I dag starta Carmen i EK for femte gang, - de tidligere premieringene har vært 0-3-3-0. Så, - da håpa jeg jo at vi skulle gjøre det bedre i dag - og det gjorde vi. Hadde hun bare vært litt roligere ved fot, så hadde vi hatt førstepremien inne.
Men, for å begynne med begynnelsen… Vi gikk i par og hadde en av de ferske dommerne - Svein Scheie. Og du verden, for et artig prøveopplegg han hadde laget til oss! Helt klart den mest krevende EK-prøva jeg har gått så langt, og opplegget varte ca 1 time.
Vi gikk rett på en heftig drive, og den positive overraskelsen var at Carmen var helt tyst, - selv om hun spratt fram en hundelengde og satt et stykke foran meg mens det stod på.
Etter at driverne var ferdig, skulle vi forlate området og sende på hver vår dirigering. Det stod en skytter et stykke bort på stien og det gikk et skudd mot andre siden av stien ift der driven hadde vært. Så, det gjaldt å stoppe hunden ved skytteren og sende den mot venstre, inni terrenget. Carmen stoppa superfint og gikk i riktig retning. Lette ikke lenge før hun kom med dummy.
Vi gikk videre innover og stoppa opp midt i et “bekkeleie” med lite vann. Det gikk en dobbeltmarkering, - en på hver side av vika. Og dette skulle vi huske til senere (tror det gikk ca 30 minutter før vi kom tilbake til denne oppgaven).
Videre gikk ferden til et skogsområde med høye furutrær og lyng. Her ble det skutt og kasta en lang markering innimellom trærne. Hund nummer 1 ble sendt på denne og mens den var på vei ut, gikk det andre skuddet og det ble kasta ned mot myrvannet. Dette ble altså en stor forstyrrelse for hunden som var på vei ut. Hund nummer 2 ble sendt på sin markering mens hund nr 1 fortsatt lette. Handling av begge hundene samtidig, altså - og absolutt potensial for å forstyrre for den andre hunden.
Etterpå bytta hundene plass, sånn at de fikk den andre oppgaven.
Carmen var første hund ut. Da skuddet gikk stoppa hun opp og så på meg. Det holdt med et “gå”, så lette hun fint etter SIN dummy og fant den forholdsvis fort uten at jeg grep inn. Tror jeg kan takke det fine kurset med Gjøtterud i Hemsedal for at Carmen har skjønt at hun skal holde seg til SIN oppgave selv om det skjer noe forstyrrende underveis.
Så var det Carmens tur til å vente på at den andre hunden ble sendt i skogen, og hun skulle finne den ned mot myra. Her ble hunden helt borte i vegetasjonen, og det gikk litt tid. Jeg grep ikke inn, for alt jeg visste kunne hun jo ha lett i riktig område. Men, det gjorde hun nok ikke, og dukka opp bak bakketoppen litt for nært meg. Stopp og gå, og hun fant kjapt dummyen.
Makkeren min og jeg ødela ikke for hverandre i det hele tatt på denne posten, siden vi begge handla fint lite. Enkelte andre par hadde problemer med at makkerens fløyting ødela for egen hund.
Så gikk vi ned på myra og begge hundene fikk hver sin dobbeltmarkering. Carmen fant den sist kasta ganske kjapt uten at jeg grep inn. På nummer to kom hun litt for langt til venstre. Hun adlød fint mitt stopp og“høyre”, så fant hun dummyen kjapt.
Videre var det en vanndirigering hvor én og én hund skulle fram til stamplass. Vi stod et stykke fra vannet (20 meter?) og fikk beskjed om at hunden skulle over vann, - altså ikke løpe landveien. Dummyen lå i et sivområde under noen bjørker. Carmen fikk et “gå” og et “over” og ett til “over” på vannkanten, så la hun på svøm. Hun vinkla av mot land litt for tidlig, men jeg følte meg sikker på at hun visste hvor hun skulle. I land løp hun ganske riktig til rette sted og søkte i sivet. Så løp hun litt lenger på land tilbake, før hun svømte den siste biten. Synes Carmen klarte denne oppgaven riktig så bra. Sammenligna med en del av de andre hundene svømte hun faktisk ganske langt i riktig retning før hun søkte land.
Nå var det tid for å få inn minnesmarkeringene de hadde sett i begynnelsen av prøva. Carmen var hund nummer to her, og skulle hente den til venstre (den til høyre var altså henta). Jeg sendte henne ut og stoppa henne når hun var midt på, og hadde retning litt for langt mot høyre. Hun stoppa vakkert nok en gang og gikk villig videre ut og mot venstre, - og fant kjapt dummy.
Helt til slutt skulle de søke i anvist område der driven hadde gått. Og der var det lagt ut små dummyer. Oppgaven her var å holde hunden i området. Jeg stoppa Carmen én gang på hver av utsendingene og vinkla henne mot høyre. Hun fant ganske greit dummyene.
Må innrømme at jeg syntes det var vanskelig å vite hvordan jeg skulle sende ut og handle på et retningsanvist søk, så det ble nok litt feil å bare si gå uten å gjøre noe mer. Fare for å ødelegge “gå”-en og dessuten ikke god nok hjelp til hunden. Kanskje innføre en slags gå/søk-kommando?
Det tekniske funka suverent i dag. Hun markerte bra, som hun jo som regel gjør. I motsetning til mange av de andre førerne behøvde jeg så godt som ikke å hjelpe hunden, på markeringsoppgavene, siden hun løste disse godt selv. Hun var helt tyst. Og hun stoppa veldig bra på alle mine stoppsignaler. Og gikk i riktig retning både på fremmadsendingene og etter stoppene.
MEN, hun var urolig rundt fot. For det første gikk hun ikke bra nok fot. Men, kanskje enda mer påtagelig var at hun var urolig i ventesituasjoner. Hoppa i været av maur på stien, spiste litt gress, og var interessert i tilskuerne.
Og denne uroen gjorde altså at førstepremien glapp. På premieutdelingen viste det seg at ingen hadde fått førstepremie, og det var tre andrepremier. Carmen ble prøvas tredje beste hund.
Kritikken: “En jakthund som i dag viser mye flott retrieverarbeid. Har godt minne og løser både markeringer og dirigeringer på en effektiv måte. Det som bestemmer dagens premiegrad er urolighet ved fører gjennom hele prøva.”
------
Hm. Ja, det var denne uroen, - det er jo strengt tatt noe vi har slitt med siden Carmens aller første B-prøve - da hun fikk 1BK.
Jeg tror noe av svaret er at hun rett og slett er altfor dårlig på sitt og bli. Noe som igjen skyldes for dårlig innlæring fra valpestadiet av. Hun var jo en veldig redd og engstelig valp, og jeg var alltid lykkelig hvis hun selv tok initiativet til å gå bort til fremmede mennesker. Dermed var jeg fint lite streng på det med sitt og bli i fm at det var folk rundt henne da hun var liten.
Også er det selvsagt stress og mine egne nerver som smitter over på Carmen.
Resepten må bli å trene mer sitt og bli, og trene meg selv på å være mer avslappa i prøvesituasjoner.
-----------
Hjemme igjen var det tid for å ta med lille Petra ut på det store jordet. Det å komme seg dit er jo en historie for seg. Handler om å gå pent i bånd, veksle på å gå fot, langs veien og gangveien. Den er jo en intens liten skapning lille Gull, så det blir stort fokus på ro og lugn..
Framme på jordet veksla jeg på sitt og bli, og gå ”her”. Da skal hun holde seg rundt bena mine uten å måtte gå fot. Innimellom fikk hun løpe løs, men da passa jeg på at jeg selv stod stille. Da blir det nemlig med én gang mindre interessant for henne å rase rundt. Da stopper hun raskere opp og sjekker ut hvor jeg er, og kommer tilbake til meg uten at jeg roper på henne.
Jeg hadde satt meg fore å sjekke ut noe med Petra i dag. Hadde lyst til å se om jeg kunne klare å sende henne over bekken. Begynte med å gå over bekken sammen med henne og opp til skogkanten på den andre siden. Satte igjen en lite skål med godbiter og gikk et stykke tilbake før jeg sendte. Så ny runde med godbiter og enda større avstand.
Til slutt la jeg igjen en dummy istedenfor godbitskåla og denne gangen kryssa jeg bekken. Hun gikk over bekken på ”gå”, men ble stående på andre siden og se på meg. Ny ”gå”-kommando, og da trilla polletten ned og hun løp i kjempefart opp til dummyen. Full fart hjem og hun ble stående og se på meg på andre siden av bekken. Hun måtte nok tenke seg litt om - hvordan hun skulle komme seg over med dummyen i munnen. Måtte ta en nytt grep, kom over og rett til meg og leverte i hånd. Julekvelden! Masse skryt til lille Gull! Målte for øvrig avstanden til 65 meter.
En dag hvor jeg er fornøyd med begge mine fine frøkner!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar