Etter opplevelsen med jaktcupen har jeg grubla litt på hva som egentlig er verst, - å ha en håpløs hund eller å være en håpløs hundeeier? Ikke det at Carmen er håpløs, selvsagt! Men, jeg strevde jo en del med den forrige hunden min.
Nå er det jo mange som sier at når ting ikke funker i hundeholdet, så er det alltid den tobentes skyld. Mulig det, men samtidig er det vel ingen tvil om at en kan ha fått ”utdelt” få eller mange utfordringer med en hund. Noen hunder er mer for ”ekspertene”, mens andre er enkle nok til at de fleste kan få det til - kanskje.
Siden Carmen i mine øyne er ganske så perfekt sammenlignet med den forrige hunden min, blir konklusjonen fort at det er eieren som er håpløs hvis noe ikke funker. Og det er på mange måter en verre opplevelse enn å streve med en hund som er ”vanskelig”. En har så lite å skylde på liksom, når det meste peker tilbake på en selv.
Så tenker kanskje noen som har lest om Carmen bæsjespiser på jaktcup, at den hunden må jo ha oppført seg litt håpløst…? Vel, det er bare det at da vi tok øvelsen på nytt alene, så fungerte det jo utmerket. Dermed er sannsynligheten stor for at den tobente fremstår veldig annerledes ovenfor Carmen i en konkurransesituasjon sammenlignet med trening på egen hånd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar