Petra var til utredning hos veterinær i fjor høst i fm det første epilepsi-anfallet. Og, som mange som leser dette vet; - i et halvt års tid var jeg tilfreds med min beslutning om ikke å medisinere. Det funka så lenge anfallene kun var knytta til måltidene.
Men, da hun i april-mai fikk to anfall mens hun sov, - ett mens jeg var på jobb og ett om natta, så måtte jeg revurdere dette med medisinering. Kjente at jeg rett og slett ikke kan leve med den usikkerheten at hun kan få anfall når som helst i løpet av arbeidsdagen og natta.
Å komme i gang med medisinering på en epi-hund kan være en krevende periode, med diverse justeringer av dosen. Så, jeg fant ut at jeg i en sånn periode trengte tett kontakt med en ekspert. Dermed ba jeg om en henvisning til nevrolog på veterinærhøyskolen. Ikke for å få gjort flere undersøkelser, men for å opprette kontakt med en som kan spørres til råds underveis.
I dag var altså dagen for timen kommet, så Petra og jeg begav oss inn til Oslo i rushtrafikken. På forhånd hadde jeg sendt epost til nevrologen med beskrivelse av de 7 anfallene Petra har hatt på de siste 8 månedene.
Det var en rar følelse å parkere utenfor smådyrklinikken. Adamstua er jo et sted med mange minner. Det lange veterinærstudiet, som også innebar vakttjeneste nettopp på smådyrklinikken.
Jeg hadde på forhånd sett for meg at vi skulle gjøre oss ferdig hos nevrologen i fm timen vi hadde, så jeg hadde tenkt at jeg vel måtte klare å være tilbake på jobb sånn til lunsj, ca. Jeg ble derfor litt overraska da jeg skjønte at ”opplegget” egentlig var å levere hunden til undersøkelse, for så å hente henne på ettermiddagen.
Siden det ble litt tungvint for meg å skulle kjøre fram og tilbake til Ås enda en gang, OG jeg hadde flaks med at neste pasient hos nevrologen ikke krevde noen akutt oppfølging, kunne de likevel gjøre seg ferdig med Petra på formiddagen. Men, det ble altså i to omganger hos nevrologen. Først inn til samtale, så inn til undersøkelse. I mellomtiden satt jeg på venteværelset og Petra sovna på gulvet. Hun måtte vekkes når vi skulle inn til undersøkelse.
Hva sa så nevrologen? Kanskje ikke så mye mer enn det jeg allerede selv har funnet ut. Noen hunder er ”regelmessige” og forutsigbare i sine anfall. Andre ikke. Noen opplever at hunden i etterkant av en ekstra stressende dag kan få anfall på natta. Hvordan medisinering virker er helt individuelt, men det er helt normalt med en fase i starten hvor en må endre dosering én eller flere ganger.
Selv om Petra var undersøkt og tatt blodprøve av tidligere, ønska hun å ta egne undersøkelser, siden nå Petra blir hennes pasient. Noe som normalt koster 2500 kr.
På den klinisk-nevrologiske undersøkelsen hadde nevrologen med seg en dyrepleierstudent, så jeg fikk nøye forklaring på alt som skjedde. Det var flere dyrepleierstudenter involvert i undersøkelsen av Petra i dag, men ingen veterinærstudenter.
Først skulle hunden ”mønstres”, altså gå fram og tilbake, så en fikk sett bevegelsene. Også i trapper fikk vi gå, opp og ned. Jeg gikk og gikk med Petra, fram og tilbake i gangen, opp og ned trappa. Selvsagt ikke noe unormalt å finne.
Så var det diverse undersøkelser av reflekser på bena hennes. Tok hun støtte og ”hinka” bortover på det ene benet hvis en løfta det andre og dytta litt borti henne? Hadde hun normale smertereflekser i huden. Bevega hun nakke og hale normalt? Kunne hun ”gå trillebår” Osv. Fortsatt alt normalt, selvsagt.
Etter litt vurdering, ble jeg så spurt om jeg kunne stille Petra til disposisjon som pasient for veterinærstudenter en dato noen uker fram. Da ble nemlig dagens undersøkelser og prøver gratis. Ikke rart de ønska seg Petra som pasient, hun var jo virkelig drømmepasienten. Bare nysgjerrig og koselig uansett hvem som kom i nærheten.
Så skulle de ta blodprøve av henne. Blodprofilen i fm det første anfallet begynner jo å bli 8 måneder gammel. Og siden hun skulle være tilgjengelig som pasient, var det greit med en ferskere prøve. Jada, ikke noe problem, tenkte jeg. Jeg bidrar da gjerne til utdanningen av dagens veterinærer. Og Petra er jo tryggheten selv i sånne settinger.
Jeg fikk ikke være med inn da de skulle ta blodprøve, men satt og venta på utsiden, tjuvkikka litt gjennom vinduet, og hørte hva som foregikk. Måtte le da de var sånn 4-5 dyrepleiere og dyrepleierstudenter som strevde med å få tatt denne blodprøven. Pasient Petra ville nemlig bare kose. Enten lene seg tungt innpå de i nærheten, stupe kråke eller legge seg på ryggen og bli klødd på magen. Det er jo litt vanskelig å få tatt blodprøve av en hund som liksom bare siger sammen av koselyst.
Men, de lyktes til slutt. Og dagen etterpå fikk jeg beskjed om at også blodprøven var helt normal.
Det er forskjellige epilepsi-medisiner å velge mellom til hund. Det gamle og velprøvde Fenemal har såpass med bivirkninger i form av skade på lever at hunden bør følges opp med blodprøver et par ganger i året. Så har det kommet noe nyere som kalles Pexion. Ikke skadelig for lever, ikke behov for jevnlige blodprøver, men altså ikke så velprøvd. Og nok ikke like stor sannsynlighet for at det faktisk funker, som Fenemal.
Lørdag kommer medisinen til apoteket, så da skal vi i gang. Enn så lenge leser jeg det som står i Felleskatalogen om preparatet og er urolig. Det er greit nok at det skal gis hver 12. time. Det skal vi alltids få til. Jeg må gi det på et sånt tidspunkt om morgenen at jeg rekker å gjøre det før jeg går på jobb, men så sent at jeg har sjanse til å sove litt lenger på morgenen i helgen. Kanskje f eks 07.30? Og 19.30 på kvelden. Da får jeg jo bare ta med meg tablettene ut på trening og trim, hvis jeg ikke er hjemme til 19.30.
MEN, så blir jeg urolig når jeg leser det som står under Administrering. "Tidspunktet for administrering bør være konsekvent i forhold til foring"?? Jeg kan jo ikke ta med meg råfóret ut på trening. Hvordan i all verden skal vi få til dette…?
Det blir nok et spørsmål til nevrologen over helgen, men akkurat for helgedagene skal jeg klare å få til å fore på samme tidspunkt, tror jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar