10.08 Utstilling på Elverum

Tidlig start i dag for å dra av gårde til Jakt- og fiskedagene i Elverum, - med hundeutstilling.

Ja, omsider hadde jeg altså turt å melde Carmen på utstilling. Ble jo litt oppmuntret av at det gikk så greit på den uoffisielle utstillingen vi var på for tre uker siden.

Det viste seg at parkeringsplassen lå ca 1,5 km unna utstillingsområdet, som var ute på Prestøya. Og for å komme dit måtte vi først passere et boligområde, for så å gå i kø gjennom et enormt område med massevis av boder og demonstrasjoner. Alt fra salg av spekepølse til demonstrasjon av lafting av tømmer. Og en enorm mengde mennesker og hunder.

Siden bilen var så langt unna, og dessuten i sola, var det umulig å forlate Petra i bilen, hun fikk dermed bli med. Jeg var et skikkelig pakkesel der jeg gikk med full ryggsekk, med paraply og stol på toppen, sammenleggbart stoffbur i den ene hånda og to hunder i den andre. En skikkelig slitsom transportetappe, altså. - både for hundene og meg.

Og så var det jo så ELENDIG skilta, - dvs det var ikke skilta. Helt umulig for en som ikke har vært der før å skulle finne ut av hvor en skulle. Hmrdf! Sånt er det verste jeg vet - at “kunden” føler seg dum. Masse unødvendig leting for å omsider finne fram til utstillingsringen. Og med all bagasje og hunder på slep.

Vel framme, slo jeg opp stoffburet og plasserte både Carmen og Petra i buret. De slo seg fint til ro, og lille slitne Petra sovna ganske så kjapt. Hun var jo helt utslitt av vandringen gjennom messeområdet og alle inntrykk.

Det var fire hunder påmeldt i bruksklassen denne dagen. Victor i hannhundklassen, og Ida, Cari og Carmen i tispeklassen. Etter lang tids venting, var det omsider Carmen som skulle i ringen, sammen med de to andre tispene. Veldig greit at både de andre hundene og førerne var velkjent for Carmen og meg.

Løpe rundt i ring og stille opp pent gikk lett, - jeg var aller mest spent på Carmens reaksjon på det å bli tatt på av en ukjent dommer. Men, hun klarte seg SÅ bra! Ikke noe problem at dommeren så på tennene og tok på kroppen hennes. Ingen tvil om at alle timene med utstillingstrening på begynnelsen av året.

Og jammen fikk svartfrøkna en grønn sløyfe! For uinnvidde er dette den aller laveste utstillingspremien som finnes. Det kalles for Sufficient, og, ja, - det er tilstrekkelig premiering for å kunne få et jaktchampionat en gang..

Så, jeg var strålende fornøyd og takka dommeren så mye.

Her er kritikken: “Godtagbar helhet. Meget lett og luftig. Feminint hode som skulle hatt mer kraft. Meget god hals og skulder. Svært smal og kort brystkasse. Steil overarm. Velvinklet bak. Beveger seg ganske stabilt. Velmusklet og i utmerket kondisjon. Burde hatt noe kraftigere pels og mer underull. Utmerket temperament.”

Ble spesielt glad for det med kondisjon og temperament! Ja, dette var faktisk så hyggelig at jeg gjerne gjentar det. Tror det har noe for seg at vi viser oss i utstillingsringen, vi med jaktlabber også.

Etter at vi var ferdige i ringen gikk ferden videre til en uformell apportkonkurranse satt i sene av noen ildsjeler i spanielklubben. Nok en gang lette, lette og lette vi etter stedet for konkurransen, med alt pikkpakk og hunder på slep.

Det viste seg at spanielfolket hadde valgt stedet for konkurransen med omhu. Jaktspanielene er visstnok kjent for å være svært vågale hva gjelder underlag, og løper veldig fort uansett hvor ulendt det er. Derfor var konkurransen på en “strand” med store steiner. En enkelt apport på land i noe buskas.

Og, jo da, det ble en spaniel både på første og andre plass. Men, på tredje plass kom Carmen - juhuuu!

Etter dette var vi i grunn fornøyd og begav oss på hjemvei i følge med en av de andre jaktlabbeierne. Dvs først fikk hundene et kjølende bad i elva, - alle fem var uti og bada og koste seg.

Ja, også gjorde vi en stopp på en fotballbane, hvor jeg fikk noen tips til innlæring av “hvor fot er”. Små forflytninger med Petra, sånn at hun måtte rette seg inn i riktig posisjon.

Så var det altså hjem til treningskompisen hvor vi feira dagens sløyfer og skåla for hva vi hadde oppnådd. Petra var for øvrig helt utslått og var fornøyd med å få sove i en “innhegning” av kompostgrinder.

En herlig dag!