I fjor gikk post 2 i jaktcupen på plassen på Stikka, og Carmen klarte seg bra på dirigeringsøvelsene; - hun fikk 15 poeng. I år gikk posten i skogen, takket være at snøen var borte. Det var vel første gangen jeg skulle ha ønsket at det hadde vært litt snø…
Altså - det var atskillig vanskeligere å gjennomføre denne posten i skogen. Fremmadsending til tre ukjente områder i til dels tett skog. Håpløst å se hunden der ute… Og som om ikke DET var nok, var det også masse fristende rådyrbæsj ”i dagen” nå som snøen var borte.
Uvant å være i skogen - nesten for første gang i år. Også var det den ”vanlige” usikkerheten som brer seg hos den tobente når det er konkurranse, da…
Vel, for å gjøre en lang historie kort, så gikk det ikke bra. Carmen spiste rådyrbæsj istedenfor å stoppe på signal. Og istedenfor å apportere. Hun mista liksom helt fokus, rett og slett. Og jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre, en skal jo også ta hensyn til makkerhunden, grenser for hvor hardt en kan ”brøle til”.
Jeg valgte å avbryte etter at også apport nummer to endte med at hun stod ute og spiste. Skikkelig kjipt når det ser ut som en ikke har trent i det hele tatt, også er det jo det motsatte som er tilfelle. Det tar tydeligvis tid for den tobente å lære seg å hanskes med konkurransenervene.
Etter cupen var det jo bare én ting å gjøre - ta med seg hunden ut til posten på nytt til en ”reprise”. Jeg kjente det helt fra beinmargen at ”nå kan du bare PRØVE å spise bæsj eller ignorere stoppsignalet”.
Vel, Carmen ble bundet til et tre og jeg gikk og la ut på to litt andre steder enn de lå på cupen. Så gikk jeg til samme stamplass og ”marsjerte” fram og tilbake langs den rådyrbæsjen som var der. Carmen viste ingen interesse for bæsjen!
Jeg sendte henne ut og du verden så bra hun stoppa! Hm. Flink i hagen, er det vel det heter. Det går altså veldig mye bedre når det bare er hun og meg.
Noe positivt kan likevel sies om Carmen i dag - hun gikk fint fot, og hun var helt fullstendig tyst, ingen tegn på stress. Og det er jo bra!
På kvelden gikk turen videre til ei venninne med en knapt fire måneder Ovcharka, nesten like stor som Carmen og en diger blandingshund over dobbelt så stor som Carmen. Carmen var som vanlig veldig grei med valp. Hun oppdro ham hvis nødvendig, og utviste ellers et hav av tålmodighet. De fikk leke litt sammen i hagen før vi gikk inn.
Og inne lå Carmen i en krøll i biabedden sin, hun holdt seg fint der, på et helt ukjent sted, med to hunder og en katt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar