kom til å være når toget stoppa. Dermed kan passasjerene stille seg på rett sted og vente i kø. Alltid ordnede køer i dette landet. Ingen som sniker, ingen som virker utålmodig, En bare venter, pent og pyntelig. Stor kontrast til perrongen på Oslo S, hvor en må løpe fram og tilbake og lete etter hvilken vogn en skal sitte i, siden en på forhånd ikke vet helt hvor den stopper.

Som forventa var det ikke lett å finne noe egna sted til koffertene. Togene er ofte ikke tilrettelagt for at en har med seg så stor bagasje. Dette hadde vi lest om på forhånd, så det kom ikke som noe sjokk. Likevel kunne jeg ikke annet enn å undre meg over denne pussige mangelen på system. En fare for at folk mister ansikt i dette landet hvor alt er så systematisk og tilrettelagt. Og hvor mye av det som sies og gjøres har sammenheng med at en må passe på sånn at ingen mister ansikt.

Jeg følte i hvert fall at VI mista ansikt der vi stadig vekk flytta på koffertene til gulvplass der det var ledige seter rundt oss. Så gjorde toget et nytt stopp, andre passasjerer kom på, og vi måtte nok en gang flytte på koffertene. Til slutt endte vi opp med å måtte ha dem på gulvet ved setene våre, og fkk dermed ikke store plassen til bena.

På veien sørvestover passerte toget Japans berømte og hellige fjell, Fuji. Eller Fuji-san, som de sier. En må jo beskrive fjellet på en høflig måte. Jeg har faktisk vært på toppen av det over 3700 meter høye fjellet. Da familien mini bodde i Japan var vi en sommer på ferie i nærheten, og benytta anledningen til å gå til topps. I alle år etterpå har jeg hatt en drøm om å gjenta fjellbestigningen, men dette lar seg bare gjøre på sommeren. Siden vi tar denne reisa på våren, fikk det altså bli med drømmen.

Synet av fjellet fra togvinduet fortalte med all tydelighet at det absolutt ikke var egna for amatører å begi seg opp på denne årstida, - den øverste fjerdedelen var dekka med snø.

Vi hadde hatt det litt for travelt til å få handla noe mat på jernbanestasjonen, og dermed gått glipp av det enorme utvalget av boder med togmat i små og store bokser. Så det fikk duge med noe fra salgsvogna som kjørte forbi. Ifm betalingen var det en mynt som datt på gulvet og forsvant mellom kofferter og seter. Stor ståhei. Vi skjønte på dama som solgte varene at det virkelig var om å gjøre å gjenfinne denne mynten. Det nytta nemlig ikke å tilby henne en ny mynt. For tenk hvis kunden hennes etterpå ikke fant den som forsvant på gulvet, - og det var hennes skyld!! Åpenbart nytta det heller ikke at regnskapet ikke stemte. Så vi hjalp til og flytta på kofferter, kikka under seter.

En annen av passassjerene ble også engasjert i leteaksjonen og kunne til slutt tipse om at mynten lå under et sete. Så kunne alle senke skuldrene og slappe av.

Framme i Osaka tok vi en drosje til Best Western Hotel Fino Osaka Shinsaibashi. Drosjesjåføren hadde litt problemer med å finne fram og måtte ringe til hotellet for veibeskrivelse. Som hotellrommet i Tokyo var også dette et lite rom, men veldig rent og pent og omtrent samme pris. Her bodde vi i femte etasje og hadde litt bedre utsikt enn vi hadde fra kjellerrommet i Tokyo.

Vi fikk faktisk sjekka inn en times tid før vanlig innsjekkingstid. Det passa bra å få satt fra seg bagasjen og på nytt få tak i drosje for å dra på finalen i den store mars-sumo-turneringen. Denne gangen var ikke drosje-sjåføren i tvil om hvor han skulle. Han gav veldig positiv respons på at vi skulle se på sumo. Ikke verst at utlendingene vil være med på noe så japansk.

Det rent sportslige ved sumo er forholdsvis greit å forstå, ikke så vanskelige regler. En har 15 dagers turneringer 6 ganger i året (annenhver måned) - og på forskjellige steder i Japan. Mars-turneringen er altså i Osaka. Bryterne slåes ut etterhvert og til slutt er det bare noen igjen som kommer helt til finalen. Alle i finalen har hatt 14 kamper i løpet av turneringen (før finalekampen). Dvs det er i tillegg et omfattende system for titler. Og også for ulike betegnelser på den teknikken bryterne bruker når de vinner en kamp.

Utenfra sett dreier sumo seg om svært fete og nesten nakne menn som bryter i en ring, og prøver å dytte, bære, finte motstanderen ut av ringen. Eller få motstanderen til å berøre bakken innenfor ringen med noe annet enn fotsålene. Bryterne er ikledd kun et lendeklede og har langt oppsatt hår.

Ringen de bryter i er sirkelrund og avgrenset ved et tykt tau som ligger på bakken. Sand både innenfor og utenfor ringen gjør at fotsporene til de barbente bryterne synes godt. Ivrige "hjelpemannskaper" går rundt med feiekost og fjerner effektivt alle fotspor i sanda, slik at det er lett å se nye spor når neste par skal bryte. Dette er jo viktig når en skal avgjøre hvorvidt en bryter har tråkka på utsiden av ringen eller ikke.

Sumo er dog ikke bare sport. Her er det snakk om noe SÅ erke-japansk at det er vanskelig å få tak i kjernen av det. Shinto-relegionen er viktig i Sumo. Det er shinto-prester som er både hoveddommer og sidedommere (fire stk). Ringen de bryter i er hellig og renses ved å strø salt og be bønner. Bekledningen til bryterne, de rituelle bevegelsene, hva som sies, synges og "danses". Alt sammen er veldig tradisjonelt. Symbolsk sett viser det kampen mellom guder og også jordbruksriter - takk for avlingen.

I tillegg til selve kampene var det masse "inntog" av brytere og presentasjon av disse. De hadde små opptredner på scena hvor de viste fram både hvor myke de var og hvor god balanse de hadde. Blant annet viste de fram en slags "moon-walk" mens de satt på huk - ganske kult å se hvor elegant de klarte å bevege seg med alle kiloene sine.

Før hver kamp satte i gang var det masse innledning, blant annet så det ut til at bryterne prøvde å psyke hverandre ut ved å stirre hverandre i senk. Eller de "showet" ved å kaste salt ekstra høyt i været, slå seg på brystet, klappe seg på låret, eller sette den ene foten høyt i været for så å sette den ned på bakken.

Hoveddommeren var litt av et syn i sin brokadedrakt og med sin syngende måte å presentere brytere og resultater på. Ellers hadde bryterne på seg flotte brokade-forkleder da de paraderte i forkant av kampene. Visstnok brukte de tidligere slike forkleder som bekledning på brytekampene, men det var så hemmende for bevegelsene at de hadde gått over til lendeklede etterhvert.

Stort sett var det japanske brytere, men vi så noen som hadde utenlandske trekk. Det de uansett hadde var kunstnernavn, så både japanske og utenlandske brytere kunne hete ting som ""Store styrke" eller "Ringens mester":

Vi storkoste oss de ca 3 timene vi satt der. Hadde kjøpt plasser som var et stykke fra arenaen. Billetter som vi bestilte ved Nyttårstider og fikk tilsendt med Fedex fra Japan. Helt nærme arenane hadde det kosta en formue å kjøpe billetter. Dessuten ikke helt risikofritt - en kan risikere å få en av de tunge bryterne i fanget. I tillegg var plassene lengst frem uten stoler, men bare med puter. Det frista ikke å sitte på knærne på gulvet i 2-3 timer, litt enklere å sitte på en stol.

Spenningen steg mot slutten og de siste tre parene var veldig jevne. Det var også veldig mye showing i ringen. Og publikum kom med begeistrede utrop og klapping når bryterne gjorde litt ekstra ut av innledningen.

Etter alle kampene var vinneren klar og kunne komme opp for publikums hyllest. Alle reiste seg og sang nasjonalesangen; - veldig høytidelig og fint. Så kom tiden for overrekkelse av gaver til vinneren. En uendelighet av den ene store og heslige pokalen verre enn den andre.

Etter kampen fikk jeg se eksempel på en mer brysk side av japanerne. De er jo ellers helt ekstremt høflig når en snakker med dem. Sånn at det ikke går an å oversette til norsk. Skal en servitør hente noe som står på bordet, brukes "jeg er til bry". Skal noen forklare deg veien sier de Hvis jeg "får av deg" at du går den veien, og så "får av deg" at du går den veien, så kommer du fram. Går du ut av en butikk, følges du av "mange takk", "vær forsiktig", osv.

Men, den bryske japaneren var en sikkerhetsvakt som slett ikke var fornøyd med at jeg satte fra meg ryggsekken på vei ut av sumo-hallen, for å finne fram og ta på meg en jakke. Han prøvde først å skysse meg avgårde i en annen retning - det var nemlig politioppbud pga at bryterne var venta å passere en bestemt vei- omtrent der jeg hadde satt meg ned. Men, jeg forklarte at reisefølget mitt allerede hadde passert denne veien og jeg måtte holde følge med henne. (Glad jeg kunne snakke med ham på japansk!).

Da ble jeg beordra til å skynde meg og komme meg raskt ut av lokalet. Det er noe med at når folk ellers pakker inn alt de skal si i høflige fraser, blir det veldig sterkt når noen sier "Skynd deg!!"

Ute av folkemengden fant vi oss kjapt en restaurant for kvelden. Der var det livlig og stor stemning. Flere av gjestene hadde vært på sumokamp. Vi kom i prat med de på nabo-bordet, som gav uttrykk for stor entusiasme over at vi hadde vært og sett sumo. Faktisk gav de oss en presang - vi fikk hver vår lille laminerte plakat av vinneren.

Ja, Sumo gav mersmak. Ikke minst det å få se den japanske folkesjela på nært hold!