15.05 Natt-monster

04.30 i dag viste krampemonsteret seg.

Merkelig nok var dette en av de sjeldne nettene hvor Petra hadde fått lov å sove i senga, og Carmen lå i ”hundebingen” på soverommet. Som regel er jo begge hundene innestengt sammen bak kompostgrinda. I ettertid er jeg glad de ikke var innesperra sammen da krampeanfallet kom.

Jeg våkna av at Petra sparka og regna i halvsøvne med at hun drømte. Så, jeg dytta borti henne for å vekke henne og kjente at jeg tok i noe vått. Hun hadde tissa på seg, og jeg skjønte at hun hadde et krampeanfall.

Hvor lenge det varte vet jeg ikke, men det virka som et ”vanlig” anfall på et par minutter. Jeg løfta henne opp i armene mine og holdt henne og prata med henne mens det stod på. Hadde egentlig lyst til å bære henne ut av soverommet, men fikk det ikke til. Så, jeg måtte vente til krampa var over og la henne gå/sjangle seg ut selv. Slapp henne ut i hagen, hvor hun sjangla forvirra omkring uten å gjøre noe.

Inn igjen, og skifte på senga og tørke tiss. Og prøve å få sove litt mer på morgenkvisten. Petra drakk en del vann før hun sovna i biabeden sin ved siden av senga. Men, hun begynte å pipe litt i 06-tida, noe som er svært uvanlig for henne å være. Tror rett og slett hun var veldig sulten etter anfallet.

Som de andre gangene hun har hatt anfall på morgenen, kjentes det helt feil å gå fra henne hjemme, så hun fikk være med på kontoret.

Jeg har jo gått og lurt på det, - om vi rakk å komme oss til nevrologen før et nytt anfall. Det gjorde vi altså ikke, vi har jo time om en knapp uke.

Nå var det 3 uker siden forrige anfall, og jeg har jo liksom gått og venta litt på det.

Det kjennes nå som disse krampene har ”invadert” hverdagen min. I begynnelsen var de bare knytta til måltider. Da kunne jeg ”spare” min uro til de to gangene om dagen jeg fora henne, Så fikk hun anfall mens jeg var på jobb. Og brått så ble også arbeidsdagen en utrygg tid av døgnet. Og nå også natta.

Dette er virkelig en dårlig utvikling. At jeg har fått flere arenaer og tider på døgnet å bekymres over.

Nå har jeg jo allerede bestemt meg for å prøve medisinering, - den beslutningen tok jeg etter at hun hadde anfall mens jeg var på jobb. Og dette natt-anfallet bare bekrefter nødvendigheten av å medisinere.

Samtidig har jeg kjent mye på egne symptomer de siste ukene. Og det har blitt mer og mer klart for meg, at jeg har helsemessige begrensninger på å leve med en epilepsi-hund. Jeg klarer ikke en hverdag med kramper til alle døgnets tider. Jeg er faktisk avhengig av at Petra svarer på medisin og enten blir krampefri, eller har ganske så forutsigbare og sjeldne kramper.

Oppnår vi ikke det, må jeg gi opp Petra - av hensyn til egen helse. Tross alt er jo min egen helse viktigere enn Petra….

,,igu i

 

Kjentes litt underlig å dra på trening i dag. Samtidig var jo Petra, som vanlig, seg selv etter noen timer. Og på ettermiddagen var hun klar for litt aktivisering. Vi tok en tur til Flateby og hadde en økt sammen med andre unge hunder.