15.08 Små skritt av gangen

I utdannelsen av en het jakthund er det viktig med små, små skritt av gangen.

Også er det masse av det hunden trenger å takle i framtiden som går an å dele opp, så den ikke skal måtte oppleve alt på én gang. F. eks. dette med å se andre hunder jobbe. Her går diskusjonene og folk mener forskjellig i jaktmiljøet.

Det har vært vanlig å ta med unge hunder ut på fellestrening i jakt og la de observere at andre hunder apporterer uten at de får gjøre noe selv. Og dette har man kalt passivitetstrening. Flere mener dette er helt feil og bærer galt av sted. Og at unge hunder trenger å være hjemme og bygge relasjon med eieren sin, istedenfor å dras med ut på stressende treninger. Som gjør mer skade enn nytte? Jo, - det er på det rene at hunden i framtiden må kunne sitte stille og tyst på linje og observere nabohunden bli sendt på en fristende apport. Dit er det jo veldig langt fram for en valp. Så, da gjelder det å ta små skritt på veien dit, og ikke overdrive.

Hva jeg mener med å dele opp? Jeg har tenkt mye på dette med deltagelse på fellestrening, - det består jo av mange deler. Det må være mulig å dele opp det valpen skal lære seg, og ta litt av gangen.

Valpen trenger å observere andre hunder, fremmede hunder. Ikke nødvendigvis hilse på dem, men i hvert fall se og lukte dem. Videre takle andre eieres rosing/annen belønning og korrigering av sine hunder. Hunder som bjeffer. Hunder som springer. Ja, og så kommer jo alt det jaktlige med apportering, blåsing i fløyta og skudd i tillegg.

Jammen er det fint at vi har så mye forskjellig hundesport som foregår rundt omkring. F. eks. er det jo sånn at de som trener lydighet står for en hel haug av de nevnte opplevelsene. Og selv om ikke apportering er fraværende, så utgjør det en liten ingrediens i det store bildet.

Så, hvorfor ikke oppsøke fellestrening på noe annet enn jakt med den lille valpen?! Her er det masse å venne seg til uten at den samtidig får en overdose med andre hunder som løper og henter dummy. Ikke verken fløyteblås eller skudd heller.

Videre kan en ta den biten som går på at valpen skal klare å bli sittende selv om det finnes fristende apporter i nærheten. Det kan en jo trene separat UTEN andre hunder i nærheten. Ikke er det nødvendig å kaste i begynnelsen, heller, - i hvert fall er det stor fristelse for min lille Gul bare å se at det legges noen tennisballer på bakken rundt henne.

---

Vel, jeg fikk prøvd ut denne starten på passivitetstrening i dag. Etter sykkelturen med Carmen tok jeg meg nemlig en tur på AZ-senteret. Hadde skikkelig flaks for der ble det fullt kjør med lydighetstrening.

Jeg hadde altså satt meg ute på gresset med Petra og en bok, da masse folk og hunder dukka opp. Noen trente fri ved fot. Andre trente ruta, belønna med dragkamp med kong. Høyfrekvent rosing var det også masse av, som vanlig er i lydighetsmiljøet. Ekvipasjer passerte forholdsvis nært, men alle drev med sitt, ingen skulle jo bort til Petra.

Lille Petra var kjempeflink. Hun la seg ned, og var først veldig nysgjerrig på alt som foregikk rundt henne. Hodet gikk alle veier for å få med seg alt som skjedde.

Etter hvert hadde hun visst observert nok, for hun krølla seg sammen og sovna, på tross av diverse kommandering og rosing fra eiere i nærheten.

Så, da pakka jeg sammen og dro. Turen gikk videre til skihytta hvor det først var Carmens tur til en liten treningsøkt.

Carmen var skikkelig på og glad. Artig å se henne når hun er sånn, og en fin opplevelse før helgens konkurranse.

Jeg gikk fot med henne og kasta en ”snøreball” foran oss. Hun fikk kun hente når hun gikk bra fot.

Videre gikk jeg opp i det nye hogstfeltet som har kommet. Hun fikk være med ut til to steder jeg la ut en dirigering, så gikk vi en annen vei til en stamplass. Fra stamplass kasta jeg enkle og doble markeringer ut i hogstfeltet.

Så var det tid for dirigeringene. Synes hun klarte seg veldig bra, selv om hun har fått litt tendens til å spørre om hjelp på markeringer, etter mye dirigeringstrening.

Og jeg fikk jo trent på det nye ritualet mitt.

Helt til slutt gikk vi fot, og jeg kasta snøreball foran oss. Mens hun var på vei ut, smøg jeg ut en tennisball i veikanten. Som jeg sendte henne på når vi hadde fått litt avstand.

Tilbake til bilen var vi så heldige at Petras søster Taiga med eier dukka opp. Dermed fikk valpene herje og leke litt.

Artig å observere at Petra ikke går så langt unna og er så lenge borte som før, men er mer opptatt av og nærmere meg. Dette har selvsagt sammenheng med at vi trener og bygger samarbeid og relasjon.