I dag fikk begge hundene være med i bilen, siden jeg skulle av gårde på heldagsmøte med jobben, og fortsatt ikke har lyst til å la Petra være igjen alene hjemme.
Som hundeeier er jeg vant til at folk ofte ikke forstår hva slags hensyn jeg må ta og hva jeg må tenke på. Derfor blir jeg alltid så positivt overaska og glad når noen gjør en innsats for hundene mine. Som i dag når kontaktpersonen på møtet jeg skulle på, hadde fått spørsmål på forhånd om det fantes noe sted å parkere i skyggen. OG hun hadde funnet et fint sted til oss, med god kontroll på hvordan sola flytta seg i løpet av dagen.
Når hundene skal være noen timer i bil, har jeg alltid med biabed til Carmen, sånn at hun kan ligge bakerst i denne, og Petra være alene i buret. Skrekk-scenariet er jo at de skal være innestengt på liten plass mens Petra får anfall. Og at Petra skal bli sint på Carmen etterpå.
Tilbake på Ås hadde jeg egentlig tenkt å ta en sykkeltur med hver av hundene, men det blåste så surt og kaldt at det rett og slett var lite fristende. Det frista mer å komme seg inn i skogen og i le for vinden. Dermed kjørte jeg bort til min ”nyoppdagede” parkeringsplass, og tok først med meg Carmen på en runde.
I grunn har Carmen og jeg hatt flere ”du-og-jeg”-opplevelser i det siste. Prøver å holde på dette og håper det både varer og kan utvikles fram mot jaktprøva om et par uker. I dag holdt jeg på med litt småpirk. Utsending bakover etter forstyrrelse til siden med en sånn kjempespennende ball i snøre. Hun falt for fristelsen én gang - og da knalla hun rett og slett på kastet. Greit nok, så fikk jeg fortalt at det var feil.
Petras tur. Som vanlig - fotgåing. Hun starta skyhøyt og i på stedet galopp ved siden av meg. Jeg vet bedre enn å slippe henne løs når hun er i sånt modus, så hun fikk pent gå fot i bortimot tre kvarter før det skjedde noe annet.
Etter en stund på grusveien, gikk vi inn på en sti i skogen. Og jeg kobla etter hvert av, og fortsatte å gå fot.
Vi hadde noen repetisjoner på ut bak, i dag, og dette over en trestamme og noe granbar. Første gang hun skulle hjem derfra løp hun faktisk langsmed stammen og unngikk det tøffeste granbaret. Sånn vil jeg jo ikke ha det, så neste gang var jeg klar og ropte og insisterte, sånn at hun kom seg gjennom granbaret da hun skulle hjem.
Avleveringen gikk helt fint, alle sammen. Belønna stort sett med godis. Så prøver jeg å passe på å følge opp et tips jeg fikk. Se henne an og vente med ros til ETTER hun har plukka og tatt noen skritt mot meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar