30.09 Viktig med brudd på forventninger og forstyrrelser

I lunsjen i dag, tenkte jeg på noe jeg snakka med en treningskompis om i helgen apropos mitt treningsopplegg med Petra og fremmadsending.

Noe jeg ikke nevnte i bloggen i helgen er at jeg også har prøvd å bryte forventninger ved å legge ut flere oppgaver til henne. MEN, da har jeg erfart at hun blir så forstyrra av tanken på at det ligger mer enn én dummy ute, at det blir bare surr.

Så er det jo noe med det at en ikke skal gå utenom problemene, men gjennom dem. Altså - ikke utelukke å legge ut flere oppgaver, men heller trene henne på å takle at det er flere dummyer lagt ut. Gjerne begynne i det små.

Så, - dette var i tankene mine på dagens lunsj-trening. Dermed tok jeg med meg diverse dummyer og begynte med å trene sitt og bli med forstyrrelser - la ut/kasta diverse ting rundt henne. Neste trinn var å kaste ut/legge ut to forskjellige oppgaver med ca 90 grader mellom. Og det som skjedde var jo at hun taklet det helt fint. Kasta et blikk mot den andre dummyen på vei hjem med dummy, men hun hadde ikke noe problem med å komme hjem og avlevere ordentlig før jeg sendte henne ut på nummer to. Gjennom problemene, altså - ikke utenom!

På ettermiddagen fikk vi i stand fellestrening både for valpene og de voksne. Herlig!

Vi begynte med de små. Bilene var parkert såpass nært at det funka effektivt å ta ut én og én valp. Dagens tema var fremmadsending.

Vi fant oss et godt synlig hjørne på en øy på jordet ca 40 meter fra veien. Så var greia å legge ut og sende valpen, for så å øke avstand, evt legge ut skjult. Her var det litt forskjell på hva de enkelte førerne ønska og hva valpen hadde prøvd før.

Vi rakk to runder per valp, - med to-fire apporter per runde.

Det som var bra var altså at vi kunne være medhjelper for hverandre. Dermed begynte vi med at medhjelper stod der ute og la ned dummy. Så kunne fører flytte seg over på andre siden av veien, sånn at valpen fikk et terrengskifte på vei ut. Evt. be om at medhjelper la ut uten at hunden så det. Til dels prøvde vi også dette med forstyrrelse.

Hovedinntrykket av Petra er at hun har fått en del grunntrening, både på å gå i retningen jeg peker og på å klare å beholde fokus tross forstyrrelse. Hun hadde ikke noe problem med å gå til samme sted også når medhjelper hadde lagt ut uten at hun så. Dessuten gikk det også veldig bra å krysse veien, sånn at hun fikk et terrengskifte å forsere. Kombinasjonen skjult og terrengskifte funka altså, selv om vi aldri har prøvd det før.

Så ble det sånn at hun fikk en ikke planlagt forstyrrelse. Klønete meg skulle levere en dummy til utlegger og var dum nok til å kaste den sånn at den landa midt i ”løypa” akkurat I terrengskiftet valpen etterpå skulle sendes gjennom. Og til alt overmål klarte ikke utlegger å finne dummyen med det samme, så det ble masse leting i buskaset, og selvsagt masse fert.

Jeg tenkte at jeg fikk prøve. Ble jo interessant å se HVOR opphengt Petra ville bli nettopp i terrengskiftet med ferten. Da jeg sendte henne stoppa hun selvsagt opp. Jeg repeterte ”gå”. Hun kikke på meg, og jeg gav nok en kommando. Og ganske kjapt slapp hun området og spant ut til apporten på øya.

Prøvde også at en medhjelper kasta en tennisball som en forstyrrelse litt skrått til siden for oss ute på jordet. Dette var lett som en plett for Petra å ignorere. Hun var ikke det minste i tvil om at hun skulle løpe rett fram til øya, dit jeg pekte.

Det vanskeligste for Petra med disse øvelsene var å klare å forbli ved fot på vei ut til stamplass, og ikke plutselig bykse av gårde ut mot stamplassen og den tredje hundeeieren som stod passiv der og så på. Jeg har jo så vidt sett denne tendensen hos Petra når jeg har trent helt alene med henne også. Når jeg altså har holdt på med å øke og øke avstanden til fremmadsendingen. Da har Petra synes at den siste ”stamplassen” har vært veldig interessant, og har ønska å spurte ut dit (mer enn å spurte tilbake til området med apporten).

Ellers var de fleste grepene og avleveringene veldig fine i dag. Og det ble jeg glad for. Så jo at det for hundene ble et ekstra moment dette at det stod folk ute i terrenget. Helt klart greit å begynne med å trene med ekstra folk før en er flere ekvipasjer som er til stede samtidig i fm apportering.

For meg er det helt utenkelig å skulle trene ”på linje” med så unge valper, selv om jeg vet at noen praktiserer det. Ser ikke hensikten med en så rask progresjon på stressnivået.

Det var for øvrig forskjeller på de tre valpene hva som var utfordringer og hva som var lett for den enkelte. Tror vi alle fikk noen aha-opplevleser og tanker om hva vi bør trene videre på. For min del tenker jeg at det er dette med fot og ro i fot-situasjonen som er viktig for Petra. Og en liten nøtt. Siden hun virker til å bli litt oppjaga og stressa av å måtte gå pent for lenge.

Handler sikkert om noe rundt brudd på forventninger. Samtidig er det ikke tvil om at Petra er ”mye hund” og nok både har et spesielt stor potensial, men også noen ”varsko” hva gjelder å ta det pent og rolig. Litt ekstra for meg å tenke på, tror jeg, sammenligna med de andre.

Ellers er det til ettertanke dette med introduksjon av forstyrrelse. Det mener jeg er veldig viktig å gjøre tidlig. Med Carmen var jeg altfor sent ute med det. Så, med Petra har jeg tatt med (en liten) forstyrrelse nesten fra første stund jeg har trent fremmadsending. F eks. lagt en ball ved benet mitt, sånn at jeg raskt har kunnet tråkke på den hvis hun har vurdert å ta den istedenfor utsendingen.

　

---


Etter valpene var det de voksnes tur. Vi la ut et par-tre områder. Så gikk vi på linje og kasta for hverandre. Markeringer kombinert med dirigeringer, altså.

Og heldige meg var altså på trening sammen med nettopp de to damene som skulle være hundevakter for meg på min to-dagers jobbreise til Tromsø. Så, da var det bare å flytte hundene over i deres biler og ønske lykke til….

29.09 Nok en fellestrening på Ås

I dag ble en liten repetisjon av gårsdagen. Først ut på jordet med Petra og trene fremmadsending mot øya. I dag økte jeg avstanden litt kjappere enn i går. Antagelig ble det for kjapp progresjon helt mot slutten, for da stoppa hun opp og lurte på om hun skulle videre ut.
 
Også i dag ble det 220 meter. Og, ja, jeg HAR avstandsmåler, så jeg vet at hun faktisk gikk så langt.

Med Petra i bur inne, var det å møte treningskompisene på samme jorde som i går. I dag var vi fire ekvipasjer - to elitehunder og to åpenklassehunder.

Vi begynte med å legge ut et område som var ganske så høyt opp på jordet, sånn at når vi sendte dem over bekken etter hvert måtte de fortsette langt oppover.

Et område ved et stort tre ved bekken ble det også. Og så ble det skutt ut med dummy-launcher over ”haugen” på det jordet vi befant oss. Og til slutt et lite nærsøkeområde med tennisball, hvor det også ble skutt ned i bakken.

Så kunne vi sette oss på sekken og bryte hundenes forventning om at det umiddelbart skulle skje noe.

Carmen hadde et par mislykkede markeringer med terrengskifte. Tydelig at hun fant på andre ting (spise bæsj) når det ble for vanskelig for henne. Så da måtte vi gjøre det litt enklere.

Men, på utsendingene til områdene var hun kjempeflink. Ikke minst de som var langt opp på jordet på den andre siden av bekken.

Hun hadde også oppgaven å finne den siste tennisballen i nærsøkeområdet hvor hun virkelig måtte søke og lete lenge. Gull da, når hunden til slutt finner!

--

Etter tre fine timer på jordet var det tid for meg å snu nesa sørover til bursdagsselskap hos tantebarnet. Presangen fra tante var som vanlig en opplevelse. Nå kan vi begge glede oss til teatertur i oktober.

Hundene fikk stort sett ligge i bilen, med små turer ut. Men, Petra fikk faktisk være med litt inn (når husets katt var ute). Og der koste hun seg med å ligge i fanget mitt mens tantebarnet klødde henne på magen. Litt enklere med barn for Petra enn det er for Carmen.

28.09 Fellestrening på Ås

Siden jeg visste det ville bli noen timer for Petra å være alene mens jeg trente Carmen, ble formiddagen brukt på Petra.

Jeg hadde bestemt meg for å teste ut skikkelig lange fremmadsendinger.

Og du verden så fornøyd jeg ble med lille rampegullet i dag etter å ha "knekt koden" på hvordan trene lange fremmadsendinger. Gåten var Hvordan kombinere brutte forventninger med at hun faktisk skal kunne huske? Alt må jo være Calmness leads to reward med intense Petra.... Jeg HAR nemlig prøvd å gå litt fot, sitt og bli osv., men da viser hele kroppsspråket hennes at hun KUN tenker på den dummyen vi har lagt ut....

Så har jeg prøvd å legge ut mer enn én oppgave, men da har hun blitt så forstyrret av vissheten om at det finnes flere apporter at det har blitt mye surr av det også.

Derfor den nye ”time-out-metoden”, - altså .

Brukte en øy på jordet og begynte med 40 meters avstand. Satte meg på bakken med Petra i fanget i ca 5 minutter med ryggen til dummyen. Hun krølla seg sammen og slappa av. Så gikk vi tilbake til øya, la ut, fot ut på jordet og økte 30 meter til. Ny time out i fanget mitt. Enda 30 meter lenger ut osv. Til slutt løp hun 220 meter ut, perfekt opptak og grep, rett hjem og leverte i hånd.

Du verden - jeg er imponert over at hun så lett som bare det klarte en så stor avstand. Det klarte ikke Carmen på tilsvarende alder, tror jeg. Samtidig trente jeg nok ikke Carmen på samme måte.

Petra var trøtt og fornøyd etter treningen, og jeg kunne legge henne i buret med god samvittighet. De gangene jeg kasta et blikk på webkameraet på mobilen, kunne jeg konstatere at hun sov.

 

 

 

Vel, så var det Carmens tur, da. Veldig kjekt å arrangere trening i nabolaget, og få treningskompisene til å komme til meg på trening.

Vi var fem ekvipasjer i dag og hadde fått lov å låne et fint område av en lokal bonde. Gangavstand fra meg.

Vi begynte med å legge ut et par områder i fm bekken som går nede i bunnen av jordet. Så var det en liten pause på sekken for å høre hva folk ønska av treningen.

Det kan jo være en utfordring når en møtes til fellestrening å finne en måte å gjennomføre på som alle er fornøyd med. Men, det viste seg at i dag passa det greit at vi to med elitehunder var litt mer passive enn de med åpen klasse hunder. Dermed ble jeg kaster mens den andre eliteføreren styrte linja. Og vi trente markeringer over terrengskifte, og hvor førerne flytta seg lenger og lenger unna.

Fin trening for Carmen å måtte forholde seg rolig fot hos meg mens jeg kasta til de andre. Om en hund begynte å søke for vidt, så kommuniserte jeg med fører og gikk og plukka opp dummyen.

Etter hvert fikk også Carmen noen markeringer, og ble dessuten sendt på dirigeringene.

En grei økt med Carmen, og ikke minst veldig sosialt og hyggelig. MEN, det er nok rampegullet som blir stående som stjerna etter denne dagen…

For øvrig ble det en sykkeltur med Carmen til slutt denne dagen.

27.09 Ikke så lang hukommelse

I ettermiddag var planen å få hver sin treningsøkt med hundene på jordet. I et forsøk på å være litt effektiv tok jeg sjansen på å parkere helt inntil et jorde og håpa ingen bonde ville ergre seg over det.

Først var det Petras tur, og det endte opp med at hun fikk mer enn halvparten av tida. Inspirert av fremmadsendingstreningen her om dagen, tenkte jeg at jeg skulle prøve det samme ved fremmadsending over grøft, - nemlig vente henne ut etter å ha lagt ut, og la det gå litt tid før jeg sendte.

Men, antagelig både fordi det var vanskeligere (terrengskifte) og fordi jeg gikk for fort fram med å øke avstanden OG fordi det gikk så mye tid, så var visst alt glemt når lille Petra ble sendt av gårde. Så, det ble bare tull av hele oppgaven.

Dermed måtte jeg gå en ny tur å legge ut, og denne gangen tok jeg henne aktivt opp i fanget, istedenfor å vente på at hun selv la seg ned. Og istedenfor å vente en halvtime gikk det kanskje 5-10 minutter før jeg sa meg fornøyd med roen hennes.

Da gikk det atskillig bedre å sende henne over grøfta og de ca 60-70 meterne opp i skogen.

Som vanlig ble det fot, sitt og bli og innkalling på jordet.

Stakkars Carmen fikk ikke så mye tid. Jeg gikk fot med henne og snek ut en apport her og der i små halmhauger som ligger igjen etter treskinga. Så kombinerte jeg markeringer med dirigering på de blinde i halmhaugene.

Så fikk Carmen en sykkeltur i skumringen.


 

26.09 Valpetrening

Den ukentlige valpetreningen var på Nesodden i dag. Men, før vi kom i gang med det var det et par av oss som trente de voksne hundene en times tid på noen jorder.

Gikk rundt og la ut områder som vi sendte tilbake på. En grei treningsøkt som gikk bra for begge hundene.

Så var det altså valpene - vi var tre ekvipasjer i dag. Starta med sitt og bli og litt kast av apporter til forstyrrelse foran dem. Tøft nok det, for de søte små.

Så hadde vi en runde med ”skummel mann i skogen”. Mannen til hun som hadde treningsansvar gikk opp i skogen og kom gående nedover mot oss på stien. Så fikk én og én valp gå løs foran eieren og erfare å treffe et ukjent menneske.

For Petras del gikk dette helt suverent. Også i andre runde da den ukjente mannen satte seg på huk, var det helt problemdritt. Petra var i grunn mest nysgjerrig på lyng og busker. Men, tok seg også en tur bort til den fremmede mannen og fikk godbiter.

25.09 Time out

Det ble en tur til Skihytta og frislepp for begge hundene i dag.

Så skulle jeg trene litt fremmadsending med Petra. Men, syntes hun var veldig høy av forventning, og at det ble mye surr med både stadga, opptak og avlevering.

Dermed fant jeg ut at jeg måtte ta helt time-out og bare roe helt ned. Satte meg med Petra i fanget og vi sovna vel nærmest begge to.

Og når jeg da prøvde meg på en ny utsending, så funka alt helt perfekt!

En liten kort treningsøkt med Carmen ble det før vi avslutta med sykkeltur.



 

24.09 Siste EK jakttrening på hverdag før vinteren

Ja, dagslyset forsvinner ubønnhørlig tidligere for hver uke som går. Så i kveld var det siste ordinære jakttrening med gjengen før vinteren.

Så må det bli type jaktlydighetstrening på hverdagene framover. Og vi må spare jakttreningen til helgene, når vi har nok lys. Og håpe på så lite snø som mulig, sånn at en kan trene vinteren gjennom.

Nok en gang gikk turen til Maridalen, og jeg dro litt tidlig, så jeg fikk gått litt i skogen med Petra først. Det ble litt enkel fot og sitt og bli trening.

Så var vi i gang med kveldens elitetrening som bestod av markeringer og dirigeringer og en avsluttende drive hvor hundene ikke skulle hente noe fra driven etterpå. Vi har jo erfart at EK-prøver ofte legges opp slik, så da er det selvsagt viktig å trene hundene på det de kan komme til å møte på prøve.

Kveldens ansvarlige oppfordra oss til å telle til 20 før vi sendte hunden på en markering. Og dette fikk meg til å tenke på noe Gjøtterud snakka om etter jaktprøven i Trondheim, - nemlig at det IKKE er en fordel at hunden spikrer blikket til apportens nedslagssted. Både fordi dette er stressende - hunden har én tanke i hodet, nemlig en stor forventning om å hente akkurat DEN apporten. Dessuten kan det være forstyrrende i de tilfellene hunden faktisk bør huske mer enn én apport.

Og én ting til han sa - den tobente markerer faktisk bedre om en gjentatte ganger flytter blikket, for så igjen å feste blikket til nedslagsfeltet. Dette betyr altså at om hunden ETTER å ha markert, flytter blikket og ser på fører for å få lov til å hente, så er det slett ingen katastrofe. Er det en hund som er god til å markere, så vet den akkurat hvor den skal likevel. MEN, det er selvsagt en fordel at den holder blikket der ute lenge nok til faktisk å ha markert.

Vel, i hvert fall funka det fint for Carmen at jeg telte til 20, så ut som det virka avstressende. Og heldigvis markerte hun bedre enn sist vi trente her.

De tre dirigeringene var vanskelige, men syntes det gikk sånn passe greit med Carmen. På én av dem gav jeg opp første gangen, og sendte om igjen litt senere. Det var rester av et gammelt fuglelik ute på jordet som tok frøknas konsentrasjon en periode.

Etter driven skulle hundene som sagt ikke hente fra der driveren hadde gått. Derimot snudde vi oss 180 grader rundt og sendte motsatt vei.

En skikkelig fin treningsøkt og ganske så vemodig at vi ikke får hatt denne type trening igjen før til våren.

　

23.09 Høst

I dag hadde vi høstaktivitetsdag med jobben - tur med quiz underveis, og delt inn i lag. Petra var med på tur i skogen og hadde det helt topp.

Det var et fantastisk høstvær - faktisk passe å gå i T-skjorte i slutten av september!

Petra fikk altså stort sett løpe løs i skogen, og jeg kalte henne inn med jevne mellomrom. Da kom hun som ei kule uansett om noen av kollegaene mine prøvde å snakke til henne.

På ettermiddagen ble det en tur til Skihytta hvor planen var å trene med Carmen først, og så Petra. Det er bare SÅ herlig med disse åpne, treska jordene rundt omkring. Lykke å bo sånn som jeg gjør!

Carmen fikk trent på dirigeringslydighet. Jeg snek ut en dummy langs kanten av øya, - dummyen lå feil i vind ift Carmen. Så fortsatte jeg langs øya og ut på jordet. Carmen fikk sitt og bli, mens jeg gikk nærmere og kasta en markering opp på øya.

Sendte henne på markeringen, men stoppa henne før hun kom til øya og vinkla høyre til den hun altså ikke hadde sett at jeg la ut. Gjentok dette på et par forskjellige steder. Synes hun stopper greit, men det er dette med å gå rett til høyre, da, og ikke ”forsvinne” opp på øya.

Også må den tobente huske å bruke litt tid, sånn at hunden rekker å puste ut….

Da det ble Petras tur til trening, kom jeg ikke lenger enn til å ta henne ut av bilen, før vi møtte på søster Taiga og resten av ”flokken”. Dermed ble det herjing med hundene på jordet isteden. Petra fikk i hvert fall litt aktivisering, da.

Etter sykkeltur med Carmen måtte jeg gi meg ut på handletur. Det lille Rampegullet er nemlig en skikkelig makulatur.

Ødeleggelsene før den omtalte handleturen hadde skjedd i/fra bilburet, Så skumgummimadrassen (den ene, den andre gikk i søpla) er bytta ut med barnedyner med trekk. Ryggsekken har fått alternativ lukking av den ene lomma (heldigvis spiste hun ikke opp plastdingsen til å lukke med).

 

Formålet med kveldens handletur var nye dynetrekk, siden hun hadde ødelagt to stk. MEN, mens jeg var inne og handla dynetrekk hadde frøken makulatur dessverre fått tak i Jervehiet inn i buret sitt. Sukk! Som det går fram av bildet er det nå plastret sammen etter beste evne. En kommer langt med litt Gaffa-tape…


I et forsøk på å spare lommeboka for flere smertefulle opplevelser er nå bilburet forsterket med dobbelt sett med kompostgrinder. Sånn at det ikke skal gå an å få tak i noe gjennom nettingen. Dessuten har jeg delt av buret, sånn at den som oppfører seg ordentlig (Carmen) skal få ha madrass på sin halvdel.

Som jeg vel har nevnt tidligere, så tror jeg Petra er en helt normal labradorvalp hva ødeleggelse angår. Det var nok Carmen som var noe utenom det vanlige og aldri ødela noe.