Det var enda godt at Petra redda familiens ære i går, for Carmen og jeg gjorde ikke akkurat noen god figur på dagens svenske EK-prøve. Hvor dommer til alt overmål også var Carmens oppdretter. Finnes vel bare ett ord for ”oppvisningen”: Flaut!
Vi var start nummer 1, og det er aldri noen bra setting for meg. Selv om det hadde vært fint om det var unødvendig, så kjennes det bedre å konkurrere når en har fått litt tid til å varme opp først.
Opplegget var at en gikk i par og begynte med en transportetappe fot bak skytteren. Det kan jo være vanskelig nok for Carmen, men for å gjøre det hele enda verre var underlaget helt fryktelig å gå på.
Vi skulle altså ned til vannet, og veien gikk på glatte paller som var lagt ut mellom sivet. Sikkert fordi det vanligvis er ganske vått der. Undertegnede, som jo ikke har verdens beste motorikk, har i hvert fall store problemer med å skulle gå fot på noe sånt. Ikke lett å «skride fram osende av selvtillit» når jeg hvert sekund egentlig er livredd for å gå over ende og slå meg.
Så det ble ikke noen pen fot. Faktisk var Carmen til dels langt foran meg. Og hun likte dessuten heller ikke å tråkke på disse pallene. Hun ville vel gjerne komme seg fort over dem.
Og det er klart at når hunden går SÅ dårlig fot, så blir jeg ikke akkurat avslappa.
Så var vi altså fremme ved vannkanten og der fikk vi en dobbeltmarkering i vannet. Og her kom dagens andre vanskelighet – vannet – altså terrenget. Det er jo sånt vi aldri får trent på i Norge. Masse siv, til dels så høyt og tett at hunden forsvant i det. Masse vannlinjer, som hele tiden lurte Carmen til å tro at hun så dummyen. Og ikke minst en gubbe som satt ute i en båt! Og i båten var det masse fert av de dummyene han hadde liggende for å kaste ut. Og på toppen av det hele var det vindstille….
Carmen fant den første markeringen kjapt. På nummer 2 lot jeg henne jobbe selvstendig. MEN, hadde jeg hatt startnummer litt lenger ut i rekka, ville jeg ha observert nok til at jeg hadde være mye kjappere med å gripe inn. Det var nemlig ikke bare Carmen som strevde med denne markeringen.
Hun passerte dummyen med en meter eller noe sånt (det var jo DA jeg skulle blåst stopp og søk!), og så svingte hun av mot venstre og mannen i båten. Og der begynte katastrofen – hvor jeg fikk bevist ovenfor dommeren at hunden min IKKE var dirigerbar på vann. Ja, jeg måtte til slutt kalle henne hjem. Og vi fikk ikke den vanndirigeringen som egentlig hørte med i dagens oppgaver.
Dommeren hadde jo allerede fått se at hunden min ikke var dirrigerbar på vann, så det trengte hun ikke å se flere eksempler på.
Så var det å stille seg inni sivet og vente på at makkerhunden fikk de samme oppgavene. Jeg jobba iherdig med å få Carmen til å forholde seg rolig i alle ventesituasjoner i dag. Og det gikk faktisk veldig mye bedre enn på forrige prøve, takket være at jeg var så oppmerksom på henne, tror jeg.
Neste oppgave var at den ene hunden fikk en dobbeltmarkering på land. Når markering nummer 2 var inne, skulle den andre hunden sendes på søk på andre siden av stien. Så fikk hund nummer 1 en dirigering på samme side av stien som markeringene hadde vært.
Så bytta de oppgaver. Til slutt skulle begge hundene søke annenhver gang – det var vel til sammen fem dummyer per hund i søket.
Carmen begynte med søket og brukte ikke så veldig lang tid på å finne to stk. Så skulle hun hente markeringer og dirigering.
...
Terrenget der markeringene og dirigeringen gikk var også en helt ny erfaring for oss. Fullt av stort og tett buskas, med «ganger» mellom. Det var bare at disse gangene ikke ledet til dummyene.
Faktisk markerte Carmen som hun pleier, - nemlig bra, og jeg behøvde ikke hjelpe henne noe med denne dobbeltmarkeringen. Dirrigeringen klarte hun også bra, tror jeg stoppa henne et par ganger for å få henne til riktig område. Atskillig mer effektivt enn det jeg så fra mange av de andre hundene.
Makkeren min brøt, siden hennes hund hadde gått helt tom på dirigeringen, og hun ikke ville utsette den for søket. Og dermed avbrøt dommeren prøva for oss, uten av vi fikk hente de siste på søket. Vi hadde jo uansett begge fått null.
--
Utover dagen veksla jeg på å være ute med Carmen og Petra og å se på prøva. Så jeg ble der helt til slutt for å få kritikken min med null-en,
Som vanlig var det deilig lunsj hos Jill og Peter, Luksus å kunne spise varm lunsj i skogen.
---
Etter prøva gikk ferden hjemover til Norge. Mange timer i bil og god tid til å tenke over dagens prøve. Uten tvil den dårligste EK-prøva vi har gått. Det kjennes verst når det grunnleggende ikke sitter. En EK-hund som så til de grader ikke kan gå fot, liksom.. Men, så er det også frustrerende fordi det går sånn opp og ned. Det er et eller annet med Carmen og mitt sitt stressnivå som slår ut så fryktelig negativt noen ganger, men ikke alltid.
Og det er jo ikke det at vi ikke har trent på dette heller, - vi har jo holdt masse på med konsekvens-trening i det siste. Hvor hun ikke har fått belønning i form av apportering med mindre hun har gått fint fot.
Ja, ja - vi har fortsatt noen sjanser igjen i høst, - det hadde jo vært veldig ok om det gikk an å samle inn en førstepremie dette semesteret
……
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar