Eldste tantebarnet ble konfirmert i dag. Tante er imponert både over henne, lillebror og lillesøster, som hhv hadde dikta sanger til middagen, og fremførte dikt. En herlig søskenflokk som jeg er så heldig å få være tante til. Og gaven fra tante til konfirmanten - London-tur i november. Gleder meg til tur!
Carmen og Petra hadde for øvrig en ganske så kjedelig dag. De fikk være i bilen som stod i garasjen i skyggen. Carmen bakerst i biabeden og Petra alene i bilburet. Så fikk de noen små luftepauser underveis. Men, ordentlig tur ble det først da vi kom hjem utpå kvelden.
Bivirkninger
Jeg har vært optimistisk et par dager, men i kveld syntes jeg Petra var helt ille. Antagelig hadde det sammenheng med at hun var skikkelig understimulert etter en dag i bilen, og sånn sett var ”naturlig” urolig. Og dermed kom det som antagelig har vært der alle dager siden vi begynte på tablettene - ataksien - tydeligere fram.
Det er klart at om hun ligger stille i en stol og sover et par timer, så ser jeg jo ikke om hun er ustø. Heller ikke om hun er urolig. Og en evt sult-atferd kommer jo da heller ikke til uttrykk. Men, i kveld etter maten lå hun absolutt ikke og sov. Hun vandra rundt og rundt, til dels med litt klønete gange. Da jeg slapp henne ut bare soste hun rundt og spiste gress, antagelig fordi hun var sulten.
Ellers ser jeg generelt at de bivirkningene jeg har observert har vært om kvelden, fra et par timer etter tabletten og utover. På formiddagen har hun jo i døgnrytmen at hun skal sove, og da har jeg faktisk ikke observert noe som helst.
Ja, ja, vi er jo fortsatt inni den første uka med medisin. Har lest mange skildringer fra de som har prøvd Pexion hvor de sier at hundene blir vant til medisinen i løpet av et par uker. Så, det er vel fortsatt håp om at hun kan bli normal i bevegelsene.
Dagens bilder er tatt i regnvær med mobiltelefon, - derav dem dårlige kvaliteten
For oss hundefolk er ikke regnvær noen grunn til å holde seg inne. Og ofte er det også sånn at når en vel kommer seg ut, så er det ikke så ille. Det er ikke hvorvidt det regna eller ikke vi husker i etterkant, men hvordan hunden gjorde oppgaven og hvor flinke vi var på å føre hund.
I dag var jeg faktisk med på to treninger, - først én med Petra på Ås. Så Stjernetrening med Carmen på Dikemark.
På Petra-treningen var vi to ekvipasjer og vi var i et åpent skogholt ved en myr. Sånne myrer er veldig greie å trene ved på våren/sommeren. Lite folk og lite å se til andre dyr. Vi har i grunn stedet for oss selv.
Vi begynte med å gå fot rundt i lyngen. Bytta på hvem som kasta forstyrrelser. Og så bestemte vi selv om hunden eller vi skulle hente.
Jeg fikk testa tirsdagens jaktcup-øvelse på Petra. Og det var artig å se, siden hun åpenbart tenkte litt. Det hadde nemlig skjedd noe apportering på vår vei til stedet for jaktcup-øvelsen. Så, da jeg hadde hilst på ”dommeren”, gått fra Petra i sitt og bli, og kommanderte henne ut, foregikk det åpenbart noe tankevirksomhet i hodet hennes.
Hun kikka bak meg, mot det området vi hadde hatt noen kast i. Så på hånda mi som var i været, vred litt på nakken. Så, avgjorde hun at dette jo var signalet for at det var noe bak henne, og spant av gårde. Bra avlevering. MEN, etter avleveringen var jeg ikke kjapp nok. Så, da stakk hun bort til et av stedene det hadde ligget en apport. Sukk!
Ellers fikk Petra prøvd seg på en dobbeltmarkering, eller rettere sagt en utlagt dirigering med påfølgende forstyrrelsesmarkering. Så skulle hun altså sendes på den som var lagt ut først. Litt utfordrende terreng var det også. Men, lille gul løste oppgaven helt utmerket.
Turen gikk videre til trening for Carmen. Vi begynte med stillhet på linja kombinert med at det ble kasta ut apporter i et område.
Deretter la vi opp en firkant med én apport i hvert hjørne.
Så gikk vi ut i et bløtområde og fikk prøvd oss på markeringer. Kasta for hverandre. Vanskelig både å markere for hunden og å føre hund for oss. Ny runde med apportering i skrånende terreng i den ene enden av jordet.
I firkanten stod vi på hver vår langside og sendte på hjørnet til høyre for oss. Flytta oss rundt og la igjen nye dummyer på hjørnene.
Helt til slutt ble hundene sendt til området vi la ut helt til å begynne med.
Som vanlig var Carmen god på å markere, men har forbedringpotensiale på styring. Men, vi HAR forbedra oss når det gjelder sånne ”jukseskritt” v utsending.
I dag fikk begge hundene være med i bilen, siden jeg skulle av gårde på heldagsmøte med jobben, og fortsatt ikke har lyst til å la Petra være igjen alene hjemme.
Som hundeeier er jeg vant til at folk ofte ikke forstår hva slags hensyn jeg må ta og hva jeg må tenke på. Derfor blir jeg alltid så positivt overaska og glad når noen gjør en innsats for hundene mine. Som i dag når kontaktpersonen på møtet jeg skulle på, hadde fått spørsmål på forhånd om det fantes noe sted å parkere i skyggen. OG hun hadde funnet et fint sted til oss, med god kontroll på hvordan sola flytta seg i løpet av dagen.
Når hundene skal være noen timer i bil, har jeg alltid med biabed til Carmen, sånn at hun kan ligge bakerst i denne, og Petra være alene i buret. Skrekk-scenariet er jo at de skal være innestengt på liten plass mens Petra får anfall. Og at Petra skal bli sint på Carmen etterpå.
Tilbake på Ås hadde jeg egentlig tenkt å ta en sykkeltur med hver av hundene, men det blåste så surt og kaldt at det rett og slett var lite fristende. Det frista mer å komme seg inn i skogen og i le for vinden. Dermed kjørte jeg bort til min ”nyoppdagede” parkeringsplass, og tok først med meg Carmen på en runde.
I grunn har Carmen og jeg hatt flere ”du-og-jeg”-opplevelser i det siste. Prøver å holde på dette og håper det både varer og kan utvikles fram mot jaktprøva om et par uker. I dag holdt jeg på med litt småpirk. Utsending bakover etter forstyrrelse til siden med en sånn kjempespennende ball i snøre. Hun falt for fristelsen én gang - og da knalla hun rett og slett på kastet. Greit nok, så fikk jeg fortalt at det var feil.
Petras tur. Som vanlig - fotgåing. Hun starta skyhøyt og i på stedet galopp ved siden av meg. Jeg vet bedre enn å slippe henne løs når hun er i sånt modus, så hun fikk pent gå fot i bortimot tre kvarter før det skjedde noe annet.
Etter en stund på grusveien, gikk vi inn på en sti i skogen. Og jeg kobla etter hvert av, og fortsatte å gå fot.
Vi hadde noen repetisjoner på ut bak, i dag, og dette over en trestamme og noe granbar. Første gang hun skulle hjem derfra løp hun faktisk langsmed stammen og unngikk det tøffeste granbaret. Sånn vil jeg jo ikke ha det, så neste gang var jeg klar og ropte og insisterte, sånn at hun kom seg gjennom granbaret da hun skulle hjem.
Avleveringen gikk helt fint, alle sammen. Belønna stort sett med godis. Så prøver jeg å passe på å følge opp et tips jeg fikk. Se henne an og vente med ros til ETTER hun har plukka og tatt noen skritt mot meg.
For en tid tilbake sa jeg ja til å ta ansvar for en kveld med fellestrening i jakt i avdelingen. Dette er altså treninger som settes opp vår og høst, og hvor forskjellige ”instruktører” bidrar.
I grunn veldig spennende å ha ansvar for noe sånt, siden en på forhånd ikke aner verken hvor mange eller hvem/hva slags nivå på hundene som dukker opp.
Jeg hadde tenkt og grubla litt på hvordan legge opp kvelden og hadde funnet ut at jeg skulle ta utgangspunkt i den kommende jaktcup-øvelsen.
Var der i god tid og tok først en økt med Carmen i det øsende regnværet. Litt forstyrrelser, men likevel skal du gå videre bakover ut.
Yr holdt hva de lovet - klokka 18 slutta det å regne. Kl 18 skulle fellestreningen ha begynt - men det var ikke en eneste person som hadde dukka opp. Jeg vente til 10 over - fortsatt var det ingen.
Dermed ble det trening med Petra og meg isteden. Når vi først hadde kjørt helt til Bogstad var det jo greit å utnytte den type terreng vi ellers ikke har i nærheten. Vi gikk altså ut på den store gress-sletta og holdt oss i kanten. Trente fot, og det var veldig vanskelig, syntes Petra. Sånne store åpne flater ”ber” jo om at en skal løpe rund tog herje.
Prøvde så vidt på litt apportering hvor jeg slapp ned en dummy ubemerka, gikk fra, hun fikk sitt og bli underveis og jeg gikk videre. Så sendte jeg henne bakover og det skjønte hun helt greit. Men, litt nøling med opptaket siden hun kunne se meg. Lurer på hva som foregår oppi hodet hennes når hun står sånn og ser på meg…
Hun fikk også søke tennisball i tett vegetasjon på siden av gress-sletta. Så avslutta vi med en lang periode med fot, gikk fram og tilbake, fram og tilbake. Og etter hvert roa hun seg såpass ned at det passa å sette henne i bilen.
Akkurat da jeg var i ferd med å dra, dukka det for øvrig opp en person som hadde sett feil på klokkeslettet og trodde fellestreningen begynte kl 19.
Bivirkninger på Petra?
Jeg har begynt med å gi Petra litt blomkål sammen med maten hennes. Om det er DET som hjelper, at hun ikke føler seg så sulten, eller om den ekstreme sulten bare slo til de første par dager med tabletter, vet jeg ikke. I alle fall synes jeg ikke hun har virka så hysterisk sulten i dag.
For all del, hun er jo fryktelig intens rundt foring, - mye verre enn Carmen. MEN, det var hun også før hun begynte med epilepsi-medisin.
Mer hyperaktiv enn vanlig? Tja, hyper har hun jo alltid vært. Tror egentlig dette også var noe som endra seg de første par dagene etter medisinering.
Ustøheten, da… Ja, det er betraktelig bedre enn de første par dagene. Men, jeg synes fortsatt jeg ser innimellom, at hun liksom ”snubler” litt.
Petra er litt sykmeldt om dagen, så hun fikk være med på jobb. Siden hun fikk tabletten like før jeg dro på jobben, rakk hun vel ikke å få de sterkeste bivirkningene før etter at hun var plassert i bingen sin under skrivebordet mitt.
På ettermiddagen gikk ferden til Stjernetrening. Dvs vi var to-tre stk som møttes litt i forkant for å gå en tur med de minste. En unghund, Petra og en liten valp. De to eldste gikk altså i bånd og skulle gå streng fot-tur. Dette har jo fungert bra for Petra tidligere, men i dag synes jeg det ble mye mas.
Det ble nok for vanskelig for henne med den lille valpen som løp omkring i tillegg til et par andre hunder. Men, sånt skal hun selvsagt kunne takle, og unghunden klarte seg jo fint. Dvs - det KAN jo hende det jeg observerte var hyperaktivitet som bivirkning av medisinen. Uansett. så vi får bare fortsette med denne formen for ro-trening.
Petra fikk ikke lov til å svømme i vannet vi kom til, selv om hun nok hadde veldig lyst. Tar ikke sjansen på at hun er svømmedyktig akkurat nå.
Så fikk Petra tabletten sin og fikk vente i bilen.
Tid for å trene med de voksne. Vi var fem ekvipasjer i dag og hadde en riktig sånn ”god-trening”. Hvor hundene lyktes samtidig som de måtte sprenge litt grenser.
Som vanlig begynte vi med at alle stod på linje og var helt tyst mens en medhjelper gikk ut og varierte mellom å stå stille og kaste ut dummyer. I dag stod vi stille i over 10 minutter. Og det som er kult, er at hundene begynner å bli skikkelig gode på dette. Carmen hadde null stress på denne ”øvelsen” i dag. Hun spiste ikke så mye som et gress-strå. Det var bare da jeg skulle rose henne litt at hun ved en anledning tok et ”Carmen-sprett” rett opp.
Ifm ro-øvelsen ble det altså lagt ut et område med 4 apporter til hver. Så gikk vi over til neste myr og lagde firkanttrening. La igjen dummyer i oppmerka hjørner, stilte oss på sidene av firkanten og sendte til hjørnene. Så roterte vi og sendte til stadig nye hjørner.
På slutten tok vi en variant med at hunden ble satt på siden av firkanten, vi gikk over til andre siden og sidedirigerte.
Jeg var ganske fornøyd med Carmen. Det hendte hun prøvde seg på noen enkle løsninger med å løpe langs kanten istedenfor tvers over myra. Så, da måtte jeg jo bare kalle henne hjem og sende på nytt.
Lang fremmadsending på slutten funka også, men ikke å sende henne til siden.
Dagens oppdatering av bivirkninger på Petra
Jeg merka ikke noe på henne på morgenen i dag.. I løpet av arbeidsdagen var hun muligens litt mer urolig sånn på ettermiddagen. Da vi hadde kommet fram til kveldens treningsområde og jeg skulle ta ut Carmen for å lufte henne, var Petra uvanlig stressa inni bilburet, og ville absolutt ut. Sånn pleier hun jo ikke å være i fm at jeg åpner bilburet. Og, som sagt, på turen var hun veldig hyper.
Da jeg tok henne ut av bilen i fm at vi var ferdig med trening, kunne jeg se at hun var litt ataktisk.
Da vi kom hjem (og det hadde gått 3 timer siden hun fikk tablett, var hun HELT HYSTERISK på vei inn fra bilen. Sånn jeg leste henne - veldig sulten. Og fryktelig utålmodig når jeg gjorde klart maten. Til og med kom med lyd.
Etter sykkeltur i dag ble det en times kjedelig-fot-tur i skogen med Petra. Hun gikk i bånd inn i skogen. Så fant vi oss en plass i solen der vi satte oss. Jeg kasta ut et par dummyer og en tennisball. Og de fikk ligge der mens vi satt og slappa av en 20 minutters tid. Så plukke jeg opp apportene og vi gikk ut av skogen igjen. Ut gikk hun fri ved fot - vakkert ved min side.
Tror vi rett og slett må holde på litt sånn framover. Og det kan jo for så vidt passe bra med at hun er i oppstarten av medisineringen.
I dag gikk vi i gang med medisinering. Jeg fikk tak i tablettene allerede på lørdag, men ønska, ut fra det jeg leste i Felleskatalogen, å ta en samtale med nevrologen før jeg satte i gang.
Ble nemlig litt i tvil ut fra det som stod om å være konsekvent med foringstidspunkt ift medisineringen. Noe som jo blir helt umulig for meg i hverdagen. Jeg kan klare å få gitt henne tablett hver 12 time - de er jo tross alt enkle å ta med seg ut på tur. MEN, å skulle gi maten med 12 timers mellomrom blir verre. Å drasse på råfor sånn fra etter jobb og til utpå kvelden en gang, hvor jeg enn måtte befinne meg. Og gi henne mat midt i en trenings- eller trimøkt, - nei, det går jo ikke…
Nevrologen mente det viktige var å tilstrebe 12 timers intervaller på medisinen. Og at dette med tidspunkt ift foring nok var mer akademisk enn klinisk relevant. Hun skulle sende meg en beskrivelse med forskning på Pexion.
Hm. Må innrømme at jeg ble litt svimmel av å prøve å skjønne innholdet i den mange sider lange beskrivelsen - på engelsk. MEN, det jeg mener jeg fikk ut av det var at endringene i opptakshastigheten av medisinen var funnet på forsøksdyr - beagler. Og det stod til og med at resultatet kanskje ikke helt var appliserbart til gjennomsnittshunden. Nevrologen sa dessuten at hun trodde dette var det eneste forskningsresultatet som i det hele tatt sa noe om at det skulle være av betydning å være konsekvent med foringstidspunkt.
Så, konklusjonen min er kort og godt at jeg ”driter i det” med foringstidspunkt. Men, at jeg er nøye på 12-timers intervall på medisinen.
Hun fikk tabletten kl 19.30. Det er det tidspunktet jeg har kommet fram til skal være greit ut fra at det passer med 07.30 om morgenen. Så rekker jeg det akkurat i hverdagen før jeg skal på jobb, og samtidig behøver jeg ikke stå opp så tidlig når det er helg.
Det gikk ca 1,5 time før hun fikk mat etter tabletten, og jeg synes hun virka mer sulten og desperat mens hun venta enn vanlig. Da det hadde gått et par timer etter tabletten ble hun synlig ustø på bena. Krasja litt borti møbler når hun gikk rundt i stua. Og var ganske klønete når hun skulle opp i eller ned av stolen.
Hun virka enda mer hyper enn vanlig, og maste om å komme ut. Ute virka det som hun var på jakt etter mat. Hun vet at det ligger noe hønsegjødsel inntil (det inngjerda) sakuratreet mitt, - så hun vaka rundt langs gjerdet, lukte og sendte lange blikk mot bakken ved treet.
Men, så sovna hun etter hvert, og alt virka normalt.
Oppe før fuglene denne fridagen også, i dag gikk ferden til Lygnasæter på Gran, og Working Test med Carmen.
På formiddagen var jeg medhjelper. Var såkalt Steward på en post (eller innpisker), og skulle passe på at alle AK-ekvipasjene kom til bedømming i rett rekkefølge.
Etter lunsjpause og lufting av Petra (som ”bodde” i bilen hele dagen) var Carmen og jeg i gang.
Vi starta på Post 5 hos dommer Øyvind Veel. Her var det en lang dirigering etter at det var skutt mot stedet. Vanskeligheten bestod i at AK hadde gått her før på dagen og laget et ”spor” til feil sted. Skytter stod på andre siden av dirigeringen, og hundene ble trukket i den retningen. På denne posten hadde jeg det litt for travelt med å sende Carmen, så hun hadde fokus for mye i retning av skytter. Dermed ble vinkelen litt feil, jeg måtte stoppe henne og vinkle mot venstre. Framme i området blåste jeg stopp og søk og hun fant kjapt dummyen. Ble 14 poeng.
Så gikk vi videre til Post 1 og dommer Ole J. Andersen. En enkeltmarkering, som Carmen løste med glans. Og det ble 20 poeng!
På Post 2 var dommer Morten Kielland. Her var dagens ”hvis bare” - post. Altså - det var en dobbel oppgave. Det ble først kasta en markering. Den skulle inn til slutt. Først skulle hunden sendes på en dirigering. Og denne var enda lenger ut enn det AK-oppgaven hadde vært. Carmen var ikke helt lydig her - så jeg blåste litt. Så så det for meg ut som hun retta seg inn og kom seg til riktig sted. Kom hjem med dummy, men dommeren sa at det ikke var riktig dummy. Jeg sendte Carmen på markeringen - en oppgave hun utførte perfekt. Medhjelperne sjekka der ute i terrenget angående dirigeringen og kunne bekrefte at dummyen Carmen skulle ha henta fortsatt lå der. Dermed fikk vi null.
En stund etter jeg var ferdig var jeg skikkelig ergerlig på denne posten. Jeg trodde nemlig at det hadde ligget igjen en dummy etter AK tidligere på dagen, og syntes vi hadde skikkelig uflaks med en null her. Faktisk ble jeg letta da jeg fikk høre noen fortalte fra naboposten at en ”svart hund hadde kommet fykende ut av skogen” og tatt markeringen før hunden på posten der borte rakk fram til den. Bedre med ulydighet enn uflaks!
Så var det dette med ”hvis bare”… En WT har alltid minst én ”hvis bare…”. Hvis bare Carmen ikke hadde vært for langt ut på posten med dirigering og markering, og sett at dummyen ble kasta på naboposten, … så hadde jeg kanskje fått i land 13-14 poeng til, og da hadde vi vært på pallen… ha-ha!)
På post 3 og 4 var det Frank Hermansen som dømte, sammen med en dommer-elev. Og her var det en dobbel oppgave. To og to stk inne på post av gangen. Det gikk først et kast rett til høyresiden for den linja hund nr 1 senere skulle ta ut til dirigeringen. Så gikk det et annet kast 30 grader til den venstre siden og den skulle hund nr 2 ta. Dirigeringen skulle altså inn først.
Carmen fikk først dirigeringsoppgaven, og jeg var redd for at det skulle gå galt. Den dummyen som ble kasta (og som hun altså IKKE skulle ta) landa bare 3-4 meter til siden for linja hun måtte følge ut). Men, jeg førte henne sikkert, og med et par ”gå” på veien ut, ble det flotte 18 poeng. Makkerhunden fikk i neste runde en langt lettere forstyrrelse langt ut på myra, men henta denne og fikk null. Til sammenligning - ingen lett oppgave for Carmen her, altså.
I andre runde skulle Carmen ha markeringen, og det klarte hun veldig fint, - det ble 19 poeng.
Oppsummering for i dag: Bra sinnsstemning og team-følelse, - noe av det viktigste. Lugn, ro, oppmerksomhet, du og jeg. Vakkert fot mellom postene. Markeringer som stod ”til 20”. Én super dirigering, én dirigering hvor den tobente var litt for kjapp, så det ble skjev utgang (14). Så skulle visst Carmen bevise HVOR god markør hun er - og henta markering på naboposten på en dirigering…. = 0 (Men markering på samme post løste hun supert). Poengene: 20-19-18-14-0, altså 71/100.
Veldig fornøyd med min fineste Carmen. Særlig med dirigeringen rett forbi nettopp kasta dummy på post 3 og 4. Dessuten fornøyd med føreren (rent bortsett fra den innledende skjeve dirigeringen på post 5.), og DET er sjelden, det! Jeg fantes ikke nervøs. Og i de aller fleste situasjoner gjorde jeg oppgaven lettest mulig for hunden min.
De siste bildene her er tatt av Tormod
Det ble ingen pall-plass, men vi fikk et par poeng mindre enn hunden som var nr 5 i EK. Gratulerer til Tone som vant EK og til Kari som hadde beste dual labrador!!
Det årvisse pinsearrangementet til Retrieverklubben består blant annet i en samlet vurdering av et utstillingsresultat og et WT-resultat. I dag var det tid for utstilling og en tur til Biri. Tidlig opp, altså.
Carmen fikk i dag "Very Good" på utstilling! Blå sløyfe! Det er ikke til å tro, men helt sant. En utrolig hyggelig engelsk dommer, Emma L Archibald, som skrev en kritikk hvor hun bare tok med det som var bra, - tror jeg. "Feminine bitch who is capable of a days work. Balanced angles both front and back. Moves well".
I bruksklassen var det 6 jaktlabber og en showlab. Alle jaktlabbene fikk blå sløyfe og vi måtte inn og plasseres. De skulle ha fire stk plassert - altså 3 av jaktlabbene, da, etter showlabben. Og Carmen ble plassert som nummer 4, og fikk en grønn sløyfe (i tillegg til den blå).
Vi var en liten gjeng jaktfolk som inntok et lite hjørne ved utstilingsringen. Hadde det ganske så artig, faktisk! Og ”utstillingsfolka” synes også det er artig at ”jaktfolka” kommer på utstilling med hundene våre.
Så er jeg selvsagt mer enn smart nok til å begripe at selv om Carmen er en utrolig vakker hund, så er hun en utstillings-grønn labrador. Så, denne blå sløyfa tar jeg på en måte ikke veldig ”seriøst”, men synes det var en artig hendelse. Og tenker at det var litt ”lønn for strevet”. At vi fikk for innsatsen.
Hvis en skal tenke grundig gjennom det, er det mye som kan karakteriseres som tragisk når en ser rundt seg på en labrador-utstilling, men det gjelder helt andre ting enn at Carmen og hennes like fikk blå sløyfe. Men, dette er ikke helgen for konfrontasjon. Denne helgen er vi både på utstilling og på WT, og folk fra de ulike miljøene møtes. Denne helgen diskuterer vi ikke jaktlabb versus showlabb. Og, ja da, jeg er utmerket godt klar over at vi kun har én rasestandard på labrador og at det ikke er noe som ”heter” jaktlabrador. Men, alle skjønner hva begrepet betyr, så da bruker jeg det likevel, med stor frimodighet!
Håper utstillingsdommeren hadde rett i at Carmen er ”capable of a days work”. Det vil vise seg i morgen!
Vi var bare to stk på trening i dag, og tok med våre fire hunder ned i et fantastisk treningsområde. En gammel eng i tilknytning til et nedlagt småbruk. Så fikk først de voksne vente bundet opp på stamplass, mens vi trente de små. Og etterpå gjorde vi motsatt.
Vi la ut et område oppå en kolle som vi skulle bruke til slutt.
Fikk ikke helt ”oppvarmingen” til å funke like bra med Petra som treningen vi hadde på onsdag. Mulig det blir ”feil” når hun tas ut av bilen og får lov til å løpe rundt før vi begynner treningen. Feil modus, liksom.
Vel, det kom seg litt etter hvert. Petra fikk hente noen markeringer som falt på utsiden av jordet og ned i vegetasjon, sånn at hun ikke kunne holde øye med meg i opptaksøyeblikket. Og medhjelperen kunne rapportere at hun plukka helt spontant. Snodig det der, at hun liksom kikker på meg og venter på en reaksjon hvis jeg står og ser på henne i opptaket. For øvrig belønna jeg med noe godbit og noe tennisballkast med to på veldig kort avstand.
Den lange fremmadsendingen til det første området måtte bli litt kortere enn planlagt, og med ny påvirkning. Det ble for vanskelig for Petra å huske noe sånt, så lenge etterpå.
Småttingene fikk sitte bundet mens vi tok en runde med elite-dyra. Sending til områder, og dobbeltmarkeringer. Markering som forstyrrelse til noe som var lagt ut. Og til slutt en lang fremmadsending til blind.
På vei tilbake til bilen fikk hundene løpe litt og Petra kom med en død jordrotte. Så ut som den hadde vært død en stund, og kanskje smakte den vondt, Hun ville i hvert fall ikke spise den. Men, et eller annet rart må hun ha spist, for hun hadde skikkelig sprut-diaré.
Heldigvis ble det med den ene episoden med diaré. På kvelden var hun helt normal i magen.
