Ja, dermed var vi i gang med jaktlydighetstreninger på onsdager. Siden både AGLP-komiteen og jaktkomiteen hadde spurt styret om å få bruke plassen på onsdager fra kl 19, ble det bestemt at vi skulle dele på plassen.
Veldig bra at vi får bruke plassen, men ideelt sett kunne vi selvsagt ønsket oss en egen dag slik AGLPkomiteen har på torsdager.
Oppmøtet på jaktlydighetstreningen på Stikka var 8-10 stk. Vi gikk på line, trente mye sitt og bli, innkalling gjennom linja.
Carmen huska tydeligvis den store labradorhannen som har vist henne interesse der oppe tidligere. Hun er rett og slett IKKE noe glad i den hunden, synes tydeligvis han er ordentlig skummel. Og bedre ble det ikke i dag, da han ved et par anledninger forlot plassen sin der de skulle sitte og bli på linje, og gikk bort til Carmen. Carmen kom styrtende hjem til meg, med halen mellom bena.
Hun som kan bli skikkelig forbanna på hannhunder, ble ikke sint i det hele tatt, bare skrekkslagen, stakkar. Jeg prøvde å være superkul og utstråle at dette går bra. Men, det lyste vel gjennom hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg syntes jo så fryktelig synd på henne!
Og enda verre ble det da Carmen et par-tre ganger forsøkte å stikke av fra hele treninga, hun bare trava i vei i retning de som satt på sidelinjen og så på, og søkte liksom støtte der. Eller hun sikta seg inn mot bilen. Da syntes jeg I HVERT FALL synd på henne.
Ikke helt lett å takle at hun blir SÅ satt ut av en annen hund som kommer bort til henne.
På slutten av treningen satte vi alle hundene i en ring og stilte oss et par meter bak dem. Så fikk én og én ekvipasje gå fot mellom ringen med hunder og ringen med folk. Dette klarte faktisk Carmen greit uten å bli engstelig.
Men, så skulle de apportere og løpe gjennom en allé med hunder, og det ble tøft for henne. Det var akkurat som hun ikke helt hadde kommet over skrekken for labradorhannen.
Helt til slutt var det noen av oss som sendte på et område med nedgravde små tennisballer, dvs etter at de hadde sett et kast de ikke skulle hente. Da var Carmen veldig flink, - stoppa kjapt, søkte godt og kom hjem. Tydelig at humøret steg mange hakk ved å finne den artige lille tennisballen.
Etter at de hadde vært og funnet ball, sendte vi de til samme sted, og skulle så vinkle til venstre til der markeringene hadde falt i forrige omgang. Strevde litt med å få Carmen til å gå til venstre, og ikke begynne noe snuseaktivitet i buskene.
Etter denne kvelden filosoferer jeg rundt dette med sinnsstemning. Carmen er i en annen sinnsstemning på sånne arrangerte treninger enn når vi går på tur gatelangs. I førstnevnte tilfelle bryr hun seg fint lite om fremmede hunder på avstand, det er akkurat som de ikke har noe med henne å gjøre. Mens går vi tur og møter noen, tar hun de helt klart ”inn i” sin verden, og er langt fra likegyldig.
Hadde en hannhund vi møtte på tur prøvd seg på å snuse på henne uten videre, hadde hun blitt fly forbanna. Mens en ukjent hund i treningsgjengen på Stikka altså avstedkommer frykt og skrekk hos henne.
Men, som så ofte ellers, - kanskje det er sinnsstemningen til den tobente som er mest utslagsgivende?!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar